Det var en helt alminnelig og stille lørdagskveld. Jeg hadde sovet lenge, tenkt å få meg en tur i Østmarka der jeg ikke har vært på over 20 år, men så ble det ikke til det.
Istedet ble jeg vartet opp med noe jeg har ønsket lenge: Wokede grønnsaker med vannkastanjer og sursøt saus, deilig. Mens vi lot maten synke og lørdagsstemningen stige, sovnet Sigmund på sofaen. "Har du vært oppe tidlig", sa jeg. "Nei," svarte han og det var omtrent det siste han sa på en god stund. "Jeg er så surrete", sa han. "Hva?", sa jeg. "Jeg legger meg på gulvet", sa han. Javel, tenkte jeg, er man litt uvel så kan det være godt å strekke seg på et gulv med pute under hodet, men det neste han sa, var:
"Ring 113", da sa jeg "hæææææææ???". Så spydde han av typen sprut i store mengder, og jeg tenkte at dette kanskje var en omgangsyke med mye oppkast. Men nå var min kjære så "rar". Og alt dette skjedde på ett minutt, og så hørte jeg meg selv presentere meg da jeg hørte "medisinsk nødtelefon" i den andre enden av røret. De skulle ha adressen, ja, jo, jeg måtte snakke saktere(vet jo at jeg i en stressa situasjon snakker lynfort). Så fikk jeg sagt at mannen min var syk. Symptomer, blek, ikke fattet, helt ute av kurs. Stemmen i telefonen sa jeg skulle få ham i stabilt sideleie. Så ville de prate litt med ham, og han var nesten "offline", altså ikke mye å få ut av ham enn at han var veldig sjuk. Og at han var ved bevissthet.
Så meg i røret på nytt, og en snill og beroligende kvinnestemme sa: "Mens jeg snakker med deg er ambulansen underveis", og da merket jeg at jeg begynte å ønske at den kom snart. Den kom, og opp trappa kom tre staute karer. Sannelig tror jeg de kom med blålys. Det var jo i skumringen så de trengte sikkert ekstra lys. Det er jo utrolig lærerrikt å se hvordan et akutteam jobber, jeg har jo bare sett det på TV i ulike sammenhenger( og så har jeg kjørt ambulanse selv gjennom litt sykdom, men det er helt annerledes å være på den "friske" siden). Det var veldig hverdagslig, intet oppstuss, alt for å roe pasient og pårørende (meg kalte de for MOR...sukk), og de ville hilse på vår søte hund, han ene hadde maken som var 2 år mens vår snart er 12. Midt i alt småpratet var de effektive, de tok fram defibrillator og på et kick hadde de tatt EKG, målt puls og blodtrykk. Alt var normalt! Enda en grunn til å roe meg ned, og da var jeg temmelig sikker på at det var omgangssyke og at vi hadde ringt 113 litt for fort, men neida, de ville HA HAM MED SEG! Da kjente jeg at jeg ble urolig altså. Det enkleste når man er redd er å GJØRE noe. Det er mitt tips. Jeg hadde store mengder spy å fjerne og tørkepapir var helt uegnet. Ene ambulansesjåfør spurte om jeg ville ha hansker, og jeg tok dem på meg, og begynte å skuffe spy i en bøtte, og da fikk jeg ros for han sa: "Du er jammen tøff". Jeg skjønte at de ville ta med Sigmund til legevakta, og la han bli vurdert av lege der. Så jeg fant fram mobilen hans og småting han ville trenge. Jeg visste jo ikke hva som ville skje om han ville bli lagt inn. Så skulle han ut i ambulansebilen, og da sa mannen min høyt og tydelig: "Jeg kan ikke gå", og det var første gangen jeg begynte å jamre..:"jammen herreguda, man kan jo gå med omgangssyke, herreguda"..sa jeg nok flere ganger, og jeg ble møtt med taushet, og fikk bekreftet at dette var "noe" som ikke var vanlig liten runde med oppkast. "Jeg håper jeg ikke virker hysterisk", hørte jeg meg selv si mens jeg kjente hysteriet bygge seg opp i meg. "Neida,", sa ambulansemannen, "du er bare veldig omsorgsfull", hahaha, jeg ler av det i etterkant altså.
Så fikk de lagt min Sigmund på båre og kjørte av sted med ham, og etter det var jeg helt satt ut. Min kjære venninne kom, og jeg sa til henne at jeg måtte samle meg. Så jeg brukte en time på å samle meg. Og det klarte jeg, og jeg bestemte meg for å dra bort på legevakta etter å ha ringt Sigmund som det ikke var noe fornuft å få ut av. På legevakta ble jeg geleidet inn til senga han lå i, og så kom etter hvert legen som hadde undersøkt ham og observert ham over et par timer.
Legen sa at Sigmund hadde fått betennelse i balansenerven. Det hadde jeg jo hørt om, at ikke var alvorlig, men kunne være plagsomt over tid. Men jeg måtte jo spørre hvordan han kunne komme fram til en så sikker diagnose UTEN å ha tatt særlig med prøver. Legen la seg da over på latinen sin, og jeg forsto det meste, og han sa at symptomene lignet ingenting annet enn vestibularisnevritt. Jeg spurte om det var nødvendig å ta flere undersøkelser, han mente nei. Men det er klart at jeg tenker at kanskje fastlegen har lyst til å ta ett og annet. Jeg foreslo for legen at kanskje de skulle undersøke hjernen, og han sa at det VAR hjernen, helt riktig, men hvis han ikke fikk vondt i hodet i løpet av natta, noe jeg skulle følge med på, så var dette riktig diagnose.
Men så sa Sigmund: "Jeg vil ikke hjem", hehe, han ville ikke hjem, og de på legevakta sa at der kunne han ikke være. Enden på visa var en rullestol som han kom seg opp i, og inn i bilen vår med setet lagt ned, og så fort han satt i bilen og vi svingte, så var det å kaste opp på nytt. Hadde fått med pussbekken og utstyr. Vel hjemme, bare lå han rett ut i 12 timer, og klarte til slutt å drikke et par slurker vann.
Så i løpet av i dag, søndagen, har han vært mye bedre, han har ruslet oppe, klart å spise, men har problemer med å se på dataskjerm og tv, og han er fryktelig sliten. Jeg er ved godt mot og tipper han er frisk igjen på et par uker. Men det er alltid viktig når kroppen får seg en smell og hvile og ikke kjøre på med én gang.
Så langt har denne erfaringen vist meg at helsevesenet kan være helt supert. Dette var førsteklasses service. Follo ambulanse og legevakt og nødtelefon jobbet profesjonelt og medmenneskelig! Bare å takke for så god behandling! Når norsk helsevesen er på sitt aller beste så er de uovertrufne. Jeg har opplevd det selv! (Og de er best når de har en klar diagnose å forholde seg til for da vet de presis hva de skal gjøre. Det er med de mer diffuse lidelsene at helsevesenet sliter en del.)
Og videre har erfaringen minnet meg på nok en gang: Ta vare på de du er glad i! Jeg skal ta enda bedre vare på min kjære Sigmund. Du får en støkk, en påminnelse på at livet ikke er evig, at ting kan skje utrolig fort, så fort at du rekker ikke tenke over noe som helst. Jeg vil prøve å være forberedt i den forstand at jeg skal bli enda bedre på ting jeg allerede gjør, og det handler om å lytte til min kjæres behov, støtte ham, vise ham enda mer hvor glad jeg er i ham.
Det er jo nesten en klisjé, men hvorfor blir ting kalt for en klisjé? Jo, fordi det er ord og uttrykk som blir gjentatt til det kjedsommelige, og det igjen er jo fordi det er gode ting, ja, noe som ligner på sannheter, så jeg gjentar:
La oss ta vare på de vi er glade i! Vi vet aldri hvordan morgendagen blir selv om den som regel blir omtrent som dagen før og livet rusler i et jevnt, behagelig tempo uten de store dramaer, men det er i disse dagene vi alltid skal holde fremfor oss en indre "huskelapp": Ta vare på hverandre.
Fortsettelse vil følge:)
Takk for at du tok deg tid til å lese dette blogginnlegget.
