Jeg får ikke nok, og det gjør ikke andre heller--sommer, hav, poesi, livet, steiner

I Stavern, sett mot Risøya

Vi får ikke nok av den noen av oss. Jeg tenker på sommeren.  I disse dager snakker vi om at sommeren er slutt. Jeg syns det er bedre å si at sommeren er slutt for DENNE GANG! Den kommer igjen om en stund. Siden jeg ikke får nok av den, tok jeg masse bilder av blått hav og blå himmel. Jeg legger dem ut her, så kan jeg kikke på bildene når vinteren er over oss, og kjenne at det kommer flere somre.

Jeg har en drøm om en gang å reise til varmere strøk og bli der lenge. Det er fint å ha drømmer.

Tatt mot Risøya. Der var jeg forresten på en uforglemmelig kristen leir i min ungdom.

Tatt mot Stavern fyr

Brygga i Stavern der de har en kjempekoselig fiskerestaurant med nydelig mat

Brukt tele mot Risøya

Jeg kom over et dikt av Halldis Moren Vesaas, og hun syns også det er vemodig å ta farvel med sommeren. Riktignok er det fjellet hun tar avskjed med, men følelsene som diktet skildrer, blir det samme som for oss som tar farvel med det vakre havet.

Her er det, skrevet i 1947, fra diktsamlingen “Treet”, og poesi på nynorsk er som musikk for meg, vakkert, vakkert.

Siste dagen i fjellet


Så var det slutt. Ein sommar til var gått
og dagen komen da vi skulle heim att alle.
Forutan sol låg fjellet, sløkt og grått,
og bjørka lét det siste lauvet falle.

Vi hadde gjort oss ferdige og tok på veg,
den lange veg til dals ned gjennom glisne lier.
Det skrall i steinet veg av harde hestesko-steg.
No kjem vi ikkje att på lange tider.

Eg reiv i farten nokre blåbær opp og åt.
Enn lever i meg som ei beisk-sval kjelde
den smak av frosne bær og tappert nedsvelgd gråt,
den siste smak av sommaren i fjellet.

av Halldis Moren Vesaas

En mosegrodd stein jeg kom over ved stranda

En annen stein.

 Steiner som står der, uforanderlige, fra år til år. Det er noe godt med symbolikken der.

Nå googlet jeg “stein som symbol” og fikk masse treff.  Jeg fant dette: 

“Steinen utøver tiltrekning på mennesker, den har en betydningtyngde i seg som synes uutgrunnelig. Jo mer oppmerksomhet den får, desto tyngre blir den. Sporene av en slik fascinasjon finner vi gjennom hele menneskets historie, og stein trollbinder mennesker i dag som før. Noen plukker med seg steiner fordi de kan ha en vakker form eller farge, mens andre bruker sin skapende evne og lar steinen bli skulptur. For den som har arbeidet med stein utfordrer den tålmodigheten, det betyr å innlate seg på den og respondere på det som ligger i den ennå ubearbeidede steinen. Kun i "dialog med steinen" er det mulig å gi uttrykk for det steinen allerede har i seg. “’


Dette ble nesten litt voldsomt for meg, iallfall dette med å være i “dialog med steinen” , ble liksom litt  utenfor den realismen jeg liker, så jeg fant dette også i Wikipedia som er mer jordnært og opplysende, og noe jeg mer kan relatere til mitt forhold til steiner:

“Stein er brukt som symbol på det evige i mange kulturer. Stein er et stykke av en bergart.
Enkelte bergarter slår gnister, de kunne ha spesielle former og noen falt ned fra himmelen (metoritter). Mennesker har helt fra tidlige kulturer brukt stein som et bygningsmateriale til hus, våpen og redskap. Steinen fikk også tidlig en symbolsk verdi eller tolkning.
Steinen er hard og bærer preg av å være solid, bestandig og uforgjengelig. Dette gjorde den til et generelt symbol på det evige, den guddommelige makt”.


Det er steinen som symbol på det uforgjengelige og uforanderlige som appellerer til meg.  Jeg husker jeg fikk en stein, nesten formet som en fisk, av en venn en gang. Det var fint!

Og med et bilde av noen reinfann har jeg lyst til å si: TAKK FOR I SOMMER!