Det er ingen hverdag mer

 

Tittelen på blogginnlegget er tittelen på et dikt skrevet av Gunvor Hofmo, og er hentet fra diktsamlingen "Jeg vil hjem til menneskene" som ble gitt ut i 1946. Gunvor Hofmo var en  etterkrigsungdom som reagerte sterkt på hendelsene fra krigen. 

Nå ser vi at dette diktet også er høyaktuelt i dag. Dette er et pessimistisk dikt der fokuset ligger på empati og sympati for ofrene.

Det er ingen hverdag i Norge i dag, og det vil ta tid for vår nasjon å bearbeide dette som har skjedd. Nyhetskanalene viser nå fram grusomme vitneskildringer fra de som overlevde angrepet på det fredelige Utøya, og den årlige ungdomsleiren der det alltid har vært hovedvekt på fred, fellesskap og kamp for likhetsidealer. Så vakkert. Og så brutalt at det finnes et menneske som har kommet på ideen å ville utrydde Norges og arbeiderpartiets flotte ungdommer og også generelt alle i arbeiderpartiet og i statsledelsen. Det er hinsides all forstand.

Vi begynner å ta innover oss at dette har skjedd. Virkeligheten fredag 22. juli overgikk all verdens fiksjon!

Nå ser Sigmund og jeg på et  TV-program om fugler på NRK2, det første vi ser som ikke omhandler terrorhandlingene. Sigmund mente at nå var det på tide med et avbrekk, og kanskje er dette snart en begynnelse for alle? Den akutte fasen er snart over, vi kommer fortsatt til å reagere, føle, gråte i lang tid framover. Med tid og stunder håper jeg vi alle klarer å få tilbake roen og den verdigheten som nesten er et nasjonalsymbol for det norske folket. Vi er noen tøffinger her i nord, men vi er også veldig sårbare. Denne sårbarheten har kommet til uttrykk til og med hos statsråder jeg aldri har sett uttrykke følelser tidligere.

Jeg er takknemlig for at vi har Jens Stoltenberg til å lede landet vårt. Han har vært suveren, sårbar, sterk, svak, og han har midt i både landets og egen sorg, klart å gjøre dette på en måte som har inngitt trygghet og tillit, akkurat det vi trengte når noe så grusomt og ubegripelig skulle hende.

Norge blir aldri det samme. Vi har fått et dypt sår som for alltid vil være der, men likevel er det en unison holdning om at vi skal finne fram til et nytt Norge, en ny tid der vi skal stå enda mer sammen, fellesskapet har blitt enda sterkere. Vi skal møte grusomhetene med enda mer varme, enda mer demokrati og enda mer åpenhet.

Her er diktet til Gunvor Hofmo og hun skildrer stillheten, den stillheten som kom idet eksplosjonen skjedde, denne stillheten er knugende og smertefull, den forteller at “det er ingen hverdag mer”. 

Men vi har også opplevd en annen stillhet. Stillheten da hele Norden sto stille i ett minutt på mandag, stillheten utenfor Oslo domkirke og utenfor kirker og minnesmarkeringer rundt om i landet. Stillheten der vi har minnes ofrene, der vi har kjent på verdigheten til et stolt folkeslag som har fått et dypt sår i sin fellesskapssjel!

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem,
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

av Gunvor Hofmo