Himmelsk godt å få ham hjem igjen!

Nå er Sigmund hjemme, og han sitter litt oppe og rusler småturer med hunden, men han må hvile mye. Nå er jo spørsmålet hvor lang tid det vil ta før han er tilbake der han var. Han er tvunget til å ta en dag av gangen siden forløp og bedringsprosess er veldig variabelt når balansenerven er skadet.

Vakre blomster Sigmund fikk fra jobben sin

Nå først lander jeg hele opplevelsen som har vært blandet av sjokk og vantro. Først nå skjønner jeg at mannen min har vært og er ganske syk. I begynnelsen var jeg bare nummen og gjorde de nødvendige praktiske tingene. Først nå kommer reaksjonen som inneholder mange forskjellige følelser: Det kunne gått så mye verre, hva da(og det behøver jeg jo ikke tenke på, det er ille nok), og hvor sårbar man blir når "klippen" man støtter seg til plutselig ikke er så stødig lenger. Man vet jo innerst inne at alle kan bli syke, men likevel trodde jeg ikke at min superfriske mann skulle bli syk og at det skulle komme noe som var så akutt. Jeg bearbeider opplevelsen og prøver å kutte ut alle "tenk om"-tankene, og det har jeg i grunnen klart.

Fra det øyeblikket han kom inn døra fra sykehuset, kjente jeg at skuldrene senket seg, og jeg har i grunnen sovet og sovet i et par døgn i full forvissning om at dette kommer til å gå bra.

Måtte ta et bilde av septemberhimmelen som passet sammen med det himmelsk deilige i å få Sigmund hjem fra sykehuset

Verst er det jo for Sigmund som er så glad i jobben sin, og som har begynt på doktorgrad, opptatt med utenlandsreiser og som generelt har mange jern i ilden. Han har allerede begynt å bli utålmodig, og det er forståelig. Han leser jo bøker hele tiden, og han orker ikke å lese nå. Vi må bare være optimistiske og anta at det bare er snakk om dager før han kan gjøre en god del av de tingene han har lyst til.

Vi fikk sett på en virkelig morsom komedie på blue ray-spilleren i går, og det var første gangen vi lo høyt og hadde det koselig sammen siden "sikringen" røyk (som han uttrykker det) Den kan anbefales hvis man vil ha seg en god latter: "I love you, man" fra 2009.

Det er jo i motgang at man ser om det er noen venner der, og siste uka har virkelig flere stilt opp på ulikt vis, og det har vært utrolig godt. Noen har kjørt meg, hentet Sigmund, overnattet her, handlet, hatt med middag til oss, luftet hunden, kjøpt ny hylle og montert den(siden den gamle falt ned) osv. Det har gjort godt. Nå håper jeg vi snart er helt "selvhjulpne". Heldigvis klarer jeg å gjøre en god del, og så vil ting legge seg til rette etter hvert. Nå har jeg slitt med kronisk sykdom selv og møtt mange begrensninger, og jeg kan nok bistå med litt gode råd underveis. Særlig dette med å ta baby steps og være tålmodig.
 

Solnedgang tatt fra verandaen vår

Jeg fant et dikt av Hans Børli som heter Fred og som jeg syns passer nå. Han skriver om å være en nøkkeblomme i stille tjern i skogen.  Det inspirerer til at vi kan finne fred også når høsten kommer,  under den vakre septembersola enten man er frisk eller syk

FRED

Å være nøkkeblomme

i stille tjern i skogen,

det måtte være noe...

...ligge blikkstille i bekkeoset

ei natt i juli,

ligge med det reine liljeansiktet

tålmodig vendt mot stjernene,

søstrene på himmelsjøen,

bare være

bare la den store gåta

være sitt eget svar.

 

Hans Børli