Velkommen til bloggen min

lørdag 25. februar 2017

Et menneske døde....



22 februar ville min mamma blitt 81 år. Hun ble 73. Mens årene går blir savnet sterkere. Det er vel mer vanlig at det blir mindre? Noen sykdommer går over så lang tid, og er så slitsomt for den syke og  for de pårørende, derfor kan døden være en lettelse når noen mennesker får slippe. Min mamma fikk slippe etter lang tids sykdom og en veldig tøff kamp.

Årene går. Og med dem trer alt tydeligere fram. For meg. Jeg savner de nære samtalene vi hadde, jeg savner varmen og den kjærligheten hun viste. Jeg fikk tatt farvel med henne, og jeg har alltid fått sagt til henne at "Jeg elsker deg". Det var intet uoppgjort.  Min mamma vil for alltid være min mamma.

I år er det mennesker rundt meg som har mistet sine. Jeg sørger med dem. Det er også de gangene vi aldri fikk sagt: "Jeg er glad i deg", det er sårt. Men kanskje viste man sin kjærlighet i handlinger, og noen ganger kommer ikke de ordene man bærer inni seg.

I år har jeg blitt ekstra minnet på livets avslutning. Og jeg vet, jeg forstår at mange har hatt kompliserte relasjoner til dem de mistet. Det er umulig å måle smerte. Den kan være like stor uansett hvilket liv man delte med sin kjæreste, ektefelle, samboer,  mor, far, søster eller bror.  Noen ganger må man jobbe med å tilgi for å få fred.

Jeg tror  det er viktig å uttrykke kjærligheten mens man har dem hos seg. Hvis det var kjærlighet man følte.  Det blir aldri galt å si:  Jeg elsker deg! Om og om igjen. Si det før det er for sent. Det kan gjøre vondt etterpå om man ikke fikk sagt det.

Noen mennesker dør så veldig alene. Jeg leste en artikkel om det i aftenposten. Om de som ikke har noen pårørende, der det er tomt under begravelsen. Det er bare presten og en fra gravferdsetaten.

http://www.aftenposten.no/osloby/Alene-i-doden-96897b.html

Jeg er opptatt av at vi tar vare på hverandre, at vi følger hverandres liv, at vi er med hverandre til den dagen det er slutt. Ingen skal behøve å dø alene. Jeg jobbet på sykehus for lenge siden, og jeg så det på nært hold: Mennesker om ikke hadde noen. Ja, det er mulig. Ingen mennesker skulle dø alene!

La oss ta vare på hverandre mens vi lever, la oss huske på ordene: Jeg elsker deg! Før et menneske dør og går ut av tiden.

Jeg deler et dikt av André Bjerke som heter:

 Et menneske døde

Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde i natt.
Det kimer en klokke, - en tone av fred.
Hva var det han elsket?
Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?

Du kjente ham ikke? Kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var et spørsmål,
en bønn om et svar,
og du kunne lettet den byrde han bar
Men nu er det hele forødt.

Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord -,
En stemme i mørket.
Hva skulle du gjort?
Du kjente ham ikke.
Du jaget ham bort.
Hvem våger å kjenne sin bror?

En vandrer har kastet sin ensomme stav,
- hans fot og hans hjerte gikk trett.
Det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.

Og presten, den mørke, alvorlige mann
strør sand over kistens lokk
Flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.

Men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:

Hva gav du av glede? Hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
Hva gav du av sol før din sommer forgikk?
Gå langsomt, menneske.
Senk dine blikk.
Din bror, din bror er gått bort...



av André Bjerke

Jeg føler med deg som har mistet en som står deg nær!!! 

Bildene er mine.