Velkommen til bloggen min

søndag 28. oktober 2012

Oktobermåned ebber ut sammen med høstfargene og bladene på trærne


I går måtte jeg ut med fotoapparatet for å få med meg sist rest av høstfarger og blader på trærne. Jeg rakk både litt farger og en vakker solnedgang. Jeg ville finne et høstdikt, men lette meg fram til at de beste diktene jeg vet om, har jeg allerede hatt i bloggen tidligere. Men jeg fant et dikt av Stein Mehren som kommer nederst i innlegget etter bildene jeg tok i dag. Det måtte jo bli et av hans kjærlighetsdikt. Kjærligheten er heldigvis tidløs og helt uavhengig av årstidene. 

















Det var nesten litt vinter i lufta i dag, og et tynt, tynt islag hadde begynt å legge seg over noen tjern. Vi er på vei inn i frostnettene. Livet går i jevn puls. Det er om høsten jeg kjenner at livet består mest av hverdager. Det gjelder å plukke med seg øyeblikkene. Kronisk sykdom er også tyngre om vinteren. Det merkes uten at jeg finner noe poeng i å klage over liten energi og smerter. Jeg har lært av en venninne å sørge for å ha gode avtaler som kommer regelmessig gjennom høsten, som løfter en framover. Det er vennebesøk, adventstid, sola snur, det er jul, og så blir det gradvis lysere. Jeg innrømmer gjerne at livets beste måneder befinner seg mellom april og november for min del. Det er hele 7 måneder, og jeg kan jo ikke legge 5 av årets måneder vekk, de må også leves. Så jeg har mine planer framover både med tanke på sosial kontakt og på ting jeg har lyst til å gjøre. 

















Jeg benytter en del av min hviletid på å se TV. Kari Bremnes var med i et innslag i går, en flott kvinne på min egen alder som nå har gitt ut albumet med tittelen: "Og så kom resten av livet", tenk FOR en tittel. Hun sa i intervjuet at en journalist hadde ringt henne og spurt om tittelen, og journalisten hadde spurt "kom det brått på?", og Kari Bremnes hadde svart at ja, det kom brått på. Jeg kjente meg så igjen, den følelsen at det faktisk har gått veldig mye tid, at plutselig så er resten av livet her,  og også på meg har det kommet litt brått på at jeg innser at jeg er veldig langt fra å være ung. Jeg har virkelig fått noen år på baken, ikke at jeg ennå er helt aldrende, men jo, det er mye tid bak meg, og forhåpentligvis mye tid foran meg! Poenget er at jeg kjente meg veldig godt igjen da Kari Bremnes sa hvordan hun opplevde det, kanskje brutalt ærlig, men det liker jeg. Nå vil jeg si at Kari Bremnes er en "melankoliens mester", og det liker jeg også, den cd'en skal jeg kjøpe. 













På bildet over er det en av høstens siste blader som vinden har kilt fast mellom noen kvister. Bildet av elva over er tatt med lang lukkertid. Det var noe veldig trolsk der ved elva, og det var en stri strøm og vanskelige fotoforhold. Med en både vaklevoren kropp og et vaklevorent fotostativ med en uregelmessig skogbunn, er jeg glad jeg iallfall fikk til ett bilde jeg ble fornøyd med. Foto handler veldig mye om å kunne bevege seg en god del. Så med mine begrensninger er jeg fornøyd med at jeg får til det jeg gjør. Det koster ganske mye å ta bilder, og det er mye tid etterpå i horisontalen der jeg "betaler" for min "friske" tid. 

























































































Til slutt "Måne over Langhus". Mørket var over oss da jeg var hjemme. Og nå mens jeg skriver er klokka skrudd tilbake med en time. Da blir det enda litt mørkere om kvelden, men også lysere om morgenen. 

Ja, så var det kjærlighetsdiktet til Stein Mehren som passer ekstra godt i høstmørket. Han skriver så klokt, ja, vakkert om dager som fylles av glansen fra mørke flammende netter...: 



En stor kjærlighet dør aldri

En stor kjærlighet dør aldri
selv om de elskende skilles
Kjærtegn som ble mottatt
springer ut selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegnsspor
som i et landskap om høsten

Dager som fylles av glansen fra
mørke flammende netter
Bestandig er kjærligheten
mer omfattende enn de elskende
Og blikkets salige lys
kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt
Vi kan ha vandret hvileløst gjennom slekter
før vi møttes og gjenkjente hverandre

Nu vandrer din lengsel tidløst i meg
Ditt ansikt vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk
Hemmelig oppsporer stormer og stjerner,
røre strenger ingen har rørt ved og
se en demring selv i alders drag

Lyset i et ansikt som elsker
brer seg evindelig utover jorden
For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt
Det er underveis
alltid underveis
i nye mennesker
i nye elskende
tidløst i all tid

av Stein Mehren




Til deg som er innom bloggen min: Jeg ønsker deg vakre høstdager med varme, kjærlighet og glede! 



onsdag 24. oktober 2012

Mennesker som får fram det beste i oss

Sara er nyfrisert på ørene sine!

Det slo meg her forleden, selv om det ikke er noen nye tanke, og sikkert noe mange vil kjenne seg igjen i: I det siste har jeg vært sammen med mennesker der jeg føler jeg viser det beste fram i meg. Det skyldes ikke akkurat meg, men de menneskene.

For er det ikke sånn for oss alle, noen mennesker får oss til å gløde, vi føler oss verdsatt, vi blir tatt for den vi er uten at vi må forstille oss. Det er rett og slett sånn at man kjenner harmoni og til og med lykke fordi det er så godt å være sammen med akkurat den eller de personene.

Takk til akkurat dere!!


lørdag 20. oktober 2012

Jeg rydder, forkjølelse er over, Sara er et sjarmtroll


Så var høstens forkjølelsesvirus tilbakelagt og før jeg har visst ord av det, er vi snart i november. Etter at jeg kom fra høstferie har jeg bare rukket én fototur.  Noen bilder ble det, se lenger ned. Forkjølelsesvirus kan virkelig slå en helt ut. Da er det bare å håpe at det er unnagjort. For øvrig er høsten alltid bedre enn jeg har forventet. Men det ser ikke ut til at jeg skal rekke å ta bilde av et eneste høstblad. Jeg får heller vente på litt snøroser i januarmåned. 

Og hva gjør jeg om dagen? Jo, som overskriften sier, jeg rydder. Det skulle ingen tro om de så mitt hjem, men jeg har begynt helt fra grunnen, og det betyr å kvitte seg med ting. I øyeblikket øser jeg ut av min garderobe både på facebookgrupper og på finn.no. Sant å si drømmer jeg om at noen bare kommer og rydder for meg, og gjerne pusser opp i samme slengen. En slik drøm kan vel mange ha, tenker jeg. 

Ellers vokser lille Sara hund. Hun er 6,5 mnd, og hun er verdens herligste hund, men dog har hun sine "nykker". Hun simpelthen elsker skinnvesker, og forrige natten mens vi sov, herpet hun min ene veske. Det foregikk effektivt og diskret. Hun drar ellers ut doruller, elsker reimer og lisser. Dessuten har hun dratt ut fyllmassen av tre hundemadrasser. Snakk om "som man reder så ligger man", bokstavelig talt, for nå er det kun teppe hun har som underlag. Hun har en haug med hundeleker, men det er med hunder som med oss mennesker, skulle man tro, det forbudte smaker best. Nå har jeg lært at pedikk-kurvsenger slett ikke er bra. Det hadde en av våre andre hunder. Lille Tamara gnagde på kurven og satte en pinnebit på tvers langt bak i munnen. Jeg var alene i huset vårt i skogen, der vi bodde før, og så skjønte jeg at noe var fryktelig galt. Med høy puls og fullstendig handlingslammet så jeg etter en stund at hunden slett ikke var i ferd med å dø. Da jeg fikk summet meg, stakk jeg hånden lang bak i munnen på henne og fikk tatt pinnen ut av munnen. Det gikk bra. Mye å passe på med en valp, men nå er hun snart 7 måneder, så får jeg håpe at tyggeleker etter hvert blir mer populære enn skinnvesker og madrasser. 

Ja, her er Sara, er hun ikke utrolig søt?: 

Jeg trodde aldri jeg skulle få oppleve en hund med bedre gemytt enn mine tre dachshunder, men sannelig tror jeg hun her er enda mer harmonisk. Hun tar alt på "strak labb" får man si. 

Ja, dette var noen bilder fra Østensjøvannet. Nå tipper jeg de fleste fugler har reist sørover. 

Til deg som er innom bloggen min til tross for at den ligger litt "brakk" så ha en vidunderlig helg!! 



onsdag 3. oktober 2012

Flere høstbilder mens jeg følger med på helsepolitikken

Vi har vært hjemme en god stund nå, men å få laget blogginnlegg med redigerte bilder tar sin tid. Det kommer litt både fra Golsfjellet, Hallingdalen og mot Hemsedal. Sant å si er jeg ikke akkurat noe lyst hode i geografi, men jeg har en vag peiling på hva som er hva.

Egentlig er jeg mer engasjert i det som skjer i Helse-Norge om dagen. Se hvordan Jonas G Støre vrir seg unna ubehagelige spørsmål, observere hvor krass Anniken Huitfeldt svarer på spørsmål fra pressen (det vinner hun garantert ikke på). Og Jonas Gahr Støre svarer glatt på det meste, og hva kan han egentlig om helsepolitikk? Han bløffer, tenker jeg, for han svarer på ting som han åpenbart ikke kan noe om. Han er vel instruert i hva han skal si, og da blir ektheten borte og også ærligheten. Ikke at jeg skal påstå at han er bevisst uærlig, men han bør vite nå hvor mange "huller" det er i norsk helsestell og hvor mye som trengs å ryddes opp i og gjøres før det kan kalles et verdig tilbud til den norske befolkning.  Han har vært statsråd som helseminister i EN uke. Og hvordan kan han si at alt er bra mens den ene legen etter den andre står fram i media og uttrykker bekymring for at det er turnusleger alene på legevakt som gjør at det blir begått fatale feil. Nei, jeg lurer på om den rødgrønne regjeringen har blitt litt for høye på seg selv. Kanskje vi trenger en ny regjering? 







Det var fint å møte mange kuer, de er kjempeflotte og søte!







Sigmund, min Sigmund

Jeg er ikke sikker, men tror dette er Skogshorn. Jeg har faktisk en gang gått til toppen av skogshorn, da var jeg veldig stolt! 




Utsikt over Hallingdalen




Når Hemsila var gold og med  lite vann, prøvde jeg meg på en tonemappet versjon av dette bildet som har vært lagt ut før. 


Sara er så vakker og god! 














Til deg som er innom bloggen min: Jeg håper du nyter høsten. Selv syns jeg det begynner å blir mørkt og hustrigt, men man får hive seg på de gode tingene som skjer!