Det er mange måter å miste noen på

 

Berg nye kirke i Brunlanes

 

Vi mennesker opplever alle å miste noen. Det er ikke alltid døden som skiller en fra en man er glad i. Mennesker kan forsvinne ut av ens liv av ulike årsaker. Noen vennskap  løser seg opp “naturlig”, noen “sier opp” et vennskap i en telefonsamtale, noen blir langsomt borte som ved ulike sykdommer. Noen opplever rystende skilsmisser.  Man kan ikke måle tapene mot hverandre og si hva som er verst. Noen ganger kan et vennebrudd være vel så tungt som en skilsmisse. Vi må bare lære oss å takle livet og bære tapene. De er en del av det å være et helt og levende menneske. Jeg tror at med år og forhåpentligvis modenhet, blir man i stand til å takle sorg, tap, skuffelser og kanskje også svik på en måte som gjør det lettere å bære og kanskje også legge bak seg det som har skjedd. 

Jeg har stor tro på kommunikasjon mellom mennesker, men det er ikke alle som syns det er viktig eller som klarer det. Noen viker bare unna en konfrontasjon som kanskje kunne ha bragt både vennskap og egen vekst et stykke videre. Andre tar gjerne en konfrontasjon, men da i et affektutbrudd, og det fører ikke noe godt med seg.   Og noen ganger har det oppstått så mye “skjevhet” eller konflikter i en relasjon at det ikke kan “repareres”.  Det er vel sånn at sorg og tap er en del av livet og noe ingen av oss kan beskytte oss mot enda vi så gjerne bare vil bevege oss på “livets lyse side”.

Jeg er absolutt ikke noen ekspert på kommunikasjon selv, men jeg ser på livet som en varig “øvelse” i å klare å etterleve egne idealer.

Bildene tok jeg forleden, de er ganske dystre, men det er noe fredelig med en kirke og en gravlund, syns jeg, og det er ikke alltid så trist. Man kan gå til en grav for å minnes noen på en god måte ved å erindre fine, varige minner.  Det kan dessuten være vakkert å gå i en kirke både til en alminnelig gudstjeneste, til høytider og ulike seremonier.  Det er disse tankene jeg skriver ned her som kom til meg den dagen i skumringen da jeg tok  bildene.

Jeg syns siste verset  til Moren Vesaas her er så bra, at når man møter en stengt port, kan det være en trøst i at den som forsvant ønsket det selv. Haldis Moren Vesaas var en meget klok kvinne!

Klok er også Margaret Skjelbred som er en nålevende forfatter fra Vestfold, og jeg har tatt med et dikt av henne også om den glitrende livsgleden.  Å ha sitt “skip lasta med “ glede og selve livet er vel ikke verst? 

 

NEI TAPPER?

Venner seier til meg: "Du er tapper
som kan vise slik styrke og ro
no når han så nyleg er død" - Nei, tapper?
Det kan berast, det eg gjennomlever no.

Det tyngste er tilbakelagt. Det tyngste
var å måtte sjå korleis han
tok til å miste seg sjølv og gli vekk
inn i eit veglaust og skoddefylt land.

Visst er tomrommet der, og kulden
og avmaktskjensla fremfor stengd port.
Men det kan berast så sant ein kan tru
at for den ein har mist var det godt å gå bort.

Haldis Moren Vesaas

 

 

 

Mitt skip er lasta med glede,
glitrande, visste du det?
Mi sorg har jeg sørga ferdig,
så la meg ha gleden i fred.
Ingenting er så kostbart
som glede, visste du det?

Mitt skip er lasta med livet,
levande, visste du det?
Min død skal jeg dø aleine,
og det må eg leva med.
Ingenting er så ensomt
som livet, visste du det?

av Margaret Skjelbred

 

Krana som har fylt mang en kanne som skulle vanne en grav.