Velkommen til bloggen min

onsdag 23. november 2011

LIGHTNING PROCESS–HVA JEG TENKTE DA OG HVA JEG TENKER NÅ


Det var i 2009 jeg hørte om lightning process. Det var med vantro jeg så på TV at ME-syke kunne bli helt friske av et tredagerskurs som het LYSPROSESS. Jeg tenkte hva slags "lys" og hva slags "prosess"?  Når noe ser for godt ut til å være sant, så er det som regel det. Jeg betraktet det som ren humbug. I begynnelsen. Men så betrodde en venninne meg at hun skulle ta lightning process-kurset. Hun var svært positiv, og jeg ble smittet av hennes entusiasme. Og jeg tenkte at om jeg ble frisk, og det hadde kostet meg 15 000 kroner, så ville ikke pengene bety noe. Det å få meg frisk ville jo være et mirakel.  Jeg hadde brukt like mange penger på Balderklinikken og var da blitt kjempedårlig i noen år etterpå. Jeg tok for gitt at man ikke kunne bli syk
av et kurs som kun gikk på mentale øvelser. Det var ingen  medisin eller vitaminer som skulle inn i kroppen min. Det sto at det var et treningsprogram:
"The Lightning Process ™ (LP) er et treningsprogram. Gjennom enkle teknikker kan du endre tankemønster og kroppslige funksjoner. Dette vil igjen påvirke din helsetilstand. "
Du verden! 

Jeg bestemte meg for å ta kurset, jeg hadde intet å tape. Hvis dette kunne gi meg tilbake helse og liv, ville det være intet mindre enn fantastisk og verdt hvert øre. Men det var  ikke bare enkelt å komme med på et sånt kurs, man måtte søke og oppfylle en del kriterier. Jeg tittet igjennom søknadsskjemaet og kjente litt skepsis fordi det var svært omfattende. Man må ha én eller flere samtaler i forkant med coachen for at coachen skal vurdere om man er "klar". Det er en forutsetning at man må "være klar" for kurset. Det står:
" Dersom du er enig i påstandene under 'Er jeg klar?' kan du fylle ut og sende inn søknadsskjemaet til oss. 
Vi vurderer deg til ikke å være klar ennå hvis:
1.           Du er kritisk eller analytisk i forhold til prosessen.
2.           Du bare vil gi det en sjanse og se hvordan det går"

Det sto blant annet følgende i punkt 6 i søknadsskjemaet: 

"6. ER DU EN ANALYTISK PERSON?

Vi vet at det i mange sammenhenger er nødvendig å analysere og stille spørsmål. Imidlertid har vi registrert at dersom man på kurset bruker tiden til å analysere undervisningen istedenfor å anvende det man lærer, vil man få lite utbytte. Det er viktig at du gjør deg ferdig med dine kritiske spørsmål før kurset, slik at du under kurset kan være fokusert på undervisningen og din egen endringsprosess. Dersom du ønsker å snakke mer om hva dette innebærer sett kryss her."

Litt pussig at man må være ferdig med kritiske spørsmål FØR kurset, altså før man vet hva det innebærer. Kritiske spørsmål er jo ofte noe som kommer underveis når man gjør seg nye erfaringer og tanker. Og i mitt liv har kritiske tanker og spørsmål alltid vært av det gode. Men jeg valgte å jobbe for å bli klar, legge vekk det jeg tidligere hadde ment om sunnhet i å være kritisk til "sannheter" som blir dyttet på en. Det var jo helt nye tanker dette, og de skulle utgjøre en del av endringsprosessen, og kanskje hadde alt jeg hadde tenkt og stått for bare vært til hinder for at jeg ble frisk? Slike tanker fikk jeg nå. 
Jeg tenker først nå i ettertid at det å være "klar" betyr at man stiller seg åpen for den hjernevask som LP utøver. På tidspunktet jeg søkte var jeg bare engstelig for at jeg ikke skulle bli godkjent, at jeg ikke var åpen nok til å bli tatt opp som kurselev. Min venninne som er positiv og mye mindre skeptisk enn meg fikk vite at hun ikke var "helt klar”,  hun måtte gå i seg selv noen dager for å bli enda mer klar. Jeg skjønte at jeg måtte svare at jeg slett ikke var noen analytisk person for å komme gjennom nåløyet. Og jeg ER en analytisk person, men jeg klarte ved hjelp av vilje og motivasjon å undertrykke alt jeg måtte føle av skepsis. Jeg har alltid vært skoleflink, og har vært en "mønsterelev" hvis det har blitt krevd av meg. Således gjorde jeg alt som sto i konseptet, og første trinn var å lese boka til Phil Parker "An introduction to the lightning process". Jeg leste om hjernens plastisitet, om placebo, om pasienthistorier. Jeg besøkte Phil Parkers hjemmeside, klikket opp diverse videoer med pasienthistorier der alle var blitt friske av ME. Det sto at kurset var spesielt rettet mot de med ME, men at det også kunne brukes på andre sykdommer og tilstander. 

Jeg ringte coachen. En kjempehyggelig dame. Hun vurderte meg til å være "klar”. Jeg var lykkelig. Jeg var tatt opp til et meget eksklusivt kurs, et treningsprogram som jeg kunne bruke i prosessen for å bli frisk. Jeg skulle ta helt og holdent ansvar for min egen sykdom, og det hadde jeg jo gjort i alle årene med ME, så det hadde jeg allerede god trening i. Det var ingen som hadde tatt noe som helst ansvar for min sykdom. Jeg spurte coachen om det var mulig å legge seg ned under kurset hvis man ble sliten. Det sto for meg som nesten umulig å skulle sitte oppreist i fem timer i tre dager etter hverandre. Hun lo det litt vekk og sa at ingen hadde noensinne måtte legge seg ned på hennes kurs. Jeg kjente optimismen stige. I tillegg fikk jeg lov å ha med meg en ledsager, og det føltes trygt å ha med meg en venninne jeg hadde kjent i 30 år og som også var terapeut og kunne ha utbytte av kurset. 

Rett før kurset begynte, fikk jeg influensa, ikke ME-influensa, men en vanlig influensa med feber og vond hals. Jeg ringte coachen og spurte om jeg kunne få komme på neste kurs siden jeg var blitt dårlig. Hun svarte: "Nå gjør du det skikkelig vanskelig for meg. Du var jo så ivrig. Det er ikke så mange som har meldt seg på dette kurset, og hvis ikke du kommer, må jeg avlyse". Jeg ble helt perpleks. Her skulle jeg ta ansvar for min egen sykdom, at jeg bare GJØR ME, og så la hun på mine skuldre ansvaret for om hun skulle holde kurset eller ikke. Om jeg ikke kom, ville jeg ødelegge for de andre påmeldte som da måtte ha utsatt kurset. Som det pliktoppfyllende og høflige mennesket jeg er, svarte jeg: "Jeg kommer. Selvsagt." 

Det var tidlig sommer, sola strålte vakkert, min venninne hentet meg, hun hadde laget lunsj til oss og gjorde alt for at dette skulle gå bra. Jeg var jo mest redd for at jeg måtte legge meg ned, vise hvor syk jeg er. Første dagen skjønte jeg at vi skulle bli undervist, og at jeg ikke måtte yte noe særlig. Coachen snakket om hjernens plastisitet, hvordan lure hjernen, sammenhengen mellom kropp og psyke, om placebo, om stressrespons. Hun snakket om body checking. Det skal visstnok være slik at ME-pasienter sjekker kroppen sin, altså kjenner etter vondter osv. Jeg kjente meg overhodet ikke igjen i det. Vi lærte at vi GJØR ME! Vi fikk noen tegninger med kjente eksempler på optiske illusjoner, narre hjernen-øvelser. Noe av dette virket fornuftig. Der og da. Også da hun snakket om at hjernen "husket" alle årene med sykdom. Da hun snakket om at vi ved hjelp av lightning process skulle skape nye nevrologiske baner i hjernen, kjente jeg litt skepsis. Hvordan var det mulig da?  

Men jeg stilte med et åpent sinn, skepsisen ble kvalt i fødselen da hun fortalte hvor syk hun hadde vært. I flere år hadde hun vært sengeliggende, og så hadde hun reist til London og tatt kurset, og etter første kursdag hadde hun klart å gå flere timer på kjøpesenter. Helt utrolig. Der sto hun foran meg, struttet av energi, og hun klarte både å stå og snakke på én gang, helt ubesværet. Jeg husker jeg tenkte at det var godt jeg ikke trengte å reise til London for det var jeg for syk til, men at jeg var heldig for kurset lå bare 20 minutters biltur fra der jeg bodde.

Første kursdag besto av undervisning og så vidt en liten "forsmak" på treningsprogrammet der vi én etter én måtte stille oss opp på gulvet, lære oss å si det vi nå skulle si i månedsvis framover. Vi lærte å flytte oss innenfor en “firkant” på gulvet avhengig av om vi ville ha det livet vi elsker eller om vi ville gå i grøfta. "Livet vi elsker" og "grøfta “var to sentrale begreper. Hvem vil ikke ha det livet man elsker? Vi hadde jo alle sammen befunnet oss i “grøfta” i lang tid!

Jeg tenker i dag at jeg var veldig naiv som gikk så på limpinnen og at jeg virkelig trodde dette kunne gjøre meg frisk. Nå ser jeg at skolemedisinere går god for dette konseptet, at det blir laget i regi av offentlige helseinstitusjoner, og da er jeg ikke alene om den limpinnen. Egentlig helt sjokkerende når man ikke har vitenskapelig dokumentasjon på at kurset virker. Er det noe med at verden vil bedras? Er det noe med at denne pasientgruppen er til så stort besvær at fastleger og sykehuspersonell er lettet over å kunne skyve ME-pasientene på et mirakelkurs på tre dager?  Ettersom jeg har forstått blir slike kurs også arrangert i regi av det offentlige, men det offentlige vil ikke betale utgiftene. Dersom det skolemedisinske miljøet har tro på lightning process, ja, da skulle man tro de vil prøve å få det offentlige til å dekke utgiftene. Paradoks.

Tilbake til min deltagelse: På slutten av første kursdag lærte vi at vi skulle få det livet vi elsker ved å bruke lightning process. Kursleder spurte hva vi skulle gjøre etter kursdagen, og jeg tenkte at jeg skulle hjem og hvile ut, jeg var helt utmattet. De to andre på kurset var veldig nølende til hva de skulle gjøre på ettermiddagen. Jeg visste med meg selv at jeg MÅTTE gjøre noe annet enn å ligge i senga, tvinge meg, så jeg hadde noe å komme med på dag 2 som den flinke eleven jeg alltid hadde vært. Jeg kunne bare ikke komme og si til coachen at jeg hadde ligget pal fra dagen før.

Jeg kom hjem, hvilte et par timer, men jeg var så gira av stemningen på kurset, og på ren vilje klarte jeg å gå rundt kvartalet. Det er en cirka 10 minutter rolig gåtur som jeg gikk mens jeg messet kursets “mantra” inni meg. Riktignok var jeg totalt utmattet.

Så kom dag 2 og 3. Det var et veldig hyggelig kurs. Det var en sympatisk coach. Den innledende kommentaren hennes på telefonen om at jeg gjorde det vanskelig for henne ved å trekke meg, ble glemt. Vi var tre syke, min ledsager, en under opplæring og coachen. Coachen ga alt hun hadde. Imponerende. 15 000 kroner for tre dager à 5 timer er ikke mye syns jeg hvis dette hadde vært veien til et friskt liv. Vi fikk ikke stille spørsmål, komme med motforestillinger eller egne tanker underveis, men det ser jeg på som bagatellmessig. Vi fikk heller ikke i særlig grad lov å kommunisere med de andre deltagerne. 

Andre dagen lærte vi prosessen eller treningsprogrammet i sin helhet. I forkant visste jeg at det var en kombinasjon av osteopati, nevrolingvistisk programmering og lifecoaching. Flotte ord.  Når det kom til praksis, viste det seg å være såre enkelt. Og det var jo bra, tenkte jeg, for det skulle jo kunne brukes på barn og unge også. Det var bare å stille seg på gulvet og lære seg programmet. Det tar utgangspunkt i at man ønsker seg masse energi. Og man skal bruke bilder/metaforer. Man skal begynne med å si: "Jeg ønsker meg like mye energi som..."..og da sa coachen at vi kunne velge på "øverste hylle", for vi hadde fortjent det beste, ikke sant? Så vi kunne ønske oss like mye energi som en tiger i fullt sprang og lignende bilder. Og hvordan skulle vi få så mye energi? Og her kom virkelig poenget inn. Vi skulle ta oss selv tilbake til en tid FØR vi ble syke. Vi skulle spole livet vårt tilbake til da vi var friske, og vi skulle tenke tilbake på "uforurensede" positive minner der alt bare var såre godt. Deretter skulle vi fokusere på dette bestemte minnet, huske alt det gode rundt dette minnet og kjøre det som en "film" i hodet. Vi kunne gjerne ha flere slike filmer i hodet, og gå igjennom dem fra begynnelse til slutt om og om igjen. Dette er i stor grad lightning process. 

Jeg hadde mange gode minner, og ett av dem var fottur på Hardangervidda lenge før jeg ble syk, og jeg skulle huske hvor mye energi jeg hadde da. Dette skulle være en måte å trene hjernen til å få "nye nevrologiske nervebaner", og siden kropp og sjel hører sammen, ville disse lyse minnene påvirke kroppen min til å bli frisk. Intet mindre enn fantastisk!

Mitt minne, min film var sånn: Jeg var på fottur med gode venner midt på sommeren på Hardangervidda og bar en tung ryggsekk. Det var strålende sol en hel uke. Jeg gikk og gikk, og istedenfor å bli utmattet,  fikk jeg mer og mer energi. Slik er det når man er frisk, begynnelsen på en tøff tur, for eksempel en skitur, er jo at man ofte syns det er tungt i starten, og så går det lettere og lettere. Slik var det den gangen for meg på Hardangervidda. Jeg hadde den lette følelsen i kroppen da jeg gikk. Jeg mintes fjellufta, alt jeg sanset, jeg mintes brede bekker med glatte steiner, og jeg husker hvordan jeg manøvrerte kroppen min fra stein til stein, helt ubesværet med topp balanse. Jeg husker at jeg ikke engang merket det tunge sekken på ryggen, jeg husket smil og latter, vennskap, nærhet og fremfor alt: MASSE ENERGI! Den som jeg nå skulle få tilbake.

Dette var en av mine filmer, jeg hadde flere som ikke nødvendigvis handlet om å klare så mye rent fysisk, men gode minner der jeg kom på lange sekvenser med de fineste ting jeg kunne bruke i prosessen. 

Jeg var utmattet etter kursdag 2, men jeg klarte også da en tur rundt kvartalet. På kursdag 3, den siste, var jeg totalt utmattet, jeg følte meg veldig syk. Og det var jo egentlig da jeg skulle klare flere timer på kjøpesenter eller iallfall at jeg skulle være bedre enn på lenge. For jeg visste at ikke alle fikk bedringen like kjapt, men jeg måtte altså legge meg ned til slutt, på gulvet med puter. Det var litt flaut. For der lå jeg på gulvet og GJORDE ME! For nå visste jeg jo så inderlig vel etter tre dagers kurs at jeg ikke HADDE ME, men at jeg GJORDE ME. Heldigvis ble jeg møtt med forståelse, ingen som moraliserte eller var ubehagelige. Til slutt måtte vi skrive under på at vi var friske. 

Ja, vi måtte skrive under på et skjema at vi var friske. Jeg var da så slapp og lå på gulvet, og i og med at jeg gjorde ME, og at jeg i bunn og grunn var helt frisk (jeg skulle bare gjøre prosessen og trene hjernen og kroppen), så underskrev jeg. Jeg har i etterkant undret over om disse underskriftene utgjør grunnlaget for at lightning process-systemet påstår at de får folk friske. I så fall et meget tynt grunnlag når jeg vet at jeg var helt utkjørt etter tre dager med kurs. Jeg trodde at jeg ved å gjøre prosessen, kjøre filmer i hodet, ville kunne få hjernen min til å la kroppen lystre. Det var jo her sammenhengen lå. Med nye nevrologiske nervebaner i hjernen skulle det bidra til å gjøre kroppen min frisk, øhh, den var jo allerede frisk, men at jeg skulle slutte å gjøre ME. Og for hver nye tur jeg klarte rundt kvartalet eller for hvert skritt så ville det igjen også påvirke hjernen. Altså den gjensidige sammenhengen mellom hjerne og kropp. 

Hvis dette kurset hadde gjort meg frisk eller stoppet meg fra å "GJØRE ME" ville det vært det vakreste mirakelet i livet mitt noensinne. Hvem ønsker å være så syk? Jeg vil påstå at jeg ikke hadde eller har en eneste "gevinst" av å være syk. Noen påstår jo det også, at man får sekundærgevinster ved å være syk. Utrolig hva man må finne seg i å høre i tillegg til at man har (og IKKE gjør) en alvorlig fysisk sykdom som ME er. 


Dette innlegget blir langt, og jeg skriver så detaljert, slik at de som er interessert i lightning process kan få innblikk i hva dette er fra en som har gått kurset. Jeg vet at barn og ungdom "tvinges" gjennom dette konseptet, og jeg er skeptisk til at noen i det hele tatt med ME eller alvorlige fysiske sykdommer bør ta kurset. Jeg vil si at det var et hyggelig kurs, men for å ha det hyggelig i tre dager er 15 000 kroner en høy pris å betale, men en enda høyere pris er det triste faktumet at noen (flere eller mange?) faktisk ikke blir friske eller i verste fall dårligere. 

Her er fortsettelsen og hvordan det gikk med meg da jeg skulle trene på egenhånd:

Jeg var optimistisk, og jeg gjorde prosessen mange ganger om dagen. Jeg klarte etter hvert å gå to ganger rundt kvartalet. Vi skulle også bruke farger for å skape motivasjon i for eksempel en oppoverbakke. Etter en tid fikk vi på telefon en oppfølgingssamtale med coachen. Jeg gruet for jeg var ikke blitt særlig mye bedre, og det var jo mitt ansvar hadde jeg tidligere fått formidlet, men hun var positiv og sa jeg måtte være tålmodig. Jeg spurte henne om det var oppfølgingskurs for jeg følte at et tre dagers kurs ble for lite. Jeg hadde jo vært alvorlig syk i nesten 20 år, og så skulle alt ligge på mine skuldre i forhold til å bli frisk. På kurset burde de blant annet informert om at man trenger lang tid å trene opp en kropp som har ligget lenge med hensyn til blant annet leddene, men ingen slik informasjon ble gitt. Men så har ikke de fleste coachene helseutdanning heller, men slippes løs på alvorlig syke mennesker får de. Ikke bare får de lov til det, de oppmuntres til det. Jeg fikk telefonnummer til en annen coach som jeg ringte, og fikk time hos. 

Jeg var i tvil om jeg gjorde prosessen riktig. Dette var kanskje min skyld? Jeg ble ikke særlig bedre. Men jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ikke skulle falle ned i skyldfølelse om ikke kurset virket for meg. Jeg skulle ikke bebreide meg selv. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og gjør man så godt man kan, så blir det vel ikke bedre? Jeg klarte ikke å komme meg lenger enn de to rundene rundt kvartalet. Det stoppet der. 

Så fikk jeg oppfølgingstime, en dobbelttime for 1200 kr. Det var også en sympatisk coach. Vi gikk igjennom hele prosessen på nytt, jeg stilte meg opp i firkanten, og vi terpet og terpet, og jeg tenkte at jeg vel egentlig hadde gjort prosessen riktig fram til da, men coachen mente at jeg hadde gjort prosessen for få ganger pr, dag og at jeg måtte gjøre den med mer innlevelse. Hvis jeg var på kjøpesenter, måtte jeg gjøre prosessen, selv om folk ville syntes jeg var rar om jeg bøyde kroppen i ren iver og med innlevelse mens jeg gjorde prosessen. "Du skal ikke gjøre prosessen 30 ganger om dagen, men hundre eller mer". Oiii, tenkte jeg, hvordan skal jeg orke det, og så bruke kroppen aktivt i tillegg når jeg så vidt orket å bevege meg. Da dobbelttimen var over, sa coachen: "Nå er jeg sikker på at jeg skulle fått deg til å gå en tur i skogen." Jeg ble helt sjokkert og vantro. Der satt jeg og lurte på hvordan jeg skulle orke bilturen hjem, og så snakket han om å gå tur med meg. Mulig han må ha sett i ansiktet mitt—uttrykket med vantro.  Jeg kom meg ut i bilen, Sigmund kjørte meg de fem milene hjem, og jeg sovnet momentant i bilen og kom meg ikke igjen før dagen etter. 

Da var det bare å begynne enda hardere enn før, jeg gjorde prosessen med innlevelse og enda flere ganger om dagen. Akkurat som coach nr. 2 hadde sagt. Det ble turer rundt kvartalet. Dag etter dag. Etter en to-tre måneder sa det helt stopp. Jeg var bare mye sykere. Så syk hadde jeg ikke vært på flere år. Jeg ble liggende.  Cd'en der prosessen blir gjennomgått og som jeg hadde spilt flere ganger om dagen ble lagt vekk, jeg fikk ikke lest den neste boka til Phil Parker. Løpet var kjørt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så mye sykere. Selv tror jeg det var at jeg overtrente. Det betyr i min målestokk at jeg trente mer enn det min kropp tålte. 

Jeg var opptatt av kun én ting: Hvor lang tid ville det ta før jeg var tilbake der jeg var FØR lightning process-kurset? 

Jeg var heldig, veldig heldig. Det tok bare noen uker så hadde jeg hvilt meg opp til der jeg hadde vært. Selv om jeg er veldig dårlig, er det en kjempeforskjell for meg å kunne skrive på PC, være litt sosial, orke litt framfor å ikke klare noe slik det ble i perioden etter at jeg hadde gjort treningsprogrammet til lightning process. I ettertid har jeg hørt om folk som har blitt dårlige over flere år etter å ha tatt lightning process-kurset. 
Jeg har også hørt om folk som har blitt bedre og noen til og med friske av lightning process-kurset. Det er kjempeflott. Jeg unner alle mennesker et friskt liv, og jeg har selvsagt et sterkt håp om at ME-syke blir friske, og føler en ekstra sterk glede når jeg hører om en ME-syk som har blitt frisk. ME er en alvorlig sykdom med mange og vonde symptomer. Og jeg er glad at sykdommen har fått stor pressedekning den siste tiden, og at det nå er håp om at det vil bli en medisin som kan gjøre ME-syke symptomfrie! Det er godt å oppleve at skolemedisinere innser at dette er en alvorlig fysisk sykdom. Det er ikke fordi jeg har fordommer mot psykiske sykdommer, men fordi det blir feil å vurdere ME som en psykosomatisk lidelse. Da kan man nemlig ende med å bli prøvekaniner for slike tvilsomme kurs som lightning process. 

Dette er min historie. Jeg ønsker ikke å ramme noen. Jeg unner flinke folk å tjene penger. Det kostet ikke meg en krone. Jeg er gift med en snill mann som betalte for meg. Jeg tenker på de som ikke har noen til å betale for seg, de som bare har en uføretrygd. 15 000 kroner er et dypt innhugg i en uføretrygd! 

Jeg har et inderlig ønske om at det offentlige helse-Norge stiller seg skeptiske, det vil si at de advarer mot  slike kurs, og tar innover seg at det for mange ikke virker og at mange blir dårligere. Jeg bruker ordet "mange" fordi jeg ikke har noen sikre tall eller statistikk på hvem lightning-kurset ikke virket for eller som ble sykere av det. 

Jeg ser på det slik: At ETT menneske blir sykere av lightning process, er ett menneske for mye!

Det er vel ingen tvil om at lightning process kan innebære en reell helserisiko, og jeg vil tro at fastleger og institusjoner setter pris på å høre historiene fra oss som har gått kurset.  

Jeg føler meg temmelig overbevist om at den suksessraten kurslederne til lightning process opererer med er feil. Jeg oppfordrer de som driver lightning process-kurs om å komme med vitenskapelig dokumentasjon på hvor stor prosentandel kurset virker for, og hva som er grunnlaget for et slikt tall. Det har å gjøre med ærlighet og redelighet. Slik man krever innenfor seriøs vitenskap. Og det finnes ikke dokumenterte positive resultater for lightning process. Det hele handler om tro og ikke viten. Hele konseptet beveger seg på syltynn etisk grunn. Man gambler ikke med folks liv og helse. 

Det er to år siden jeg gikk lightning process-kurset, og i tiden etterpå trodde jeg at jeg var en av de få kurset ikke virket for. Jeg fikk aldri noen skyldfølelse, og jeg visste at jeg hadde gjort prosessen riktig, men det ga meg ingen helsegevinst. I dag, to år etter, har jeg skjønt at det er flere som har gått på en eller annen type smell i etterkant av kurset. Dette blogginnlegget er ment å fortelle min historie. Jeg hverken kan råde eller fraråde folk å ta kurset siden jeg kun forvalter min egen, personlige sannhet og erfaring. Jeg vil også presisere at de to coachene jeg møtte, de var sympatiske, de ønsket å få meg frisk, og min kursleder var kjempeflink, og jeg tviler ikke på at hun hadde vært svært syk og at hun nå ønsket å hjelpe oss andre til å oppnå det hun hadde greid.

Til slutt: Jeg har ME, jeg gjør ikke ME. Jeg tar ansvar for livet mitt og for sykdommen min. Jeg syns livet er fantastisk innenfor de rammene sykdommen setter, og alle har rammer og begrensninger i livene sine på en eller annen måte.

Det viktige er å nyte sin friske tid, øyeblikkene, vi får bare dette ene livet! Og hvis noen som driver lightning process skulle lese blogginnlegget mitt her: Jeg er ikke i grøfta! Jeg elsker livet! (selv om jeg er syk!)

For øvrig burde ikke norske helsemyndigheter ta i dette kurset!


50 kommentarer:

  1. Kjære Kjersti, dette var sterkt å lese! Det er tydelig at du har gått inn i dette med så mye håp og VILJE til å bli friskere... og til og med gått på akkord med dine egne prinsipper med å være kritisk og analytisk. Jeg synes du har vært utrolig tøff som satte alt inn på å gjøre prosessen for å blir friskere slik du hadde blitt lovt på kurset.

    Din historie bekrefter enda mer at dette ikke er en behandlingsmetode (eller kurs som de velger å kalle det) å tilby alvorlig syke mennesker.

    Jeg kjenner så mange flotte ME-pasienter som har livsglede, livsmot og nyter det de klarer å få til. De har ikke tankene "i grøfta", men uansett hvor mange positive tanker de tenker, hvor mange positive turer de forsøker å gå og hvor mye de jobber med seg selv - så er fortsatt immunforsvaret i ulage, de kognitive problemene går ikke bort, smertene går ikke bort.

    Det er som om det er en samfunnstrend nå at man SKAL ha kontroll over egen helse, og at hvis du ikke er frisk så er det fordi du ikke har spist riktig, trent, tenkt positive tanker etc. etc. Dette er i ferd med å skape et samfunn av folk med konstant dårlig samvittighet for ALT - også ting som IKKE er noe en har påført seg selv. Det er faktisk "kjernesunne" folk som får kreft eller ME også.

    Takk for at du delte din LP-historie, jeg vil dele den videre slik at så mange som mulig kan lese.

    Stor klem til en flott dame som jeg kjenner som positiv og livsnytende på tross av sykdommens begrensninger. <3

    SvarSlett
  2. Takk for den beste beskrivelsen av et LP-kurs til nå. Dine erfaringer er de samme jeg har fått beskrevet av så mange andre før også. Man kan vel egentlig ikke komme med bedre anbefaling til ikke å delta på slike kurs og jeg håper at Helsetilsynet også kan ta dette like alvorlig. Hvordan NAV Skien idag kan inngå avtale om slike kurs, er helt uforståelig.

    SvarSlett
  3. Du beskriver det jeg har hørt om Lighting prosess. Det at du ikke har lov å innrømme at du er sjuk. Du er frisk eller så har du sviktet og er svak. Så utrolig provoserende!

    Min søster gikk på dette kurset og hadde en ganske lik erfaring som deg. Derfor dro jeg ikke på det.
    Jeg har også levd med ME, det eneste jeg kunne gjør var å vente til kroppen leget seg selv til den grad at jeg faktisk kunne gå rundt kvartaler. En stund var det stort å bare komme meg ut til postkassa.

    Mitt erfaring på veien til å bli frisk, er å la kroppen hvile. Når en merker at "inlfuensaen" gir seg, er det en lang og tung prosess med opptrening og kognitiv kondisjon i skolearbeid, husarbeid og det sosiale liv. Steg for steg må en ta det. Jeg begynte å bli syk som fjortenåring har vært fulltidssykemeldt fra skole og jobb i sammen to år og burde sikkert vært sjukemeldt mye mer. Ting tar tid og jeg blir så sint når store deler av samfunnet og helsesektor ikke forstår det. De kan ikke bestemme når vi kan bli friske, det er det kroppen som bestemmer.

    De som forteller om at det bare er å være positiv og drive med gradert trening så blir alt bra, vet ikke hvor mye de sårer. Alle jeg kjenner som har ME-symptomer er av de mest viljesterke og positive menneskene jeg kjenner. De fleste elsker å bevege seg, gå turer, være sosial og le. Og det inkluderer meg.

    Jeg har vært utrolig heldig i forhold til hvilket utgangspunkt jeg hadde. Det har vært avgjørende å ha en uendelig snill mann ved min side og hjelpe meg opp når det føles som om sykdommen skal gjøre meg til en agurk som aldri kan gjøre nytte for seg i livet.

    Ikke alle er like heldige som meg både med støttespillere og legningsprosessen. Nå studerer jeg fulltid og prøver å trene flere ganger i uka, men jeg må hele tiden passe på å ikke ta meg vann over huet. Grenser må settes hele tiden i forhold til sosialt og hvor mye, trening skolearbeid jeg kan gjøre. Jeg kan forsatt ha behov for en tre timers ettermiddagslur i tillegg til en 9timers natt med søvn. Men det er mye bedre enn å sove 21timer i døgnet hvis en bare har tatt seg en tur til butikken for å kjøpe inn matvarer. Og jeg kan ikke gjøre anna enn å ha en utrolig takknemlighetsfølelse for hvor velsigna jeg er!

    Men jeg skal aldri glemme hvor tungt det var å bli behandla som ett null og hvordan det var å føle seg som ett null, når alt en ville var å leve ett normalt liv. Jeg håper inderlig på at legene finner ut mer spesifikt hva ME er, men om de ikke gjør det, må det forsatt jobbes for en holdningskampanje om respekt for de syke her i samfunnet.

    SvarSlett
  4. Så utrolig bra skrevet-og så riktig!! Det er AKKURAT på samme måte jeg har opplevd Lp...jeg gjorde som deg både vanlig kurs og oppfølgningskurs...derfor ble jeg veldig provosert av Live Landmark på tv som sier at joda 15 tusen er jo endel penger, men da har pasientene fått maaaasse gratis oppfølgning etterpå. Oppfølgningskurset som jeg ble henvist til var jo som du skrev- Ikke gratis!!!

    Kurset var i og for seg bra, og jeg mener fortsatt at det er et "bra kurs" for f.eks utbrente...i og for seg alle friske mennesker også- det er jo bra å tenke positivt- det vet vi jo!! Men ikke gå ut med å "helbrede ME syke". Det kan virkelig gjøre vondt verre. Jeg er veldig spent på hvor mange av de som er blitt frisk med Lp som virkelig har hatt en ME diagnose, i og med at ME er blitt en "søppelsekk" for mange syke som kanskje egentlig er utbrent, utslitt og deprimert. ¨

    Takk for at du skrev historien din :)

    SvarSlett
  5. Et veldig saklig og godt innlegg om LP. Veldig informativt for de som ikke har tatt kurset og veldig gjenkjennelig for oss som har tatt det. Og så har du ikke gått i den fellen som mange gjør, nemlig å gå til personangrep mot LP-coachene. Jeg er enig med deg, de fleste coachene mener det godt, de har vært syke selv og har da vært så heldig å bli friske av LP. Hadde jeg blitt helt frisk av min ME ved hjelp av en eller annen behandling så hadde jeg også hatt et ønske om å dele dette med andre.

    Med vennlig hilsen
    Lene

    SvarSlett
  6. Hei Kjersti

    Takk for at du skriver så detaljert - veldig mange av de små detaljene du beskriver hadde jeg glemt, men nå dukker de opp igjen. Selv om jeg var hos en annen LP-instruktør enn deg, kunne historien vært min!

    Overse alle små advarsler kroppen gir, overstyre følelsen av at dette er feil for kroppen. Ville, ville, ville bli frisk!

    Det er så godt at du også deler - for det er tydeligvis helt nødvendig og svært viktig at historiene våre kommer fram.

    Stor klem og takk!
    Hilsen
    Trude H

    SvarSlett
  7. Utrolig godt skrevet, Kjersti. Det er helt vanvittig at de får holde på som de gjør. Godt at din og andres historie kommer frem, slik at man får et mer riktig bilde av hvordan det egentlig fungerer. Å få folk til å skrive under på at de er friske...........jeg har ikke ord. Ønsker deg alt det beste - også muligheten til å bli frisk. Håper den nye forskningen kan hjelpe.
    Stor klem Mona

    SvarSlett
  8. Kjære alle dere! Tusen takk for kommentarene som jeg setter stor pris på og det varmer. Jeg skal svare hver enkelt av dere, jeg trenger bare litt tid på meg. Beste hilsen fra Kjersti Holst

    SvarSlett
  9. Kjempeflott skrevet!
    Tusen takk for at du deler. Så bra at du beskriver selve prosessen. Det er jeg helt sikker på at mange har nytte av å høre. Det avmystifiserer, gjør det forståelig - og lett å skjønne at dette er et gedigent feilspor!

    Det er nemlig mange som fortsatt tror at dette er det eneste som virker. Ser ut som mye må til, før leger og andre slutter å foreslå LP.
    At flere poster innlegg som dette, er helt, helt nødvendig.

    Det er en katastrofe at helsevesenet gjekk i denne fella. Jeg skjønner fortsatt ikke det er sant.
    Det er for meg helt ubegripelig.
    ( jeg har ikke tatt LP, men har vært rimelig tett på, og ble skremt, veldig skremt)

    Klem og ha en fin kveld Kirsti

    SvarSlett
  10. Veldig, veldig bra skrevet. Nyansert, saklig og ærlig. Subjektivt, men allikevel med en objektiv vinkling.
    Jeg kunne virkelig ønske at diverse helsearbeidere og NAV-ansatte, politikere og andre "uinnvidde" kunne lest akkurat denne beskrivelsen av LP, den sier alt som er å sies på en veldig fin måte, og er en slående motvekt til Landmarks skruppelløse propaganda. Ja, jeg har fått den damen opp i halsen, men skjønner jo at om man fullstendig mangler moral så er
    5 mill. i årsinntekt er stor motivasjonsfaktor til å drive på som hun gjør.
    Ha en god kveld :):)
    Lise

    SvarSlett
  11. Jeg har lest innlegget ditt grundig! Veldig godt skrevet og lett å forstå for en som ikke har ME. Lykke til alle dere som sliter.

    SvarSlett
  12. Jeg mente lykke til til alle!

    SvarSlett
  13. Tusen takk, så godt skrevet.

    SvarSlett
  14. Marianne Kleimann Sevågonsdag, november 23, 2011

    Hei Kjersti, flott at du skriver - og hvordan du skriver. Klart at ME er en reell tilstand som man HAR og ikke GJØR - men heldigvis heller ikke ER! Vi jobber med kronisk syke hele tiden og ser hvor mye uforstand og arrogante forestillinger de blir møtt med. Det er greit å si at noe er psykisk når man selv ikke har det...
    Vi jobber med Dr. Klinghardt som fikk prisen World physician of the year - og flere andre priser, nettopp for sitt arbeid med kronisk syke, deriblandt ME. Hans påstand - som bekreftes av både forskning og sykehistorier - er at ME alltid er en kombinasjon av ulike faktorer som multipliserer hverandre. De tre viktigste er: en kronisk infeksjon (ofte borreliose), tungmetallbelastning (særlig amalgam og vaksiner) og elektromagnetisk belastning. Vi jobber med dette hele tiden i vår miljømedisinutdanning og med tallrike pasienter. Det er viktig å formidle at det ikke er psykisk! En annen ting er at det i lengden blir en psykisk belastning. Det er ofte også en psykisk komponent, et traume, eller et nedarvet mønster involvert, men disse er ikke årsaken til problemene, bare forsterkende elementer.
    Du selv er jo et lysende eksempel på et menneske med utrolige ressurser som nettopp IKKE lar seg knekke psykisk av sykdom og motstand. Du er usedvanlig langt fra å GJØRE ME! Nettopp din ukuelige livsglede og nærvær i øyeblikket er vel det som bidrar til at du holder din ME i en slags sjakk. Flott at du formulerer din opplevelse så klart! Og unnskyld for at jeg ikke skrev om LP - jeg har jo aldri prøvd hverken ME eller LP. Men jeg ville gjerne gi et innspill til støtte for alle ME-pasienter som sliter med ufortjent skyldfølelse. ME er ikke psykisk!Stor klem fra meg!

    SvarSlett
  15. Dette er godt skrevet, takk for at du deler!

    Jeg har ikke selv tatt lp, og har heller aldri vurdert det, men håper at folk som faktisk vurderer det leser dette først.

    I starten da lp var nytt var det mye mystikk knyttet til kurset, godt at dette kommer fram i lyset nå. Folk som er villig til å betale så mye bør vite hva de går til. Flott at du synliggjør!

    Bra skrevet med de små nyansene som gir et nødvendig og helhetlig bilde, synes du balanserer bra og gir et objektivt bilde så langt det er mulig. Også bra at du viser hva det gjorde med deg før, underveis og etterpå.

    SvarSlett
  16. Kjære Cath! Tusen takk for at du har kommentert her og spredd videre på facebook. Ja, klart jeg gikk inn i det med håp og vilje til å bli friskere. Det handlet jo om mye vilje fordi man må gjøre jobben selv. Og man måtte "svelge noen kameler" ja, om ikke å være kritisk, det var jo fordi det ble sett på som ødeleggende for effekten. Jeg skjønner jo den forutsetningen når jeg leser om konseptet som handler mye om å tro, om å kvitte seg med motforestillinger, holde fast i at man vil ha det livet man elsker, man skal jo coache seg selv hele veien på en positiv måte, stenge av for tanken om at man er syk, at dette kanskje ikke går. Man skal jo trene hjernen for å gjøre kroppen frisk. Og også den andre veien, den tosidige prosessen. Men den er jo dratt altfor langt. Jeg syns også jeg var tøff den gangen. Jeg syns nok ikke dette er en behandlingsmetode for alvorlig syke mennesker. Ser man fornuftig på det så er et 3 dagers kurs altfor kort tid å gjøre syke mennesker friske. Det er mye å si om det, jeg aner ikke hvor mange i Norge som har tatt kurset, men det fins vel ikke tall? Så godt at du kjenner flotte ME-pasienter med livsglede, det gjør jeg også selv om jeg ikke er tett på ME-miljø. Men har blitt kjent med noen flotte mennesker i det siste, og svært tapre. Klart de ikke har tankene sine i "grøfta", det hadde/har ikke jeg heller, men "tankens kraft" holder ikke på et immunforsvar som ikke jobber som det skal, på smerter som er kroniske. Du har veldig rett i det med samfunnstrenden om at man skal ha kontroll på egen helse, at man kan gjøre alt selv ved å gjøre de tingene du beskriver. Det er flott at mennesker tar ansvar for eget liv til en viss grad, men når det blir gjort til "religion" og det eneste saliggjørende, så skjønner man jo at det blir feil. Jeg ser jo at folk som har levd sunt og trent får sjokk når de rammes av sykdom. Alle kan rammes av sykdom. Det er mange kreftsyke som har levd veldig sunt, slanke folk som får hjertetrøbbel til tross for sunt kosthold med det riktige fettet, omega3 osv. Tusen takk til deg, og for at du delte videre! Jeg håper jeg er slik du beskriver, positiv og livsnytende! Det er iallfall slik jeg gjerne vil være. Det er du også! STOR klem til deg også, fra Kjersti

    SvarSlett
  17. Hei Øistein! Takk for kjærkommen kommentar. Jeg visste ikke at NAV Skien har inngått avtale som slike kurs. Det er uforståelig. Jeg vil anta at svarene kommer etter hvert når de ser resultatene, hvis de ser resultatene, for pasientene overlates jo i stor grad til seg selv etter tre dager.

    Til Anonym 1. Tusen takk for kommentar. Leit med søsteren din som også har samme erfaring som meg. Jeg skjønner du har vært kjempedårlig, og så godt du deler erfaringene dine her. Hvile er nøkkelordet, det har jeg skjønt. Jeg har hvilt veldig mye uten å bli frisk. Du har veldig rett i at det er kroppen som bestemmer og ikke samfunn og helsesektor. Det var ille at du ble syk som så ung. Og så lenge! Jeg vet du har rett om ME-syke, de er positive og elsker å bevege seg, være sosiale osv. Så flott at du har hatt en snill mann, og at du har fått hjelp. Jeg har også vært heldig med en snill mann. Så flott at du studerer fulltid, fantastisk å lese om, jeg gleder meg på dine vegne. Du er jo kjempeflink som klarer å balansere. Det er klokt at du tar ettermiddagsluren din og sover lenge nok. Godt å lese denne historien, og flott for andre å lese også, at HVILE er nøkkelen for mange. Leit å lese at du har blitt behandlet som et null, det er mange som har blitt krenket, ikke trodd. Det kreves mye å stå oppreist i en slik situasjon. Respekt for mennesker og syke er grunnleggende i alt helsearbeid. Takk for innspillet ditt!

    SvarSlett
  18. Hei Anonym 2! Tusen takk for kompliment, og at du likte innlegget mitt selv om det jo er trist lesning. Og en trøst for meg å lese om flere som har tatt LP, og det har du også. Jeg så også Live L på TV som snakket om gratis oppfølging etterpå, og vet du, jeg tror nok at noen LP-instruktører har gitt gratistimer. Og at de har gjort det mer og mer. Mange instruktører er idealistiske og ønsker oss friske. Jeg fikk ikke noe gratis, og det gjorde ikke du heller, men vi får tro at folk ikke står fram i pressen og lyver? Enig, bra kurs. Kanskje best for friske som ønsker å lære seg teknikker for å få det enda bedre, samme som i andre kurs der man har en eller annen form for positiv tenkningsstrategi involvert. Nå er jo dette mer en positiv tenkning, sies det. Jeg er også spent på hvor mange med ME-diagnose etter snevre kriterier som har blitt friske. Det er jo slik at behandlere bruker ulike kriterier for å sette diagnosen. Tusen takk til deg!


    Hei Lene! Tusen takk for at du syns innlegget mitt var saklig og godt. Og at det er gjenkjennelig. Dette setter jeg pris på, for da har jeg oppnådd noe med å skrive det. Jeg har ingen grunn til å gå til personangrep på LP-coacher, de jeg møtte var strålende mennesker, rett og slett. Min andre coach hadde hatt en veldig syk kone. Jeg håper du er blitt bedre selv om ikke LP virket for deg (heller).


    Hei Trude H, tusen takk for kommentar. Ser at du også kjenner deg igjen. Det gjør godt at vi nå kan dele, og skjønne at vi ikke selv har skyld for manglende tilfriskning. Klart vi overså alle advarsler fra kroppen, vi skulle jo det, for det motsatte var body checking. Jeg tror at jeg egentlig har gjort for LITE body checking gjennom årene med sykdom, for når andre ikke tar din sykdom alvorlig, så gjør du ikke helt det selv heller. Man kjører på der man skulle giret ned:) Jeg ser at det er mange historier som nå kommer fram. STOR klem og takk til deg også, TrudeH!

    SvarSlett
  19. Kjære Mona, tusen takk for at du alltid er der! Vi håper alle! Jeg har stor tro på forskningen. Forskning og vitenskapelig etterprøvbarhet er eneste farbare vei, slik jeg ser det.


    Kjære Tingeling! Tusen takk! Så flott at du likte at jeg beskrev prosessen. Du har helt rett i at det har ligget et "mystikkens skjær" over denne behandlingsformen. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke har gitt ut mer informasjon på forhånd, egentlig. De har alltid vært unnvikende i å si hva LP går ut på. Er det fortsatt mange som tror at dette er det eneste som virker, helt utrolig. Jeg har jo hørt at det virker for noen, og har ingen grunn til å tvile på det, men som jeg skrev i innlegget, vi har ikke råd til at ME-pasienter blir sykere etter kurset, og det har da også skjedd med flere. Da bør man forske på dette, se hvordan og hvorfor LP virker på noen og ikke på andre, og at noen til og med blir sykere. Folk må sette seg ned, samle inn materiale og undersøke. De burde oppsøke alle som har tatt LP i Norge og høre hvordan det har gått. Helsevesenet har åpenbart gått i fella. Ubegripelig, men som SerendipityCat skrev over, det er i tiden, det er en trend dette med å tenke seg frisk, om å ta ansvar for egen sykdom. Skjønner du har sett LP på nært hold og blitt skremt, da er det bra du har holdt deg unna!!
    Klem til deg også, ha en fin kveld og god uke fortsatt fra kjersti


    Hei Lise, tusen, tusen takk! Setter så pris på ordene dine, og om subjektivitet med objektiv vinkling, det var veldig fint skrevet!!! Jeg håper at de du nevner vil lese folks erfaringer om LP, gjerne min også. Jeg så på en annen blogg at samlede erfaringer er sendt til diverse instanser. Jeg har aldri møtt Live Landmark, har lest hva hun skriver og sett henne på TV. Ha en nydelig kveld du også, Lise beste hilsen fra Kjersti

    Kjære Bjørg! Tusen takk for kommentar! Og så bra at jeg har klart å formidle til noen som ikke har ME! Du er da god!

    Kjære Hanne, tusen takk til deg også.

    SvarSlett
  20. Kjære Marianne, tusen takk for at du engasjerer deg og skriver. Jeg vet du jobber med kronisk syke, og du møter mange pasienter som har møtt uforstand og arrogante forestillinger før de kommer til deg/dere. Jeg kjenner ikke til Dr. Klinghardt. Det viser at det bedrives seriøs forskning! Veldig interessant det du skriver. Jeg trodde at borreliose var noe annet enn ME, iallfall vises det på enkel blodprøve. Det er jo sånn at på Lillestrøm Helseklinikk jobber de seriøst med ME-syke, de tar tester som er svært omfattende, og de finner det du beskriver: ulike kroniske infeksjoner, og så behandler de det de finner. Samtidig blir mange ikke helt friske til tross for behandlingen, det virker som ME er noe man ikke har funnet ut av, men det forskes, som du sikker har fulgt med på, men de har hittil kommet på sporet av symptomlindring eller gjøre folk symptomfrie med rituximab, men de sier også at det vil ta lang tid før de finner biomarkøren, altså selve sykdommen slik at den kan påvises ved tester. Dette med miljømedisin tror jeg på, men at det kanskje er litt i startgropa fordi det er et stort felt? Jeg vet ikke, men sånn jeg ser det, vi lever i en verden med forurensning, miljøgifter som helt klart gjør noe med kroppene til folk, og kanskje påvirket genmaterialet vårt også(?) Jeg tror dette området har vært forsømt. Vi vet jo at røyking kan gi ulike kreftformer, at E-stoffer kan være farlige osv. Jeg skal ikke begi meg ut på dette, til det kan jeg for lite. Det blir jo også sånn at man helbreder sykdommer med nye, "usunne" kjemikalier, og det er kanskje en vond spiral å komme ut av. Hvis vi ser på legemiddelindustrien så er mange medisiner også farlige. Men vi som pasienter er jo bare nødt til å søke hjelp der hjelpen finnes. Jeg tror forskning på det området du nevner ligger i fremtidens medisin, og at Dr. Klinghardt ligger noen hestehoder foran sine kolleger? Jeg bare lurer. For det er jo ikke slik at skolemedisinen forsker særlig på tungmetallbelastninger osv. Det er et vanskelig felt, for noen tåler ting andre slett ikke tåler. Jeg tåler godt vaksiner, men jeg tåler nesten ingen typer antibiotika. Og det du skriver om psykiske belastninger er helt sant. At man blir deprimert i en eller annen grad PÅ GRUNN AV tilstanden er jo så forståelig, og det er viktig å understreke at man kan få det tungt som en følgetilstand av å være så omfattende syk over svært lang tid. Hvem ville ikke få tunge dager rent humørmessig av å leve med kronisk utmattelse, kroniske smerter, influensafølelse, søvnforstyrrelser, kognitive problemer med mer slik ME-pasienter har.
    Tusen takk, Marianne, for gode ord om mine ressurser. Jeg har jo dårlige dager humørmessig, men jeg lar meg absolutt ikke knekke, og jeg føler jeg klarer å se det lyse og gode i livet til tross for sykdommen min og jeg har heldigvis bevart humoren. Godt du ikke oppfatter at jeg GJØR ME. Det er ingen som gjør ME, folk er så syke. Tusen takk for at du kom med dette innspillet. Jeg vet du driver med viktige ting innenfor medisinen, og at du gjør tingene på en ordentlig måte som det nydelige mennesket du er! STOR klem fra meg også, kjersti

    SvarSlett
  21. Hei melivetpaaslep!
    Tusen takk for dine ord også! Du er en av de få jeg har fått tilbakemelding fra som ikke engang har vurdert LP.
    Jeg er så enig i at man bør vite hva man går til når man betaler så mye, men hvis de gir ut mye informasjon, vil ikke folk ta kurset, det er derfor det hemmeligholdes. Det tar ti minutter å lære seg teknikken, og hvis de forteller det så faller heller konseptet i grus.
    Takk for at du syns jeg er objektiv, jeg prøver å bare å fortelle min historie, slik jeg opplevde den, og så kan folk bruke den slik de ønsker. Tusen takk til deg!! beste hilsen fra Kjersti

    SvarSlett
  22. Hei, for en fin blogg dette var da. Veldig fine bilder og interessante innlegg.
    Jeg leser med interesse om dine erfaringer med LP. Selv har jeg ikke ME, men andre kroniske plager. Jeg kunne nok lett ha blitt anbefalt noe ala LP. Det du beskriver her bekrefter det jeg har ant, at LP er en form for hjernevask. Her blinker det illrøde lamper for meg.

    Jeg respekterer de som vil prøve LP og som mener de er hjulpet av det. Jeg er derimot veldig skeptisk til at dette skal bli en så anerkjent metode, ved at helsevesenet går god for den, at det fører til at NAV anbefaler eller til og med krever LP av brukere.

    For meg er metoden etisk betenkelig. Dersom pasienter eller brukeres verdier skal tas på alvor bør denne typen behandling være et av mange forskjellige tilbud og hundre prosent legitimt å si nei til.

    Jeg er også en analytisk person, og mener at den siden ved meg ikke er noe som skal parkeres bort noe sted. Å være analytisk er ingen feil med meg eller andre, det er en del av det menneskelig mangfold som vi trenger. Jeg er imponert over at du virkelig klarte sette dette til side og prøve LP. Det forteller mye om hvor desperat du må ha vært.

    Veldig bra at du skriver om dette. Jeg er en av de stemmene som føyer til, når det er snakk om ME og LP, at, være så snill, ikke dytt denne metoden over på oss andre plagede heller. Mange av oss trenger slett ikke denne typen metoder.

    Nå vet jeg at ME-debatten er lang og kroglete, og jeg er en som står utenfor den. Jeg har full forståelse for jakten på biologien, jeg heier på dere. Når det gjelder andre typer såkalte subjektive plager og også en del psykiske lidelser, ja så mener jeg det handler mye om verdier, menneskesyn og hva diagnoser og sykdom egentlig er. Og, hvis jeg kan være litt provoserende (kanskje?), om det jeg opplever som en overdreven privatisering av ulike lidelser. Jeg savner samfunnsperspektivet.

    SvarSlett
  23. Hei "gamle ugle"! Tusen takk. Ja, det er nok mange som lett kunne blitt anbefalt LP eller lignende. Jeg tror du har rett i at det ligner på hjernevask. Det er iallfall ikke lov å tenke egne tanker.

    Klart man må respektere de som mener de blir hjulpet av LP. Det er deler av helsevesenet som går god for den, og jeg vet også om at LP blir undervist i for helsepersonell. Ingen kan kreve LP av brukeren siden alle selv må betale 15 000 kroner. Jeg er enig i at metoden er etisk betenkelig, og mest fordi historiene nå kommer ut om folk som har blitt sykere av metoden. Det er mange som ikke har tort å si noe fordi man har en pålagt taushetsplikt fra LP, og mange føler også en lojalitet til coachen de gikk hos.

    Å være analytisk er ingen feil, det er jo bare av det gode vil jeg tro, men det er feil når man tar LP fordi det handler om å tro på noe og ikke på vitenskap. Ja, og jeg var og er desperat etter å ha vært helt sengeliggende i 3 år og vært alvorlig syk i nesten 20. Jeg ønsker meg inderlig et friskere liv.

    Det er mange som har andre sykdommer som tar ME. Jeg skjønner ikke helt hva du mener med samfunnsperspektiv, men jeg mener selv at det er viktig i betydningen av at samfunnet skal ta ansvar for syke mennesker, det offentlige skal gi folk et tilbud, og det er også viktig å kartlegge sykdommer i samfunnet. Og også se hvilke sykdommer som er utbredt i hvilke land. Jeg tror vel at både ME og MS er et vestlig fenomen.

    Takk for at du tok deg tid til å legge inn kommentar, beste hilsen Kjersti

    SvarSlett
  24. Hei igjen, skal prøve å utdype hva jeg mener med samfunnsperspektiv. Jeg tenker vel at vår helse, både psykisk og fysisk, påvirkes av de ulike forholdene vi lever under. Jeg tenker at tilnærminger som LP hvor du får beskjed om at "du gjør" ME eller andre smerter, for den slags skyld, er en ekstrem form for ansvar for egen helse, i både fortid, nåtid og fremtid. Dersom du ikke holder deg frisk nok til å arbeide og slik ligger samfunnet til last, ja så må du underkaste deg og la oss fikse på deg, bl.a. gjennom en form for hjernevask. Dette er veldig farlige takter, synes jeg. Og forteller om et syn på menneske som jeg ikke kan slutte meg til.

    Etter min mening må det være en balanse i hva folk kan gjøres ansvarlig for og hva som faktisk bare hender dem, og som kan slå ut som sykdom av alle slag. Det kan hende hvem som helst av oss, og ikke alltid finnes det godkjente diagnoser å sette. Og - hva er en diagnose da? Har ikke historien vist at mange diagnoser er produkter av sin tid?

    Min opplevelse med kroniske smerter, som jeg langt på vei er kvitt nå, er at jeg måtte lytte til smertene og tåle dem, ikke avvise dem eller overstyre dem med tanker. Dette viste seg å være veien ut for meg, men det tok tid. Og jeg bebreider verken meg selv eller mennesker i fortiden for at smertene ble et problem, like lite som jeg ville påføre andre skyld for sine sykdommer fordi de ikke tenker positivt nok. Hva vet jeg om deres omstendigheter?

    Når det gjelder ME så oppfatter jeg at det muligens kan ligge noen svar i immunsystemet her. Det du skriver om at dette er et vestlig fenomen er interessant og kanskje skulle vi undre oss litt over, som samfunn, hva det er vi gjør som skiller oss fra andre kulturer og systemer? Ikke velte dette over på enkeltmennesker og deres omstendigheter hele tiden.
    Jeg beklager hvis jeg virker litt skarp, men jeg er systemkritisk. Håper du tåler det.

    SvarSlett
  25. Hei, her er masse klokt, jeg vil bare dele noen linjer om hvorfor LP kan hjelpe på fysiske sykdommer (selv om jeg tror flere som har blitt frisk av ME har hatt en psykisk variant). I utprøving av nye medisiner får halvparten av pasientene juksemedisin. Selv om sykdommen er alvorlig for eksempel kreft er det noen som blir frisk av juksemedisinen. Dette heter placeboeffekt. Samme effekten har også den ekte medisinen, men den har også virkestoffer som utgjør hovedeffekten. LP har en ide om hvordan utnytte placeboeffekten maksimalt, og dette skal gi alt fra null til masse effekt. Selv meldte jeg meg på LP-kurs for å lære å leve med sykdommen best mulig. Jeg fikk godkjent motivasjonsnivået mitt, og beskjed om at symptomene mine ikke var standard ME-symptomer. Jeg tror jeg deler symptomer med de fleste som skriver her, og at den gruppen pasienter coatchen var ute etter kan bli frisk av LP.

    SvarSlett
  26. Til Tore Fjelldal: Det er jo fint at du ble hjulpet av dette. Men det betyr ikke at dette kan generaliseres til andre uten videre, verken de med fysisk eller psykiske plager eller sykdommer. Vi er alle fulle av individuelle historier.

    Noen av oss som har levd med kroniske smerter har hele livet tenkt bort kroppen vår. Vi blir ikke friske av å fortsette å tenke bort det kroppen vil fortelle oss. Tvert imot må vi ta dette på alvor, vi må lytte til kroppen for en gangs skyld. Altså motsatt av det LP og for den del den mest outrerte kognitive terapien forfekter.

    Jeg er faktisk veldig skeptisk til at folk skal fortsette å fortrenge det som trengs å bearbeides. Det kan i seg selv oppleves som retraumatiserende.

    Dette med placebo kjenner jeg selvfølgelig godt til. Nå vet vi vel ikke nøyaktig hva det er for noe. Kanskje er det kroppens egne legende krefter og kanskje er det mange mange måter å mobilisere dem på?

    Og hva er å bli frisk? Symptomfri for en periode for så å falle tilbake i det gamle? Mestring av et liv med de plagene en har?

    SvarSlett
  27. Så utrolig bra skrevet! Jeg både lo og gråt mens jeg leste. Takk for at du delte dette! Flere burde lese historien din.

    Klem.

    SvarSlett
  28. Hei igjen "gamle ugle"!
    Jeg er enig med deg. Klart at vår helse påvirkes av forholdene vi lever under. Lp gir folk absolutt et ekstremt ansvar for egen helse. Det er et svært betenkelig menneskesyn. De må jo mene at ME-pasienter oppfører seg som "ofre" og skyver ansvaret på alle andre, noe jeg ikke kjenner meg igjen i, og heller ikke fra andre ME-syke. Er man alvorlig syk, så er det jo et helsevesen som burde være der for oss. Å gi ME-pasienter enda MER ansvar er virkelig ubegripelig når dette er en pasientgruppe som har blitt direkte vanskjøttet av Helse-Norge. Mange diagnoser er produkt av sin tid eller sykdommer oppstått pga virus, bakterier. Ikke nok med det, mange sykdommer har hatt en diagnose uten at man har visst hva man har diagnostisert som ved mavesår som man påsto var rent fysisk, men som skyldes bakterien helicobakter pylori. Også MS ble i sin tid omtalt som "late som sykdom" før man fant at det var feil på myelinet som ligger rundt ryggmargens og hjernens axon (som er utgangen på et neuron som er en hjernecelle), og det er flere eksempler. Alle kan bli alvorlig syke. Godt at du langt på vei er kvitt kroniske smerter.
    Det er viktig å være systemkritisk, men enn så lenge så håper jeg på forskningsprosjektet til Fluge og Mella som i dag har fått 2 millioner mer til forskningsprosjektet sitt fra Helseministeren. Det er bare fantastisk, det skjer gode ting i disse dager!

    SvarSlett
  29. Takk, Tore N Fjelldal. Jeg kjenner godt til placeboeffekten. Den virket ikke på meg. Du skal være klar over at det er meget, meget få, hvis noen, som blir frisk fra sin kreftdiagnose via placebo. Jeg ønsker deg for øvrig god bedring fra sykdommen din! Og hvis LP hjalp deg til bedre å leve med sykdommen din, så er det flott!

    SvarSlett
  30. KJempegodt skrevet det siste innlegget ditt her også, "gamle ugle", kan bare hekte meg på det du skriver og si jeg er enig!

    SvarSlett
  31. Tusen takk, Kristine, at du også lo når du leste det, var veldig hyggelig, det er litt ironi "mellom linjene", herlig at du oppdaget det, tusen takk for kommentaren også. Tror det er veldig mange som har lest det nå, har hatt over 1000 besøkende her, ikke verst det:)

    SvarSlett
  32. Jeg heier på de Bergenslegene som forsker på ME. Det er virkelig godt nytt!

    Jeg ønsker samtidig velkommen en debatt om hvordan vi behandler hverandre når livet røyner på, av mange ulike grunner, også når det ikke passer inn i skjemaene våre. Tror vi trenger gjenopprette tilliten til enkeltmennesker.

    SvarSlett
  33. Ja, det er fantastiske nyheter, de fikk TO millioner i dag til mer forskning på RItuximab!
    Kjempeviktig tema du nevne rher, og hvordan vi behandler hverandre når livet røyner på, her er det nok mange følelser og tanker både hos den syke og blant pårørende og venner.

    SvarSlett
  34. Dette du forteller minner om noe som står i boken "ME-en sykdom i tiden" av Sidsel Kreyberg. Prosjektet det er snakk om skulle vise effekt av fysisk trening ved ME, nevrasteni eller kronisk utmattelsessyndrom (det var visst ikke så nøye med diagnosen). Hun som forteller sin historie hadde hatt ME siden oppveksten og aldri hatt noe tilbud fra helsevesenet, så hun var høyt motivert for å delta i prosjektet og redd for å bli utestengt hvis hun ikke var "lydig". Hun opplevde også at flere hadde det på samme måte. Hun sier i boken at hun ved oppstart måtte krysse av på et skjema for hvordan hun følte seg, og krysset av for "dårlig". Etter hvert skulle de krysse av for hvordan de følte seg, men hun oppdaget da at det ikke var noen mulighet for å krysse av for at man var blitt verre. I boken står det: "Ettersom hun ble verre, sa hun fra til kursleder om dette problemet, men fikk følelsen av at hun hadde gjort noe galt. Flere på gruppen hadde samme opplevelse, og ingen av dem greide å finne ut hvem det var kursleder mente når han fastholdt at de fleste ble bedre. De antok det måtte være noen på en annen gruppe." Hun sier også: "I løpet av 6 mnd. forskning/behandling kom jeg med uriktige opplysninger siste 4-5 mnd. Jeg unnlot å trene 10 min. pga smerter og total utmattelse resten av dagen og dårlig flere dager etter det. For å være helt ærlig ble jeg enda verre etter at jeg begynte hos ham og jeg er enda ikke begynt å bli bedre." Denne fremgangsmåten er altså ikke unik for LP, men anvendes også innenfor "skolemedisinen" når det er snakk om psykiatrisk forskning. Det er derfor ikke overraskende at skolemedisinen godtar denne typen svindel (som at man må skrive under på at man er frisk ved kursets avslutning) fra dem som driver med LP-kurs når den åpenbart godtar det som ellers ville vært regnet som juks i forskning blant sine egne.

    SvarSlett
  35. Kommentar til anonym: Tror det kan ha vært et klosset forsøk på å arrangere en eller annen placebo-effekt, det du forteller om.

    Tankegangen kan ha vært å programmere positivt, ved å unngå ord som verre. Det finnes som du sier terapier som anvender dette, innen psykiatri bl.a. Og det er anerkjent og såkalt evidensbasert, kanskje fordi hjernevask i alle fall for en stund, kan virke symptomdempende. Og noen mennesker ønsker kanskje dette?

    I bunnen for dette kan det ligge overbevisninger, ev. "sannheter" som at troen på at en blir bedre, faktisk gjør en bedre. Men mange av oss egner oss ikke for dens slags lurerier, enten det nå er av fysiske årsaker, eller fordi vi faktisk trenger å ta kroppens signaler om psykiske forhold på alvor.

    SvarSlett
  36. Hei anonym fra onsdag 30 nov! Takk for tips om boka til Sidsel Kreyberg. Jeg har snakket med henne en gang for lenge siden i ME-foreningen, men ikke lest noe hun har skrevet. Prosjektet du nevner ligner mye på lightning process. Så det var ikke rom for å føle seg verre enn "dårlig", der ser man altså, press på å skrive at man er bedre, og så sitter alle der uten å kjenne bedring. Jeg har selv vært forsøkt trent opp med to fysioterapeuter, hun ene kjørte meg hardt og jeg ble totalt sengeliggende. Den neste var litt "snillere"; men jeg var til slutt så syk at jeg kom på sykehuset. Tenk at folk lyver for å tilfredsstille kursledere. Det er kjent at man blir sykere av trening når man har ME. Jeg vet at skolemedisinen tror at trening er den eneste veien, og det er jo egentlig litt forståelig: Veldig mange sykdommer gir bedring ved trening. Tror ikke det er så mange der man blir dårligere. Og etter at man har hatt ulike typer sykdommer er også trening ofte anbefalt. ME er jo en komplisert sykdom, og ikke enkelt for hverken pårørende eller helsearbeidere å forstå, og dette med trening er iallfall godt ment, men så feilslått. Vi får håpe nå at informasjon og opplysning og kunnskaper om ME blir formidlet til de som har å gjøre med denne pasientgruppen. Sier man at man ikke kan trene, så blir man sett på som vrang. Det er bare et par dager siden sist jeg sa at jeg ikke kunne trene, og vedkommende ble veldig overrasket, men jeg har lært å stole på meg selv, så jeg har lært meg å takle de som ikke forstår. Hun ene fysioterapeuten sa til meg at: Du må lære deg å forstå at folk ikke forstår"....vet ikke hvor enig jeg er, men jeg lar meg ikke presse lenger til å gjøre noe jeg blir sykere av. Tusen takk for innspillet. Hilsen Kjersti

    SvarSlett
  37. Hei "gamle ugla". Takk for kommentar, jeg tror du har rett i det du skriver. "Tankens kraft" har jeg liten tro på når det kommer til alvorlige sykdommer, men at man prøver å tenke positivt er alltid av det gode, men frisk av det blir man ikke, hilsen kjersti

    SvarSlett
  38. Hei, fikk lyst til å gi deg et lite dikt:

    SITTER I …?
    Det sitter
    i hodet,
    sies det.

    Hos meg
    sitter det
    godt fast
    i kroppen,
    sier jeg.

    SvarSlett
  39. Hei "gamle ugle", tuuusen takk for diktet. Flott dikt, og så vakkert at du fikk lyst til å gi meg et dikt. Så fint at du skriver dikt!! beste hilsen fra Kjersti

    SvarSlett
  40. Det er en stund siden du hadde dette innlegget, men det siste er jo at to norske forskere har funnet ut at kreftmedisin hjelper. Altså sitter ME ikke i hodet. Min eldste sønn fikk diagnosen og var totalt sengeliggende i ett år. Orket ikke å svare i telefonen en gang. Jan ble testet av flere psykologer men de fant ingen "feil" ved ham :) Det han gjorde var å se på hva slags matinntak han hadde, hvilken energigivende næring de hadde, og små runder med fysisk trening. Som f.eks. å komme seg ut av senga. Han er ennå ikke helt 100% men mye bedre. Uten LP eller andre "mirakelkurer". Bare ren sunn fornuft.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nettopp, jeg har skrevet flere innlegg om Fluge og Mella som har funnet at kreftmedisinen rituximab kan hjelpe ME-pasienter til å bli enten bedre eller helt friske. Så leit å lese om sønnen din Jan. Jeg var like syk som Jan, kunne ikke snakke i telefonen. Nå hjalp ikke ren sunn fornuft på min sykdom da selv om jeg drev gradert bevegelse og sunn kost. Så det virker som ulike ting hjelper på de forskjellige, og kanskje er det flere sykdommer som har mange felles symptomer.

      Slett
  41. "Jan" skulle være "han" :)

    SvarSlett
  42. Dette høres jo helt ut i tråd med hva Sankt Olavs hospital, avd smerteklinikken driver på sine M.E. pasienter. Etter 1 år hos dem, måtte jeg kaste inn håndkledet for jeg ble rett og slett forbannet på uttalelsen fra psykologen som påsto at jeg jo ikke gjorde som jeg ble bedt om, på tross av at det var det eneste jeg hadde gjort i dette året.
    Da hadde jeg måtte høre på at han hadde gjort en M.E. pasient som var langt sykere enn meg helt frisk. Vedkommende hadde ligget i et mørkt rom i flere år, med hørselsvern og ute av stand til selv å kunne spise eller gjøre noe så simpelt som å vaske seg selv. Ifølge psykologen (som jo strengt tatt ikke har lov å diskutere pasienter, og ihvert fall ikke med andre pasienter de har inne til behandling), hadde han klart å få vedkommende til å komme til behandling for egen maskin på bare 2 uker, og etter 3 måneder, hadde vedkommende vært helt frisk. Så dette skulle jeg jo også klare, om jeg bare gjorde som han sa.
    Jeg hadde tatt turen på det kjøpesenter etter endt time, ikke bare en gang - men hver gang. Og hver gang endte det med samme resultat - sengeliggende i 2 uker frem til neste time på klinikken...

    Den dagen han sa det bare satt i hodet mitt, og jeg ikke måtte gå og legge meg, selv om at jeg ved flere anledninger hadde presetert å falle i søvn, mens jeg forsøkte å komme ut av yterklærne, så var det bare noe som satt i hodet mitt ?

    Jeg tok meg sammen den dagen og ga min hjertens mening til ham om at han burde holdes langt vekk fra pasienter, og han skulle være glad for at jeg ikke hadde ork til å rapportere han inn for helsemyndighetene. Men at han kunne ta sine talenter og så ellers holde seg langt borte fra meg. Jeg ville ikke finne meg i å bli behandlet på en slik måte når det eneste jeg hadde gjort i en lang periode av livet mitt, var å gjøre nøyaktig som han ba meg om, og det eneste jeg oppnådde var at hjemmet mitt så ut som en søppelhaug fordi jeg ikke engang orket å sette oppvasken i oppvasken, ennå mindre å tømme den når jeg endelig klarte å samle nok energi til å få den startet. For ikke å snakke om at haugen med vaskeklær hadde hopet seg opp til farlige mengder og hjemmet mitt antakelig var på rannen til å bli deklarert som helsefarlig fordi jeg i mange måneder ikke hadde klart å starte støvsugeren... og da snakker vi ikke engang om det lite helsefrembringende som lå i at jeg ikke klarte å laget skikkelig middag engang, men kunne til nødd strekke meg til å koke litt ris i riskokeren. Var et under jeg ikke hadde brent ned huset for å sette på en kjedel med vann, var lenge glemt før jeg i det hele tatt hadde fått kommet meg ut kjøkkenet igjen.

    Og så mente vedkommende at jeg ønsket å ha det slik ?

    Den dagen de faktisk har noe skikkelig behandling å tilby, skal jeg være den første i køen. Slik det er nå, har jeg det egentlig ganske så ok innen for strengt begrensede rammer. Går jeg utenfor de rammer, må det betales i dyre domme i mange uker etterpå, i form av smerter i kroppen og et hode som kjennes ut som den tommeste plass i hele universet..

    Beklager at jeg ikke publiserer under fullt navn, men ønsker ikke at mine nærmeste skal vite hvor galt det egentlig står til, for den smerten vil jeg rett og slett ikke påføre dem. De syns det er ille nok å se på som det er.

    SvarSlett
    Svar
    1. hei "anonym", takk for at du deler Jeg leser med smerte det du har opplevd. Det er hårreisende lesning, men jeg tror mange pasienter har lignende erfaringer. Du var modig som sa imot psykologen. Vi får håpe på behandling snart! Hilsen Kjersti

      Slett
  43. Det har gått noen år siden du skrev dette ser jeg, men folk deler det heldigvis enda,så jeg fant det via FB i dag. Skal ikke si så himla mye, for det kommer helt sikkert til å renne inn med kommentarer igjen nå, men det jeg virkelig ønsker å si er TAKK <3
    Håper det går greit med deg :)
    Hilsen en MEdsøster

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Huldra! Tusen takk for kommentar. Håper du ser denne da det er noen dager siden. Ja, det er noen år siden jeg skrev dette. Så artig at du fant det via fb, jeg ante ikke at det fortsatt blir delt av og til. Viktig er det at det når folk at dette kan i verste fall være farlig. Tror ikke det kommer mer kommentarer om dette. Jeg må si at det at du sier TAKK er dypt rørende.

      Jeg har lagt hele opplevelsen med lightning process bak meg, og bruker kreftene på andre og positive ting :) Det går etter forholdene greit med meg. Håper det samme med deg!! Så godt med en MEdsøster!! Ønsker deg en så bra sommer som mulig!!

      Beste hilsen fra Kjersti

      Slett
  44. Tusen takk for at du har brukt krefter på å fortelle dette! Ønsker deg alt godt - og nok tid til hvile! (Jeg har ikke hatt ME selv, men min mann hadde det i 18 år, og yngste jenta vår hadde det i syv år. Jeg er glad vi ikke hørte på alle tipsene om å prøve LP!) Lykke til videre!

    SvarSlett
  45. Utrolig godt innlegg å lese nå. Jeg tror på tNkrns makt og har brukt den i situasjoner jeg gruer meg eller bør forberede meg. Men,- jeg tror også at noen ganger virker placeboeffekten,- som da jeg var liten og hadde litt vondt i magen. Da fikk jeg to sjeer musikk som medisin. Funka! Men da jeg var virkelig syk så var det helsevesenet som måtte til. Man tuller ikke med syke mennesker... . Informarivt og nyttig å lese, hilsen meg som har braklandet og sover,sover,sover og zzzzzzz. Takk for du delte

    SvarSlett
  46. Utrolig godt innlegg å lese nå. Jeg tror på tNkrns makt og har brukt den i situasjoner jeg gruer meg eller bør forberede meg. Men,- jeg tror også at noen ganger virker placeboeffekten,- som da jeg var liten og hadde litt vondt i magen. Da fikk jeg to sjeer musikk som medisin. Funka! Men da jeg var virkelig syk så var det helsevesenet som måtte til. Man tuller ikke med syke mennesker... . Informarivt og nyttig å lese, hilsen meg som har braklandet og sover,sover,sover og zzzzzzz. Takk for du delte

    SvarSlett
  47. Hei Petrus og Petrine! Så fint at du likte innlegget!! Man kan absolutt bruke seg selv og sine tanker til å takle livet, stressende situasjoner og til ting man gruer for. Musikk som medisin er helt nydelig. Uten musikken blir livet trist.

    Men så skriver du at du virkelig var syk, så var det helsevesenet som måtte til. Det er poenget, og så viktig at du skriver. Klart man ikke tuller med syke mennesker!

    Har du braklandet, da håper jeg du får hvilt deg opp!! Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive her midt i at du sover og er utmattet!

    Varme julehilsen fra Kjersti

    SvarSlett