Snart hjemme igjen

I dag besøkte jeg Sigmund på A-hus. Han virket sliten, men ganske kjekk, og han koste seg med middagsmat i senga da vi kom (min venninne Mona som jeg aldri kan få takket nok siden hun stiller opp gang på gang). Han hadde gå-trent og var veldig optimistisk og lettet over at denne litt håpløse situasjonen han er i nå, vil gå over og han vil bli frisk. Han sa flere ganger at høyre del av balansenerven var helt "ute av drift", men ettersom jeg skjønner, vil den kommer seg med hvile og opptrening.

Det gode med at han ble innlagt er:

1. Han fikk stilt diagnose på bakgrunn av CT og tester, altså mer enn en klinisk observasjon der man ikke gjør stort annet enn å sjekke det legen kan uten at det tas prøver. Som Sigmund selv vil uttrykke det: "De gjorde ikke stort annet enn å telle armer og bein på meg", haha, og nå har de gjort MYE mer enn det.

2. Jeg tror at dersom han hadde blitt liggende her hjemme, ville han ikke tort å røre seg. Det var skremmende at rommet gikk rundt for ham, at han ikke hadde balanse, og ikke orket å holde øynene åpne. Hvis han ikke var kommet på sykehus, ville han i dag fortsatt ligget stille i senga i mørkt rom og vente på at det skulle bli bedre. (Dette bekrefter han selv.) Nå har leger og sykepleiere fått fart på ham med oppmuntring og det han kaller "mas". Han har i dag gått én kilometer i sykehuskorridoren, og det kan han virkelig være stolt over. Det betyr SÅ mye at pasienten føler seg trygg under opptrening og at det er noen som heier på en.

Det slår meg gang på gang at sykehus til dels ikke er for å BEHANDLE syke mennesker. Sykehus er i stor grad et "undersøkelsesrom" der folk blir utredet, og så sendt hjem. Det er klart at mange får fysioterapi og døende mennesker får selvsagt masse omsorg og pleie. Mennesker får også behandling på sykehuset, særlig slik behandling der medisinsk ekspertise er påkrevet som cellegiftbehandling og selvsagt kirurgi. Det er jo virkelig innenfor kirurgien at sykehusene behandler folk.

Poenget mitt er at så fort et sykehus ser at en person er i stand til å komme seg ut av sykehus og hjem i sin egen seng, så sendes pasienten hjem. I dette tilfellet er vi veldig fornøyd, bare så det er understreket.

Dette er mitt inntrykk etter at jeg selv har vært innlagt i sykehus flere ganger, min mamma har vært inn og ut av sykehus, min pappa og så rulles jo den ene historien etter den andre opp i media om folk som sendes hjem til "ingenting".

Jeg har selv jobbet i sykehus, men det er veldig lenge siden, og da syns jeg nok ikke det var det stresset med å skrive folk UT!

Sigmund kommer hjem i morgen, og i hans tilfelle er nok det riktig, han vil være i stand til å stelle seg selv og trene på egen hånd. Tiden vil vise hvor lang tid det tar og om han vil trenge noen form for behandling her hjemme.
Han har fått være på sykehus i TRE døgn, og det er nok veldig bra etter norsk "standard".

Vi er kjempefornøyde med 113, med legevakt, fastleger og A-hus med leger og annet personale der! Det fins også solskinnshistorier i et helsevesen som stadig er utsatt for kritikk.

Fortsettelse følger.


Takk for at du leser dette!