De så sine venner dø!

Det er offisiell flaggdag i dag, og hele Norge flagger på halv stang. Vi er i landesorg. Vi flagger her i Stavern også. 

I dag er det minnesmarkeringer, de to første begravelsene, hjerteskjærende og rørende video om Bano fra Nesodden intervjuet noen timer før hun ble drept. Ei jente som flyktet fra Kurdistan, og som meningsløst blir henrettet i fredelige Norge.  Videoen ble sendt på TV2 mens vi så alle hennes pårørende (med deres tillatelse) og deres reaksjoner på å se jenta si strålende og sprell levende.  Noen timer senere var hun brutalt drept.

Hvor mye klarer vi å ta innover oss av dette?  Jeg syns vi bare skal ta det innover oss. Tenk bare på hva de pårørende og andre berørte må ta innover seg disse dagene.

Og kanskje det verste: De så sine venner dø, ungdommene fra AUF, de satt i klippesprekker, gjemte seg på tenkelige og utenkelige steder og så sine venner bli meid ned, de så dem ligge og lide uten selv å kunne gjøre noe fordi de da selv ville bli drept. De så sine venner dø mens de fryktet for sitt eget liv.

Det er mange refleksjoner en gjør seg i disse dager, om politiets rolle, om drapsmannen, om de pårørende, de som kjemper for livet på sykehusene og de som kjemper for å redde dem.

Tankene mine går nå til alle som er drept. Tankene mine går til de som skal begrave sine kjære, det er 2 begravelser i dag, og da er det 75 begravelser til. Surrealistisk. Jeg gråter med dem. Det er lov å gråte nå.

Jeg la inn et dikt av Gunvor Hofmo forleden dag. Hun er en av dem som opplevde å se sin venninne dø under 2. verdenskrig. Hennes venninne Ruth Maier ble fraktet i skipet Donau og sendt i Hitlers gasskammer i Auschwitz. Hun har skrevet et dikt om dette, og det er dessverre veldig aktuelt i dag, og dette diktet kan sette litt ord på hva de overlevende har gått igjennom.

Gunvor Hofmos dikt:

Jeg så min venninne,
den eneste, jeg så henne
gå for å dø.
Og siden har trærne sørget,
og siden har Døden trukket
min kropp og sjel og stemme
ut i fortvilelsens sjø!