Dagen har været strålende, solen har vist seg fra sin mest generøse side, og den har ikke vært gjerrig på strålene og temperaturen. Jippi: Ordentlig sommerfølelse.
Vi var i Larvik, det myldret av glade mennesker, mange spiste softis og det gjorde også vi der vi satt mitt på torget i Larvik som er et gammel, edelt torg med brostein og “sjel”. Jeg fikk både sett og tatt bilder av barn, hund og fugler som badet og drakk av springvannet der. I tillegg ble det jo littegranne shopping på meg. Det beste var at jeg orket hele fire timer uten gåing da, men likevel, så bra sammenlignet med i vinter!
Så kom kvelden, jeg hadde kjøpt med meg blomster hjem som skal avfotograferes, sånn som disse i dette innlegget er blitt.
Rundt midnatt kom dokumentaren “Gazas tårer”, regissert og laget av Vibeke Løkkeberg mens hennes mann Terje Kristiansen har vært produsent. Det sies at noen scener er blitt klippet, men i hovedsak er dokumentaren så ekte som den kan få blitt, og her må vi si at virkeligheten overgår fantasien. Her var krigen uredigert, ikke pyntet på, vi ble dratt rett inn i konflikten der vi fikk se det folk normalt ikke får se i krigsfilmer og dokumentarer om krig. Vi hører om kriger, om drap av barn og kvinner, men vi tar det ikke ordentlig innover oss. I denne filmen kunne man ikke la være, det var ingen mulighet for å svinge utenom de verste scenene. Den var så rå, sterk og grusom at ordene finnes ikke. Jeg vet bare inni meg at jeg ikke tror at noen vinner på en krig, og de som taper er de svakeste blant oss nemlig barn og kvinner. Det var vondt å se barn som døde foran øynene på oss, barn som var blitt skutt i filler. Vi hørte barn som gråt etter foreldrene sine, vi hørte fedre, mødre og bestemødre som gråt etter barna sine. Men alle taper i en krig uansett hvilken side man er på!
Jeg kan ikke nok om Midtøsten-konflikten, det er ikke selve konflikten jeg ville ha engasjert meg i, men jeg skulle gjerne hjulpet de som har blitt ofre i en grusom krig! Man kan aldri være uberørt av å se en sånn film mener jeg. Å se filmer med krigsinnhold behøver ikke være så ille, men dette var på blodig alvor, bokstavelig talt, selve virkeligheten, og da er det bare en sår tråd gjennom det hele og åpne sårkanter uten mulighet for å få dem helbredet. De døde er døde. De som fortsatt lever vil bli minnet på resten av livet skrekkscenarioer over hvordan deres familiemedlemmer ble drept, noen ble henrettet på åpen gate, til og med små barn ble det. De vil bære med seg en dyp smerte som kanskje kan bli lettere å bære etter hvert, men smerten i kroppen og sjelen vil være der for bestandig.
Anbefales på det sterkeste!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar