Velkommen til bloggen min

mandag 31. mai 2010

C-11 Soldiers and Sailors Monument



Denne hadde faktisk 7 spisser når jeg tenker etter. Jeg vet at mange teller antall biter og jeg vet at teppet til slutt består av over 5000 biter. Foreløpig teller jeg spisser og "meloner".

Det ble omvendt applikasjon her også.

Nå vil det nok gå noen dager før det blir flere bilder. Jeg må nok fordype meg i nye blokker, og se hva det blir til. Ville vært artig å ha to rader ferdige til ferien, men jeg stresser ikke.


D-3 Jason's Jack's




Det ble omvendt applikasjon her også. Vet at mange applikerer på bakgrunnsstoffet. Men det er flere måter å gjøre ting på her. Jeg vil iallfall øve så denne teknikken er noe jeg behersker.
Navnene på disse forskjellige blokkene har sin egen historie som de har fått sitt navn etter.



B-1 Batchelor Buttons



Dette ble også omvendt applikasajon. Jeg trenger bare å gjøre det mange ganger.



C-9 Jane's Tears som er i omvendt applikasjon





Så var det Jane Stickles's tårer.  Dette var selve prøvestenen på om jeg skulle fortsette. Jeg måtte hoppe over en haug blokker for å komme til denne. Etter slåsskampen med A-3 satte jeg meg riktig godt ned og studerte Dear Jane cd'en og leste om reverse applikasjon.  Jeg syns ikke forklaringen er av de enkleste på den cd'en. Derfor søkte jeg på nettet, og du verden hvilke "skatter" man kan finne på internett. Jeg fant en riktig god beskrivelse av reverse applique, og tenkte da at dette teppet skal settes i "revers", dvs, jeg skal sy så mange håndsøm-blokker som mulig i reverse/omvendt applikasjon.

Teknikken er atskillig enklere enn å applikere bitene utenpå stoffet. Iallfall er det den teknikken som har passet best for meg hittil. Ved ulike applikasjonsteknikker er det mange som har frysepapiret oppå som en retningssnor for sømmen. Jeg syns ofte det bare kommer i veien, og har skaffet meg blyanter.

Jeg legger to stoffer oppå hverandre. Jeg tar en kopi av selve blokka på vanlig papir, og så på frysepapir der jeg klippet ut "tårene". Så midtstilte jeg frysepapiret på stoffene og strøk det på uten damp(jadda, vi lærer). Deretter tok jeg blyanten og førte den forsiktig rundt frysepapiret. Tok frysepapiret av. Dro i det øverste stoffet (passe på å ikke klippe i stoffet under, for det skal jo bli til "tårer"), og klippet et lite hull. Omvendt applikasjon handler om å "grave" fram stofflag. Foreløpig har jeg jo bare forholdt meg til to stoffer: Hovedstoff og bakgrunnsstoff. Her ligger hovedstoffet (det hvite) under, og bakgrunnsstoffet (det røde) har jeg oppå.

Etter at jeg har klippet hull (utrolig viktig med en liten, god stoffsaks) klipper jeg langsmed mønsteret, og sørger for sømmonnet. Jeg har erfart at litt rikelig med sømmonn bare er en fordel. Så er det å klippe sømmonnet langs de buede linjene. Sømmonnet skal alltid ha hakkene på den kurven som går innover (der hvor kurven blir konkav). Jeg lagde på denne første omvendte applikasjonsblokka, hakk langs hele, men tror ikke det er nødvendig.

Hakkene skal klippes 1/8 inch nær sylinjen er rådet jeg har fått. Når man begynner å sy, merker man om man har klippet for snaut inn mot sylinjen. Hakkene skal klippes tett. Dess tettere, dess penere blir blokka.

Deretter brukte jeg needle turn-teknikken, og det var fantastisk å se hvor vakkert stoffet føyde seg etter synåla som jeg skjøv sømmonnet under med.

Jeg ble ganske optimistisk etter at jeg var ferdig med denne. Jeg ser at jeg trenger lupelampe og kanskje nye briller. Det er så smått så smått. Og jeg ser på bildet at noen sting ikke er usynlige, men bilder i bloggen er atskillig mer "avslørende" enn sånn det ser ut i real life.

En annen ting jeg ikke hadde tenkt på var hvordan få mønsteret midt på. Når man syr papirsøm på maskin, har man jo den kvarte inchen tegnet opp og som man renskjærer etter. Her har man ikke det.

Jeg vet at de som syr Dear Jane lager stoffbiter på 6 inch for å ha litt å gå på da den ferdige blokka (med sømmonn) skal være 5 inch. Nå har jeg valgt å lage dem på 7 inch, ikke vet jeg hva som skjer, men blokka krymper mer enn forventet.

Jeg har brukt inch målebånd som hjelp til å få "tårene" plassert riktig, og jeg har strøket blokka på tvers to steder for å finne midten.

Nå skal jeg, og det er en av de få ideene jeg har klart å hoste opp selv(fins ikke praktisk anlagt), lage meg en pappmal på 5x5 inch som jeg skal bruke til å midtstille blokka. Jeg skal tegne opp midten på den, og så ser jeg hva jeg gjør når jeg kommer så langt.









A-3 Hunter's Moon



Da var A-3 ferdig, men ikke perfekt. Dette var den 3. versjonen av blokka. Plasseringen av "melonene" var et problem og det å sy selve "melonene" var heller ikke lett. Jeg tvang sømmonner under med limstift, og jeg var fast bestemt på at flere "versjoner" av denne skulle det ikke bli. Nå får jeg se utover i prosjektet om jeg blir så mye bedre at denne vil bli sydd på nytt. Denne er litt klossete, men jeg er nybegynner på håndsøm.

Men så langt, A-3.....



søndag 30. mai 2010

de små ting

I går var jeg på handletur.  Klesbutikk. Møtt samme damen hver gang, butikkeieren. Jeg er i den butikken bare et par ganger i året, men nok til å kjenne denne damen litt. Dette er på Oslos østkant der jeg syns folk er åpnere enn på vestkanten. Kanskje en fordom, men jeg kommer alltid til å mene at det er noe eget med lynnet på østkanten. Noe bra. Noe jeg liker. Jeg er vokst opp på Oslo øst. Det er gjenkjennelse i språk og væremåte når jeg er der, litt som å komme hjem.  Folk er litt åpnere, litt mer uhøytidelige, kanskje litt råere enn mange andre steder og av og til hviler det en varme over østkanten, noe ekte, noe upolert.

Damen i butikken har hatt en hes stemme, og hun fortalte for noen år siden at hun røykte. Siden min mor hadde kols, klarte jeg ikke dy meg for å nevne at hun kanskje skulle slutte å røyke. Sist høst var jeg i butikken, lenge siden sist. Jeg syns stemmen hennes var lysere, og jeg spurte om hun hadde sluttet å røyke. Hun ble glad for at jeg kunne høre det, og hun fortalte at hun hadde hatt et hjerneslag og derfor var nødt til å slutte. Hun er nok bare litt over 60 år, og jeg skjønte at det hadde vært lang rekonvalesens.

I dag var hun sitt "gamle jeg", veldig serviceminded, utadvendt og blid. Likevel så jeg ensomheten i øynene hennes. Den har jeg sett før. I dag fortalte hun at hun skulle se på grand prix sammen med sine to katter, den ene var 18 år, og hun skulle sette TV'en på kjøkkenet sånn og slik, og hun skulle lage god mat, drikke god rødvin. Jeg skjønte at hun ikke hadde så mange å snakke med da hun kom fra jobb. Noen ganger er det sånn at noe ved andre mennesker "treffer" oss. Jeg tror det er i hjertet mennesker berører oss. Vi ønsket hverandre en god grand prix-kveld, og den lille praten vi hadde kjentes godt.

Rett etterpå kom jeg i heisen, der sto det en gammel dame, på over 80, med sin rullator, hun hadde vært så treg med å komme ut av heisen at hun hadde blitt med den opp og ned flere ganger stakkars. Hun var kanskje også ensom, men hun var blid og snakkende, og hun fortalte på den korte heisturen at hun skulle se fotballkamp når hun kom hjem. Tøft. Hun skulle ikke se grand prix, nei, det var hun blitt for gammel til. Da sa jeg at jeg nok også var blitt for gammel til sangene i grand prix, da så hun på meg med et varmt blikk og sa: "du er jo bare en ungdom"

Jeg er ikke hysterisk opptatt av å virke yngre enn jeg er, men av og til føler jeg meg litt aldrende, men hennes ord varmet langt inn.

To korte samtaler med to fremmede mennesker i løpet av en halv time, og så hadde vi kanskje gitt hverandre noe der som kjentes godt. Jeg følte meg litt løftet opp, og det slo meg som så ofte før: DET SKAL SÅ LITE TIL.


fredag 28. mai 2010

den totale miss-A-3

For cirka to uker siden måtte jeg legge min Baby Jane vekk. Jeg har virkelig måtte gruble på hvordan jeg skal sy denne giganten av et teppe. Siden jeg aldri har håndapplikert eller sydd særlig med hånd, bestemte jeg meg for å prøve å lære meg det, og ta for meg de blokkene som krever håndsøm. Å lære seg å sy usynlige sting var den minste utfordringen.

Den største utfordingen var å få blokka PEN! Jeg ga meg i kast med A-3. Bestemte meg for først å sy bakgrunnsstoffet i fire deler så jeg visste hvor jeg skulle plassere "melonene". Jeg bestemte meg for å sy den i 3 lag, hvilket skulle vise seg å være helt feil. Det gikk greit å sy sirkelen på kvadratet. Men "melonene" var problemet her. Jeg sydde blokka TO ganger. Og spissene på "melonene" ville ikke bli spisse uansett hva jeg gjorde. Begynner man å sy feil og ta opp sømmen, da er man virkelig ut å kjøre fordi stoffet fort begynner å flise seg. Trådene tøt ut mens jeg hardnakket prøvde å tvinge fram det som skulle være spisser.

Jeg har mye stoff. fra en meter og nedover. De minste bitene er 27x40 cm, og det skulle være mer enn rikelig til én blokk, ja, faktisk skulle det holde til to. Det holdt til to. Men da var det slutt på det stoffet.

Jeg ventet altså i to uker for å få nederlaget på avstand, og gikk i gang på nytt. Men etter en ny metode. Jeg sydde den i bare to lag. Jeg lot "melonene" forme midtstykket, og denne gangen tvang jeg sømmonnet under med, ja, det er ikke juks å bruke limstift? Jeg brukte limstift. Selvtilliten min økte faktisk da den var ferdig.

Bilde kommer etter hvert.

Selvtilliten min har også økt ved at jeg nå har skjønt prinsippet ved reverse applique. Jippi, det så helt umulig ut, men ved at jeg fant en beskrivelse på nettet, skjønte jeg plutselig hvordan jeg kunne "skrelle" av lagene for å få fram mønsteret i blokka. Jeg har gitt meg i kast med Jane's tårer, men det får komme siden. Men jeg leste om reverse applikasjon fikk jeg i grunnen mest lyst til å kjøpe boka til Jan Mullen og sy hans mønstre som er så fargerike og mye mer "meg" enn disse tradisjonsblokkene. Men jeg kan være sta, og gir ikke opp DJ.

Her er bilde av A-3 til skrekk og advarsel. Den er altså et eksempel på learning by doing. Det vil si at neste bilde vil komme med blokka sånn jeg har godkjent den.


tirsdag 25. mai 2010

i skogen

foto: kjersti

Jeg har vært i skogen i pinsen. Noen forteller meg at hytter uten innlagt vann og elektrisitet er "enkelt", men når du må ha strømaggregat, propan, solcellepanel og batterier for å få det hele til å funke, da syns ikke jeg det blir enkelt lenger. Men det er nydelig i skogen, og særlig å være på min pappas hytte. Men du verden så mange duppeditter. Nå er jo solcellepanel miljøvennlig i forhold til propan, men er det fortsatt hytter som  klarer seg med utedo og stearinlys?

Jeg må jo le: Strømaggregatet er jo ikke støyfritt, men det er plassert i den "lille hytta", og da er det bare naboen som plages av støyen. Apropos naboer: Det er nesten ingen hytter der etter min målestokk (som har vært i Stavern de siste 10 somrene der hyttene står tett i tett).
Det er jo også artig at når det var leggetid for min pappa, ble det plutselig mørkt i hytta, og tv'en sluknet, da ble strømaggregatet slått av, kort og konsist! Heldigvis var det fortsatt litt svakt lys fra noen lamper som ble drevet av solcellepanelet.

For øvrig en veldig hyggelig pinsehelg. Kvalitetstid med min pappa er høyt verdsatt!


fredag 21. mai 2010

Hyllest til våren og sommeren




Er det slik at man med alderen opplever våren og sommeren sterkere? Jeg vet ikke, men det er en nydelig årstid vi er inne i. Akkurat nå er det overgangen mellom vår og sommer. Det er på denne tiden jeg har lyst til å bremse, stoppe tiden litt. Jeg vet at på sensommeren, sånn i slutten av august, kjenner jeg en uggen følelse av at høsten nærmer seg. Ja, mange mennesker liker både høsten og vinteren, og jeg har øvd lenge på å se det gode i disse årstidene, men nå når våren er her, det finnes ikke noe bedre. Samtidig kan jeg ikke gi meg hen til mistrivsel det halve året det ikke er vår og sommer. Men det behøver jeg ikke tenke på nå for jeg skal bare være til i disse månedene som er så deilige.

For meg er våren og sommeren nydelige uansett om det regner, blåser eller er kjempevarmt. De skiftningene man har i denne årstiden er helt ok for meg. Jeg skjønner ikke dem som sier at "i år var det ingen sommer", "i år var det grønn vinter", hallo? Er det mulig? Har disse som "avlyser" våren og sommeren på grunn av regn og vind, sett hvordan naturen utfolder seg, har de sett det vakre lyset, den klare luften, de lyse nettene, at uansett om det regner, det er alltid solgløtt innimellom. Det er få dager det ikke er flekker av blå himmel og streif av sol. I dag regner det, det plasker jevnt og trutt, men det gjør ingenting. Alt rundt meg vokser og gror, det blir nytt liv. Trærne, blomstene, dyra, menneskene tar del i det pulserende livet.

Jeg priser våren og sommeren! Jeg vil leve i nuet, ikke tenke på mørk høst og kald vinter.

Vi er midt i den deilige årstiden, det gjelder bare å nyte her og nå, ikke vente på at det blir sol på en regnværsdag, men heller se at regnet bare er der av og til.




mandag 17. mai 2010

HURRA!!





1 år ble det 17. mai i Stavern. Min første feiring i en småby hvilket var noe helt annerledes enn Oslo.  Nydelig stemning. Minnet meg egentlig på da jeg gikk i 8. mars tog i Arendal mens jeg var sosialhøyskolepraktikant på krisesenteret i Aust-Agder, det var også veldig intimt.

Det er for sent å tenke at man skulle ha vokst opp i en småby, men dog vokste jeg opp i en drabantby, og det minner mye om en småby. Og underlig nok gikk tankene mine i dag mest til min mamma som døde for ett år siden. 17. mai var noe helt spesielt i min barndom, og denne dagen minner mest om henne. Hvorfor? Jo, fordi det var de utrolige forberedelsene dagen før som hun sto for. Hun sørget for at alt var rent og nystrøket til hele familien. Og det hang klart om morgenen 17. mai. Jeg husker  hennes stolte blikk da jeg som liten jente gikk i barnetoget med mamma som sto  på fortauet og speidet etter datter'n sin. Godt minne.

I dag var det Sigmund og meg bare, fint det også, vi fikk virkelig anledning til å snuse inn stemningen fra denne feststemte byen med mange og lange tradisjoner.

Nå skal det snart soves fordi Sigmund skal på jobb i Oslo i morgen, og da tar vi Bastøyferja.




Ord over grind

foto: Kjersti Holst

Stavern i mai. Her er det vakkert! Lufta er klar, havet er blått, været er skiftende, nettene er lysere, bladene blir stadig flere og grønnere, det gror og vokser. Det kjennes som om sommeren kan erklæres for åpnet.

Jeg utvikler min fotointeresse, leser en eviglang bruksanvisning til mitt fotoapparat. Tatt noen bilder, likte ett av dem godt, og vil ha det i bloggen min sammen med diktet til Haldis Moren Vesaas: "ord over grind", et av de vakreste kjærlighetsdiktene.


ORD OVER GRIND

Du går fram til mi inste grind,

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.



Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjalt oss to.

Anten vi møttest tidt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.



Står du der ikkje ein dag eg kjem

felle det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bur du.



Så lenge eg veit du vil koma i blant

som no over knastande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.

onsdag 12. mai 2010

Jeg holder ditt hode

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd


av Stein Mehren


 

mandag 10. mai 2010

Et av mine yndlingsdikt




Foto: Kjersti Holst


Et av mine favorittkjærlighetsdikt. Så vakkert sagt på få linjer! Jeg har heldigvis funnet min "vind".


Du var vinden




Eg er ein båt

utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi

når ein har slik vind!



Olav H. Hauge

torsdag 6. mai 2010

Nevø på besøk

En gyllen formiddag med nevø som er på snarvisitt fra sitt medisinstudie i Ungarn. Det var godt å se ham igjen!



onsdag 5. mai 2010

Skal ikke blogge

Jeg skal ikke blogge. Egentlig. Jeg har lest folks blogger gjennom noen år, og er imponert over hvor mye folk tør utlevere på nettet. Det er egentlig ganske flott. Kanskje verdens-web'en gir et åpnere samfunn? Kanskje blir det nærhet på andre måter, kanskje kan man følge hverandres liv på tettere måte enn "før i tida", før internett. Det er jo fortsatt mange som tror at å sitte ved en PC gjør at man nærmest har beveget seg bort fra livet selv, "det virkelige livet" som noen beskriver et liv uten internett. Men sånn er det ikke. Internett er en del av livet, og hva som er ekte, hva som ikke er det, se det er opptil hver enkelt å avgjøre. 

Selv skulle jeg ikke blogge annet enn for å meddele fremdriften i et lappeteppe som er av stort format. Å komme med små "rapporter" her, håper jeg skal være en motivasjonsfaktor. Samtidig er det noen dager siden jeg har kommet i mål med noe nytt på sy-fronten, men derimot skjer det mye annet.

Det er jo vår, akkurat som livet åpner seg mer i takt med at knoppene på trærne viser nytt liv. Tror jeg skal gjemme litt på sy-lysten til høsten, nå er det best å komme seg UT, se, sanse, føle, kjenne på det vidunderlige livet.

Det skjer da virkelig mange gode ting. I mitt tilfelle har min bestevenn gjennom 11 år, som jeg trodde jeg hadde mistet, kanskje kommet tilbake i en flik av livet mitt. Det ble veldig ugreit da han fikk en kjæreste som var så sjalu at han ikke fikk lov å treffe meg mer.

Min lille hund fikk en stor infeksjon, og det viste seg å være betennnelse i noen tenner som gjorde at lymfekjertlene hennes hovnet opp. 5 tenner er trukket, og hun virker livsglad og ser ikke ut til at hun har tenkt å ta farvel med livet selv om hun har blitt 11 år.

Det er ett år siden mammaen min døde. Det med sorg er en underlig sak. Man tror at sorgen er verst den første tiden etter at man mister noen, men det er ikke sånn for meg iallfall. Jeg var nummen i noen måneder, men sorgen har kommet i det siste, dvs, sorgen er gjort om til savn. Åh, jeg savner henne, det er jo så lenge siden jeg har snakket med henne. De fantastiske mor/datter-samtalene kommer aldri igjen, og det er av og til jeg kjenner en dump følelse i maven over dette "endelige" som døden representerer.

For øvrig er jeg heldig som er omgitt av masse kjærlighet rundt meg.

Tulipanene er på vei opp av jorda utenfor huset mitt. Syns det passer med et bilde av en tulipan-løper jeg sydde for noen år siden.