Velkommen til bloggen min

søndag 22. oktober 2017

Hvorfor du ikke bør ta Lightning Process, LP

HVORFOR DU IKKE BØR TA LIGHTNING PROCESS, LP

Jeg ble diagnostisert med en langt fremskreden hypothyreose i 1991. Da jeg ikke ble frisk etter å ha fått medikamentell behandling, fikk jeg etter hvert diagnosen ME. Diagnosen er satt av CFS/ME-senteret på Aker sykehus etter Canadakriteriene, G93.3. 


Jeg valgte å ta LP-kurs i 2009 i Norge. Formen min var dårlig, og jeg klarte så vidt å fullføre det tre dager lange kurset. Jeg ble påvirket av venner og pårørende som hadde hørt om Lightning Process i presse/media. Det ble fremstilt som et kurs som gikk på mental trening som kunne påvirke den fysiske sykdommen. Jeg vurderte LP som helt ufarlig, og jeg tok det med et desperat ønske om å bli frisk. Det ble klart under kurset at jeg ved hjelp av kognitive/mentale teknikker skulle overstyre mine fysiske symptomer og begynne fysisk trening. 

Jeg opplevde kurset som positivt med en god kursleder som hadde blitt frisk av en utmattelsestilstand ved hjelp av LP. Det negative var at vi ble oppfordret til taushetsplikt (ikke fortelle andre om innholdet i kurset) samt ikke snakke sykdom med andre kursdeltagere, og at vi etter siste dag ble presset til å skrive under på en erklæring om at vi var friske. Erklæringene ble sendt til LP-grunnleggeren Phil Parker i England for at disse skulle bidra til et statistisk materiale som skulle vise at man ble frisk av LP.  Vi ble instruert i å tenke at vi aldri hadde hatt ME, men at vi hadde gjort ME. Det vil si at vi var kommet inn i en type sykdomsatferd der vår tenkning og innstilling hadde bidratt til  tilstanden. Dermed kunne vi også ved mentale teknikker komme ut av sykdommen. De kaller det sykdom, men ved at de bruker ordene «gjøre ME», ble vi bevisstgjort at vi selv, om enn ubevisst,  hadde opprettholdt en sykdom med et komplisert symptombilde. 

Vi fikk beskjed om at vi ikke hadde skyld i av vi var blitt syke, samtidig som vi ble fortalt at vi nå kunne påvirke vår egen «sykdomsatferd» ved å utføre de teknikkene kurset lærte oss. Vi lærte å gjøre det LP instruktørene kaller å «gjøre prosess». Vi skulle gjøre denne mentale prosessen sammen med fysisk opptrening. Jeg fikk ingen bedring etter kurset. Etter samtale med kursleder ble jeg oppfordret til å intensivere treningen. Det gjorde jeg, og jeg ble til slutt sengeliggende. Jeg var svært syk i to måneder, og er takknemlig at jeg da var tilbake der jeg var før kurset. Etter lang tid fortsatte jeg med forsiktige øvelser som jeg gjorde før LP kurset. Og nå 8 år etterpå har jeg opplevd en bedring, ikke pga at jeg tok LP, men på tross av. Jeg er med på å synliggjøre dette fordi jeg mener at LP kan være potensielt skadelig. Det er godt kjent at for hard trening når man har ME kan gjøre pasienten mye sykere. Lightning Process blir gjennomført med i hovedsak folk som ikke har helsefaglig bakgrunn, som ikke kan nok om ME. Jeg er sikker på at intensjonene er de beste, og at LP-
instruktører har et genuint ønske om å gjøre pasientene bedre. 

Dessverre er det store sjanser for at pasienten enten ikke merker noen forskjell eller opplever ulike grader av forverringer. Jeg er glad for alle som blir friske ved hjelp av LP. Jeg vet bare at de umulig kan ha den samme sykdommen som jeg har. Med det mener jeg ikke å si at de ikke er syke.  Men jeg tror det er viktig at det blir saklig informert om at dette kurset også kan innebære store forverringer for en pasientgruppe  som alle ønsker å bli friske, og som derfor også er lette å overtale til å ta kurset.  Det ble også i ettertid påpekt at de som ikke blir friske, selv har ansvar for manglende bedring eller forverring med ulike typer begrunnelser med blant annet at man ikke har hatt tillit nok til sin coach eller at man ikke har gjort treningen på riktig måte. 

Jeg hadde et flott forhold til min coach, og hun ga oss håp. Jeg var positivt innstilt, og fulgte opplegget til punkt og prikke. Det var først i etterkant da jeg ble så mye dårligere at jeg skjønte at dette ikke kunne helbrede min ME-sykdom. Jeg vet at mange sliter med skyldfølelse hvis de ikke oppnår bedring fordi de føler at de ikke fulgte kursopplegget på riktig måte. 

Forverring av sykdommen, skyldfølelse og flere andre faktorer gjør at jeg vil fraråde ME-syke å ta kurset.  Og jeg syns det er trist å se at folk med høyere helsefaglige utdanninger anbefaler et slikt kurs til alvorlig syke pasienter. 

Jeg skriver dette innlegget nå da det er vel så aktuelt i dag at Lightning process rekrutterer alvorlig syke mennesker til et potensielt farlig kursopplegg. Det er viktig at vi som har blitt sykere eller ikke har opplevd bedring forteller sant hva som skjedde. At selve kurset ikke er noe hokus pokus, det handler om å tenke seg frisk, overstyre symptomer, være optimistisk med hensyn til egen prognose. 

Mitt inntrykk er at LP har mye til felles med kognitiv terapi og gradert trening (selv om det ikke er det samme)  som har vært en metode å forsøke å gjøre ME-syke friske. Dessverre har de ikke lykkes. Det som er kjent som PACE-studien er grundig plukket fra hverandre av en rekke forskere. 
Vi kan lese Sigmund Olafsens vitenskapelige tilnærming til Pacestudien der han plukker den fra hverandre på en enkel måte: 



I dag forskes det på biomedisinske metoder, og det er gjort spennende funn. Men ME er en sykdom med et komplisert sykdomsbilde, så det kan fortsatt ta tid å finne medisiner som hjelper. Men det er flere studier i gang både i Norge og ellers i verden på ulike medisiner.  Det er i ferd med å bli konsensus for at ME er en alvorlig fysisk sykdom. Noen tviholder på sin psykosomatiske tilnærming, og jeg vet ikke hvorfor, om det er prestisje eller at psykiatere/psykologer tror på det de driver med. Men det ser iallfall ut for meg som om mange begynner å bli svært usaklige i oppslag i pressen. ME-syke er heller ikke imot at man ser at det er sammenheng mellom psyke og soma. Kropp og sjel. Det er det alltid i alle sykdommer. Men sammenhengen kan ofte være så komplisert at enkle kurs som LP slett ikke overskuer eller har innsikt i dette. Sammenhengen mellom kropp og sjel har vært et universelt tema  langt tilbake i historien. Og den sammenhengen er det vel ingen ennå som har klart å avdekke. 

Jeg vil understreke at alle ME-syke unner andre å bli friske. Og ingen ME-syke er imot fysisk trening, men de fleste har erfaring i at man blir sykere. Det er forsket på fysisk trening ved å utsette ME-pasienter for sykkeltester. Disse har vist at pasientene har blitt gradvis sykere etter hver test. 

lørdag 25. februar 2017

Et menneske døde....



22 februar ville min mamma blitt 81 år. Hun ble 73. Mens årene går blir savnet sterkere. Det er vel mer vanlig at det blir mindre? Noen sykdommer går over så lang tid, og er så slitsomt for den syke og  for de pårørende, derfor kan døden være en lettelse når noen mennesker får slippe. Min mamma fikk slippe etter lang tids sykdom og en veldig tøff kamp.

Årene går. Og med dem trer alt tydeligere fram. For meg. Jeg savner de nære samtalene vi hadde, jeg savner varmen og den kjærligheten hun viste. Jeg fikk tatt farvel med henne, og jeg har alltid fått sagt til henne at "Jeg elsker deg". Det var intet uoppgjort.  Min mamma vil for alltid være min mamma.

I år er det mennesker rundt meg som har mistet sine. Jeg sørger med dem. Det er også de gangene vi aldri fikk sagt: "Jeg er glad i deg", det er sårt. Men kanskje viste man sin kjærlighet i handlinger, og noen ganger kommer ikke de ordene man bærer inni seg.

I år har jeg blitt ekstra minnet på livets avslutning. Og jeg vet, jeg forstår at mange har hatt kompliserte relasjoner til dem de mistet. Det er umulig å måle smerte. Den kan være like stor uansett hvilket liv man delte med sin kjæreste, ektefelle, samboer,  mor, far, søster eller bror.  Noen ganger må man jobbe med å tilgi for å få fred.

Jeg tror  det er viktig å uttrykke kjærligheten mens man har dem hos seg. Hvis det var kjærlighet man følte.  Det blir aldri galt å si:  Jeg elsker deg! Om og om igjen. Si det før det er for sent. Det kan gjøre vondt etterpå om man ikke fikk sagt det.

Noen mennesker dør så veldig alene. Jeg leste en artikkel om det i aftenposten. Om de som ikke har noen pårørende, der det er tomt under begravelsen. Det er bare presten og en fra gravferdsetaten.

http://www.aftenposten.no/osloby/Alene-i-doden-96897b.html

Jeg er opptatt av at vi tar vare på hverandre, at vi følger hverandres liv, at vi er med hverandre til den dagen det er slutt. Ingen skal behøve å dø alene. Jeg jobbet på sykehus for lenge siden, og jeg så det på nært hold: Mennesker om ikke hadde noen. Ja, det er mulig. Ingen mennesker skulle dø alene!

La oss ta vare på hverandre mens vi lever, la oss huske på ordene: Jeg elsker deg! Før et menneske dør og går ut av tiden.

Jeg deler et dikt av André Bjerke som heter:

 Et menneske døde

Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde i natt.
Det kimer en klokke, - en tone av fred.
Hva var det han elsket?
Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?

Du kjente ham ikke? Kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var et spørsmål,
en bønn om et svar,
og du kunne lettet den byrde han bar
Men nu er det hele forødt.

Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord -,
En stemme i mørket.
Hva skulle du gjort?
Du kjente ham ikke.
Du jaget ham bort.
Hvem våger å kjenne sin bror?

En vandrer har kastet sin ensomme stav,
- hans fot og hans hjerte gikk trett.
Det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.

Og presten, den mørke, alvorlige mann
strør sand over kistens lokk
Flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.

Men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:

Hva gav du av glede? Hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
Hva gav du av sol før din sommer forgikk?
Gå langsomt, menneske.
Senk dine blikk.
Din bror, din bror er gått bort...



av André Bjerke

Jeg føler med deg som har mistet en som står deg nær!!! 

Bildene er mine.