Et menneske døde....

22 februar ville min mamma blitt 81 år. Hun ble 73. Mens årene går blir savnet sterkere. Det er vel mer vanlig at det blir mindre? Noen sykdommer går over så lang tid, og er så slitsomt for den syke og  for de pårørende, derfor kan døden være en lettelse når noen mennesker får slippe. Min mamma fikk slippe etter lang tids sykdom og en veldig tøff kamp.

Årene går. Og med dem trer alt tydeligere fram. For meg. Jeg savner de nære samtalene vi hadde, jeg savner varmen og den kjærligheten hun viste. Jeg fikk tatt farvel med henne, og jeg har alltid fått sagt til henne at "Jeg elsker deg". Det var intet uoppgjort.  Min mamma vil for alltid være min mamma.

I år er det mennesker rundt meg som har mistet sine. Jeg sørger med dem. Det er også de gangene vi aldri fikk sagt: "Jeg er glad i deg", det er sårt. Men kanskje viste man sin kjærlighet i handlinger, og noen ganger kommer ikke de ordene man bærer inni seg.

I år har jeg blitt ekstra minnet på livets avslutning. Og jeg vet, jeg forstår at mange har hatt kompliserte relasjoner til dem de mistet. Det er umulig å måle smerte. Den kan være like stor uansett hvilket liv man delte med sin kjæreste, ektefelle, samboer,  mor, far, søster eller bror.  Noen ganger må man jobbe med å tilgi for å få fred.

Jeg tror  det er viktig å uttrykke kjærligheten mens man har dem hos seg. Hvis det var kjærlighet man følte.  Det blir aldri galt å si:  Jeg elsker deg! Om og om igjen. Si det før det er for sent. Det kan gjøre vondt etterpå om man ikke fikk sagt det.

Noen mennesker dør så veldig alene. Jeg leste en artikkel om det i aftenposten. Om de som ikke har noen pårørende, der det er tomt under begravelsen. Det er bare presten og en fra gravferdsetaten.

http://www.aftenposten.no/osloby/Alene-i-doden-96897b.html

Jeg er opptatt av at vi tar vare på hverandre, at vi følger hverandres liv, at vi er med hverandre til den dagen det er slutt. Ingen skal behøve å dø alene. Jeg jobbet på sykehus for lenge siden, og jeg så det på nært hold: Mennesker om ikke hadde noen. Ja, det er mulig. Ingen mennesker skulle dø alene!

La oss ta vare på hverandre mens vi lever, la oss huske på ordene: Jeg elsker deg! Før et menneske dør og går ut av tiden.

Jeg deler et dikt av André Bjerke som heter:

 Et menneske døde

Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde i natt.
Det kimer en klokke, - en tone av fred.
Hva var det han elsket?
Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?

Du kjente ham ikke? Kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var et spørsmål,
en bønn om et svar,
og du kunne lettet den byrde han bar
Men nu er det hele forødt.

Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord -,
En stemme i mørket.
Hva skulle du gjort?
Du kjente ham ikke.
Du jaget ham bort.
Hvem våger å kjenne sin bror?

En vandrer har kastet sin ensomme stav,
- hans fot og hans hjerte gikk trett.
Det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.

Og presten, den mørke, alvorlige mann
strør sand over kistens lokk
Flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.

Men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:

Hva gav du av glede? Hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
Hva gav du av sol før din sommer forgikk?
Gå langsomt, menneske.
Senk dine blikk.
Din bror, din bror er gått bort...

av André Bjerke

Jeg føler med deg som har mistet en som står deg nær!!! 

Bildene er mine. 

Regnbuen--mine bilder og André Bjerkes dikt

Jeg har nesten aldri fotografert regnbuen. Ikke før i sommer. Siden bloggen min ligger såpass i dvale, så hadde jeg ingen planer om å legge ut noe før jeg kom over diktet til André Bjerke: Regnbuen fra 1946. Det traff meg både i hode og hjerte! Det må da sies å være et  vakkert dikt, jeg falt pladask og undret over at jeg ikke har lest det før. Jeg bestemte meg for å dele det her på bloggen. Siden jeg  var så heldig i sommer å oppleve og fotografere regnbuen, blir det mine bilder og diktet til Bjerke.

Bildet øverst er tatt grytidlig en morgen, før klokka 5 (det er da lyset er på sitt vakreste), og jeg kom meg ned til havet, og så kom det flyvende en flokk gjess som jeg fikk fotografert idet de passerte den vakre buen. Den buen som er så enkel å forklare fysisk, men som for noen av oss har en dypere mening. Vi ser en regnbue og føler en undring, tenker kanskje over livet, døden, uendeligheten, de eksistensielle spørsmål. Slik er alt i naturen: En kilde til å undre seg over livet. Regnbuen er helt spesiell, den bærer både fargene og lyset i seg.  

Regnbuen over Brunlanes--en tidlig, stille og magisk sommermorgen

Her fikk jeg til og med en dobbel regnbue, tatt i Kvelde

Tatt i Kvelde

Her er det vidunderlige diktet som kan gi næring til sjelen, som kan få oss til å undre oss over livet. 

REGNBUEN av André Bjerke

Du spør meg, mitt barn, hva en regnbue er?
Nei, tenk, det er mer enn jeg vet.
De kloke forstår det? Det tror vel enhver,
men regnbuen kommer man aldri så nær
at man fanger dens hemmelighet.
Ja, vel er jeg klok som en visdommens bok
og kjenner all verden til fjerneste krok,
men helt uten hell har jeg søkt å få svar
på hva regnbuen var.

Å fange dens farver det prøvet jeg vel
engang før min barndom forsvant.
Jeg satt i en have en regnsommerkveld
og lekte i gresset en lek med meg selv,
- det gjør jeg jo ennu iblant. -
All verden var våt under himmelens gråt,
og jeg var kaptein i en smørkassebåt
som seilte omkring på den svømmende jord
med all skapning om bord.

Jeg lekte at regnet som druknet min mark,
var virkelig syndeflodsregn,
og selv var jeg Noah i Noahs ark;
jeg satt som hin bibelske urpatriark
og ventet på himmelens tegn.
Og tegnet, det kom: det var regnbuen som
sprang ut som en rose i vannenes flom
og hvelvet sin veldige solstengel opp
over Ararats topp!

Den var solmorgenrød, den var sommernattsblå
den var hvit som en lilje så svai.
Hva kunne det være? Jeg tenkte som så:
Det er vel den sløyfen Vårherre tar på
hver gang himlen har syttende mai...
Å nei, jeg forstod: det var saktens en bro
som Gud mellom jorden og stjernene slo
og lot den da selvsagt begynne sin vei
her i haven hos meg.

Men var den av gull, eller var den av glass
eller kanskje av solsilkebånd?
Og førte den opp i et himmelpalass
hvor Herren, han står på sin syvstjerneplass
og øser dens lys med sin hånd?
Jeg fikk nok et svar hvis jeg bare var snar
og løp og la hånd på den der hvor den var.
Du spør om jeg sprang? Ja, men luften ble tom
i det samme jeg kom!

Den var her ista men så løp den sin vei?
Nei, stopp, den var ennu å se
der rett bortved bekken. Jeg tenkte: å nei,
du narrer nok mange, men slett ikke meg;
så satte jeg atter av sted
over gress, over grus, i en regnbuerus;
nu skulle jeg fange den, få den i hus!
Det var en vidunderlig sommerkveldslek.
Men regnbuen vek...

Slik gikk det meg da. Og slik går det meg nu
på min daglige regnbuejakt.
Den viker som før. Og jeg burde vel snu?
Nei, vit at det kan hverken jeg eller du
når vi først er i skjønnhetens makt.
Jeg må og jeg vil nok forfølge dens ild
så lenge det ennu er regnbuer til;
den leken vil vare til jeg ikke ser
noen sommerkveld mer.

                     André Bjerke (1918-85), fra Regnbuen, 1946

Så kan vi alltid minnes en sommer som er forbi og glede oss til neste mens vi også nyter de andre årstidene. 

Ønsker deg som besøker bloggen min en vakker høstdag! 

Å vinne fotokonkurransen i Ski kommune og internasjonale konkurranser samtidig som jeg knuger Hans Børlis ord inntil meg

Det er alltid morsomt når bildene mine oppnår en eller annen form for anerkjennelse. Jeg sendte inn tre bilder til Ski kommunes fotokonkurranse helt på tampen av tidsfristen. Så vant jeg denne august månedens fotokonkurranse. Det er ekstra morsomt å vinne noe som arrangeres lokalt.  Dessuten var det veldig mange gode bilder med denne gangen.

Bildet heter "Kjærlighetsmøte i Midtsjøvann". Det ligger her på facebok, og også på kommunens hjemmesider:

https://www.facebook.com/136882309844737/photos/a.136882643178037.1073741827.136882309844737/261791387353828/?type=1&theater

De siste dagene mine har jeg hatt hellet med meg. Jeg vant også med et bilde av trådsneller på en internasjonal gruppe med flere tusen medlemmer.  Først så kom jeg til finalen med 30 stykker, deretter kom jeg blant topp seks. Veldig morsomt.

Deretter kom jeg som topp 30 med bilde av sopp:

Her er trådsnellen:

 Her er soppen:

Det er ikke sånn at jeg vinner veldig ofte, men jeg hadde kanskje noen bilder nå som er tatt i sommer.
Jeg tenker alltid ydmykt på hvor fint det er å få litt sånn oppmerksomhet, særlig når jeg med min sykdom nesten bruker krefter jeg ikke har på å få tatt bilder.

Det er et dikt av Hans Børli som sier det meste om hvordan jeg forholder meg i livet mitt, hvor mye jeg omfavner alt av de gode tingene som skjer, og disse ordene har jeg med meg hele tiden:

MINNENE

Ta det med deg!

Det minste av grønt som har hendt deg

kan redde livet ditt en dag

i vinterlandet.

Et strå bare,

et eneste blakt lite strå

fra sommeren ifjor

frosset fast i fonna,

kan hindre skredets

tusen drepende tonn i

å styrte utfor.

Hans Børli

Så dette diktet har jeg med meg overalt, og jeg tenker at ting som skjer kan

sammenlignes

med dette eneste strået, som er blakt, fra fjorårets sommer, som er frosset

fast i fonna og

som kan hindre skredets tusen drepende tonn i å styrte utfor. 

Sååå vakkert, så klokt. Jeg har så tro på slik livsvisdom, at det gjelder å

notere seg alt av

gode ting som skjer, det får oss til å omfavne og verdsette livet. Har man

ikke evnen til å se

dette "ene blake strået" må det veldig mye til før en person kan føle glede.

Ser man alle de

små, gode tingene kan man føle livsglede hver dag.

Så jeg trenger ikke vinne en fotokonkurranse for å oppleve livsglede, jeg

knuger til meg alt,

absolutt alt jeg klarer av de gode tingene. 

Takk for at du besøkte bloggen min. 

En "vindskeiv" kjærlighet!

Jeg kom over en sonette av Petrarca i norsk oversettelse, og falt pladask for denne nydelige kjærlighetsteksten! 

VINDSKEIV SONETTE

Han går med korte, lette skritt på bakken 

Som om han er blitt redd for å forvolde 

En skade som han ikke kan utholde 

Men stoltheten syns veldig godt langs nakken. 

Hans hender, sterke, myke, vakre, smale 

Har kraft til alle sorger å fordrive 

Og makt til hele himlen å beskrive 

Når han lar ordene på arket tale. 

Og ordene kan være skarpe, rene, klare. 

Men blikket hans er varsomt mildt forsiktig. 

Urørbar går han tenksom ved min side. 

Og aldri når jeg ham og aldri tar han 

Den varme kjærlighet jeg ville gi ham 

Som hjemsted for hans sjel på flukt fra alt.

                    Petrarca / oversettelse: Berit Hedemann

Mot, skatere og tekst av Wiehe

Helt fjetret var jeg da jeg kjørte forbi noen skatere. Jeg kom meg ut av bilen og måtte bare ta noen bilder. Mens jeg sto der, tenkte jeg over det å være modig. Mot handler om så mange ting. Ikke bare om å være modig med fysiske ting, men også i mellommenneskelige relasjoner, i å takle sykdom og mye annet. Etter en lang og lykkelig ferie, skal jeg ikke begi meg uti mange refleksjoner rundt dette, men dele disse bildene av unge gutter som var superflinke med sine skateboard. Selv syns jeg det så ganske skummelt ut, men det så ut til at de mestret dette lille brettet som spratt mellom bena.



Og til slutt legger jeg inn teksten av Mikael Wiehe som er helt fantastisk og som heter "En sång til modet":

EN SÅNG TIL MODET

Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång
Här är en sång till modet
en liten, enkel låt
Det kanske verkar meningslöst
Men jag sjunger den ändå

Här är en sång till modet

till glädje, hopp och skratt

Till dom som tror på kärleken

fast hatet är så starkt

Till alla som slår sej samman

Till alla som ställer krav

Till dom som vet hur svårt det är

och ändå säger ”ja”

Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är
Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill

Här är en sång till alla
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
fast livet är så hårt
Till alla som vågar längta
till nåt, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
men håller på sin rätt

Här är en sång till modet
Den är från mej till dej
En liten enkel visa
med det, jag helst vill säg’
Så vårda den väl och lär den
och nynna den ibland
För då växer den och sprider sej
i hela Sveriges land

Mikael Wiehe

Tusen takk til deg som er innom bloggen min. Nyt sommeren, det er fortsatt litt igjen av den!

August

Nå er Stavern på sitt varmeste og vakreste. Slik det pleier i august. Legger ved to bilder jeg har tatt ved Oddane Sand og et augustdikt av Arne Ruste: 

Slutten er vakrest

hvisker svaberget og

løfter den brune kroppen

din litt nærmere solen

vakrest er slutten og

august presangen til

dem med hjerte

for sirisser 

rognebær og

solnedganger

av Arne Ruste

August er det mykeste myke jeg kjenner

Det er august. Bildene er tatt i den "blå timen" da alt er mykt og vakkert!  Jeg syns det passer med dette diktet av Einar Skjæråsen. Slik opplever jeg også  august måned:

August er det mykeste myke jeg kjenner,

denne skjelvende streng mellom sommer og høst,

denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelige milde inn over jorden,

denne lyende stilhet:

Tal Herre, tal!

dette lyset som hviler

på modningens høyde,

dveler

og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær

er som skygger i skyggen.

Denne etterårsfred over sted og forstand.

Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,

og en kveld i august var den første

besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:

August er det mykeste myke jeg kjenner,

myk som sorg og som kjærlighet.

Av Einar Skjæråsen

La oss nyte august!

Midtsommer og sola skinner og himmelen er blå!

Foto: Ove Holst

Det var sist natt, årets korteste natt, årets lengste dag. Det kommer flere lyse netter. Det er den særegne skjønnheten for oss i Norden, dette vakre lyset. Nå er sommeren kommet også, den som mange tror vil utebli, men den kommer alltid i fullt flor og med varme og sol og blå himmel. Den norske sommeren! 


Jeg fant ingen bilder med midtsommernattslyset, men jeg fant et vakkert dikt. 


Det passer isteden med et bilde av Sigmund og meg fordi vi forlovet oss Sankthansaften for 26 år siden. Og jeg møtte verdens nydeligste mann. Nå er han tilbake fra Odense og vi lader opp til ferie som skal inneholde både noen overraskelser og ting som vi pleier å oppleve i somrene i Stavern. 


Her er diktet, skrevet av Stein Mehren: 

MIDTSOMMERNATT

Midtsommernatten
er uten tid
Uten soloppgang og solnedgang
og med lys og mørke støpt inn i hverandre
er det som om solen og natten
så hverandre første gang
Oppslukt av hverandre
I sommernatten stod de så tett sammen
at de helt var uten skygge
                Stein Mehren, fra samlingen "Ordre", 2008

Ønsker deg som er innom bloggen min en flott sankthansaften med kjærlighet og en vakker midtsommer!

Varför skulle annars våren tveka? Bilder av bjerketrær

Det er søndag. Det regner. Våren lar litt vente på seg. Jeg tok noen bilder forleden. Blant annet av en serie med bjerketrær. Samtidig syns jeg diktet til Karin Boye passer veldig bra nå av flere grunner. Det heter: "Ja visst gör det ont", og ligger lenger ned i innlegget her. Et dikt med lag på lag av mening. Syns det passer både med hensyn til at våren nå har fått på seg "bremseklossene", og for at "våren tvekar" passer også på landet vårt som går igjennom denne grusomme 22. juli-rettssaken som minner meg på hva mine forfedre opplevde da landet vårt var okkupert av tyskerne under 2. verdenskrig. Noen sår kan aldri leges, noen forblir åpne eller dekkes til av en skorpe kanskje. En skorpe som er tynn og der ingenting skal til før det begynner å blø igjen. Det vil ta lang tid før landet vårt kan leges etter å ha blitt utsatt for terrorangrep, men så kanskje etter en lang stund vil det bli slik Karin Boye skildrer i diktet mot slutten. Der angsten og redselen slipper taket, og hvor vi igjen kan hvile i tillit og trygghet. Heldigvis har vi menneskene alltid en mulighet til å ta med oss håpet inn i fremtiden.

Bildene viser ulike vinkler på en haug bjerketrær som sto dypt i vann. Det er ikke brukt noen fotoeffekter, har kun justert farger, kontrast, ja, de vanlige tingene.

Her ser vi antydning til grønt.

Her er diktet til Karin Boye, en av mine favorittforfattere. Hun skrev fantastiske dikt:

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

av Karin Boye

Ønsker deg som er innom bloggen min en god uke! Og så satser vi på at
våren snart viser seg i sin fulle skrud!