Rosa bloggere

Forleden hørte jeg uttrykket "rosa blogger", og det er tenåringsjenter som blogger om livet sitt som handler mye om klær, gutter, sminke og utseende, men også om kjærlighetsliv, sorger, gode vennskap, vennskap som går i stykker og mye som er svært "privat". Noen ganger griper foreldrene inn fordi de syns avkommet skriver altfor åpent når det legges ut på nett der alle kan lese, og flere av disse bloggene blir lest av svært mange. Ei ung jente ble intervjuet på TV om det å være en "rosa blogger". Jeg slo fast at noen "rosa blogger" er jeg ikke, men det var da ett og annet jeg kjente meg igjen i. Egentlig syns jeg det kan være fint med den åpenheten som mange legger for dagen. Syns å merke at folk på min alder lukker seg mer og mer, og det er flere og flere ting det ikke skal snakkes om, og iallfall skal det ikke skrives om på internett. Kanskje vi har noe å lære av de yngre?


Men tilbake til "tråden": Noen trekk felles har jeg med yngre jenter som blogger livet sitt. Det er noe som slår meg hver gang jeg skal på tur og jeg skal pakke. Selve det å pakke har blitt mer og mer omfattende med årene. Og i år tok det helt av. 7 uker på ferie er jo et stykke tid, men jeg pakket 4 kofferter med klær i tillegg til to velfylte søppelsekker, noen bager. Jeg bunkret opp med bøker og cd'er og dvd'er. En hel bag kaller jeg "elektronikk"-bag'en min, og den er fylt til randen med fotoapparat, reservemobil, PC-utstyr, mobillader, ledninger. I år fikk jeg oppfylt en drøm, og det er å spille piano ved havet. I vinter kjøpte jeg meg et el-piano i tillegg til mitt akustiske piano som ikke kan flyttes på. I år fraktet vi el-pianoet ned hit, og jeg fikk oppfylt drømmen min om å spille ved havet. Jeg er jo veldig opptatt av at vi mennesker skal forsøke å leve ut drømmene våre, både de store og de små. De små eller kanskje mer beskjedne drømmene er like viktige som de store fordi de små drømmene handler om hva som er mulig i hverdagen.

Og som vi vet er livet mest fylt av hverdager, så la oss leve ut hverdagsdrømmene våre så godt vi kan!

Det tok to billass å flytte meg ned til hytta vår i Stavern i år. Hvert år sier jeg at neste år skal jeg pakke mindre, og neste år MÅ jeg. Jeg trenger da ikke 15 bukser og antallet gensere er så stort at de fyller opp en hel kommode og et skap her. Og det meste er ikke brukt når jeg skal hjem igjen. Sånn sett har jeg vel litt til felles med "rosa bloggere" som også forflytter en stor garderobe når de skal på ferie, men jeg er kanskje enda "verre" med tanke på mengder som jeg tar med meg?


Jeg tenker tilbake på da jeg var på alder med de "rosa bloggerne", og hvordan var jeg da? Jo, jeg var på interrail i flere sommerferier da jeg var pur ung. Jeg reiste på kryss og tvers i Europa med tog og overnattet i telt, ungdomsherberger, togstasjoner og faktisk også en telefonkiosk(en stor en da). Hva hadde jeg med meg? Jo, en ryggsekk og en håndveske. Jeg hadde aldri med meg regnfrakk, og var aldri redd for å bli våt. Ryggsekken var passe full, jeg hadde med meg minimalt, sminke brukte jeg ikke. Sånn var det altså den gangen for lenge siden, og nå har jeg altså blitt en som ikke bare pakker altfor mye, men jeg sikrer meg på alle måter i tilfelle det ene og det andre. Jeg har med alt av småtteri som skal brukes hvis man for eksempel revner en søm, man skjærer seg i fingeren, sminke, man får et uvær over seg, og ikke minst tar jeg hensyn til at Norge er et land der man kan oppleve alt fra tropevarme til den "grønne vinteren" der man må ha varme klær for å beskytte seg mot iskalde dager. Her hører det med å understreke at jeg har vaskemaskin på hytta.


Hvor ble det av den jenta som reiste uten "sikkerhetsnett", kanskje på tide på finne tilbake til noen av de sidene i meg? Jeg er ingen "rosa blogger", men jeg er jente, men det betyr ikke at jeg må ha med meg et helt flyttelass når jeg skal på sommerferie. Jeg kommer nok tilbake til både dette med åpenheten blant mennesker og det å leve ut drømmene sine i et senere blogginnlegg.