Velkommen til bloggen min

torsdag 28. april 2011

Brev fra meg, en ME-pasient, og det stresset som følger med denne sykdommen


hvitveis, naturell


I dag skrev jeg brev til ei venninne, og hun vil gjerne treffer meg snart, men har man ME, som jeg har, er det ofte sånn at man ikke rekker særlig mye av det man har lyst til.  Det er skrekkelig frustrerende noe jeg tror brevet under her uttrykker. Jeg fant ut at det kan legges på bloggen min, riktignok sensurert av hensyn til min venninne, men det er fra meg til min venninne X, og det er bare meg jeg utleverer, og det litt i overkant, men om noen leser det, forstå at folk med kronisk utmattelsessyndom ikke ligger på latsida. Her er det:

“Skriver en mail en tidlig morgentime. Følte at jeg fikk sagt så lite på sms om å møtes. Jeg ser nå at torsdag 5. mai har jeg telefontime med Lillestrøm Helseklinikk. Vet du at jeg har ligget så mye i vinter, ting har hopet seg opp. Og sånn generelt så lager jeg så få avtaler jeg kan i mai, juni, juli og august. Det er fordi at avtaler gjør at jeg aldri får vært ute. Det er nemlig så mange dager som bare “forsvinner”, og det er sånn at jeg nå har trukket tann og skal til tannlege 6. mai, jeg har vaskehjelp her annenhver onsdag på formiddagen, jeg er hos fastlegen min hver 3. uke, og det har vært mer nå. Og jeg har altså vært akutt på legevakta to ganger med utslett, og det har påført meg så mye stress ved å være så dårlig rett og slett. I tillegg er det andre ting som også er litt tunge.

Det er jo nå alle kommer ut av husene sine, denne vakre årstiden, og jeg har det sånn at høst og vinter er jeg mye alene og til og med ensom, men så skal alt skje akkurat på denne tiden jeg så gjerne vil høre fuglesangen, kjenne ro. Og så blir det stress hvert år. Det er jo sommertøy ned fra loft, opp igjen, og møbler, Stavern, Sigmund som var i Kina. Mens jeg sitter her dønn pal. Og nå har jeg muligheten til å komme meg ut, og med besøk i to timer ligger jeg resten av den dagen ettersom formen min er mye dårligere. Jeg sliter med for høyt blodsukker, som jeg har snakket om før, ingen endring, jeg har masse hetetokter, er slapp og tykk og gammel, haha. Sånn føles det.

Dette høres ut som veldig selvopptatt altså, men det er en følelse av å ikke strekke til, ikke rekke. Jeg har SÅ lyst til å komme til Stavern, og kanskje får vi til å dra 13., og blir der 17. mai også. Det blir fire dager der.

Jeg skal i 50 årslag på lørdag, og det skal være klassefest for 9. klasse om tre uker som jeg ikke vet om jeg orker å være med på. Og så skal min venninne Y få ny hofte, og jeg må være litt oppmerksom på henne, syns jeg, for hun har støttet meg mye. I tillegg har faren min hjerteflimmer rett som det er, og han trenger meg veldig. Jeg trenger ham også, vi har jo funnet hverandre helt, og også i fotointeressen. Kjære O hadde tre kuler i brystet som kunne vært kreft, så i tre uker prøvde jeg å støtte henne alt jeg kan(håper hun følte det sånn), tror iallfall hun syns jeg hjalp henne, heldigvis var de godartede, men det var biopsi og mye følelser og reell angst. Det var en tøff tid for O!

Jeg har veldig lyst til å treffe deg! Du er jo den eneste som har foreslått å møte meg, og det er veldig hyggelig. Jeg vet at A sliter masse, men jeg har ikke hatt overskudd til henne og hun ikke til meg. Jeg tenker litt høyt her for jeg lurer på om jeg skulle invitere flere lørdag 7. mai, men om flere sa nei, så tenke jeg litt på at du og din kjære kanskje kunne kommet hit, men det er jo en lørdag kveld, hva syns du om det?
Sant å si kunne jeg tenke meg å treffe deg en regnværsdag, hvis dere ikke kan f.eks 7. mai, høres det ille ut? Jeg har jo kjøpt meg fotoutstyr, og jeg drømmer bare så veldig om å sitte på en stol ved Østensjøvannet og ta bilder av fugler. Tenk at vi plukket hvitveis, satte dem i vann her, og jeg har brukt makro og stativ, og tatt masse bilder. Men likevel rekker jeg ikke det jeg vil. Så på dager med sol vil jeg rett og slett ut, jeg har sittet her inne hele høsten og vinteren.

Er det ikke pussig, jeg er stressa nå i våren, og det er mest fordi jeg så veldig gjerne VIL VIL leve, kjenne nuet, være til. Samtidig skal jeg lese fotobøker, lære fotoprogrammer, være ute, og treffe venner og alle disse helsetingene.

Vet du at jeg er så ofte sliten nå, og jeg føler en merkelig følelse i brystet, jeg sier til min fastlege at snart får jeg hjerteinfarkt, han har tatt EKG som var normalt, men sannelig om jeg vet. Men jeg blir veldig urolig av å bli så sliten.

Takk for at du leser dette. Som sagt er dette veldig egotrip, men tro ikke at jeg ikke tenker på deg, på søsteren din og hele familien og alt som har skjedd og skjer.  På din helse spesielt.

Hvordan er du i forhold til å planlegge litt på kort varsel, det kommer jo til å regne både i mai og juni, og da er det så hyggelig med besøk for da kommer jeg ikke ut, men etter det været vi har hatt nå føler jeg meg helt bortskjemt og “rusa” på livet som noen vil kalle det. Jeg ser at fra 23. mai er dagene “grønne”, jeg har en kalender på min iphone som lager røde prikker på dager jeg er opptatt og det er fullt av røde prikker.

Hvis du og din kjære f.eks kom lørdag 7. mai, men da kan dere kanskje ikke, så kunne jo du og jeg sette oss litt ute og bare prate vi to. Søndagsbesøk er også mulig, men som sagt, etter 23. mai er tingene litt annerledes enn akkurat nå. Du sa at du kanskje ikke kunne den torsdagen. Nå kan jeg egentlig onsdagen som kommer, men jeg får vaskehjelpen fra omtrent klokka 13 til klokka 15, og da blir det vel for sent for deg? Og jeg kan også mandagen ved at jeg ikke skal noe, men i og med at jeg er i 50 årsdag på lørdag , vil jeg trenge et par dager for å hente opp energi.

Sånn er ståa, jeg tenker litt fram og tilbake her som du skjønner. Jeg var jo i bursdag til O, og hennes ene stesøster er JV, og vi hadde en meningsfull diskusjon, og ellers var det en kjempehyggelig dag med masse koselige mennesker.

I tillegg kjennes kroppen min skrøpelig ut. Jeg var hos fastlegen min i går, og han ser jo at jeg sliter med å forflytte meg pga smerter i knær, og han smiler litt av det, heldigvis egentlig, hvordan går det liksom, og jeg ser de gamle med rullator og tenker at det like gjerne kunne vært meg, og nå går vi en årstid i møte med mer varme, og jeg er som en eneste stor hetetokt i tillegg, så jeg ser fram til å bare sette meg i skyggen med hatt og solbriller, lukke øynene og kjenne stillheten.

Vel, dette er spontante og litt kaotiske tanker fra meg, kjære X. Ja, jeg tenker på deg, og også på din venninne Z som heller ikke tåler medisiner, det er faktisk fullt i hodet mitt av folk jeg tenker på fordi jeg har jo tid til å tenke.

Nå har jeg kjøpt meg ny hvit bluse til 50 årsdagen, og tenk at på brystet på blusen er det små “sølvbesetning” med firkantet hals, og tenk du, jeg har det luksusproblemet at jeg nå grubler over om det passer bare med et halskjede i sølv som ligger i halsen eller om jeg kan ha langt halskjede (som er moderne), men som da vil “forstyrre” pynten på blusen, haha, er så deilig med slike trivialiteter innimellom. Det er forresten han K som feirer, han koselige mannen du pratet med her på grøtfest. Og han kan jo mange språk, men vil friske opp fransken sin og ønsker seg filmer, jeg har bestilt et helt lass med franske filmer, men er stressa for om de rekker fram i posten enda de sa på cdon.com at de ville rekke fram til lørdag.

Nå kom jeg på at også Cirkeline er innkalt til dyrlege for å sjekke tennene siden hun opererte bort fem stykker i fjor. Hun var sur på meg i to uker etter at Sigmund kom hjem fra Kina, akkurat som jeg var the one to blame liksom. Hun ville ikke ligge ved siden av meg i senga, men lå i gangen på Sigmunds jakke i to uker, og var ikke interessert i meg. Hun har aldri vært sånn før, men nå er hun back on track og ligger på armen min igjen. Merkelige disse dyra altså. Hun var nok redd Sigmund skulle bli borte igjen, så hun voktet inngangen på et vis mens hun hadde duften av ham på jakka under seg.

Men i skrivende stund skal jeg sove, så skal jeg stryke litt klær, og vet du, fredagen, jeg er så royalist at jeg skal se ALT som vises skal av det bryllupet mellom William og Kate. Det går jo år mellom hver gang noe sånt skjer, så da blir jeg sittende her altså, og da får jeg samtidig hvilt meg til 50 årsdagen på lørdag, og der får jeg lov å komme litt etter de andre, så jeg ikke sliter meg helt ut før maten.

Vel, ha en strålende dag, jeg håper du nyter våren, at smertene dine ikke er ille, at du ikke sliter deg ut på alt du og jeg vet (sensur her). Det er noe i det med å elske sin neste som seg selv, og seg selv, at man pleier egne behov er viktig. Er spent på fotoapparatet ditt, om du har fått det igjen uten å måtte betale for det. Håper du en dag får råd til et lignende det jeg har, det er bare SÅ bra, canon 60 D heter det, og med ei lita tele og det makroobjektivet i tilegg, har jeg mer enn nok framover. I dag skal pappa kjøpe makroobjektiv også, han ble så inspirert av de hvitveisene du fikk bilde av på mms fra meg.

STOOOR klem fra Kjersti


tirsdag 26. april 2011

Hvitveis i mange vinkler, og snart kan vi ønske vakre mai velkommen

 

hvitveis11

Denne ettermiddagen har jeg gjort det jeg har hatt lyst til lenge. Tatt bilder av hvitveis med 100 mm makroobjektiv. Dette var artig. Jeg eksperimenterte med blenderåpninger, tid, ISO, og gjorde meg noen verdifulle erfaringer. Nå handler nok makro og for eksempel grad av dybdeskarphet om smak og også om hva man ønsker å formidle i akkurat DET fotografiet.

Her er noen smakebiter:

hvitveis

 

hvitveis8

 

hvitveis9

 

hvitveis2

 

hvitveis13

 

blender2komma8iso800

Dette er tatt med blender  2,8 og ISO 800. Dette blir for meg for lite dybdeskarphet, men jeg skal utforske og se om det ikke i noen tilfeller kan være kjempelekkert med så mye som er diffust

mandag 25. april 2011

påskens siste dag

 

gul blomstred

Påskens siste dag. Det betyr at det blir enda mer vår, og enda bedre dager framover. Noen sa meg at dagen i dag er fantastisk, men at dagen i morgen er enda bedre. Må tenke over den.

 

Bildet er mitt første forsøk på å ta bilde med makroobjektiv. Blomsten er halvvissen nå, men har struttet gjennom hele påskeuken.

lørdag 23. april 2011

Vårbrus i Oslo på indisk restaurant og med åpne sanser


kjærlighet i Oslo i påsken
Så vakkert. Ord trengs ikke. 


I går planla jeg en tur til Oslo. Vi som har ME må planlegge ting i forkant. Det er synd for meg som av type er veldig spontan, men sånn er det. De siste ukene har vært preget av lungebetennelse og vedvarende slapphet og mye ligging på en sofa. Blodprøver siste uka viste av lungebetennelsen er over. Uansett helse: Hvem kjenner ikke at det napper i vårfølelsene når vi dag etter dag, påsken gjennom, våkner til sol og knallblå himmel?


Påskestemningioslo
Sofienbergparken var full av vårglade mennesker


Jeg leste mer i bruksanvisningen til fotoapparatet forrige kvelden, jeg la det fram, satte på min lille tele, la fram klærne, og hvisket til min kjære Sigmund: “Blir du med meg på indisk restaurant og fotosafari i Oslo i morgen?” Svaret var et helhjertet ja.
Så ble det besøk på indisk restaurant nederst på Grünerløkka hvor vi er godt kjent fra før. Det er god mat og koselig personale.  En kvinnelig indisk servitør betrodde oss at hun slett ikke likte seg i den norske fjellheimen, og vi var skjønt enige om det, og også at Oslo-påske var helt topp nå. Etter et deilig og rolig måltid vandret vi ut i Oslo-våren med både vår- og påskestemning inni oss.


minbarndomsgate
Min barndoms gate, Agathe Grøndahls gate på Torshov


Jeg har vært inne i en periode med nostalgi, lengsler og drømmer. I hele vinter har jeg tenkt at jeg en dag skal kjøre til der jeg bodde fra jeg ble født til jeg var 5 år. Der bodde mamma, pappa og jeg hos min farmor og farfar i en treroms leilighet i bygården til høyre på bildet på vakre Torshov. Det er pusset opp, men det utrolige er at alt virker uforandret. Torshovparken ligger der som før, huska står der den alltid har stått, barnehagen, den lille heste-skulpturen, stillheten i gatene. Det er av og til godt å finne tilbake til røttene sine, og godt å se at alt er som før selv om man ikke finner så mange av menneskene igjen. De har enten flyttet eller dødd. Ikke nok med at jeg bodde der som lite barn, men jeg fikk meg leilighet der som ung voksen og bodde der på 80-tallet, så jeg har noen utrolige og fantastiske minner fra akkurat samme gården på bildet. Jeg bodde der fram til jeg flyttet sammen med Sigmund i 1987.


torshovtrappa 
Denne trappa er så velkjent, jeg har gått den opp og ned utrolig mange ganger. Nå ser den så liten ut, men som 3-åring var det som å bestige et fjell å komme seg opp alle trinnene


mann med rullator2
Jeg fikk øye på denne mannen mens jeg tok bilder, og han smilte vennlig til meg.  Jeg fikk sagt at han hadde så fin, grønn genser, og tok et par bilder av ham.

mann med rullator

Jeg hadde flere krefter etter middagen, og det ble en god kjøretur med flere stopp.


barns livsglede
Jeg satt på en benk og nøt å se glade barn leke


glade gutter



vakker gutt



slo seg
Vi vet jo hvor kort veien er mellom latter og gråt for et barn. Plutselig falt han av sklia litt forkjælt og slo seg


mamma trøster
Heldigvis var mammaen der og ilte til, og så var alt bra igjen


kvinne2
Kvinne


På hjemveien kjørte vi forbi Østensjøvannet. Jeg har også bodd der, og da fikk jeg berørt litt flere røtter i dag. Jeg skulle bare rekognosere litt fordi jeg har tenkt å dra til Østensjø for å ta bilder en annen dag. De fleste vet at der finner vi  landets mest fantastiske og fredede fuglereservat.


hest2
Hest har jeg aldri sett ved Østensjøvannet, så da måtte jeg jo ta et par bilder av den


hest


Til slutt kom vi til endene og grågåsa, og jeg nøt solnedgangen og vårstemningen, og knipset noen bilder av fuglene som også så ut til å nyte det vakre været.

grågås3



to grågås



and i fart


Dette var en nydelig dag. Det var langfredag, og tankene mine kretset også litt rundt påskens budskap.
Jeg er utrolig takknemlig for denne dagen med vårbrus, påskestemning og en følelse av fred og glede!

torsdag 21. april 2011

Påskebrev i snailmailen-en vakker gave! Ikke glem at jorden er en stjerne, sier hun


påskefargeduk
Et teppe jeg sydde. Syns fargene passer godt nå til påske

Det var forleden at det lå et brev i postkassa mi. En stor overraskelse. Hvor mange sender brev i den vanlige postgangen i dag? Vi er kanskje noen få igjen, og kanskje blir vi den siste generasjonen som sender brev på den gode, gammeldagse måten.  Jeg ble helt varm om hjertet da jeg fikk dette brevet av ei venninne. Det er noe med verdier som hun og noen få fortsatt holder i hevd. Det handler om å skape en “himmel” over sitt og andres liv, og for å kunne det må man mestre hverdagene. Man må kunne se verdien i de små, nære ting.  Elisabeth er en livskunstner, og hun er dyktig på å se det gode i alle ting og til å skape mening i tilværelsen.
Jeg ble så begeistret for brevet at jeg spurte Elisabeth om jeg kunne få legge brevet på bloggen min. Det kunne jeg. Det er så vakkert om så mange viktige ting, mye klokt å ta med seg, ord til ettertanke som passer nå i påsken, og det passer i grunnen på alle dager i året.  Til deg som er innom bloggen min: Jeg anbefaler deg å lese dette brevet!  Det er personlig, men likevel slik at alle kan få noe ut av å lese det, og det er intet som blir utlevert som ikke er nøye gjennomtenkt, og noen navn er også endret.
Jeg ble så rørt når jeg fikk dette, og jeg har lest det noen ganger, og det er noe med historien i brevet som også er veldig rørende, og det er godt formulert. Her er det:

“Kjære Kjersti,

Et påskebrev til kassen din, - det kan være vi er siste generasjon som får brev på denne måten, og jeg har tenkt jeg skal gjenskape brevet, i sin gamle form, dog ikke håndskrevet, jeg skriver ikke forståelig.

Jeg har også tenkt en annen tanke, - det er å gjenbruke Ellens vakre selvproduserte konvolutter, og jeg tror du tenker som meg, det er en guds / Guds gave å få et slikt brev i postkassen. Ellen skriver til meg av og til og jeg svarer, - hun kladder alle brev hun, - det er å gå for langt, hun skriver jo for hånd da, så klart, - dette med data og sånt, det kan hun bare ikke finne ut av. Mon tro om det er alder, eller noe annet. Hun har fylt 70, - hun liker heller ikke sms, - hun sier selv om sms at hun er gammeldags, hun bryr seg ikke om å høre hva andre gjør osv når hun ikke er i kontakt med dem, - hun lever HER OG NU – eller, kan det være som jeg tenker, - hun klarer det ikke, - høyt henger de og sure er de – Ole var også sterkt imot sms før i tiden, han snakket og viftet med armer og ben og fråden sto nærmest om munnen hans mens han la ut hvor uendelig tåpelig dette var, - men nå har han lært det og nå synes han det er utmerket, særlig ifht til meg, som han allikevel ikke forstår hva sier, - hva jeg skriver, det forstår han.
- Du, det var lang setning.

Påsken, - jeg har en fornemmelse av påske som liten, det var blodappelsiner, eller jaffa – appelsiner, - de hadde tykt skall og blodappelsinen var saftig og man sølte. Ellers var det dørgende stille da, i gatene på Tåsen, og hellige langfredag, da skulle intet skje, for da skulle Jesus dø, igjen og igjen, og det skulle man tenkte på, trur eg.
Men, en påske døde naboen vår, på selveste langfredag, og det glemmer jeg aldri, den lille sinte mannen gikk hen å døde langfredag. Jeg synes det var meget underlig at et vanlig menneske også kunne gå hen å dø en slik hellig dag.
Jeg husker også det var små dunete påskekyllinger som lett veltet, og det var marsipan, - kuler tror jeg, og i motsetningen til julemarsipanen kunne man ikke lage påskemarsipanen selv, man gjorde det i hvert fall ikke.
Og så var det tid for småsko, de var ofte brune, - snøresko, og det var tid for å ta ut sykkel, den skulle ordnes, - vaskes og smøres, og sto da på hodet mens man gjorde det. Jeg elsket min sykkel, en rød DBS, - pikesykkel som jeg fikk det året jeg fylte 8 år, og jeg hadde den i mange år. Mange, mange år. Tror nesten det var sykkelen i mitt liv.
Vel, da kunne jeg jo sykle og det gjorde jeg, ofte alene, syklet faktisk ofte til Vestre Aker kirkegård, der var min kusine var gravlagt, hun ble påkjørt og drept 24. oktober – 44 tror jeg, hun var da fem år gammel. Min mor døde også 24. oktober, i – 54, så det var en sorgens dag, sa alltid mor på Tåsen. Mor passet nemlig sitt første barnebarn, de bodde på Tåsen i” Allen dehuset ” har jeg nesten begynt å kalle det, - hun bodde der sammen med sin mor og far, sin mormor og morfar og sin onkel som også er min onkel. Og mormor, altså mor på Tåsen var liksom dagmamma da, mens foreldre var på jobb. Og lille Eva maste og ville ut, men mor sa nei, men til slutt ga hun etter, - en liten tur da - og det ble den skjebnetunge turen, - hun satt sammen med sin venninne Anne og telte biler, og så kom en promillekjører og kjørte henne rett ned, - og hun døde, - Anne overlevde og to gutter de var sammen med også. Den ene gutten ble senere sosionom og jeg traff ham av og til, men vi snakket aldri om dette. Eva snakket også om at hun ønsket vinter og snø og hun ville så gjerne ha nye støvler, og akkurat den dagen kom faren hjem med nye støvler til henne, moren og faren kom altså hjem, og dette hadde skjedd.
Min onkel kom også hjem, han var liten – og han var den første som kom til ulykkestedet, av privatfolk, og han fikk et sjokk han aldri kom over, faktisk, og både hennes mor og vår felles onkel fikk skader av sjokket og døde altfor tidlig, - så dette har satt de dypeste spor. Og i alle år lå det på loftet på Tåsen en koffert vi ikke fikk røre, det var noe med Eva og vi hadde den dypeste respekt for den, det var død i den, så vi rørte den aldri, og først for noen år siden fortalte min onkel at han hadde kastet den, etter å ha konferert med Evas far, - og jeg ble helt i harnisk, tenk å kaste leker fra krigens dager, og da så min onkel på meg og sa bestemt og hardt, - det var ikke leker i den kofferten, der var klærne som Eva hadde på seg da hun ble drept, - og for meg ble hun aldri skikkelig begravet før den var ute av huset, - den har ligget der og plaget meg i alle år; så nå, nå er hun skikkelig begravet. Dette sa han noen år før han døde, og han døde i 2006.
Ja, dette var en lang historie om påsken på Tåsen, pluss, pluss - da jeg var liten. Og bare tanken på hvordan dette var for mor, - jeg forstår ikke hvordan hun klarte å komme over det, og jeg vet ikke om hun kom over det, vi snakket jo om Eva og jeg har alltid operert med henne som kusine, - men mor snakket aldri om sin sorg.
Og i 54, ti år etter, fikk hun jo ansvaret for et nytt barnebarn på samme alder, - meg – og de viste henne den tilliten, og hun påtok seg ansvaret, - kan hende tenkte hun det var vårherre som ga henne en sjanse til?
Og for meg var det veldig fint, - og det er jo først i ettertid jeg ser de store familiære historiske linjer, og dette skulle jeg gjerne snakket med mor om, men det er for sent, - too late, i det minste vil jeg ikke få noe svar.
Min tante / faste og jeg var jo på Tåsen, i vårt barndomshjem og snakket om gamle dager, drakk vin, spiste litt og snakket, - og da, - vel vi var jo alle voksne, kunne vi snakke åpent om alt mulig. De to er jo min fars søsken, men siden jeg vokste opp hos hans / deres foreldre, kom jeg til å bli litt søsken med min fars søsken jeg og, - det er underlig.

Noen påsker var jeg på fjellet, - på hytta til mine tanter - min mors to søstre da, den enes mann og deres to sønner. I den hytta vi synes er i minste laget for oss, kamperte vi alle sammen, med samlede måltider, god mat, våte votter osv etter skiturer, dyner og puter til alle sammen og påskehygge om kvelden, ofte gjester også, fra nabohytta, og vann fikk vi av å smelte snø, og doen, et lite kott i tilbygget, bitte lite, en dobøtte, kaldt og ekkelt.
Men det ble lagt vekt på hyggelige små stunder, så det ble servert morgenkaffe med et lite kakestykke, - sånn i dyna – før frokost, - det var fint.
Jeg har til alle tider vært minst og yngst, og øverste køya i det ene rommet var svært liten, smalere enn de andre smale sengene, så der kunne jeg ligge, - jeg hadde liksom egen seng jeg da, - alltid den samme. Det var ok for meg.
Og mine fettere ble usedvanlig gode venner, der og da, - for de fant ut at de skulle gå fra meg på ski, det klarte de helt til det gikk en fanden i meg, - jeg så de sto og tisket og jeg tenkte, - dette er siste gangen, og jeg ga meg i kast, og gikk og gikk, og jeg tok dem igjen, og de klarte ikke å gå fra meg, så fra da av hadde jeg innersvingen, fra da av og til nå.
I hytteboka konkurrerer vi fortsatt om hvem som går lengst, - og jeg som ikke konkurrerer – vi skriver og skriver, - men min fetters sin kone nr 2 er ikke særlig skisprek, og det er jo min mann nr 2, så det er vi da, som går lengst på ski, og snart er det vel slutt på hele konkurransen. Jeg har ikke vært der på lenge, har ikke tid nok, men kanskje en tur i sommer. Vi har verdens beste sted å tenne bål, oppe på en topp, tar med mat og vin og greier, og tenner bål og ligger og ser opp på himmelen og teller stjerner, sier begeistret at der ser jeg en, og en til og en til, og så kommer vi opp i tyve og tretti og så er den deilige leken over, så sitter vi bare der og ser utover blånene.

Må ta med to påsker til, den siste, - 2010 – jeg da skulle til Silje og Elias, skulle dra skjærtorsdag, og var altså hjemme alene onsdagen, palmeonsdag, - for si det slik, - og jeg satt hjemme. Hadde vært hos min gamle syke tante, som hadde alvorlig lungebetennelse. Jeg hadde kjøpt mat og avis og blomster osv - og hjemme altså, og en del av min påske ble å se Brødrene Løvhjerte, den er så uendelig vakker, det var en stor påskeopplevelse for meg, og jeg hadde lagt frem din vakre påskeløper, det skal jeg også gjøre nå, og kjøpe tulipaner, lyse tror jeg, - det er noe med det rene og hvite.
Som du vet, så jeg filmen - Breaking the waves – den er fæl, den er det, men den er også utrolig god og vakker. Jeg vet nå du ikke har sett den, - en gang du orker intens kjærlighet og intens lidelse og sterkt tro på gud og kjærligheten, kan du sette av en aften. Den skal i forbindelse med påsken vises i Jacobskirken, - den her jo lidelsens vesen i seg, påsken altså.

Så har det selvsagt vært mange, mange andre påsker, med og uten barn, her og der, - mer enn før setter jeg nå pris på påsken som en høytid, og jeg har påskepynt liksom julepynt, - men altså ikke så mye da. Det er noe med å markere at det kommer nytt liv.
Jeg har sett sommerfugler nå, sitronsommerfugl, og andre, så den første på lørdag.
Jeg har sett blåveis og hvitveis også, allerede.

………..og så har tiden gått, noen dager, - og du har tatt ut tannen, og det ser ut til å ha gått bra, - det er bare skjønt med alt som kan løses og som går bra.

Solen skinner, himmelen er blå, skogen grønn og veiene skitne. Vi vet vi går en fin årstid i møte, vi er ikke innstilt på at annet enn at gode ting skal skje, - hver dag skal komme til oss som en gave, - det er slik jeg vil ha det. Og for å sitere Øverland,

” hver dag skal tennes som et lengselsbål,
og brenne ned før noen når sitt mål.
Og alltid vil du drages mot det fjerne.
Men husk at også jorden er en stjerne ”

Sa altså vår venn, Arnulf Øverland. Og noe er det i det, jeg kan ikke akkurat si at det er den følelsen jeg har når jeg står opp altså, 05. 40, intet lengselsbål der og da, - men det er helt, helt i tråd med min væremåte nå for tiden at jeg avslutter når kvelden kommer og tenker at det kommer en dag i morgen.
Det er viktig, synes jeg, - at vi også husker på at jorden er en stjerne, - det er kanskje det aller viktigste, det å se ” lyset ” der vi er, - vite at vi er et godt og riktig sted.

God påske da, Kjersti, - og god fremtid, - en lang og god vår og sommer ligger foran, og etterpå, - det er etterpå. “

TUSEN TAKK FOR BREVET, ELISABETH!

onsdag 13. april 2011

Trukket tann

 

Det var bare småtteri å trekke en tann. Tannlegen var riktignok ikke forberedt på at hun skulle trekke i dag, og hun hadde flere pasienter etter meg. Det ble noe tull med timen jeg skulle trekke, men jeg ba pent.  Jeg hadde grudd meg veldig, og så endte jeg med å tigge om å få den tatt ut. Hun lot seg overtale, heldigvis. Og det var piece og cake. Å trekke høres så voldsomt ut, det kunne hett “nappe”. Hun bare nappet den ut i tre “omganger”. Rota er jo bestående av tre deler, så først gikk tanna med én rot og så de to andre røttene. Og implantat anbefalte hun ikke, og heller ikke “bro” fordi den bakerste var visdomstanna og ikke ideell til å lage bro, men den er jo like hel. Jeg får vente og se.  Hun sa jeg skulle bare kjenne etter om det var ok å være uten den. Og den er så langt bak at det slett ikke vil påvirke utseendet mitt, og de trekker tenner hele tiden både på gamle og unge. Masse unge mennesker som trekker som skal ha regulering, skjønte jeg.

Hun sa at hvis det begynte å banke der hvor tanna var sånn cirka på lørdag, ville jeg ha fått betennelse. Så jeg skulle få med meg resept både på antibiotika og smertestillende, men jeg tåler jo snart ingen antibiotika. 

Jeg gjorde som hun sa, hverken drakk eller spiste på flere timer, og jeg tok ikke tunga bort i “hullet”. Veldig fristende å liste tunga bort å kjenne etter altså, men jeg klarte å la være.

Uansett  satser jeg på at jeg slett ikke får noen betennelse, og særlig ikke på lørdag for da skal jeg i bursdag. Jeg er optimistisk.   Foreløpig er jeg litt bedøva, men kjenner at det kan komme til å gjøre litt vondt, men pytt. Dette var bare en bagatell.


Nå gleder jeg meg over vårsola ute og alle påskedagene som ligger foran meg.

mandag 11. april 2011

Hestehoven og søndagsbesøk

 

IMG_0798

Så fant jeg hestehov i veikanten, jippi, etterlengtet og gul og litt skjør stakk den opp av jorda

 

Det var på veien til søndagsbesøk hos min pappa at jeg fant hestehoven. Jeg speidet langs veien, og til slutt i en grøftekant i Ski stakk det gult opp.  Det var årets første.

Hos min pappa manglet det ikke på traktement. Han hadde gjort det så koselig. Vi fikk fiskepudding i skjell, og rundstykker og pålegg, og så hadde han stekt vafler. Og jammen hadde han ikke gjemt igjen et bløtkakestykke til meg. Rørende! Det er lenge siden jeg har spist kake, så jeg unnet meg den utskeielsen.

Sigmund hadde tatt med bilder fra Kina, og også lydopptak fra forelesningen sin, og mens pappa fulgte ivrig med, sovnet jeg i vårsola.

IMG_0980

Pappa og Sigmund

fredag 8. april 2011

Det er lov å klage iblant vel?


113
Moro med Iphone-kameraet



Auuhhhuhhhh……tanna mi skal trekkes, rota er delt i to, herlighet a’.  Hadde time hos tannlegen for å trekke, men kunne ikke fordi jeg har hatt to akuttbesøk på legevakta fordi jeg har reagert allergisk på ulike typer antibiotika. Må si jeg blir litt engstelig når det er antibiotika nr 3 jeg ikke tåler.   Men jeg avlyste tannlegen.
I dag  klager jeg bittelitt altså. Det er helg og jeg har begynt å få litt vondt i den tanna. Tannlegen sa: “bare kontakt oss hvis det gjør vondt”. Tanna må bare være rolig fram til onsdag da jeg skal trekke den.  Orker ikke tur på tannlegevakta, lang kø, nei og nei!

109




Nå går jeg på antihistaminer og kortison for å dempe allergisk reaksjon på antibiotika. Jeg må rose legevakta i Ski altså. De bare sa “kom”, og jeg ble sendt forbi en lang kø av pasienter og inn på rom med lege og to sykepleiere som sa: “skal vi sette kortison eller adrenalin?”, jeg var ganske i tåka andre gangen. Jeg fikk kortison, fikk ligge lenge for å se at det ikke gikk “gale veien”, som de sa.
Det jeg tar antibiotika for må heller lege seg selv. Kroppen for ordne opp selv altså. Jeg kan jo ikke utsette kroppen min for medisiner jeg ikke tåler.  Ei heller utsette legevakta for flere besøk av meg nå. Allergiske reaksjoner hos meg har artet seg med utslett, kløe over hele kroppen, inni kroppen også, i nesa, halsen. Og så vondt i hodet. Har skjønt at det ikke er farlig i seg selv, men at det kan utvikle seg til at man kollapser (i verste fall!)


051

Medisinene virker.  Jeg har klart en liten tur på handlerunde i dag,  veldig oppløftende. Og bare den tanna holder seg i ro fram til onsdag, skal jeg rett og slett være lykkelig. Å trekke en tann er ikke bare en bagatell, altså. Det er liksom “normalt” at svigermoren mi på 87 trekker tenner, men at jeg skal få fjernet en jeksel er ikke kult akkurat. Samtidig trøster jeg meg med at folk slår ut tenner i alle aldre, og jeg har jo alle visdomstennene mine også, og jeg tror nesten jeg skal få en ny tann som skal settes på en “bro”.


115
abstrakt


047
smiler fortsatt altså

Det er bare SÅ deilig at det er vår, og denne høsten og vinteren har vært helvete på helsefronten. Nå antar jeg det bare tar seg opp, og at tiden framover blir vakker. Det står flere sosiale evenementer og venter på meg, så dette skal bli bra!

116
bare på gøy


036
Liten egotripp å legge ut så mange bilder av seg selv..haha…


Man skal virkelig ha respekt for medisiner. Noen har jo klokkertro på positive virkninger av medikamenter, men mange av dem drar etter seg bivirkninger som til og med kan være alvorlige. Jeg vet egentlig ikke hva en pasient bør sette seg inn i. Det er en balansegang mellom å ikke skremme folk opp samtidig som man skal være obs på virkningene. Det er jo også slik at medisiner kan komme på kollisjonskurs, at man for eksempel tar en medisin mot noe alvorlig, og så får man medisin mot noe annet som opphever virkningen av den første.

torsdag 7. april 2011

Veien før svingen

 

veien svinger

Bildet er lånt

Jeg er medlem av en poesiring. I dag kom det et dikt som passer  utrolig bra til  det perspektivet jeg så inderlig ønsker å ha på selve Livet (med stor L).   Eller sånn jeg i det minste ønsker å se tingene. Det er jo ikke alltid man får det til, noen ganger puster fortiden meg i nakken på en måte som forkludrer tilværelsen, andre ganger  blir ønsket om å leve i nuet forstyrret av tanker på det som kan skje, ting man gruer for, verstefallstanker. De gangene jeg nyter livet, er jeg nesten uten fortid og tenker ikke på hva som kan komme rundt neste sving.  Å ha evnen til å leve her og nå er en livskunst, og denne kunsten må man øve seg på, og man blir aldri ferdig “utlært”.

Diktet er på engelsk, og er oversatt av Michael de Vibe, og her kommer diktet både i norsk og engelsk utgave.

 

Er det ikke nydelig?

 

Diktet går så her:

VEIEN FØR SVINGEN

Bortenfor svingen i veien
Kan det være en brønn, eller et slott,
Eller bare mer vei.
Jeg vet ikke og spør ikke.
Så lenge jeg er på veien før svingen,
Ser jeg bare på veien før svingen.
Fordi veien før svingen er alt jeg kan se.
Det ville ikke være bra for meg å se et annet sted
Eller se på det som jeg ikke kan se.
La oss bare være oppmerksom på hvor vi er.
Det er nok skjønnhet i det å være her og ikke noe annet sted.
Hvis det er mennesker bortenfor svingen,
La dem bekymre seg for hva som er bortenfor svingen.
Det er for dem veien.
Hvis vi ankommer dit, når vi ankommer dit, vil vi vite.
Men nå vet vi bare at vi ikke er der.
Her er jo bare veien før svingen, og før svingen
er det veien uten noen sving.

- Fernando Pessoa / Michael de Vibe

 

THE ROAD BEFORE THE BEND


Beyond the bend in the road
There may be a well, and there may be a castle,
And there may be just more road.
I don’t know and don’t ask.
As long as I’m on the road that’s before the bend
I look only at the road before the bend,
Because the road before the bend is all I can see.
It would do me no good to look anywhere else
Or at what I can’t see.
Let’s pay attention only to where we are.
There’s enough beauty in being here and not somewhere else.
If there are people beyond the bend in the road,
Let them worry about what’s beyond the bend in the road.
That, for them is the road.
If we’re to arrive there, when we arrive there we’ll know.
For now we know only that we’re not there.
Here there’s just the road before the bend, and before the bend
There’s the road without any bend.
- Fernando Pessoa

mandag 4. april 2011

Utfordringer eller problemer? Vinter eller vår?

 

øya på fjellet2

Is og vann i bevegelse. “Vekkeklokkesignalet” om at våren snart er her. Foto er tatt av meg i fjor ved Tisleia i Hemsedal.

 

Forleden kom en venninne av meg til å bemerke at hun syns faceboka mi hadde litt for mye “rosa skjær”. Jeg vet ikke om det ver ment som kritikk. Det spiller liten rolle. Jeg har intet behov for å dele mine tyngste stunder med kjente og ukjente på facebook, like lite som jeg ønsker å gjøre det i en blogg.

Det betyr slett ikke at jeg bare betrakter ting som utfordringer slik enkelte gjør. Jeg overser  ikke at det er problemer og elendighet i livet.  Jeg syns fortsatt det er greit å kalle en spade for en spade, men vi har noen muligheter for selv å velge ut hvilke deler av virkeligheten vi ønsker å vektlegge.

Men jeg har kanskje vært heldig? Jeg har nemlig fått en liten gave, og det er evnen til å glede meg over livet.  Ja, jeg har en kronisk sykdom, og ja, jeg har slitt med en lungebetennelse gjennom høst og hele vinteren, og jeg har fått allergisk reaksjon på medisiner.

Men nå kommer våren for fullt selv om noen har låst seg fast i  klager over hvor  grått det er om dagen.  Snart kommer sola!  Vi er i april, en vårmåned, som er et gode i seg selv. Nå har vi hørt at isen som har ligget stiv og kald hele vinteren har begynt å gi lyd fra seg. Bevegelse!  Bare dette er jo et vekkeklokkesignal om hva som venter oss.

 

steiner

Tatt av meg ved Tisleia. Is, vann, bevegelse

 

For meg er den første hestehoven helt magisk. Jeg vet ikke hva det er, men når jeg ser den gule stikke forlokkende fram i en veikant, nesten hyler jeg av fryd, og å holde den første hestehoven kjennes like sterkt nå som da jeg plukket små buketter av dem som barn. Så blir skogen hvit og grønn, store tepper av hvitveis mens løvet spretter fram. Jeg vil så gjerne at tiden skal tikke saaakte når alle disse vårens mirakler skjer.  Jeg vil kjenne, være til, det er så viktig å ikke la alt dette vakre passere uten å sanse. Foreløpig kan vi bare være i deilig forventning om det som skal komme. Noen føler kanskje ikke at vinteren er over? Det er den. Det ER vår!

Åh ja, jeg gleder meg over livet! Nesten uansett!

Og nå tror jeg snart hestehoven dukker opp!

ssolnedgang i elv2

Tisleia i solnedgang  under vårløsninga

fredag 1. april 2011

Velkommen hjem, Sigmund


bilde av muren
Her er bildet Sigmund fikk av professor Yan Xiang ved Tsinghua University. Bildet er av muren, lagt på et LYDABSORBERENDE materiale (les: skumgummi) og med et vakkert dikt forfattet av Yan Xiang selv. Endelig fikk jeg se dette han hadde beskrevet og som jeg ikke klarte å se for meg.

Det har vært en svært hyggelig dag. Sigmund kom hjem fra Kina, og han hadde virkelig opplevd mye.
Bildet han fikk er stort, og han hadde fått det med seg inn på flyet ved at han, etter eget utsagn, henvendte seg til den finske flyvertinnen og sa: “hyvää päivää” og til den kinesiske flyvertinnen sa han: “ni hao”. Jeg tror det betyr hei. Sigmund mener at alle mennesker setter pris på at at man kan si noen få ord på folks eget morsmål, og det er nok sant.
Jeg fikk jo endelig lest diktet som var på maleriet, og det går som følger:


THE GREAT WALL

Wars had gone with the history wind,
Brave’s bone slept under wild grasses years after years.
In spite of wives’ heartbroken tears dropped down,
Next rising of sunshine on the mountain cleared all the blue.
Some dynasties defended behind the wall,
Some dynasties invaded in it,
Peace came not from the defense works,
But from people, from somebody endowed.

av professor Yan Xiang

Jeg syns det er et vakkert dikt.

Det snødde da Sigmund kom hjem, altså ikke et ønskevær med tanke på våren som vi så sårt lengter etter, men den kommer. Han hadde med seg litt gaver til meg.  Kina er jo kjent for silken, og jeg fikk flere silkeskjerf, se bilde under. Og en nydelig veske i et eksklusivt skinnmateriale. Jeg er ikke ekspert, men tipper det er kalv. Et lite smykke fikk jeg også. Sigmund samler på krus, og hadde med seg et utvalg, til og med et krus med bilde av seg selv foran muren, haha, skikkelig turistmaskin den muren altså.

silkeskjerf
Han hadde like så godt kjøpt flere silkeskjerf, og to kvinnelige siv.ing’er hadde fulgt ham til butikken der de solgte av god kvalitet.


kinesisk veske
Denne veska var fin, og det mykeste skinnet jeg har kjent på noen gang

smykke
Et smykke fikk jeg også

Det var godt å få ham hjem. Turen har vært nøye planlagt til minste detalj gjennom et helt år. Jeg merker at jeg har engasjert meg veldig, og at jeg nå senker skuldrene fordi alt har gått så bra, og jeg har fått hjem en kjempefornøyd mann.