Hvordan skal trærne rekke å miste bladene til jul?

Ja, det er mye å undre seg over hvis man først legger merke til ting. Egentlig er det jo i noen kretser, iallfall i mine, et mål å kunne undre seg. Likevel smiler vi ofte av småbarn (eller noen gjør det) som undrer seg over ting vi voksne syns er en selvfølge. Mange ting er ikke fullt så selvfølgelige når man først begynner å gå tingene etter i sømmene. Vi burde enten lære litt av barn og/eller prøve å bevare barnet i oss. En kombinasjon hadde vært fint.

Dette er et typisk eksempel på undring

Ja, selvsagt står trærne der med sine stive, nakne pinner når jula ringes inn. Forhåpentligvis ligger det da et fløyelsmykt snødekke på dem, og det kan veie opp for det triste synet av klorofyllet som har trukket seg inn i trestammen, og med vissheten om at det er flere måneder til neste fotosyntese (jadda, har ikke glemt det jeg lærte på naturfaglinja, dog lærte vi om fotosyntesen allerede på folkeskolen). Årsaken til at jeg spinner litt rundt tanken, er at Sigmund og jeg har klart å komme oss til Stavern. Rekonvalesenten ville gjerne en tur til hytta si og ordne de praktiske tingene som å skru av kjøleskap og få inn utemøblene for vinter'n. For minst mulig kjørebelastning på han, og fordi jeg er så barnslig at jeg elsker å kjøre Bastøyferja, ble det en slik overfart fra Moss til Horten. Snakk om strålende vær. Og her kommer da dette med bladene på trærne inn, for der vi satt ute på fjorden, havblått, blikkstille og skuet inn mot den Østfold'ske kyststripe, kunne jeg fastslå at sommeren ikke har sluppet taket. Det var GRØNNE blader på trærne.

Vakkert med tidlig-høst

Når vi nå har inntatt et nokså øde hyttelandskap skimter jeg noen gule blader, men de kjempestore eiketrærne som er typiske for Vestfold, de er helt grønne. Vi skriver 1. oktober i morgen, og det er lite som minner om høststormer og løvfall. Nå er jo høststormer og fargesprakende høstfarger svært fascinerende, men jeg klager ikke på dette været.

Cirkeline i solnedgangen

koser seg

 

Akkurat nå sitter jeg i (høst)solnedgangen i en god, varm hytte med kaffekoppen ved min side og PC'en foran meg og til venstre ligger havet blått og forlokkende.  Noen har sagt at høsten i Stavern er et trist syn, det stemmer ikke. Nydelig er det. Enda bedre er det at jeg har en nesten frisk mann ved min side (som for litt over en uke siden gikk i gulvet med alvorlige sympotomer). Det føles nesten som et lite mirakel.

 

Dette er en dachs som er møkk lei fotoshoot'en

 Kontrastene i livet kan av og til være slitsomme, men når pila peker oppover, tenker man at klisjeen om at det er viktig med kontraster, at uten motgang vil man ikke kjenne medgangen, er helt riktig.