Velkommen til bloggen min

Laster inn...

tirsdag 18. oktober 2016

Regnbuen--mine bilder og André Bjerkes dikt


Jeg har nesten aldri fotografert regnbuen. Ikke før i sommer. Siden bloggen min ligger såpass i dvale, så hadde jeg ingen planer om å legge ut noe før jeg kom over diktet til André Bjerke: Regnbuen fra 1946. Det traff meg både i hode og hjerte! Det må da sies å være et  vakkert dikt, jeg falt pladask og undret over at jeg ikke har lest det før. Jeg bestemte meg for å dele det her på bloggen. Siden jeg  var så heldig i sommer å oppleve og fotografere regnbuen, blir det mine bilder og diktet til Bjerke.

Bildet øverst er tatt grytidlig en morgen, før klokka 5 (det er da lyset er på sitt vakreste), og jeg kom meg ned til havet, og så kom det flyvende en flokk gjess som jeg fikk fotografert idet de passerte den vakre buen. Den buen som er så enkel å forklare fysisk, men som for noen av oss har en dypere mening. Vi ser en regnbue og føler en undring, tenker kanskje over livet, døden, uendeligheten, de eksistensielle spørsmål. Slik er alt i naturen: En kilde til å undre seg over livet. Regnbuen er helt spesiell, den bærer både fargene og lyset i seg.  


Regnbuen over Brunlanes--en tidlig, stille og magisk sommermorgen


Her fikk jeg til og med en dobbel regnbue, tatt i Kvelde

Tatt i Kvelde

Her er det vidunderlige diktet som kan gi næring til sjelen, som kan få oss til å undre oss over livet. 

REGNBUEN av André Bjerke

Du spør meg, mitt barn, hva en regnbue er?
Nei, tenk, det er mer enn jeg vet.
De kloke forstår det? Det tror vel enhver,
men regnbuen kommer man aldri så nær
at man fanger dens hemmelighet.
Ja, vel er jeg klok som en visdommens bok
og kjenner all verden til fjerneste krok,
men helt uten hell har jeg søkt å få svar
på hva regnbuen var.

Å fange dens farver det prøvet jeg vel
engang før min barndom forsvant.
Jeg satt i en have en regnsommerkveld
og lekte i gresset en lek med meg selv,
- det gjør jeg jo ennu iblant. -
All verden var våt under himmelens gråt,
og jeg var kaptein i en smørkassebåt
som seilte omkring på den svømmende jord
med all skapning om bord.

Jeg lekte at regnet som druknet min mark,
var virkelig syndeflodsregn,
og selv var jeg Noah i Noahs ark;
jeg satt som hin bibelske urpatriark
og ventet på himmelens tegn.
Og tegnet, det kom: det var regnbuen som
sprang ut som en rose i vannenes flom
og hvelvet sin veldige solstengel opp
over Ararats topp!

Den var solmorgenrød, den var sommernattsblå
den var hvit som en lilje så svai.
Hva kunne det være? Jeg tenkte som så:
Det er vel den sløyfen Vårherre tar på
hver gang himlen har syttende mai...
Å nei, jeg forstod: det var saktens en bro
som Gud mellom jorden og stjernene slo
og lot den da selvsagt begynne sin vei
her i haven hos meg.

Men var den av gull, eller var den av glass
eller kanskje av solsilkebånd?
Og førte den opp i et himmelpalass
hvor Herren, han står på sin syvstjerneplass
og øser dens lys med sin hånd?
Jeg fikk nok et svar hvis jeg bare var snar
og løp og la hånd på den der hvor den var.
Du spør om jeg sprang? Ja, men luften ble tom
i det samme jeg kom!

Den var her ista men så løp den sin vei?
Nei, stopp, den var ennu å se
der rett bortved bekken. Jeg tenkte: å nei,
du narrer nok mange, men slett ikke meg;
så satte jeg atter av sted
over gress, over grus, i en regnbuerus;
nu skulle jeg fange den, få den i hus!
Det var en vidunderlig sommerkveldslek.
Men regnbuen vek...

Slik gikk det meg da. Og slik går det meg nu
på min daglige regnbuejakt.
Den viker som før. Og jeg burde vel snu?
Nei, vit at det kan hverken jeg eller du
når vi først er i skjønnhetens makt.
Jeg må og jeg vil nok forfølge dens ild
så lenge det ennu er regnbuer til;
den leken vil vare til jeg ikke ser
noen sommerkveld mer.

                     André Bjerke (1918-85), fra Regnbuen, 1946

Så kan vi alltid minnes en sommer som er forbi og glede oss til neste mens vi også nyter de andre årstidene. 

Ønsker deg som besøker bloggen min en vakker høstdag! 



tirsdag 16. august 2016

Jeg er en av utstillerne på Fotografiets dag på Preus museum. Jeg er både stolt og ydmyk, det er en ære

FOTOGRAFIETS DAG! 

Det var for et par måneder siden jeg fikk beskjed fra Preus museum om at jeg er plukket ut til en juryert utstilling på Preus museum i Horten, det er vårt nasjonale fotomuseum. 

Jeg måtte se to ganger da jeg fikk følgende i mail fra Preus museum: 

"Kjære Kjersti Holst !
Vi har gleden av å informere deg om at du er en av 50 utstillere som skal delta i den juryerte utstillingen på Fotografiets dag søndag 21. august 2016! 
Juryens sammensetning
Juryen besto av representanter fra organisasjonene som samarbeider om Fotografiets dag:
Thorstein Kleivdal fra Norsk Selskap For Fotografi
Andrea Grundt Johns fra Forbundet Frie Fotografer
Arthur Sand fra Norsk Fotohistorisk Forening - Preus museums venner og Institusjonsfotografenes Forening
Jon Klasbu fra Norges Fotografforbund
Ingrid Nilsson fra Preus museum. "

Dette er stort for meg. Og jeg opplever dette som ærefullt. Og jeg føler en ydmykhet overfor at flere fotografer har anerkjent mine bilder som gode nok til å delta. Jeg nyter at jeg opplever dette. Kanskje denne ene gangen i livet. 

Jeg har tittet på en del av bildene som skal presenteres, og det er et mangfold, det er spennende og det er noe jeg vil anbefale folk å komme og se! Det blir en fantastisk dag med masse som skjer!  Og bildene som skal stilles ut er mange, og de er fantastiske!

Jeg deltar med bilder som jeg jobber med innenfor temaet "refleksjoner i vann", og her er de to jeg skal ha med: 






[Juryert utstiling]
Vi har gleden å informere om at disse veggene fylles av følgende fotografer på Fotografiets dag:
Adrian Larisz, Cecilie Schibstad, Dan Skjæveland, Daniel Bolstad, Daniel Lunt, Dona Gashi, Ellen Cecilie Fleischer, Elvina Vladi Kvisle, Erik Kristensen, Geir Fløde, Gjert Rognli, Hebe Camilla Wathne, Hege Haraldsen, Håkon Røisland, Jan Egil Sandstad, Jan Helge Birkelund, Jarle I. Kvam, Jon Skille Amundsen, Jon Wang, Kjersti Holst, Laura Ragnarsson, Linda Bøe, Linda Cartridge, Line Bonnevie, Maciej Ciara, Mari Strømsbo Gjørv, Marianne Jenack, Mette Berg, Michal Bloch, Mike Mills, Nils K. Johansen, Oda Bakkeli Eide, Per Edvard Andreasen, Pernille Brekke Hansen, Pierre Chaton, Rita Anne Berntsen, Roald Synnevåg, Roger Eugen Fadum, Roger Lauritzen , Russell Jacobsen, Ståle Hansen, Sunniva Hammerås, Svenn Ivar Bjørkavåg, Torgil Pålsrud, Torhild Rytterager Saltnes, Trond R. Tunheim, Vigdis Settem, Weronika Nitsch, Øyvind Blomstereng og Åse Marit Lid

fredag 12. august 2016

Sigmund Olafsen tok sin doktorgrad med glans under tittelen: "Indoor noise from urban railbound transport. Her i tekst og bilder.


Tirsdag 14 juni 2016 gikk Sigmunds disputas av stabelen på Lunds tekniska högskola (som er det tekniske fakultetet ved Lunds universitet) 

Tittel: "Indoor noise from urban railbound transport" og på norsk vil det si innendørs støy fra skinnegående trafikk.  Hans forskning danner grunnlaget for hans ønske om at folk skal oppleve minst mulig av støy og vibrasjoner fra T-bane og trikk.  Fra mitt ståsted oppleves hele avhandlingen som et fantastisk, genuint og forbilledlig stykke miljøarbeid som jeg har tro og håp om bærer potensiale i seg til å redusere og kanskje på veldig lang sikt få bort støyen som fra skinnegående kjøretøy plager folk hovedsakelig i byene. 

Han klarte seg glitrende. Det var enighet i komiteen om at han hadde bestått. Som hans kone og forhåpentligvis støttespiller gjennom over 5 år var jeg svært  stolt der jeg satt i over to timer og hørte på Sigmund briljere.  Jeg må skryte litt av ham, det er lov det når noen tar en doktorgrad, syns jeg. Stemningen i salen var veldig god, og det var også litt humoristiske kommentarer med.  Alt foregikk selvsagt på engelsk, og jeg forsto mye, men av det faglige slaget var det mye som gikk meg forbi, men jeg kjente til hans hovedtanker gjennom disse årene. Ikke er jeg bare imponert over at han har klart seg gjennom dette, men å stå i dette  i hans alder gjennom 5 år og ta 90 studiopoeng ved siden av en avhandling på nesten 200 sider har imponert meg gang på gang. Han har av disse 90 poengene tatt 30 doktorgradspoeng, og han har avlagt mange eksamener i ulike fag. Han er av dem som har først gått til  det konkrete og til virkeligheten ved at han har bygd opp en stor database med målinger knyttet til blåtrikken og T-banen i Oslo. Det betyr at han har stått på dagtid, nattestid, i varmt vær og i snøvær og kulde og foretatt målinger. Ut fra hans konkrete funn har han bygd opp sin mer teoretiske doktorgrad (alle doktorgrader er teoretiske og mest forståelige for de som  holder på innenfor samme faget). 

Og jeg vil bare tilføye at han i tillegg til disse studiene har vært i full jobb som sivilingeniør. 

Det ble doktorgradsmiddag, og han fikk mange gratulasjoner og gave fra firmaet sitt og gave fra universitetet i Lund, (Lunds tekniska högskola.)  Også noen av hans kollegaer var til stede og  noen av hans samarbeidspartnere fra Oslo sporveier hadde tatt veien. I tillegg var det selvsagt hans kjempedyktige veileder og andre kolleger og studenter.  Og viktigst på denne dagen var opponenten, en professor fra NTNU. Og så komiteen som besto av tre stykker fra ulike universitet.

Sigmund er en nydelig person. Han er ydmyk og blir aldri skrytete eller "høy på seg selv", men han unte seg å være stolt! Fineste mannen min.  Jeg er takknemlig for at jeg hadde krefter til å overvære denne store eksamenen. Jeg var veldig spent, men han sto der stø og rolig slik han er som person.  Han kan i dag kalle seg doctor og forsker. Og jeg nevner dette fordi han kommer til å fortsette å forske. Han er motivert ut fra idealistiske overbevisninger. Han ønsker at færrest mulig skal plages av støy fra trikk og T-bane. 

Her legger jeg ut linken til hele doktorgraden hans, jeg legger også ut et sammendrag. Forsiden på doktorgraden er Sigmund foran blåtrikken i fart, og jeg har tatt dette bildet pluss ett inni doktorgraden. Ellers er det bilder fra selve disputasen lenger ned. 

Her er hele doktorgraden: 
http://www.akustik.lth.se/fileadmin/tekniskakustik/publications/tvba1000/web_TVBA-1014.pdf

Her følger bilder fra disputasen: 





Opponenten

Opponenten og Sigmund


Sigmund og adm.dir på jobben hans

 Komite og kolleger før sensuren falt

 Kolleger og samarbeidspartnere



Sigmunds meget sympatiske og dyktige veileder, Delphine:
 Sigmunds sjef/adm.dir på Brekke og Strand Akustikk:



Tror det var her sensuren falt, en veldig spent Sigmund
 Etter avgjørelsen om at doktorgraden var bestått

















Dette bildet har jeg tatt for flere år siden, men Sigmund var raus og tok det med. Samme motivet som coveret, men her står trikken stille, mens på coveret har jeg tatt trikken i fart siden det handler om støy fra den. 



Her er et lite sammendrag av doktorgraden som jeg har fått lov å legge ut: 

"Too noisy or not too noisy – that is the question
Public defence on June 14th , 2016, auditorium MA3
Indoor noise from urban rail bound transport

Illustration by Randi Matland


Trams and metros used for transport result in MUCH less pollution than moving the same number of people in individual cars.  Trams and metros even take up much less valuable urban space than cars do. A metro line occupying a 14 meter wide stretch of land can easily transport 5000 persons per hour in each direction. To achieve the same transport capacity a six lane motorway at least 30 meters wide would be required. Trams and metro trains emit much less noise than cars per passenger. Still, it must be admitted that there is a local problem at close range with noise and vibrations from trams and metros in dense cities. People wake up when the tram rattles by at night, and it sometimes feels like an earthquake when the first metro train of the day runs by. So even though the environmental problems with trams and metros are much less than with cars, there are still local problems to be solved. The approach  used in the thesis to tackle the problem is to start by asking the question: How noisy is it here?


The final goal is to minimize the perceived annoyance due to noise and vibrations from trams and metros. The first step is to describe the noise and vibrations as accurately as possible. This is done by measuring noise and vibrations outdoors from many passing trams and metros at many different sites. Outdoor levels of noise and vibrations in other places can be calculated on the basis of these measurements.




The process of learning by direct observation is described below.


Indoor levels of noise and vibrations are calculated as outdoor level minus the difference across the facade. This difference, called a transfer function, is also based on measurements in many diverse places.
The figure below shows the principle of the calculation.


This method is called empirical modelling. The great advantage of this type of modelling is that the knowledge is acquired directly on site. There is no need for laboratory facilities and no need for complicated mathematics. The disadvantage of this type of model is that it cannot be used for new cases which are very different from previous experience. For example experience from trams cannot be transferred to metro trains.
It is already possible to calculate noise from trams and metros in living rooms using measured outdoor level and differences in the façade only. The situation for vibrations is much more complicated. Vibrations move in complicated patterns along the rails, at right angles to the rails and vertically.

A picture from the metro line Kolsåsbanen illustrates the direction of the vibrations.
The vibrations also find their way into people’s houses.
 




Illustration by Bo Zadig


The vibrations inside houses may be quite different in direction and content from the vibrations in the ground outside. What can be said is that vibrations inside the house are usually less intense than on the ground outside."

Til slutt vil jeg nevne at Sigmund har takket alle som har bidratt til at han klarte å gjennomføre dette! Jeg vil også si tusen takk til alle som har bidratt på en eller annen måte til at min kjære Sigmund Olafsen, i en alder av 57 år, har gjennomført sin doktorgrad med glans!