Først skjønte jeg at min bestis spilte noe som heter wordfeud, som jeg aldri trodde jeg hadde hørt om, men det er scrabble på mobiltelefon. Så hørte jeg at store deler av familien hennes gjorde det samme. Jeg syns ikke det virket forlokkende å sitte med den lille mobilen og flytte brikker. Men jeg lastet nå ned spillet. Åhhh, det var så gøy!
Så tittet jeg innom en blogg jeg av og til besøker, og jøje meg, hun spilte wordfeud også, her:
http://9nassmutthull.blogspot.com/2012/01/dilla.html
Og der skrev jeg straks i gjesteboka at hun gjerne måtte legge meg til, og gjorde det, samt min venninne og hennes familie. Og så viste det seg at min nevø Stian også driver med denne lille besettelsen.
Spillet er morsomt. Fordelen er at enhver kan bestemme tempoet selv. Det kan ta fra én time til to døgn på ett spill. Ingen har forpliktelser. Så da kan man ha gående flere spill på én gang. Jeg har selvsagt allerede begynt å irritere meg over "ordboken" som ikke er helt logisk. Den godtar ord som "won", "cad", "kute", "tate"...noe i den gaten. Altså når man har spilt en stund, skjønner man hva som er gangbart. Jeg ser jo at de drevne er inni disse ordene som ingen skjønner hva betyr. Så hvis man skal bli bedre i norsk eller i språk er jeg ikke helt sikker. Men i tillegg til å kunne både norsk og spesialord, må man være en strateg. Det tok meg flere spill før jeg skjønte at brikkene burde plasseres der det sto to bokstaver som anga at man enten fikk doble eller triple bokstavpoeng eller hele ordpoeng.
Jeg syntes jo veldig fort at det ble litt få å spille mot, så jeg fant ut at jeg kunne søke etter spillere! Veldig bra. Nå har jeg 20 spill gående, og jeg må bare ikke bli for ivrig, bare tenke at det er ok at folk må vente, og regner med at andre også tenker det.
Folk gjør vel litt annet enn å spille wordfeud?
