Velkommen til bloggen min

torsdag 29. september 2011

Akerselva ved Maridalen og Frysja

Akerselva ved Frysja

Det var godt å være på gamle trakter på søndag, for Akerselva ved Frysja vekket minner fra noen år jeg jobbet i forlagsbransjen i en bedrift som nettopp ligger her. Dessuten var jo elva fascinerende her, den var vill og vakker med masse vann. 

Skogsveien helt oppe ved Maridalsvannet

Maridalsvannet som forsyner Akerselva med vann

onsdag 28. september 2011

Dokter'n! Jeg har så vondt i rygg og knær! Helsevesenet på sitt beste. Og bilder fra helgen i Maridalen

Bildet ble tatt øverst der Akerselva begynner, i Maridalen på søndag. La inn denne vinkelen med vilje, for å gi både bevegelse i vannet og karusellfølelse ved å vinkle skjevt. 

Det har blitt lite gåing på meg de siste årene. Har hatt smerter i knærne i mange år. I vår fikk jeg vondt i ryggen. Intet av dette har gått over, og jeg har i grunnen vondt for å bevege meg. 

Og dette er helsevesenet på sitt beste: Jeg var tydelig overfor fastlegen min på at dette er vondt, han trykket her og der, jeg skrek, og han sendte meg til røntgen. Der var jeg i dag. "Det tar én til to uker å få svar," sa damen, hvilket jeg anså som rimelig. Men det tok faktisk bare tre timer før jeg fikk sms fra legen min om resultatet. 

Akerselva, tatt med lang lukkertid

Min fastlege er helt fantastisk, og jeg har gått til samme legen i 20 år! Og jeg fikk følgende sms fra ham: 

"slitasjeforandringer i knærne..lett til moderat

medial gonarthrose med avsmalning av leddspalte 

og subchondral sclerose, mest på venstre side", og 

dette var jo ikke akkurat forståelig men jeg

skjønner at noe er feil, og så var det ryggen: 


"generative forandringer med moderat 

osteochondrose L3/L4 og særlig L4/l5 med 

skivehøydereduksjon og 

kantpåleiringer samt inetvertebralleddartrhose".

Viktigst for meg er at jeg ikke må opereres, og da jeg sms'et med legen min fikk jeg til svar at intet av dette skal opereres, og at det hele var mer eller mindre slitasje. Intet verre.  LETTET! Jepp!  Og at vi skal snakke om det på time. 

Dette er helsevesenet på sitt aller beste, faktisk over all forventning at jeg får svar på røntgenbilder etter tre timer når det ikke var akutt! Utrolig kjapt!

Akerselva en søndag sist i september

Min kjære

Jeg tar de røntgenbildene med godt humør, det er jo ingen overraskelse å få det skriftlig at det er noe galt med knær og rygg siden jeg har gått med det, særlig knærne, i åresvis. 

Jeg håper jo at litt trening og kanskje fysioterapi kan hjelpe. 



tirsdag 27. september 2011

Stein Mehren, Olav H Hauge og flere høstbilder


"Indian summer" kaller man været her på østlandet nå. Det er bare så mildt, deilig høst. Sol er det også. Det er bare å suge til seg alt det gode. Helgen gikk med til et lite besøk hos min venninne og hennes to katter, som avbildet i forrige innlegg, og en tur til Maridalen. Etter det gikk energien min i null. Nå har jeg hvilt ut, og tenker hver gang at jeg må porsjonere ut kreftene. Ikke at jeg har brukt så mye, men har så få. Et par timer, noen få skritt, og så er det rett ut i hvilemodus. 
Men jeg har da tatt noen bilder. 


Det er noe fredfullt over høstfargede enger som bader i varmt lys

Og så er det bare tre mil fra Oslo, og da er man på "landet". Jeg er så glad for at jeg i en del av livet lever et annet sted enn i storbyen

Mørket faller fort på nå i slutten av september, men samtidig er det nå de vakre himmelhvelvingene er å se



Mona og Marco

Jeg legger ved to dikt, ett av Stein Mehren og ett av Olav H. Hauge. De omhandler høsten, svært vakre begge to: 



FORLATT SOMMERHAV
 
Som en terskel mellom to verdener
stranden i september. Plogskjær av høst
viser hvor sommergjestene dro sine båter opp
og snudde dem, som skjøre himmel-skall
Ventet de at verden skulle vende opp ned
At havets segl skulle springe
 
Tidlig morgen, i et annet hav
der søvnen seiler dagklare himmeldyp
i sitt løvverk av reflekser. Fire dimensjoner
blander seg i ett gjennomstrålt øyeblikk
 
Stjernene forsvinner, fjerne som stemmer
fra avlåste, levende, himmel-drukne rom
i tomme sommerhus. Eller som drømmer
som kantrer idet de når vårt speil av søvn
 
Dette er septembers hav, et sug av dyp
som jorden seiler sine netter inn i
Og som solen hver morgen pløyer
med en røk av sjøfugl etter seg
 
På stranden i september, Bakbundet
til tiden, stiger vi ned til fortiden
for å se ned i en fremtid. Alt er speil
og atter speil. Og like fjernt og nært
Hvor mye tid, hvor mange reiser bort
Og hvor mye himmel kan øyeblikket romme
 
                          - Stein Mehren




TID Å HAUSTA INN

Desse milde soldagane i september.
Tid å hausta inn. Enno er det tuvor
med tytebær i skogen, njupone rodnar
langs steingardane, netene losnar
og svarte klasar av bjørnebær skin i kjerri.
trasti leitar etter dei siste vinbæri,
og kvefsen syg ut dei siste plomone.
I kveldingi set eg stigen burt og hengjer
laupen frå meg i skuret. Skrinne bredar
har alt ei tunn breidsle av nysnø.
Etter eg er lagd, høyrer eg dunk av brislingfiskarane,
dei gjeng ut. All natti veit eg dei glid
med sterke ljoskastarar og leitar yver fjorden.
  

                 Olav H. Hauge, frå samlinga "Spør vinden", 1971



søndag 25. september 2011

Høst og katter

Marco, 11 år

I går var jeg hos min kjære venninne. Det var selvsagt høst, men mild høst og vakkert lys. Hun har to skjønne pusekatter, men bare den ene var å oppdrive til litt posering. Jeg tok litt andre bilder også, faktisk av en åker, skulle tro det var kjedelig, men jeg syns mer det var fredelig. Det myke høstlyset farger naturen vakker. 









Ønsker deg en god søndag, og takk til deg som stikker innom bloggen min

lørdag 24. september 2011

Å sovne på sofaen

Er det å sovne på sofaen et klart alderstegn? Jeg har nemlig aldri sovnet på sofaen før det begynte for ett år siden. Plutselig har jeg begynt både å duppe av på sofaen, men også å falle i dyp søvn i timesvis.

I kveld var jeg innstilt på Skavlan, men på slutten av "nytt på nytt" har jeg altså falt i søvn, og akkurat nå vekket min kjære meg, og sa han skulle legge seg. "Hææ, er klokka nesten tolv", sa jeg.

Ikke får jeg problemer med å sovne på natta heller etter noen timer i drømmeland i TVkveldens beste sendetid. Nå er ikke det noe krise, jeg kan se Skavlan på nett-Tv, og jeg har oppdaget at min nye MAC sender TV-sendinger av formidabel kvalitet. Nydelige bilder, kan ikke sammenlignes med den elendige kvaliteten jeg har hatt på mine PC'er.

Dette med å falle i søvn på denne måten, det er egentlig veldig godt, for plutselig er jeg så trøtt at jeg bare MÅ sove, jeg blir bare dratt inn i søvnen og klarer simpelthen ikke holde øynene åpne.

Vel, god natt til de som fortsatt måtte sitte oppe i natten:)

onsdag 21. september 2011

What Are Words? Om å være menneske uten svik, og om å kunne synge helt magisk!



Han sang i begravelsen for ett av ofrene fra Utøya. Han ble intervjuet av Trude Teige i kveld på TV2. Chris Medinas historie må berøre oss alle. Historien om en mann som ble sanger samtidig som forloveden hans ble utsatt for en bilulykke. Livet hennes ble snudd opp-ned da hun ble lam og hjerneskadet i en bilulykke. Livet hans blir også snudd opp-ned når hans store kjærlighet får store, livsvarige skader.

Intervjuet handlet om en mann/gutt som står trofast ved hennes side, og en fantastisk kjærlighet. Noe vi kan lære av.
Så rørende og sterkt at jeg legger det på bloggen min. Snakk om å være en "stayer" når livet ikke blir som man har trodd. Menn uten svik eller mennesker uten svik er noe jeg blir ydmyk av. Små svik begås vel av de fleste, men det å være et helt menneske, stå for sine valg uten svik, det er noe av meningen i å være menneske og det å jobbe for å bli slik gjennom hele livet. 

Her er mer
http://www.youtube.com/watch?v=ehb5nQk5xCo

Og for en sang og for en tekst og for en nydelig stemme på en skjønn gutt!



tirsdag 20. september 2011

De bortgjemte--ME, vår tids mest omstridte sykdom


Nå kommer boka om hvorfor ME ble vår tids mest omstridte sykdom! 

Her skrevet av forfatteren, Jørgen Jelstad, selv: 

"Begynnelsen ved veis ende

«Det er ingenting av det du holder kjært som denne sykdommen ikke kan ta fra deg. Ingenting.»
Legen Thomas L. English, som selv hadde ME/CFS.
Innlegg i Journal of American Medical Association, 27. februar 1991
To og et halvt års arbeid er kommet til en ende. Eller er det nå det virkelig starter?
Datoen er ennå ikke helt satt, men i veldig nær fremtid kommer boken ”De Bortgjemte” ut på Cappelen Damm. Det har vært utsettelser, det har vært lange runder med redigering, det har vært gleder og frustrasjoner. Men nå er jeg her. Vi er her. For det er dere denne boka er til. Det er dere den handler om – mennesker og samfunn. Ettersom du har gått inn på denne siden har du sikkert hørt om ME, kanskje er du så uheldig å ha det selv, eller det er noen du kjenner som har det. Kanskje er du bare nysgjerrig på det som har fått klengenavnet ”den mystiske sykdommen”. Det noen på 1980-tallet kalte Jappepest. En sykdom som fikk det håpløse navnet Chronic Fatigue Syndrome (CFS) – kronisk utmattelsessyndrom. Allerede da ble skjebnen forseglet. Det som nå kalles ME/CFS fikk lavstatus i helsevesenet. Det ble en sykdom mange i den medisinske verden syntes det var akseptert å vitse om mens pasienter visnet hen i helsevesenets bakgård.
Hvorfor skjedde det? Forskning har vist at ME-pasienter er like syke som pasienter med MS, AIDS og kreftpasienter som går på cellegift. Hvorfor ble det greit å fnyse av dem allikevel?
Jeg er journalist og har selv en ME-syk mor, og jeg måtte forsøke å forstå hvorfor ME ble vår tids mest omstridte sykdom.  I 2009 valgte jeg å begi meg ut på denne ferden. Det er rart å kjenne hvordan en uskrevet bok nærmest slår deg i bakhodet kontinuerlig gjennom måneder og år. Sånn har det vært. Jeg kom ikke til denne boka, den kom til meg. Disse årene har brakt meg hjem til mange av de sykeste i Norge og ut på en ferd gjennom norsk og internasjonalt forskningsmiljø i et forsøk på å forstå. Jeg har funnet kunnskap og arroganse, medmenneskelighet og grusomhet, latter og tårer, uenighet og omfavnelser – og ikke minst har jeg oppdaget verdighet det er vanskelig å beskrive.
Som journalist har jeg funnet en veldig god historie. Det er en historie som handler om mer enn ME. Den handler også om et helsevesen som møter noe de ikke forstår. Det handler om hva folk kan få seg til å gjøre når det er noe som strider mot deres eget skjønn. Om hva som skjer når prinsipper settes foran mennesker.
Jeg håper du leser boken. Jeg håper det gir deg en følelse. Og så håper jeg du bruker den følelsen til noe.
Boken er jobbet fram med journalistiske metoder. Dette er en dokumentarbok basert på hundrevis av timer med intervjuer med involverte, tusenvis av leste sider og reiser i inn- og utland. På nettstedet hvor du nå sitter og leser vil jeg følge utviklingen videre med egne betraktninger om tingenes tilstand. Jeg vil være åpen for spørsmål og diskusjoner og gi noen smakebiter fra boken og alt overskuddsmaterialet jeg sitter med etter lang tids research. Jeg vil være til stede på denne siden så godt jeg klarer.
Til slutt kan jeg love én ting. De nærmeste ukene kommer til å bli svært spennende for alle som er interesserte i ME. Så vil du være med, så heng på.
To og et halvt års arbeid er kommet til en ende. Jeg tror det er nå det starter."

Her kan man få kjøpt den når den snart kommer ut:


mandag 19. september 2011

Årets ende(r)stasjon--nå flyr de sørover

Canadagås- mer fjærstell. Jeg syns candagås er vakrere enn grågåsa, den er høyere, mer elegant og verdig

Dette er fortsettelse fra i går. Jeg måtte jo ta mange bilder nå, benytte årets siste sjanse før endene flakser sørover. Det tror jeg de snart gjør. Disse bildene er litt mer 2. sortering, men syns de var gode nok til bloggen min.






Disse endene er nøysomme. Jeg har observert at de gjør de samme aktivitetene på 10x10 cm som vi mennesker trenger fem rom og kjøkken på. Dere skjønner? Den spiser, steller seg, flakser....


Pussig at jeg liker så godt å observere og ta bilder av fugler. Jeg er nemlig redd fugler. Den eneste dyresorten jeg har litt fobi mot. Tror det var da min farmor fikk en undulat, og en morgen, bare 3 mnd gammel, lå den død i buret. Jeg var kanskje 10 år, og den fikk en behørig begravelse med alle ungene i blokka. Etter det og kanskje før, men det husker jeg ikke, syns jeg fugler har vært skremmende.  Det skjer at en fugl forviller seg inn vinduet mitt, inn i stua. Da har jeg måttet ringe rolige venninner, er alltid redd den har dødd og tør så vidt titte rundt hjørner, og begynner den å fly inne i stua mi, er det virkelig ille. Jeg er livredd for at den skal stikke seg på noe.  Det er noe veldig skjørt over en liten fugl. Disse ved Østensjøvannet er robuste, ikke som småfugl som forviller seg inn i et hus fordi den vil flykte fra en iskald vinterdag.


Tror jeg kan konkludere med at jeg har skrekkblandet fryd for fugler. I går fikk en av endene en litt stor brødsmule i munnen, og den kom litt lang inn, og jeg fikk helt panikk for at den skulle sette i halsen og dø. Men Sigmund beroliget meg, og det gikk bra. Ender er noen tøffinger. Men enda tøffere er gråmåka:


Denne er sjefen altså. Sjefen over alle sjefer, iallfall ved Østensjøvannet. Makan til aggressiv type. Gråmåka er kjapp og snapper maten omtrent ut av munnen på diverse ender. Den tar noen fabelaktige stup, og jeg tror den må ha et formidabelt syn, for den ser "byttet sitt" på lang avstand. Gråmåka er fascinerende, men så søt som endene er den ikke.  Dessuten er den omtrent umulig å få tatt bilde av med håndholdt tele. Den er borte idet jeg skal til å trykke på utløser'n. Så målet mitt er en dag å få tatt et knivskarpt bilde av en gråmåke. Denne er riktignok i ro, men er like vanskelig å fange med kameralinsa.


Grågås, canadagås og stokkand er roligere og de nesten "poserer" når man tar bilde av dem. Ikke noe stress.


Så søt!


Denne ser nesten litt "pjusk" ut


Håper jeg en dag klarer å ta et skikkelig skarpt bilde av gråmåke som nevnt ovenfor. Særlig når den er i flukt, da er den en flott syn.





Vi kjenner alle det stygge uttrykket "dum som ei gås", og da jeg prøvde å få øyenkontakt med denne her, så skjønner dere sikkert hvorfor jeg fikk assosiasjonen. Tror egentlig ikke jeg har fått ordentlig øyenkontakt med en fugl noengang.


Ender drikker vann hele tiden. Legg merke til høststemningen på bildet. Jeg lurer på om den er nødt til å stå på land for å drikke. Har ikke sett den drikke når den flyter eller svømmer. Lurer egentlig på hva den gjør når den plutselig står rett opp med rompa i været, snapper i seg plankton kanskje.



Nå må jeg finne andre motiver framover.  Å ta bilder av fugler er iallfall en utfordring fordi man i tillegg til intensitet og tålmodighet, må ha ferdiginnstilt kamera idet fuglen gjør noe det er morsomt å ta bilde av.

Ha en riktig god uke til deg som er innom bloggen min! Takk for at du besøker den!






søndag 18. september 2011

På tur til den store andedammen-Østensjøvannet. Det var blitt høst, men fuglene holder stand! Og så gjør de mye rart!

Jeg lurer på når han her og vennene hans drar sørover, det begynner å bli kjølig i lufta, kanskje han frøs


Det ble tre timer ved Østensjøvannet i går. Jeg frøys, og det betyr jo bare at jeg ikke hadde nok klær på meg. Ender i alle varianter har fortsatt sitt tilholdssted i dette vakre fuglereservatet. Jeg ble  lenge fordi det er SÅ vanskelig å ta bilder av fugler. Tror jeg har skrevet om det før. Sigmund hadde med nystekt brød til dem, men da blir det vanskeligere å ta bilder fordi de kun er opptatt av maten, og noen av dem er like gode på å tigge som hunden min. Haha..Men jeg syns det er hyggelig å ta med mat, tenker at de skal ha litt opplagsnæring før vinteren. De forbipasserende tenkte nok i samme baner for det virket som de fikk mye mat i løpet av dagen.



En liten brems her

Det var virkelig en gyllen stund å være ute i friluft, nyte at det fortsatt er mildt selv om det ikke er sommertemperatur, og høstfargene har begynt å komme.


De var jo så tamme at de sto foran oss og skrek for å få mer mat. Skikkelig bortskjemte
virket det som.


Fjærstell er disse veldig opptatt av, vingene må holdes i orden til enhver tid i tilfelle det blir en flyvetur

Dette er en ekstremvariant av fjærstell, det vi kanskje kan kalle "fjærstellakrobatikk".
Det er nesten umulig å se hvor han eller hun har hals, nebb, øye, det ser ut som noe ikke stemmer, men anda henger sammen, så alt er nok i orden




utrolig balansekunst

Jeg hadde ikke så godt lys i går, og fugler i fart bør man ta med kort lukkertid, og det var nesten umulig, så de jeg tok i farta ble litt for uskarpe. Det er den tekniske biten jeg sliter med nå, hvordan få bildene skarpe.

Det er noe frodig, fargerikt og flott med disse fuglene







Han her var bare skrubbsulten












En gråmåke tar vel vare på matbiten sin




En utrolig teknikk for å klø seg. Endene er så bøyelige, og halsen ser ut som den sitter på en trinse



Enda en gråmåke som har fått rappa til seg litt mat




kveldsro


Denne ser ikke god ut, men den bare freste nokså intenst og sto ved Sigmund og sa på sin måte at den ville ha mat! Den har tenner på tunga, noe som var nytt for meg. 



Tusen takk til deg som har kikket innom bloggen min. Ønsker deg en kjempeflott søndag i høstlige Norge!