Sigmund frøs, jeg falt på ryggen, blitzen virket ikke, svanene forsvant, men bilder fikk jeg tatt!

Utsikt fra Ekeberg

Det ble en liten fototur i kveldingen i går. Jeg skulle egentlig bare på rekognoseringstur. Forrige helg var jeg ved Ekebergrestauranten og tok bilder, og der var det flott utsikt, men litt skummelt med stup rett ned. Nå var det en venninne som kunne fortelle om et atskillig bedre utsiktspunkt. Jeg måtte se om det stemte, om det kjentes trygt ut. Ja, jeg har høydeskrekk. 

Utsikt fra Ekeberg, fantastisk? Den "hvite" broa er helt ny og heter Nordenga bru. Den ble åpnet 26 august i år, og jeg håper å få tatt noen andre bilder av den. 

Det var et solid gjerde der, og det var et fantastisk utsyn over Oslo, og da ble det frem med kamera og stativ og min nye elektroniske selvutløser som jeg har lært meg det elementære ved. Lyset var nydelig. Jeg har jo aldri drevet særlig med fotografering sånn som nå og i et så stort omfang, og prøvde meg ut med lukkertider og blenderåpninger. Jeg ble stående der ganske lenge, og må innrømme at det gir et eget sug i maven å se ned, for det er langt ned. Jeg tok bilder fra litt ulike vinkler, og de ligner jo en del på hverandre, men det får så være. En utsikt er en utsikt får man vel si. Det morsomme må jo være å dra dit i litt ulikt vær, med forskjellige himmelhvelvinger og på ulike tidspunkter på dagen/natten. 

Jeg ville veldig gjerne kjøre ned til byen og se om det var flere motiver. Og etter å ha tatt bilde av et bygg under konstruksjon (aner ikke hva det skal bli),  kjørte vi til Bjørvika. Jeg har jo sett så mange bilder av Oslo havnelager, så det ville jeg også ta bilde av. 

Dette tok jeg også bilde av i to "fargevarianter". 

Jeg vet sannelig ikke hva som blir bygd her. 

Da vi hadde funnet en egnet parkering ved operaen, og lyset skinte vakkert fra Havnelageret, og jeg hadde fått satt meg på stol, arrangert stativ, utløser og det hele, begynte Sigmund å bli ganske frossen. Han er egentlig ikke vant til at jeg er så mye ute, og jeg har jo vært en frysepinn hele livet, men har blitt mer "varmblodig" de siste par årene. Nå har det seg sånn at mine to fremtredende egenskaper som heter intensitet og tålmodighet kan bli litt i meste laget noen ganger. Særlig når jeg kombinerer disse to egenskapene, så i min iver glemte jeg litt stolen jeg satt på, og så lå jeg plutselig på ryggen. Det gikk kjempebra, jeg er jo ganske stor og myk, og har en del å lande på, kjentes iallfall sånn ut denne gangen. Det var vel da jeg skjønte at det var på tide å gi seg for kvelden. 

Oslo havnelager i kveldslys

Så var det Sigmund sa: "Nå ser jeg noen store fugler i skyggen her". Hallo, fugler, det er jo virkelig noe jeg syns er artig. Og ut av mørket, opplyst av lyskasterne ved havnelageret, skled det en vakker, hvit svane med to barn ut av mørket. Jeg satt nå på en iskald stein og frøs omtrent rompa av meg, men jeg skulle bare så gjerne ta bilde av de svanene. De kom så nært, så det var bare å stille om kameraet på blitz. Og her kommer liksom mine amatøregenskaper for en dag. Uansett hva jeg stilte kameraet på, ingen blitz. Det sto at blitzen var skrudd av, jeg må nå lese i bruksanvisningen. Jeg fant ingenting på kameraet, ingenting i menyene. Og svanene gjorde akrobatikk, og de hadde bare vært et rått motiv der i kveldsmørket. Men men, sånn kan det altså gå for en ivrig amatørfotograf. Det vakre motivet skled bare forbi meg i mørket mens jeg brukte lommelykten på iphonen for å lyse opp taster og meny på fotoapparat, men jeg fant ikke ut av det. 

Du som kikker på bildene mine, hvis du ser nøye etter på bilde under her nå, så ser du tre svaner, men de ble ikke akkurat hovedmotivet da: 

Da jeg hørte Sigmund mumle at neste gang han skulle være med meg ut, skulle han ha på seg "feltklær", det er visstnok noen svært varmende plagg. Sannelig tror jeg at jeg må til med ull og strikk og votter og lue, for å sitte og ta bilder er ikke særlig helsebringende når man er mottakelig for infeksjoner og sånn.  Og Sigmund som er bortimot en friluftsmann, og når han klager, så er det virkelig kaldt. Iallfall hvis man ikke er i bevegelse. 

En lite utsnitt av operaen i Bjørvika

Høsten kan ofte være en tung tid. Jeg pleier å begynne å grue meg litt allerede i august. Når nettene mørkner og høstdraget kommer i lufta, får jeg samme følelsen hvert år. Nå har det seg sånn at denne høsten så langt har vært den beste høsten på veldig mange år, syns jeg. Det har vært varmt, det har vært mye morsomt, jeg har vært sosial, tatt bilder, og er glad for at jeg har et ganske stort og godt sosialt nettverk. Jeg setter så pris på det som er godt i livet. Måtte det bare vare!!

Og Stena Line lå til kai mens jeg knipset, og den la fra land også, jeg rakk så vidt å ta bilde av den. Jeg visste ikke at det var Stena Lina før jeg åpnet fila i photoshop elements, og lysnet det, du verden som teknikken i våre dager gir muligheter. 

Samtidig er det slik at idet man har funnet ut av ting, som at jeg nå har funnet et program å åpne raw-filer i, for photoshop elements har jeg ikke klart å gjøre til "default" program som åpner filene, men Picasa har sine fordeler og åpner raw og laster inn bilder, en venn har fortalt meg hvordan jeg bruker Preview, og jeg redigerer i photoshop elements, og har klart å kople ut Iphoto (som jeg ikke liker, men som visstnok skal være god på å lage kalendere), blir lang setning dette, men når man altså har funnet ut ting for å fullføre tråden jeg begynte på over her, så dukker det gjerne opp nye utfordringer. Som at blitzen min nå ikke virker. Antar det er elementært å få den på igjen. Når man setter fotoapparatet på auto, skulle jo blitzen bare vippe seg pent opp, og det gjør den ikke. 

Jeg tar med et utsiktsbilde til, og ønsker de som er innom en fortsatt god helg, og så satser jeg på at resten av høsten blir like god som den har vært så langt!!!