Velkommen til bloggen min

søndag 24. november 2013

I tåkelandskapet på vei inn i vinteren, og jeg balanserte på en tynn planke med iskaldt vann på begge sider


Nå er vinteren her. Jeg var en liten tur på Fetsund lenser i går. Det var begynt å legge seg is på vannet, det var tjukk tåke, og det var så vidt motivene dukket synlige opp foran meg. Jeg er litt ustø, bar på stolsekk for å komme meg helt til de ytterste lensene på bildet, og så ble planken smalere, jeg skled fordi den gynget under meg samt at det ble litt dypere lenger ut. Jeg ble helt skjelven. Sigmund hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke skulle gå så langt ut. Og når jeg først kom langt ut, var det så smalt at jeg hadde vansker for å snu meg uten å miste balansen. Det er flere fotografer som tar ekstra store sjanser, og med min dårlige helse kan jeg jo ikke gå mer enn cirka 50 meter, så det buttet helt. Jeg trodde egentlig at det var bredt nok langt ute og at jeg kunne sette meg på stolsekken min som jeg pleier, at jeg kunne skifte objektiver, men jeg måtte lene meg inntil veggen på en av lensene langt der ute. Ikke den første på høyre hånd altså, der er det helt trygt å gå.  Akkurat her var jeg litt for uforsiktig. Sigmund likte heller ikke da jeg tok med meg fotoutstyret og stolsekken til havs i sommer heller, og satte meg på en stein 50 meter fra land med stativ som jeg plasserte på havbunnen. Det hører med til historien at veldig mange av mine bilder blir tatt mens jeg befinner meg sittende. Og etter en bildeseanse er jeg ofte utmattet og veldig svimmel. Men jeg vil så gjerne og mye mer enn jeg har krefter til! 

 Men det kommer flere bilder herfra en annen dag, og mens Sigmund hadde gått tur med Sara, sto jeg helt alene på en tynn og glatt isbelagt planke som gynget helt langt der ute. Jeg gjør det ikke igjen så lenge det ikke er tjukk is. For øvrig var det en fin tur og jeg fikk tatt noen bilder, mange like, men også noen av min aller kjæreste Sara.


 Tatt helt ytterst



Det var da jeg rundet dette huset/lensen at det ble glatt og smalt og gyngete, og jeg så vidt klarte å snu. Det var vann som rant hele tiden over planken hvis man sto på den, og da dannet det seg is. Alene var jeg også, men jeg kom meg vel i land.



 Det er jo bare å slå fast at hun er kjempesøt!!




Takk til deg som er på bloggen min og titter og leser. Ha en super søndag. Vi må bare innse, vinteren er kommet. Om en måned snur sola!


tirsdag 19. november 2013

Gjensidighet og ekte nærhet i vennskap og andre relasjoner--en helg også i bilder



Det hender at man leter etter noe, så finner man noe helt annet. Helgen var innrammet av lav sol, varmt til å være november og det sydet av mennesker ute i gater, på utekafeer og brygger. Jeg ville fotografere. Så midt i fotograferingen ble jeg bare dratt inn i tanker om vennskap, om gjensidighet og mangel på det. Relasjoner som er livsviktige for oss mennesker. Det er bildet over, ja, opplevelsen. Jeg sto der og fotograferte noe helt annet, fikk øye på en kvinne som vinket og snakket i mobil. Noen minutter senere kom den andre kvinnen. Jeg ble stående fjetret, og begynte å fotografere. Øyeblikkene da to mennesker møttes i vakker, varm gjensidighet. Det var en omfavnelse så nydelig, så ekte, så bramfri, så varm, og den varte så lenge. Kanskje unorsk?  Jeg hørte tonen mellom dem. Ektheten. Gleden over gjensynet. Jeg falt i tanker om eget liv, om vennskap og om relasjoner. Hvor ofte opplever vi det betingelsesløse vennskapet. Fins det? Hvor ofte blir vi tatt akkurat som vi er?

Til tross for at vi alle lengter mot det samme: Nærhet til andre mennesker, er det mye som skjer som gjør at ting kan bli vanskelig. Hvordan inkludere, innlemme andre i et fellesskap, i en gruppe, i et vennskap? Hvor viktig er det ikke å ikke ta hverandre som en selvfølge. Å ta et menneske for gitt skal man aldri gjøre. Om noen gir deg mer enn du har bedt om, ta det imot, vern om det med takknemlighet, og ikke still for mange spørsmål om hvorfor.

Mens jeg sto der, strømmet minner på av ord som: "syklubben vår er full", "du skal få komme i min bursdag hvis jeg skal feire stort" (men altså ikke lite), "du må delta mer for å få være med".  Jeg tenkte mye på gruppesamlinger av ulikt slag, der det forventes en stereotypi, en konformitet for at man skal gli inn. Man skal ikke være for mye av det ene eller det andre, man må bare sørge for å passe inn for ikke å bli ekskludert. Man må ikke snakke for mye, ikke for lite, man må lytte, stille oppfølgende spørsmål. Man må ikke gi for mye av seg selv, ikke for lite, man må ikke gi for dyre gaver, men ikke for billige. Man må rett og slett passe inn. Og man må ha omtrent samme behovene for hverandre, man må ikke være klamrete, da blir man tatt for gitt.

Vemod kjente jeg på denne novemberdagen. Jeg husket også på nærheten jeg har opplevd, der jeg har følt meg SÅ velkommen, blitt berørt og rørt over å ha blitt tatt imot.

Jeg fikk likevel tanker om hvordan vi behandler hverandre. Jeg tenker ofte på hvordan jeg behandler andre. Hvordan jeg tar imot folk i mitt liv. Jeg tenker ofte på hvordan det er å få nye venner etter fylte 50. Var det lettere da vi var yngre? Jeg tror det. Kanskje blir man mer kresen med årene. Kanskje er det bra, kanskje ikke. Generøsitet  og det å ta folk som de er, det er en kunst, tenker jeg.

Det aller viktigste: Å bli sett og det å se andre mennesker. Det er alt hva det handler om. Da må man være åpen, mottakelig og ikke for kritisk.

Jeg legger ved et bilde til som for meg handler om det å stå utenfor. En kafé, et sydende fellesskap, jeg tok bilde og kjente på følelsen av å stå utenfor. Det gjorde ikke noe for rett ved min side hadde jeg Sigmund. Hva med de som ikke har noen? Hva med de som mister noen. Livet kan jo  være så skjørt, så uendelig skjørt.


Jeg har funnet ut at det å gå rundt med et fotoapparat er i seg selv kontaktskapende. Man møter fellesskap og man møter ensomhet.  Jeg tror at jeg lærte meg å se og sanse ting på en helt annen måte da jeg for alvor begynte å fotografere.

Bildene nedenfor ble tatt i helgen, på Fetsund lenser og i Oslo. Noen lurer på hvordan jeg får fotografert når jeg har ME, det kan jeg komme tilbake til. Jeg sleper meg rundt med stolsekk og bærehjelp og litt annet. Vi må huske at virkeligheten kan være helt annerledes enn hva man tror av et førsteinntrykk eller via facebook eller en blogg på nett.







 Dette bildet er kanskje finest i sort-hvitt (ovenfor)






 Man kommer oppi mange menneskemøter og møter med hund og dyr på tur med fotoapparatet.


Nærhet


en 12 år gammel gordonsetter, en av verdens vakreste hunderaser, syns jeg.



 Nærhet


Min Sara





To bestevenner. En eldre mann med sin gamle hund. Nærhet.


 Sigmund og Sara


 Jeg har en fascinasjon for jernbaneskinner og tog. Kanskje fordi jeg har vært på interrail fem ganger da jeg var ung, ikke vet jeg. Men jeg drømmer om å ta et supervakkert bilde av jernbaneskinner der jeg får fram suget og linjene. Så langt har jeg den drømmen i meg fortsatt.



TAKK til deg som besøker bloggen min. Ta vare på hverandre! Livet er skjørt og det er vakkert!



torsdag 14. november 2013

Høstbilder mens det fortsatt er høst




Høsten er snart over. Vinteren puster oss i nakken med kalde regndråper og kjølig luft. Frostnetter. Bildene tok jeg for noen uker siden, og høsten er vakker. Nå håper jeg å få tatt bilder av snøfnugg, rim og snøkrystaller.  De fleste bildene er tatt før og under soloppgang. Og det var morgentåke. Jeg er helt fascinert av naturen når den er hyllet inn i tåke. Og så var det veldig koselig å være på tur med en venninne. 





















 Forsøk på minimalisme





 Eksperiment i farger og i svart/hvitt





Øverste er lagt på filter, selv syns jeg det blir for mye farge. Det under er sånn det var.

 Takk til deg som besøker bloggen min…mitt lille fotohjørne.

Ha en fin helg!!