Velkommen til bloggen min

torsdag 24. juni 2010

Jeg fikk markblomster på St.hansaften


Det sto markblomster på bordet da jeg våknet på St.hansaften. Plukket av min pappa til meg. Noe så rørende!

Vi er på ferie sammen her i Stavern. Det er så koselig. Det skal bli ny terrasse her, og pappa har til enhver tid oversikten både over de som jobber og hva som skal gjøres. Samtidig dokumenterer han aktivitetene med sitt nikon D70 digitalt speilrefleks. Man slutter aldri å være profesjonell fotograf. Han syns selv han har vært heldig som har hatt foto både som yrke og hobby.

Å være på ferie med pappa er fortsatt noe som føles nytt selv om vi hadde to uker i fjor også etter at mamma døde. I år er han veldig mye sprekere, og er mer "på" i forhold til det meste som å gjøre ting til å be meg rydde (i min egen hytte). Nulltoleranse for rot må man bare bøye seg for. Han er i grunnen ganske "turbo" i forhold til at han faktisk nesten ikke var oppegående for ett år siden. Morsomt å se at man som gammel kan ha en oppadgående formkurve.

Han stuller og steller for meg. Vet ikke hva godt han skal gjøre. I natt fikk jeg gjort noe til gjengjeld som virkelig ble verdsatt. Jeg la opp to par bukser for ham. Han var helt over seg over at jeg klarte å måle, brette, stryke, sy. Faktisk var vi så oppglødde at vi holdt det gående med hylende latter og av og på med bukser til 3 i natt. Pappa ble storfornøyd.

Det er godt å kunne bidra litt med ting han har nytte av som at jeg også kan hjelpe ham med bildeoverføring til PC, opprette mapper og systematisere, og alt som har med internett og mobil å gjøre, men bevares, han sender sms i vilden sky.

Det er ikke kjedelig med faren min, han snakker gjerne både på inn- og utpust (Det sies at vi ligner litt på hverandre, haha), men jeg syns han har mye å komme med. Han er til de grader orientert og kunnskapsrik og nysgjerrig. Makan til vitebegjærlig mann skal man lete lenge etter. Han spør og graver. Tror jeg må ha  "arvet" nysgjerrigheten fra ham.Veldig underlig opplevelse å bli kjent med pappaen sin så "sent" i livet. Men ikke snakk om "sent" i livet til min pappa. Han har masse fremtidsplaner og lyster.

I går sa han, litt irettesettende: "Du snakker om det å skulle bli 80 år som noe veldig gammelt, og det er i grunnen ikke det", sa mannen som fyller 78 i disse dager! Da kan du snakke om å ha en positiv innstilling til livet vel?

Noen ganger merker jeg at han ikke er 50. Han dupper. Midt i det som han har bestemt seg for å se på TV som kan være det mest spennende programmet. Så hører jeg plutselig "sove-pust", og kikker bort på'n, og da henger hodet og han sover stille. Han har forresten et sjeldent godt sovehjerte. Han har lest Mankells "danselærerens tilbakekomst" i månedsvis. Grunnen til at han aldri blir ferdig med den boka er at han leser på senga. I praksis betyr det en halv side så faller boka på gulvet og min kjære pappa sover.

De som er livstrette, de som syns de har det meste bak seg: De trenger et kurs hos min pappa. Han er et så positivt og livsnytende menneske at jeg må si jeg beundrer ham. Ja, kanskje er jeg litt "5-åring" sånn i mitt syn på faren min, men kanskje jeg ikke var ordentlig 5-åring den gang jeg var 5. Litt å tenke over.

Her er'n:


søndag 13. juni 2010

Skulle jeg anbefale noe musikk....


Ja, skulle jeg anbefale hittil "årets album" så må det bli Torun Eriksen's "Passage", det er så vakkert, melankolsk og inderlig og nydelige tekster. Det er den type musikk som går djupt under huden på meg.

Ja, jeg ble sittende i natten å lytte til den mens jeg gjorde et nytt forsøk på A-3, "Hunter's moon", og det ble mye plundring, men jeg syns 4. forsøk ble bedre. Det vil si at det er 5. forsøk. Jeg forsøkte å bruke omvendt applikasjon, men da ble "melonene" hengende sammen, og de skal jo være atskilte. Tror ikke jeg lager flere "versjoner" av den, ferdig, men ikke perfekt. (bilde kommer).

Legger ut bilde av min blå bargello som henger der ved havet i Stavern. Dit drar jeg snart og blir i 6 uker. Heldige meg som har hytte ved det uendelige havet. Livet er så lyst om sommeren.

onsdag 2. juni 2010

DANS PAPPA, DANS

Foto: Kjersti Holst

Her forleden kveld ringte min pappa. Han var på pensjonisttur. Den første turen siden mamma døde. Ett år etter mammas død, men i mange år før det stelte han for henne, oppvartet henne, og de siste månedene gjorde han absolutt alt. Alle som har vært igjennom sånt vet at det er tøffe tak. I tillegg har han vært veldig tosom med min mamma gjennom hele deres over 50 årige samliv. Hun døde, og så ble HAN dårlig. Jeg fryktet at han skulle dø også, noe som ikke er uvanlig med ektefolk som har levd lenge sammen i tett tospann. Han fikk hjerteflimmer stadig vekk, og truende koma som var diabetes, og ved juletider fikk han noe som slo helt bena under ham bokstavelig talt. 25 kg ufrivillig ned i vekt, og uker i en stol der han så vidt kom seg over gulvet med rullator gjorde at jeg selvsagt var redd for å miste ham også. På nyåret kviknet han til, den utrolig gode pappaen min som jeg har blitt kjent med på en helt ny måte etter at mamma døde. Vi har blitt kjent med hverandre på nytt samtidig som vi har delt sorgen over mamma og alle minnene. Jeg har snakket med ham nesten hver dag i ett år nå, og plutselig skulle pappa på pensjonisttur, stå på egen hånd som singel for første gang siden han var 20 år. Jeg har mast litt på ham, men han måtte vente til han selv følte seg klar for det.

Så ringte han og fortalte at bussturen var gått fint, at de var i Morgedal, vakker natur og masse hyggelige mennesker. Det er nå sånn at mennene som regel dør før konene sine, og det resulterer i mange flere enker enn enkemenn på disse turene. Plutselig var pappa omringet av en flokk damer. Så sa han at han hadde danset. Han hadde DANSET for første gang på mange år. Jeg hørte i stemmen hans at han nærmest spurte meg om lov, hva jeg syns, var det greit, for tidlig, mamma? Jeg sa med oppmuntrende tonefall: "så vidunderlig at du har danset, pappa". Og han kunne fortelle at han ikke hadde glemt gamle kunster, og så betrodde han meg at han syns det var så godt å kjenne en varm kvinnekropp så nær seg. Jeg ble altså så rørt, og ble helt grøtete i stemmen, og jeg sa: "stå på pappa, nyt dette, du er singel, du har vært trofast et helt liv, du har vært oppofrende, du er 78 år, lev, dette har du fortjent!".

Han hørtes helt overstadig glad ut over å få sånn støtte av sin datter, noe han i etterkant har sagt at han ikke tok for gitt.
Skulle da bare mangle tenker nå jeg. Det var så mye mer jeg skulle sagt til ham om at jeg syns han skal leve alt han kan, men der og da sa jeg høyt og tydelig: "DANS, PAPPA, DANS", og så la vi på røret og etter det var mobilen hans slått av i to døgn. Haha, han hadde danset, vært på tur, vært sosial, pratet og pratet, og hadde ikke tid til mobilen. Så bra!

Men etter at jeg la på røret den kvelden etter samtalen med pappa, hvisket jeg ut i luften: "dans, pappa, dans, pappa...."