Velkommen til bloggen min

onsdag 22. juli 2015

En av verdens vakreste øyer--Bornholm--hit jeg måtte tilbake

 Jeg var her sist gang i 2009. Trodde aldri jeg skulle tilbake til Bornholm. Men nå er jeg her på verdens vakreste øy. Det er sandstrender, klipper, barnelatter, levende musikk, det er badende mennesker, glade og hyggelige folk, deilig mat og drikke, Østersjøen som ligger der så blå og fristende. de vakre blomstene, særlig stokkrosene som overlever med lite jordsmonn og vokser opp mellom brosteinene og klynger seg til husveggene, det er masse små landsbyer, store, frodige enger. Nesten alt er som før i Svaneke: Det er glassblåseriet, kunsthåndverksbutikkene, røkeriene, det er kafeene, antiken, torget, super brugsen, bindingsverkhusene,  det er hotellet vi bor på. Vi har enda bedre rom enn forrige gang. Det er i bakkeplan med store vinduer og liten hageflekk.

Vi er på lang reise, og vi har brukt en uke hit da vi var innom et stort bursdagsselskap i Sverige til min barndomsvennine, og så ville vi bare ta det rolig nedover svenskekysten.  Men det har ikke manglet på opplevelser!

Men så er vi her da, og sola skinner. Vi skal bare nyte, og jeg prøver å være minst mulig på internett, og det er utrolig godt!














Sigmund og Sara på bussholdeplassen

Svaneke kirke

 To herlige kompiser


 Klippene i solnedgang

 Fortsatt god sommer til alle. Det fine været vil bli enda bedre og varmere. Det er jeg sikker på.



mandag 20. juli 2015

HOFTELEDDSDYSPLASI GRAD E—likevel er jeg optimist!


Først må jeg takke venner og bekjente og masse folk på facebook og her i blogg for støtte og oppmuntringer og gode råd om behandling vedrørende Sara!! TUSEN TUSEN TAKK ALLE SAMMEN! Jeg håper dere leser dette. Jeg har lagret alle rådene, men jeg må ta litt av gangen. 



Det har gått noen dager siden Sara tok røntgen av hoftene sine. Jeg var veldig spent på hvor galt det var. (Les forrige innlegg om du er interessert). Vi er på roadtrip, og nedover svenskekysten sjekket jeg dogweb hver halvtime. Det er Norsk kennelklubb sine offisielle sider, og der ville avlesning og resultatet av bildene foreligge. Plutselig så jeg at de hadde mottatt bildene fra dyrlegen vår. Jeg sjekket og sjekket og plutselig sto bokstaven der, klar og tydelig: E! Min Sara har hofteleddsdysplasi grad E. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Og da vi sjekket inn på hotellet senere på kvelden, og Sara tok et par svalestup oppi senga mi, fikk jeg det ikke til å stemme. Jeg hadde selv sett røntgenbildene sammen med dyrlegen som mente at den ene hofta var dårligere enn den andre. Men dagen etter fikk jeg mail fra NKK om at Sara har grad E på begge hofter og at hun også hadde forkalkninger. Jeg legger ved brevet fra NKK her. 

"Diagnose:
NORSK KENNEL KLUB

Sterk grad hofteleddsdysplasi.
Røntgenbildene viser at det har oppstått:
Store forkalkninger i venstre ledd. Store forkalkninger i høyre ledd.
1
HD1-15043093 14/07/15
HD
1-15043093
Hunder med denne diagnosen vil som oftest få problemer med bakparten på et eller annet tidspunkt,
selv om unntakene finnes. Har en hund med sterk HD vært symptomfri de første 2-3 årene av sitt liv er
dette et godt tegn. Slike hunder vil ofte leve et tilnærmet normalt liv under forutsetning av at de får
fornuftig mosjon og fornuftig foring. Mange hunder vil vise symptomer før de er fylt året, og en god
del av disse hundene vil kunne hjelpes til et godt liv med en operasjon. Enkelte hunder vil ha så
defekte hofteledd at selv en operasjon ikke vil kunne gi den et tilnærmet normalt liv uten at hunden  får
hofteleddsproteser.

Kommentar: Vi gjør oppmerksom på at hunder med diagnosen sterk grad ikke kan brukes i avl


HOFTELEDDSDYSPLASI HOS HUND
Hofteleddsdysplasi (HD) hos hund er lidelse i hofteleddene. Lidelsen arter seg
på den måten at hofteleddene blir grunne og mer åpne enn det vi finner hos
normale dyr. Dette vil i praksis si at lårhodet og hofteskålene ikke passer
fullkomment til hverandre, og dette vil kunne gi unormale slitasjeforhold i
hofteleddet - noe som igjen kan føre til sekundærforandringer i form av f.eks.
forkalkninger i leddet.
Avhengig av hvor uttalt lidelsen arter seg røntgenologisk hos den enkelte hund,
gir man hunden en av følgende betegnelser for dens hofteleddsstatus: Fri for
HD, svak HD, middels HD og sterk HD.
De aller fleste hunder som har HD vil kunne fungere normalt som bruks- og
familiehunder og leve et fullverdig liv.
Fordi arveanleggene for HD nedarves fra foreldre til avkom, er den generelle
anbefaling at bare hunder som er "fri for HD" brukes i avl. (Generelt kan
anbefales at hunder med diagnose "svak HD" eller "middels HD" gis normal
fôring og normal og jevn mosjon.) De kan også for hundens del vanligvis
brukes til normale arbeidsoppgaver.
Den enkelte eier av hund med HD-diagnose "sterk HD" bør, om en er i tvil,
rådføre seg med veterinær og raseklubb for informasjon om hvilke
forholdsregler som bør tas med hensyn til mosjon, fôring, miljø og
forebyggende behandling, men en bør være forberedt på at symptomer som
stivhet i bakparten eller halthet på bakbena kan inntreffe. Det er i denne
sammenheng viktig å understreke at heller ikke hunder med "sterk HD"
nødvendigvis behøver å få noen plager eller problemer.
Man kjenner i dag ikke til den eksakte nedarvingsmekanisme for HD, men man
vet at arvbarheten er 20 - 30%. Dette vil si at det er stor risiko for at et dyr med
HD vil nedarve disposisjonen for utvikling av lidelsen til sine avkom.
Man vet at disposisjonene for utvikling av HD styres av mange gener
(polygenetisk nedarving). Miljøfaktorene som fôring, overvekt, mosjon osv. har
stor betydning for om det enkelte individ utvikler HD.
Avkom etter individer med HD vil derfor ha større risiko for å utvikle HD enn
avkom etter fridiagnostiserte hunder."




























Jeg skriver i blogg om dette fordi jeg håper at alle som driver med avl ikke avler på hunder som har HD uansett grad. Jeg tror absolutt de fleste oppdrettere er seriøse. Jeg vet også at det er ulike årsaker til HD. I vårt tilfelle vet jeg at kullbroren til Sara ble avlivet pga HD 4 måneder gammel. Det gjorde jo at jeg tidlig spekulerte litt på om Sara også hadde HD, men hun var så sprek, leken, glad. Jeg vet ikke om tallet er riktig, men noen sa at det er over 20% av HD blant shetland sheepdog. 



I disse dager observerer jeg Sara omhyggelig. Mannen min sier hun er litt treg å få i gang, men så er det full fart. Jeg er nokså sikker på at hun ikke har smerter, og at hun selv passer på å avpasse farten etter forholdene. Alle hunder har krav på et godt liv. Jeg vil nå følge råd som at Sara ikke skal gå i tung snø, at hun ikke skal mer på agility når jeg ser at hun helst ikke vil hoppe over hindre. Jeg vil passe på vekta hennes, og det er en stor fordel at hun er en liten hund og at hun er slank. Hun vil få spesialfôr, og hun vil få trening som er tilpasset hunder med HD. Vi vil også kontakte dyrleger som er spesialister på ortopedi hos hund. Veterinæren sa vi hadde vært uheldige, og det er klart at å få en hund med grad E av hofteleddsdysplasi er tungt, og hun er jo bare 3 år og vi har sett for oss at hun skal få et langt liv. Nå vet vi ingenting, men jeg har fått så mange oppmuntringer, så jeg velger både å være optimistisk samt å ta en dag av gangen. Jeg kan ikke si hun har blitt veldig mye dårligere på kort tid. Det er jo sånn at hun har trent agility sammen med mange som har veldig god greie på hund, og ingen har sett noe galt på Sara, og det er jo en trøst. Hun hopper lekende lett opp i senger og sofaer, hun løper, har lekeatferd med andre hunder. Samtidig er hun en veldig rolig hund, og hun legger seg fort ned når vi er på uterestaurant og ingenting skjer, men sånn skal jo en hund være. De skal være rolige når det ikke skjer noe. 





























Så har man altså hørt alle skrekkhistoriene om HD, og i noen tilfeller kan man si om medisinen følgende: Noen ganger vises det verste på prøvene, men pasienten virker faktisk ganske frisk og oppegående. Noen ganger vises ingenting på prøvene og pasienten kan være sengeliggende/liggende. Dette gjelder både mennesker og dyr. Det stemmer nok slik en lege sa til meg en gang: «det er ikke alltid at 2 pluss 2 er 4», billedlig talt. Det er ikke alltid noen sammenheng med hva du ser på røntgenbilder og prøver og hvordan hunden din eller pasienter generelt faktisk har det. 




Bildet er ikke så bra, men viser at det er futt i henne

Det er godt mulig Sara har høy smerteterskel. Men hun virker ikke påvirket av smerter, men jeg er helt sikker på at hun er en liten tøffing. En annen ting som er sikkert er at Sara er helt spesiell. Mange vil si det om hunden sin. Vi har hatt tre hunder før Sara som alle har blitt gamle, og de har også alle hatt et godt gemytt. Men jeg vil si at Sara skiller seg ut. Hun har allerede kurert 3 personer for hundeangst med sin vennlige, avdempende væremåte. Hun er en hund som mange vil klappe og kose med, og hun er rett og slett skrekkelig søt og veldig hengiven overfor alle. 



Nå har det første sjokket lagt seg, og jeg koser litt ekstra med henne og legger henne godt til rette i senga mi. I går spiste jeg kuleis, og den ene kula mista jeg, og den slukte hun i ett jafs. Så matlysten er det iallfall ikke noe galt med. 

Jeg har lest mye om HD de siste dagene, og det står at ikke alle hunder blir dårlige. Da er det bare å håpe at Sara tilhører den delen av statistikken. 

For øvrig har vi kommet til Bornholm, og aldri har jeg sett Østersjøen vakrere! Det er noen år siden jeg var her sist, og endelig er jeg kommet tilbake til en av verdens vakreste øyer. 

Da vi kom hit i kveld hadde det regnet, og himmel og hav gikk i ett hyllet inn av den fløyelsaktige blåtimen. 





Takk til deg som er innom bloggen min og som har fulgt med på siste tidens hendelser med vår kjære hund Sara!! 

GOD SOMMER fortsatt!! 


fredag 10. juli 2015

Dårlige nyheter om Sara--i sjokk!

Min Sara har HD--hofteleddsdysplasi! Det var en tung beskjed å få. Jeg har lurt siden vi fikk henne om noe var galt. Så fikk hun en infeksjon, og jeg tenkte at åh, DET var det. Så er mannen min veldig optimistisk, mens jeg er, om ikke pessimistisk, så mer avventende og mer forberedt på at ting kan skje. Nå var det ei vi kjenner som kommenterte at Sara har "dempende kroppsspråk", kvier seg for bakker. Så er det kanskje derfor hun heller ikke vil ta hoppehindere på agility. Jeg har også lurt, men man bortforklarer fordi man orker ikke tenke tanken på at hunden man elsker, kan ha en alvorlig genetisk disponert sykdom.

Jeg er i  totalt sjokk. Jeg har hatt tre hunder før Sara og av en annen rase, og de var strålende på hver sin måte og alle tre ble gamle. Jeg overdriver ikke når jeg sier at Sara er helt spesiell. Jeg har aldri vært borti en mer vennlig hund. Hun har et nydelig gemytt. Og til de som tenker og sier "det er BARE en hund". GLEM DET!! Folk har ulikt forhold til dyra sine, men noen av oss har et nært forhold til dem. Vi betrakter dem som individer med sin helt egen personlighet, og de er en del av familien!

Snill dyrlege. Vært i samtale, fått sett røntgenbildene hos Sara og hvordan det skal se ut hos en frisk hund. BAD! Den ene hofta var det liksom bare litt "skurr" på, mens den andre så det ganske alvorlig ut.

Kan nevnte at når Sara er hos dyrlegen så kommer hun logrende inn. Først går hun selv opp på vekta for å bli veid, deretter inn på undersøkelsesbordet der hun går oppå og vil leke med dyrlegen. Hun logrer selv når hun blir tatt blodprøve av. Hun er hengiven, kosete, har null aggresjon i seg, er imøtekommende overfor alle, bjeffer nesten ikke. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg elsker min Sara. Og alle som kjenner meg, og som kjenner Sara, vet at hun er den fineste.

Dyrlege har gitt råd. Sara skal trene, gå på ujevnt underlag, har fått en slags greie hun skal balansere på, gjerne svømmetrening, alt for å styrke musklene rundt hofteleddene og ellers i benmuskulaturen. Jeg vet jeg ikke skal tenke avlivning, det er ikke der, men jeg ser foran meg en tid med uvisshet i forhold til hvordan det vil utvikle seg.

Akkurat nå tenker jeg. EN DAG OM GANGEN! Vi venter på svar fra Norsk kennelklubb der de har spesialister som leser av røntgenbilder og som vil angi hvilken grad Sara har. Jeg vet allerede at det er alvorlig på den ene hoften.

Jeg er i sjokk. jeg kan ikke begripe at min tre år gamle shetland sheepdog har fått HD. Jeg som har sittet i timesvis og lest igjennom rasestandard for hauger av raser før vi kjøpte henne, jeg som søkte etter en hund med lite sykdommer i rasen. Dyrlegen sa vi var uheldige, ja, vi må ha vært det, en shetland sheepdog har nesten ikke HD i rasen.

Jeg har selvsagt orientert meg i forhold til ulike behandlinger. Det er kiropraktorer, akupunktører, smertestillende, og jeg har lest at noen opererer og gir nytt hofteledd. Jeg bare vet ingenting akkurat nå utenom at hun ligger og sover, og at om jeg hvisker navnet hennes logrer hun forsiktig, og kommer opp i fanget mitt og viser en hengivenhet som bare en hund av hennes kaliber kan vise.















Fortsettelse følger