Velkommen til bloggen min

søndag 26. desember 2010

Julaften


helene

Min niese Helene med en av kattungene

En livlig julaften er over, og fredfulle juledager ligger foran oss. Jeg feiret med familie og masse vakre kattpuser, spiste god mat og fikk nytt “leketøy” som var et makroobjektiv og en kamerasekk. Jeg ga en tele til Sigmund, så da er vi godt utstyrt. Vi har hver vår canon speilrefleks.

I dag spurte han: “Kan jeg få ta med meg tela når jeg skal til Kina”, haha, jaaaa, selvsagt! 

Jeg har akkurat moret meg med makroen, men det tar nok tid før jeg får noen blinkskudd med den.  Vanskelig å begripe dette med 1:1, at det du tar bilde av er det samme som virkeligheten.  Prøvebilder får jeg legge ut når jeg iallfall treffer blink med noen.

helene2
Helene



kattunge

5 uker gamle

katteungelek

onsdag 22. desember 2010

Eirik, pappa og jeg på mammas grav




mammas grav

Det var fint å kunne samles foran mammas grav i dag selv om det var minus 20 grader. Sola strålte fra en vakker vinterhimmel, og det var godt å være der. Jeg har aldri likt meg på gravlund tidligere. Noen mennesker finner fred der, men jeg  har følt meg  i et “fremmed land”, men nå kjennes det annerledes. Jeg skjønner de som føler sorg ved ikke å ha en grav å gå til, mennesker som de mistet i tsunamien, krig og i andre ulykker. Ingen av oss vet om det er noe etter døden, og det er ganske trist å tenke på at en øde kirkegård er det endelige, slutten på det hele. Samtidig syns jeg det er viktig å ikke tie i hjel døden eller gjemme den bort. Den er en del av livet, av helheten, og det gir mening for meg å undre meg over den,  og eksistensielle sider av livet.

eirik og pappa gravlund

Jeg hørte  meg selv si til pappa og bror: “Mamma er jo ikke her”. Det var de enig i, og om jeg går helt inn i tanken på at mammas urne ligger  “six feet under”, får jeg litt frysninger.

eirikpappagravlund

Jeg liker best tanken på at hun er et “annet sted”, men likevel er det fint å samles rundt en grav og minnes den som ikke er blant oss mer.

pappa og meg gravlund

tirsdag 21. desember 2010

Happy, happy




free-christmas-powerpoint-background-8

Denne dagen begynte virkelig bra! Legetime halv 9, i tidligste laget. Han målte langtidsblodsukkeret, og det var blitt helt normalt. På én måned hadde det gått ned bare fordi jeg har kuttet sukker og hvitt mel samt poteter, ris, pasta og frukt. Helt ok julegave det.  Jeg må selvsagt fortsette, men min kloke lege sa at jeg ikke måtte bli fanatisk. Jeg kunne unne meg en helt vanlig brødskive, mente han.

Jeg har jo målt blodsukkeret mitt hjemme den siste måneden, og har stusset over at det har holdt seg høyt hele tiden, og en kveld målte jeg 7.2, og det er jo litt høyt, og ikke skjønte jeg hvorfor. Så tok jeg én prøve til i en finger på den andre hånda, og der var prøvesvaret 5.7. Så gikk jeg litt heftigere til verks og kontrollmålte tre ganger etter hverandre og med ulikt resultat. Vi fikk ny måler på apoteket, veldig greie der, behøvde ikke ha med den gamle engang, sa bare at den ga helt feil svar. Dermed visste jeg ikke hvordan jeg lå an før jeg var hos legen i dag.



Akkurat nå er det bare så mye å glede seg til.  Jeg gleder meg nesten like mye til jula som jeg gjorde som barn. Nå er det ikke pakkene som er i fokus, men det å se familien, være sammen. Fint!

søndag 19. desember 2010

La meg synge deg stille sanger, mamma




bok_001


“La meg synge deg stille sanger” er tittelen på boka jeg nettopp ble ferdig med.  Den var sterk, og det kommer jeg tilbake til.

Jeg holder antagelig for høyt tempo når jeg ikke engang rekker å skrive et lite blogginnlegg. Men nå lyser adventstaken, to lys som brenner forsiktig mot slutten. Mann og hund sover, og jeg lytter til Solveig Slettahjells juleplate, stillferdig og vakker. Jeg er klar for julehøytiden.

I høst laget jeg meg program for hva jeg skulle rekke før jul, jeg fikk sydd, og jeg fikk  lest ferdig boka mi. Jeg lukket igjen boka etter siste kapittel i denne uka.

Tittelen “La meg synge deg stille sanger” skriver seg fra en linje i ett av Karin Boyes dikt. Det er så underlig dette med litteratur, hva er bestemmende for at man syns en bok er god? Hvilke kriterier legger vi lesere til grunn? Mine "litterære smaksløker" blir ikke pirret av denna bokas språk og skildringer. Jeg syns kanskje ikke den sånn sett er veldig god litteratur. De gangene jeg stopper opp i en bok bare for å nyte ordenes estetikk, ja, da begynner det å nærme seg hva jeg opplever som en god bok. Naturskildringene i denne boka er vakre, men alt er, på et vis, skrevet før. Det er masse klisjeer, men du verden, hvorfor er ting en klisjé? Jo, fordi det er noe mange liker. Man går ikke fri for å bli grepet av alle hverdagsskildringer som er flettet inn, men det er  historien som griper.  Natur- og miljøskildringer er krevende fordi en forfatter gjerne vil si ting på en ny måte.  Verdenslitteraturen er stor og det er skrevet mye vakkert om naturen. Stormene, solnedgangene, regnværet og naturens omskiftninger er de samme, men den store kunsten klarer å uttrykke alt dette på en måte som ikke er gjort før eller som kanskje noe få har gjort. Jeg spurte en venninne hva hun syntes om naturskildringene i boka, og hun svarte: “var det noen naturskildringer?”, og kanskje kan det dreie seg om kvalitet at slike skildringer sklir inn bak og gjennom handlingen på en selvfølgelig måte, som noe organisk  som bare følger handlingen som en slags rød tråd nesten uten at man merker dem?

Videre har jeg litt mer om  det som er den “fornuftsbaserte” synsingen min:  Forfatteren Linda Olsson skriver veldig skoleflinkt, det er skikkelig håndverk, men det mangler kanskje noe på at man helt “tror på” all klokskapen, alt virker ikke levd, men mer lest, men nå er jo dette en tolkning fra min side, men jeg blir litt støttet av den når jeg på slutten av boka ser at hun skrev den som et ledd i en masteroppgave på et universitet der hun hadde flere veiledere rundt seg, og hun har mange vakre sitater gjennom boka, og hun takker de hun har lånt fra, og dette bør andre også lære, æres den som æres bør liksom, skrive hvor man henter ting fra når det er direkte sitater.  Hun lener seg altså på mange rundt seg, og kanskje gjør forfattere dette mer enn jeg ante. Olsson er helt ærlig på hvor og fra hvem hun har hentet ting fra.  Mine små motforestillinger handler om at jeg syns hun bruker litt for mange sitater av andre forfattere og i tillegg var slutten slik man kunne gjette seg til.

Likevel: Dette var en aldeles nyydelig bok, jeg kunne ikke unngå å bli dypt berørt av den. Jeg vil anbefale den til alle. Jeg leste “Markens grøde” av Hamsun i sommer, og det er jo den helt store mannen, men jeg likte denne bedre. Selv om dette kanskje er “dårligere” litteratur, (hvem skal forresten definere det?),  så traff den noe i meg som er gjenkjennelse, erkjennelse, tanker og tårer. Historien er sterk og knallgod. Boka har mange av de trekk jeg syns er viktig for å kvalitetsstemple litteratur. Man tror på historien, den griper, og når den slutter så føler man seg litt tom, ville gjerne at den skulle fortsatt og fortsatt…og da er boka god etter min mening.  Den sier noe om et vennskap som er svært vakkert! Hvis man noensinne har lurt på hva et vennskap er, så kan man bare begi seg ut i Olssons verden. Da skjønner man det!

Jeg er kjempeglad for at jeg klarte å roe julestresset såpass at jeg fikk lest den ferdig, og nå har jeg gjort nesten alle juleforberedelsene. Det er tid til ettertanke som ofte gjør godt i adventstiden.
Jeg tror mange av oss som har mistet en av våre kjære, tenker ekstra mye på han eller henne i  denne stille tiden.

Den dagen moren min døde, følte jeg bare tomhet og en iskald nummenhet. Det kom litt tårer, men de satt liksom fast. Jeg tenkte at denne sorgen ville komme sterkere etter hvert. Når man har stått nær et menneske som har vært veldig syk lenge, og man også har opplevd å nesten miste fordi det kom på ting som gjorde tilstanden kritisk, slites man ned. Jeg var så dønn sliten da hun døde. Vi fikk tatt ordentlig avskjed (i den grad det er mulig), sånn som mange mennesker drømmer om å få gjort, snakke om døden, ta farvel, si at man elsker og aldri vil glemme. Alt fikk jeg gjort.

Nå har hun vært død i snart to år, og jeg har fått bekreftet det jeg tenkte da hun døde: først kommer sorgen, så kommer savnet. Jeg savner henne så dypt og inderlig, mammaen min som ble 73 år, ikke veldig gammel, men for ung til å dø. Nå har alt falt til ro, og detaljene fra den siste tiden med henne har bleknet, og isteden kommer minnene. De gode minnene. Nå  kan jeg spole tilbake og se for meg den friske mammaen min som var der for meg hele livet. Vi hadde ikke noe fullkomment forhold, ingen forhold er fullkomne, det var berg- og dalbaner, men ett er sikkert: Jeg mistet mitt livs samtalepartner. Mange misunte oss den kontakten, jeg har blåst litt  av det, men jeg skjønner at mange så det fine som var mellom oss. Mamma og jeg kunne snakke om alt! De tre siste dagene hun levde, så visste hun det, og jeg visste det . Dette var slutten. Hun var den aller tapreste! Hun kjempet ikke imot døden som hun hadde gjort før, hun lot seg gli inn i den dype søvnen mens hun nesten helt til slutt klarte å snakke litt og se på meg med klare øyne. Jeg følte ikke sorg akkurat der og da fordi jeg ville være sterk for henne og holde igjen. Det var mange andre følelser som raste i meg.  Jeg var redd hun skulle lide mer enn det sykdommen krevde, jeg var redd for å si noe som gjorde henne opprørt. Jeg kunne ikke sitte og gråte på hennes dødsleie, men til tross for at jeg var så lammet, klarte jeg å si: Jeg elsker deg, jeg kommer aldri til å glemme deg!

På onsdag skal pappa, broren min og jeg  legge krans på graven hennes og vi skal tenne lys, og jeg skal la tårene få komme.  Jeg skal også hviske inni meg, etter inspirasjon av Karin Boye og  Linda Olsson:

LA MEG SYNGE DEG STILLE SANGER, MAMMA!

mandag 13. desember 2010

Juleselskapet hos oss er blitt en tradisjon




IMG_02270



Hvert år arrangerer jeg juleselskap i adventstiden. Det ble veldig koselig. Harmonisk og god prat, og det virket som alle hadde det hyggelig. Ei venninne laget en nydelig suppe. I forveien hadde vi kokt 5 liter kraft, så dette ble grom-suppe laget fra bunnen med  hjemmelaget brød og lav-karbo ostekake til dessert.

Det var opprinnelig en grøtfest, men færre og færre spiser grøt, men de over 5 literne med suppe ble borte til siste dråpe! Så det var populært. 



arne og elisabeth



gutta



sigmund julefest

Sigmund koser seg



gode gamle venner

Min venn som jeg har kjent siden 1977



IMG_0270

fredag 10. desember 2010

Fredsprisen


Nå pågår fredsprisen i Oslo rådhus. Det står en tom stol der, og den er beviset på og uttrykket for at det mange steder i verden fortsatt ikke er lov å si hva man mener. Vi tar ytringsfriheten for gitt her i Norge. Reaksjonene fra Kina er for oss nordmenn helt uforståelige, og vi skjønner ikke at en mann som  Liu Xiaobo sitter i fengsel med en dom på 11 år fordi han har ytret uenighet med det politiske styret i Kina. Under nobelprisutdelingen ble Edward Elgar’s Salut D’amour spilt vakkert på fiolin av Lynn Chang med akkompagnement på piano ved Håvard Gimse. Det var vakkert. Jeg legger ut linken til en annen innspilling av det vakre stykket. Samtidig går mine tanker til alle som sitter fengslet uten å ha gjort noe galt annet enn å ha en annen mening enn den “offisielle”, mennesker som tør, som ofte er intellektuelle og bevisste det som foregår. I alle endringsprosesser i verden har som regel de intellektuelle gått i bresjen.



La oss håpe at denne prisen vil bidra til å gjøre noe for freden i verden, men også at Liu Xiabo etter hvert får den heder han fortjener og som han skulle mottatt i Oslo rådhus i dag! La oss aldri glemme at ytringsfriheten er en del av de grunnleggende menneskerettighetene.


Nobelseremonien ble ikke TV-sendt i Kina! Alle skjermene var svarte.
Modige Norge!





torsdag 9. desember 2010

DIN VENN




pingvin

bildet er funnet på nettet



I en bursdag for noen år siden møtte jeg en kvinne som likte dikt. Vi kom i snakk, og hun noterte seg at jeg også liker poesi. Hun sa hun var med i en poesiring på nettet, og lurte på om jeg ville bli med. Og det ville jeg jo gjerne. Deretter fikk jeg en personlig invitasjon fra Arild Vedvik. Han er drivkraften bak denne poesiringen og i tillegg til å være et fantastisk menneske er han også lege i Hurdal.

Arild Vedvik er primus motor for dette dikt-fellesskapet, og det hele skal ha startet ved en tilfeldighet  for noen år siden. I dag består denne poesiringen av nesten tusen medlemmer. Alt dette blir administrert av Arild Vedvik, og det er ingen liten jobb. Han koordinerer, kommenterer, formidler kontakt mellom medlemmene, vet når et dikt har vært på lista før. Han er åpen, varm og svært tolerant og strekker seg godt i alle retninger slik at denne lista har stor takhøyde. Man kan selv velge hvor aktiv man vil være. Det er alltid noen som sender inn dikt, noen er også selvskrevne, men de fleste diktene stammer fra den enorme diktarven vi har i Norge, og på den engelske lista er det et riktig internasjonalt mangfold.

I flere år har jeg har mottatt vakre dikt, norske og engelske, i min mailboks så å si hver eneste dag.

Arild er der nesten alltid, og man tror ikke man er avhengig av dikt, men etter hvert blir det litt tomt når det en sjelden dag er tomt for dikt i mailboksen min. Hver dag mottar jeg en vakker gave i form av dikt som omhandler de fleste forhold i livet.  Poesi skildrer og viser oss det  som angår livet, døden og de store spørsmålene som omhandler vår eksistens. Noen dikt maler vakre bilder så vi bare kan nyte ordenes estetikk uten å finne noen klar mening med det kunstneriske uttrykket. Noen dikt er bare til å undre seg over, alt er ikke avslørt, og det er jo det fine med dikt, at hver enkelt kan tolke det litt som man vil. Dikt kan vekke alle de følelser som  det er mulig for et menneske å føle, og man føler seg kanskje litt klokere av å lese dikt og iallfall blir man beriket.

Dette skriver Arild Vedvik selv om poesi:

“Jeg er blitt mer og mer glad i poesi med årene. Jeg har stabler av romaner som jeg ikke rekker å lese. Men et dikt er det alltid tid til. Der romanen er som en langfilm, er diktet som et maleri. I media-strømmen av uvesentligheter er det befriende å møte ord som har noe på hjertet: en følelse, en tanke, et sanseinntrykk, en assosiasjon. En god metafor kan røske i tilvante forestillinger og gi nye tanker og uventet innsikt! God poesi handler (som all stor kunst) dypest sett om menneskelig eksistens. Derfor kan poesi berøre på en spesiell måte. Dette visste både Platon og Aristoteles. Mange pasienter har oppdaget det samme og leser dikt. En del pasienter skriver også selv. Det kan være et verktøy for
bearbeidelse av opplevelser og en kanal for kommunikasjon. Det hender at jeg gir dikt til pasienter, og det hender at jeg får dikt fra pasienter. Noen ganger har dette åpnet fastlåste situasjoner på en uventet måte,”, og resten kan du lese HER.

Ikke nok med at Arild er listeeier og har hele jobben med dette, men han skriver dikt selv også. Her forleden sendte han et av sine egne dikt, og jeg ble veldig rørt da jeg leste det, og jeg spurte ham om jeg kunne få legge det ut på bloggen min. Det handler om vennskap, og vennskap er noe av det viktigste i livet, syns jeg, og det fineste, og ekte vennskap  ønsker man å ta vare på.  Slik lyder det:



DIN VENN


Jeg er din venn
så lenge jeg lever
så lenge du lever    


og hvis du glemmer meg
er jeg likevel din venn
For du er min venn    


så lenge du lever
Ikke en vanlig venn
men en sånn venn    


man kan leite etter
hele livet og bare håpe
å finne

Arild Vedvik



Tusen takk, Arild!



tirsdag 7. desember 2010

Sømmelig julegodteri

 

stjerner3

 

Sømmelig julegodteri=løpere i flertall. Disse har jeg sydd av firkanter og trekanter i ulike røde og lyse stoffer. Etter all sannsynlighet vil de fleste befinne seg under diverse juletrær på julaften. Nå tar jeg ferie fra mer lappesøm, og skal nyte resten av adventstiden med andre juleforberedelser!

 

stjerner5

 

stjerner1

 

stjerner4

 

 

stjerner

 

Fortsatt god adventstid!

mandag 6. desember 2010

Lev godt med type 2-diabetes- eller bli kvitt den/en langsom oppvåkningsprosess




Lev_godt_med_typ_4b928b2fa6ed1

Nå har jeg lest en bok. Om de som har diabetes 2, men like mye til oss som har det som kalles prediabetes. Det er en utrolig god bok som på en enkel måte forklarer kompliserte prosesser i kroppen vår samtidig som den kommer med masse faktakunnskap og matanbefalinger og oppskrifter. Det er teorier som faller sammen med  Atkins og Fedon Lindberg sine, men på en måte som virker enda mer seriøs på meg. Dessuten er boka lettlest og veldig folkelig i stilen, det liker jeg.  Og så er det et “tynn” bok, mye lærdom på ikke altfor mange sider.



Boka er skrevet av en lege og en ernæringsfysiolog. Ingvild Felling Meyer er lege og en av grunnleggerne av 4M-klinikken i Oslo. De 4 M’ene står for: MAT, MEDISIN, MESTRING, MOSJON.  På nettsiden deres står det:  “Denne boken er skrevet for deg som har denne diagnosen og for alle dere 700 000 nordmenn som står i fare for å utvikle type 2-diabetes.
Ved å gjennomføre en livsstilsendring basert på de 4 M’ene; Mat, Medisin, Mestring og Mosjon, er det mulig å reversere den hormonelle og fysiologiske ubalansen i kroppen og til og med bli frisk.”



Den er like viktig for de av oss som ikke har fullt utviklet diabetes 2.  I samme slengen vil jeg bare si takk til alle dere som har støttet meg mentalt den siste uka. Som sa “så bra” når jeg fortalte at jeg må gjøre noe radikalt med kostholdet mitt ellers blir jeg syk!  Siden genene også spiller en rolle, og to foreldre med diabetes (mamma døde av noe annet, men hadde diabetes 2, pappa får maks dose insulin og ble svært syk av langtkommen diabetes 2), er jeg maksimalt arvelig disponert, og diabetes type 2 er den arvelige varianten.

Jeg har blåst litt av dette som jeg trodde var  “hysteriet”  i forhold til karbohydrater, og jeg innrømmer jeg tok feil. Boka har vært en langsom oppvåkning for meg. Jeg er ikke hysterisk, men jeg leser såpass at jeg skjønner at det ikke er snakk om, OM JEG FÅR DIABETES; men heller om NÅR jeg får det, og jeg skjønner at kostholdet kan endre og stoppe denne utviklingen.



Mange tror at når fastlegen sier “du har litt høyt blodsukker, du må være forsiktig” så er det nok, man trenger ikke bry seg så veldig:  “bare gå ned i vekt, du, spis litt mindre og beveg deg litt mer”.  Det blir for overfladisk! Det er i dag massevis av nordmenn som går rundt med diabetes 2 uten å ha fått diagnose. Det er alvorlig å ha en prediabetes, ikke noe man skal overse. Det står faktisk mest om oss som ligger på vippen til sukkersyke i denne boka. Siden dette med karbohydrater har vært omstridt, kan man spørre hvorfor. I boka har de et kapittel som heter “treghet i systemet”,  og det vil blant annet si at forskere kan komme fram til ting uten at det får konsekvenser for ernæringsrådgivningen til folket.

For ordens skyld: Jeg har en FANTASTISK fastlege som støtter meg i alt dette, og jeg kunne skrevet mer om hvor bra han er, men er litt forsiktig fordi han svinger innom bloggen min av og til.




ea66adbf41

Kjærlighetstomater pleier jeg å kalle disse fordi jeg fikk dem introdusert av en tidligere, kjær venn, men de heter cherrytomater og er noe av det beste jeg får av grønnsaker!



Boka nevner to eksempler på slik “treghet” i tidligere tider. Det første gjaldt Semmelweiss som fant ut at når helsepersonell vasket hendene omhyggelig etter at de hadde vært på obduksjonssalen eller likhuset, og før de tok imot barn på fødestua, ble det samtidig en dramatisk nedgang i antall kvinner som fikk dødelig barselfeber. Da han la fram funnene for sine kolleger, at sykdom kunne overføres på en så “usynlig” måte, var det langt utenfor det legene trodde på den tiden. Semmelweiss mistet jobben, og det tok år før forskerne innså at han hadde rett. I mange år trodde man at mavesår skyldtes stress, men det var en mann ved  navn Barry Marshall som fant ut at det slett ikke var stress, men en bakterie, helicobacter pylori, som forårsaker mavesår,  men ingen trodde på ham i begynnelsen, men han hadde rett.



Derfor er det fortsatt noen som fnyser av teorien om at “kjappe” karbohydrater ikke er bra for kroppen vår, og at “langsomme” karbohydrater er bra kun i små mengder. Karbohydrater som brød, poteter, pasta og ris omdannes til sukker. Derfor får man en hurtig blodsukkerstigning etter et måltid og et kjapt fall igjen og så begynner kroppen vår raskt å  hungre etter nye karbohydrater fordi det blir så store svingninger i blodsukkeret på grunn av karbohydratene. Dette blir for mye å gå inn i her i bloggen. Men hovedsaken er at diabetes 2 ofte er knyttet til overvekt, og det er særlig bukfettet (rundt maven) som er et aktivt lagringsorgan som igjen sender ut signalsubstanser rundt i kroppen og det settes i gang ulike prosesser som: Økt kolesterol, økt tendens til betennelse i kroppen generelt, økt blodtrykk og sist, men ikke minst reduseres insulinfølsomheten i de fleste celler.



Det er ikke som ved diabetes 1 at man har for lite insulin. Ved prediabetes 2 og fullt utviklet diabetes er det mer enn nok insulin, men det virker for dårlig noe som skyldes at bukspyttkjertelen ikke jobber som den skal, og noe som heter betaceller fungerer dårligere og dårligere.  Når insulinet ikke virker som det skal får man det som kalles insulinresistens.

Det er svært mange spørsmål denne boka gir svar på som: “Hvorfor er det så viktig å diagnostisere tidlig"? Jo fordi i tidlig stadie er det allerede høyere risiko for utviklingen av hjerte-/karsykdom. Men tar man tak i det er det absolutt ingen grunn til fortvilelse. I samme kapittel blir det forklart hva helsefaren innebærer om man ikke behandler diabetes type 2.



Det viktigste med å legge om kostholdet er å få til en jevn og lav blodsukkerstigning. Det er ikke noe poeng i å rote mer med blodsukkeret, for har man  spist mye karbohydrater og som i mitt tilfelle også vært “sukkerslave”, har kroppen fått nok, noe som nå vises på blodtestingen jeg tar hjemme. Og ved å måle selv har jeg fått bekreftet at min leges måling, slett ikke var noe tilfeldig resultat.  Nå vil kroppen min ha balanse!



Det betyr ikke at man skal kutte karbohydrater helt, men man skal gå lenger enn hva den europeiske diabetesorganisasjonen  sier:  Den sier  at anbefalte doser bør være slik at  karbohydratmengden bør ligge mellom 40 og 60 % av totalt energinntak.  I boka hevdes det at dokumentasjonen for dette er svak, og de fører gode argumenter i marken.



Til slutt gjenstår dette: Maten vår bør bestå av proteiner, grønnsaker og fett i hovedsak.  Man behøver ikke å være “fundamentalist” i dette, men det hjelper godt på i riktig retning å være så standhaftig som mulig.  Jeg tror ikke jeg klarer å snu om kostholdet på en, to, tre, men prosessen er i gang, og det viktige er altså som jeg har nevnt i forrige innlegg: Tenke på hva jeg KAN spise, og det er grove kornblandinger, klibrød, noen knekkebrød, fugl, fisk, kjøtt, grønnsaker (omtrent alle).

Noen er så friske at de tåler karbohydrater bedre enn andre, men ett står fast: Reint sukker er tomme kalorier, helt uten næringsverdi og gagner ingen!

torsdag 2. desember 2010

Nedslående blodsukkermåling og et måleapparat som krever en Reodor Felgen




avivanano_box_l



Så er blodsukkerapparatet i hus. Og jeg har lært meg det etter litt prøving og feiling (les: diverse stikk i fingrene og litt blodsøl). Mine tanker går til de eldre menneskene som sitter alene og skal stikke seg i fingeren og balansere bloddråpen oppå den teststrimmelen. Apparatet kommer med hauger og lass med tegninger og bruksanvisninger. Jeg syns kanskje ikke alle de papirene og vedleggene er særlig pedagogisk lagt opp hvis man har tenkt at dette skal være for “folk flest” (som har diabetes eller begynnende diabetes da). Og de fleste med diabetes 2 er jo ofte eldre mennesker.

Det er hurtigbruksanvisning, en tjukk bok på diverse språk i tillegg, og så er det blodtakeren da, altså en penn man skal stikke med. Det skal dyttes inn tromler i denne “pennen”, og jeg brukte tid på å i det hele tatt finne anvisningen til denne. Det er riktignok noen tegninger i tillegg til tekst, men dette burde vært gjort enklere.  Med mer brukervennlighet tipper jeg at hjemmesykepleien hadde fått flere ressurser og kanskje hatt tid til mer enn 6 minutter hjemme pr. pasient. Det er jo åpenbart at det må sykepleiere til for å måle hos folk når det ligger så mye læring bak for å sjekke eget blodsukker.  Det er jo grenser for hva man kan forvente og kreve at hjemmeboende eldre skal klare.

Målingen krever presisjon, og folk som skjelver på hendene har ikke en snøballs sjanse i havet. Og bommer man på et eller annet får man opp feilkoder, og da snakker vi ikke om EN feilkode.



Det er hele 10 feilkoder, alt fra at du ikke har satt inn strimmelen riktig til at du er i ferd med å gå i koma.  Får du opp feilkode E-3 står det at “blodsukkeret ditt kan være svært høyt, eller det har oppstått en feil med apparatet eller teststrimmelen. Så kommer det: “Hvis dette stemmer overens med hvordan du føler deg, ta umiddelbart kontakt med legen eller diabetessykepleieren din”. Snakk om å skremme folk a’!  Så det skal hvile på hvordan pasienten FØLER seg, noe så tilfeldig.


Nå har jeg sjekket blodsukkeret i tre dager, og jeg har kuttet ut sukker, og i løpet av disse dagene har blodsukkeret ØKT, hallo, hva er dette? Håper det bare er en tilfeldig variasjon.

I tillegg veltet jeg kokende kaffe på meg, stort parti på brystet, kjipt.



Dette var “klage, klage”.  I de færreste av oss bor det en “Reodor Felgen”