Det har seg sånn at jeg er ved min 3.-kjøpte hund. Mine første to hunder tigde (oii, her ble jeg usikker på bøyningsformen. Heter det å tigge, tigger, tigget, har tigget eller å tigge, tigger, tigde, har tigd eller er det å tigge, tigger, TAGG, har tigget, nå ble det en laaang parantes her, men jeg ser at det er valgfritt mellom preteritumformen TAGG ELLER TIGD ved nærmere undersøkelser på nett), så da syns jeg det passer for en hund at den “tigde”. (Må bare erkjenne at mine norskferdigheter har tapt seg heftig etter noen år på internett, chatting og facebook, det går fort og fingrene er så kjappe at hjernen ikke alltid henger med i “svingene”) Ble enda en parentes dette, men nå kommer poengene som perler på en snor altså:
Mine to første hunder, ja, de ikke bare tigde, de stjal. Dette har jeg skrevet om før, særlig da hund nr. 2 forsynte seg av julekakene i mitt lille førjulsselskap og en av gjestene skrek: “Nå har hun spist på ALLE kakene”. Og når kaker var omtrent det eneste jeg serverte, ble det litt trasig.
Jeg er altså ved min 3. hund. Bestemmelsen om at her skulle det hverken tigges eller stjeles ble innført lenge før hun arriverte sitt nye hjem. Hun var på valpekurs, og ble en prektig, søt valp, som adlød “nei” bare man sa det med lav, myk stemme. Man skal ikke behøve å bruke UTESTEMME for å sette grenser for en hund, bare så det er sagt eller skrevet, men samtidig skal det innrømmes at jeg har skreket noen ganger når en av mine to første var på tokt og gjorde rampestreker, eller begge to sammen; for to hunder som er “buddiser” kan gå i et fascinerende tospann!
Cirkeline heter min 3. hund, og hun var lydig svært lenge. Jeg kunne sette maten min foran snuten hennes, og hun snudde seg vekk! Det var hunden sin det!
Men så en dag var det at jeg ble svak, svært svak, og til mitt forsvar, hun var blitt over 10 år. Jeg tenkte at nå nærmet det seg slutten på hennes hundeliv, så hvorfor ikke lempe litt på reglene og la henne få litt ved bordet i NY OG NE? Det har vist seg å være en svært uklok tanke!
Det er utrooooolig hvor lærenem en ellers sta, døv og trassig dachs kan bli. Hun lærte å tigge på et mikrosekund. Det kalles læring ved betinging i psykologibøkene, men her var det i lyntempo. Det kan nevnes at hun måtte opp i flere hundre repetisjoner for å lære seg å gi labb, og at svært mange repetisjoner aldri førte til at hun kunne apportere, altså å komme til meg med den ballen jeg kastet. Da jeg skrek et håpefullt “HENT”, stakk hun selvsagt av med ballen logrende i lystig lekeatferd. Dachsen er trassig og rent anatomisk er det litt plundrete for denne kortbente, langkroppede hunden å løfte på den ene labben, men tiggingen viste meg hvor kjapp hun kan være. Nå er hun jo over 12, og jeg har hatt TO år med tigging. To store, brune, bedefulle, litt våte øyne ser meg dypt i øynene mens hun legger den ene labben sin på armen min, og neiii, det er ikke vanskelig å forstå hva hun vil, og hun skjønner også at jeg skjønner…henger du med? Hun tigger ikke i ny og ne slik intensjonen var, hun tigger så å si hele tiden, og når man er ved sin 3. hund, da bør man virkelig vite hvilket mas man utsetter både seg selv og sin hund for. Jeg ser selvsagt en annen vei når jeg kjenner blikket hennes på meg, men når labben først ligger bestemt, men pent på armen min for så å begynne å skrape litt når jeg ikke reagerer, da kan jeg i grunnen ha det så godt. Jeg har bedt om det!
Hun har i disse to årene tigd til seg diverse, og for å dempe denne atferden noe har jeg laget egen “godteskål” til henne med hundegodiser, og der var hun også kjapp i hodet. Hun lærte øyeblikkelig å sette seg foran den skålen som står oppå en hylle, og hun kan faktisk pipe høylydt om hun ikke får, og hun kan også bli ganske “insisterende” vedrørende påfyll når skålen er tom. Da titter hun først opp på hylla og så bort på oss. Hvis vi ikke reagerer piper hun med lys, vennlig røst, og om vi ikke da adlyder henne, legger hun stemmeleiet ned en oktav eller to. Så det så! (Pussig, noen sier at hun er bortskjemt, åhh)
Om det er en hundeier eller flere som leser dette innlegget: IKKE LÆR HUNDEN DIN Å TIGGE VED BORDET! Og her kommer det velkjente, “gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør”. Den dagen min 4. kjøpte hund er anskaffet, da blir det INGEN godbit ved bordet, nei, ei heller når hunden viser tydelige alderdomstegn. Det gjelder bare å være konsekvent og ikke bli “svak”.
Grunnen til at jeg kom på dette nå er et annet argument som mange ikke tenker over: Det er ikke sikkert hunden din tåler menneskemat! (Det kan også bety at den menneskematen heller ikke er noe for deg, men det er et helt annet kapittel.) For at jeg skal klare å sette grenser for min neste og kanskje siste hund (Sigmund mener vi kanskje bare rekker én hund til, huffda, årene går), må jeg tenke at det beste for hunden er at den ikke får mat ved bordet. Det er best for alle hunder at de generelt får grenser, og en sunn, god hundeoppdragelse der belønning ved riktig atferd er min beste metode og er den som har fungert best.
I går spiste jeg sunn menneskemat: kylling, og Cirkeline tåler nemlig ikke kylling, hun kaster opp av den, og det er jo litt sårt nesten å ha henne hengende rundt meg der hun ydmykt (tross alt) venter på en liten bit, og jeg føler meg litt egoistisk der jeg nyter velduftende kylling mens jeg kjenner et heftig blikk og en bestemt labb på armen min!
Da avslutter jeg med å oppfordre hundeeiere til spesielt å aldri (og da mener jeg A L D R I!) gi hunden mat ved bordet, og min generelle oppfordring er å gjøre hunden din lydig. Lydige hunder blir de lykkeligste! Den beste innlæringsmåten og den mentalt sunneste er å belønne ved riktig atferd, overse uønsket atferd og aldri skrike til hunden din! Valpekurs er et “must”. Der får den i tillegg også sosial trening.
Fortsatt god sommer til de av dere som fortsatt leser bloggen min i “finværet”, hehe, ironi er ikke min sterkeste side, men av og til glimter selv en ironisvak til. Som en liten tilleggsinfo for dere som ikke har fulgt værmeldingen, det skal visstnok komme 100 millimeter med himmeldråper de neste to døgnene, men det er et annet kapittel som jeg kanskje kommer tilbake til. Mulig noen har funnet på ordet "himmeldråper" før meg selv om jeg fant på det nå, men jeg syns det gir litt bedre assosiasjoner enn "regn".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar