Krise på krise, men hurra for pappa!

selvportrett

Ordtaket sier at “en ulykke kommer sjeldent alene”, vel jeg er ikke overtroisk, men denne våren har det skjedd litt i overkant mye. Jo, jeg kan skrive om det nå for det meste forblir uløst og må legges bak meg, og så er det det som kan løses. Hurra for de sakene man kan gjøre noe med.
Og ikke minst: Hurra for pappa som i dag fyller 79 år. Sigmund har heist flagget for ham, og han entret vårt lille paradis for et par timer siden hvor han skal være en stund. Det var voldsomt til oppakning han hadde, og Sigmund så sitt snitt til å gi meg en liten kommentar om at han nå skjønner “hvor jeg har det fra” med all pakkingen. Kan man egentlig arve dette med å pakke med seg store lass av alt mulig? Joda, jeg er nok litt lik faren min.  Faren min var godt utstyrt med mat, medisiner, elektronikk, sko, utrolige mange detaljer som var på plass,  men manglet faktisk det mest vesentlige og selvfølgelige, haha. Les gjerne videre nedover her…..!

pappa, 79 år i dag

Vi drakk vin, spiste reker, fiskepudding i skjell,  sol, vindstille og alt var NESTEN perfekt, for midt i dette sto min kjære pappa foran meg med et fortvilelsens skjær over seg: “Jeg har glemt igjen kofferten med alle klærne hjemme”. Jeg tok den positive vrien med én gang, “Vi kjøper nye på dressmann i morgen”. Vel, så enkelt syns ikke min pappa at dette var. Egentlig kunne jeg også ha glemt igjen en koffert når man har med minst 10 kolli og bilen er sprengfull, hvem kan ikke da glemme igjen en koffert som står igjen alene på et soverom?

pappa slukker tørsten

Det gjelder å se etter løsninger, og jeg fant kun én. Og det er min kjære nevø, Stian og min pappas barnebarn som har nøkkelen til pappas leilighet. Sms først, så ringte han. Til alt hell og en overmåte godvilje fra min kjæreste nevø, kommer han nedover med kofferten til pappa i kveld, og da blir det bursdagsfeiring også. Se, ting løser seg.

Plenen er ødelagt, men ingen grunn til å forvile, det dreier seg tross alt om noe som kan fikses

At plenen vår er varig ødelagt, at vi er oversvømmet av gjørme og vann får stå sin prøve. Vi har allerede betalt 8 tusen for å fikse den, nå har jeg bestemt at vi venter til neste vår og ser an. Antagelig må vi “bygge opp” tomta så den ikke er det laveste punktet i området, for det er hit alt vannet kommer. Jadda. Det blir dyrt er alt jeg vet.

Som om ikke dette er nok så har jeg hatt et par skikkelige smeller av mellommenneskelig karakter. Disse sakene er mer av den uløselige sorten, og da må man bare legge det bak seg. I tillegg har jeg jo skrevet noen innlegg om helseproblemer (ikke utfordringer, man kaller tingene ved deres rette navn, når det er problemer så er det faktisk ikke utfordringer!!), men det har jeg skrevet nok om for lang tid framover. Jeg føler meg bedre enn på lenge!
Nå er det bare å glede seg over at det er full sommer og at livet er det beste man har!

Sigmund og pappa