The Sound of Music eller Hamlet

Jeg må innrømme at jeg av og til ser på Oprah Winfrey show, det
vil si at jeg har sett det noen ganger i det siste. Og jeg har skjønt at hun nå
har lagt ned programmet sitt. Iallfall fulgte jeg halvveis med en formiddag da
det ble snakk om The Sound of Music. Og så poppet de alle fram på scenen, Julie
Andrews, Christopher Plummer og alle Von Trapp-barna. Jeg rettet meg opp, og ble
helt fjetret. Først nå tør jeg innrømme at det kanskje er  mitt livs største
filmopplevelse. Det har selvsagt å gjøre med at jeg var 10-11 år da den kom på
Colosseum, og man er jo særs mottagelig i den alderen. Mens jeg nå så en
aldrende Julie Andrews og Christopher Plummer på Oprah Winfrey-show,  kom det
klipp fra filmen som nå også er å få på  blue ray.

Minnene strømmet på, og jeg husker at jeg syntes Julie
Andrews var det vakreste skapningen jeg noensinne hadde sett, at jeg syns hun
utstrålte en indre skjønnhet også som var helt unik, og med en myk, fantastisk,
lyrisk sopranstemme som utførte de vakreste sangene. Hele damen var jo rene
åpenbaringen.  Så var det jo Christopher Plummer. Han var jo så kjekk at selv et
lite pikehjerte banket litt fortere for ham.

Er det noen rart man ble forelsket i denne filmen?

  

Og de vakre barna som også kunne synge. Bare kort etter at jeg
hadde sett filmen på kino hørte jeg et rykte om at minstejenta Gretl var død.
Jeg husker jeg sørget litt over det! Jeg har trodd fullt og fast på dette siden
60-tallet, og jeg fikk jo sjokk da denne Gretl som nå var bortimot
middelaldrende sto på scenen til Oprah Winfrey, høyst levende. Utrolig hvor naiv
og godtroende man er som barn.

Dette var vakker idyll!

Den gang

Nå i dag

Men så var det handlingen..eh...er den ikke litt søtladen
eller sukkersøt? Det er jo ikke akkurat Hamlet vi snakker om her. Men det yter
kanskje ingen av dem rettferdighet å sammenligne? Shakespeares Hamlet har jo en
handling som beveger seg i dyp på dyp, man finner aldri alle svarene, ting
ligger ikke opp i dagen, det må tolkes, og den lodder dypt og langt inn i den
menneskelige psyken,  og det er jo derfor vi har mange Hamlet-tolkninger, og jeg
har sett flere av dem. Den beste syns jeg er Laurence Olivier’s tolkning fra
1948. Samtidig er jo Kenneth Branagh’s tolkning fra 1996 også veldig bra. Han
både regisserer og spiller Hamlet, og han er jo en kjent Shakespeare fortolker.
Skal man virkelig ha kortversjonen av den, kan man se Mel Gibson spille Hamlet.

Men tilbake til The Sound of Music. Det er en fantastisk
film, den er så vakker. Det er faktisk god livsvisdom der selv om den blir
presentert i en noe enkel “innpakning”. Den handler om å tro på seg selv, på
skjebnen og om å stole på instinktene sine. Det er flere år siden jeg har sett
den, og nå skal jeg, når jeg tenker meg om, ønske meg blue ray-versjonen av den
til bursdagen min. Det er jo egentlig et stort og viktig barndomsminne. Det var
jo ikke sånn at man gikk ofte på kino på 60-tallet. Det var noen få kinobesøk
mens jeg var barn. Det var ikke noe Harry Potter eller Ringenes Herre den
gangen, nei, det var The Sound of Music, hverken mer eller mindre. Jeg tror
kanskje jeg så den minst to ganger.

Den vàre, rørende og ekte kjærligheten

Oprah Winfrey intervjuet dem alle sammen. Tenk at
Christopher Plummer er blitt 80 år, men han var kjempesprek og hadde aldri fått
flere roller enn nå, sa han. Han hadde vært veldig betatt av Julie Andrews på
riktig også den gangen, ikke bare i rollefiguren Maria, men han holdt armlengdes
avstand fordi hun i det virkelige livet nettopp hadde fått barn. Så han syntes
det ville være uanstendig å nærme seg henne. Og det forstår jeg godt, fordi hun
som person ligner ganske mye på rollefiguren, syns jeg. Veldig ren, ekte og
nobelt menneske, og så kom hun jo rett fra klosteret også. Hun var en ekte nonne
som ble frelst på kjærligheten, og nonnene i klosteret husker jeg bifalt at hun
forsvant fra dem til fordel for Captain von Trapp.

I de senere år har Julie Andrews skrevet barnebøker sammen
med datteren Emma. Men det triste er jo at hun opererte stemmebåndene sine, og
så skjedde det en feil under operasjonen som gjør at hun ikke lenger kan synge.
Noe så tragisk med en så vidunderlig sangstemme. Mens Andrews og Plummer ble
intervjuet, rant liksom årene av dem, og de var omtrent som jeg husket dem i
filmen. Men barna var helt opplagt ikke slik jeg husket dem, og de var blitt
“noen andre” liksom. Eneste måtte være han Kurt som var gjenkjennbar.

Vel, jeg er kanskje gammel nok til å innrømme at jeg var
hinsides begeistret for denne filmen, og uansett hvor intellektuell og “politisk
korrekt” jeg ønsker å være, så ble jeg tatt med storm da jeg som liten jente
satt foran det store kinolerretet. Og jeg kunne “edelweiss” utenat og sang og
sang. Jeg har sett filmen flere ganger gjennom årene, men nå er det sikkert over
20 år siden sist, og da trenger jeg å se den igjen.

Det er ikke The Sound of Music ELLER Hamlet, det er begge
to, og de representerer to verdener som ikke kan sammenlignes. Sound of Music må sies å være en film så full av troen på mennesket,
på kjærligheten og det gode. Man føler seg rent løftet etter å ha sett den. Den
overlater ingenting til fantasien eller til grublerier, man får alt “servert på
fat”, og av og til er det godt, og nå er den så gammel at den er gått inn i
historien som en av de største musical klassikerne, kanskje den største til og
med. Jeg må si at Rodgers & Hammerstein gjorde en 

genistrek med den filmen.

Hvorfor skal man ikke tillate seg  å gi seg hen til
sentimental idyll av og til!!? Helt ukomplisert og nydelig! Det hjelper godt på
om man er litt romantisk anlagt også! 

Actions speak louder than words

Jeg ser ofte filmer jeg aldri har hørt om, og det gjorde jeg forrige dagen også. Jeg hadde null forventninger til den. Om noen hadde sagt på forhånd at hovedpersonene ikke snakker, ikke hadde noen verbal dialog gjennom hele filmen, ville jeg tenkt at den var kjedelig og statisk. Det var den ikke.  Nå er regissøren svært kjent for å ha laget filmene: “vår, sommer, høst, vinter. “
Den var bare SÅ vakker, sterk, inderlig, uttrykksfull, og for meg var dette stor kunst. Som overskriften sier, her er det handlingene som teller, og det er jo slik i livet at vi noen ganger bare blir møtt med tomt prat eller snakk som ikke blir understøttet av handlinger. Eller at ord og handlinger kommer på kollisjonskurs. Det beste er når det er samsvar/kongruens mellom det man sier og det man gjør. I denne filmen ble det ikke sagt noe, og det ga handlingen en sjelden og sterk nerve.

Filmen heter Bin-Jip og blir oversatt til norsk som “tomme hus”. Den er koreansk.

Jeg klarer ikke å si hva den handler om. Den må bare ses. Den er åpenbart ikke for “folk flest”, den har vunnet masse “sære” priser, og er kanskje litt for spesiell for mange. Jeg liker både det som går utenfor og innenfor allfarvei. Denne er nok ingen publikumsfrier da den beveger seg langt utenfor allfarvei, men  kanskje mange ville likt den om de ga den en sjanse. Egentlig mye bra her i livet som man kanskje bare går forbi, som hadde vært en berikelse eller noe enda vakrere om man hadde gitt det sjansen?

Her har jeg to anmeldelser av den, den ene er fra  filmweb:

“Regissøren av "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" er tilbake med en ny, makeløs film om kjærlighet og individets plass i verden. Overalt hvor den har vært vist, har "Bin Jip - Tomme hus" vunnet premier og fått selv de mest blaserte filmkritikere til å gå av skaftet i begeistring. Nå er det vår tur til å få se den nye filmen til en av de mest spennende nålevende filmkunstnerne i verden!”

og fra Østlandssendingen:

“Bin Jip – Tomme hus er en film fra Sør-Korea, og det er vel noe av det merkeligste som har dukket opp på Oslokinoene på en god stund. Den er langsom og dvelende, fattig på replikker, men rik på utstuderte og gjennomkomponerte bilder”

Jeg kan bare anbefale den på det varmeste!  Den handler dypest sett om kjærligheten, slik jeg tolker den.

Filmen du aldri glemmer

Denne filmen når toppen av hva jeg har sett gjennom svært mange år. THE READER med Kate Winslet! Jeg kan nevne et dypdykk i menneskesinnet som er helt fantastisk, vakre erotiske scener, en utrolig nerve hele veien, vakker filming, den nydelige kjærligheten. En genistrek, en registrek.

Men jeg klarer ikke å finne ordene for å beskrive denne filmen. Jeg trodde jeg hadde sett det beste som den grønne mil, frihetens regn, gjøkeredet, et vakkert sinn, American beauty, Sofies valg, om forlatelse, sammen er vi mindre alene og mange flere, men så kommer altså denne THE READER og bare tar meg med på en reise jeg aldri vil glemme. Nå gleder jeg til å se den én gang til sammen med Sigmund fordi jeg er nødt til å få med meg flere nyanser i alle de lag og den kompleksitet den viste.

Skulle jeg brukte ett ord om filmen: Den sier noe som er SANT!

Det var en helt spesiell lyst som kom over meg da filmen var ferdig: Jeg ønsket å stå ute i pøsende regn og gråte sammen med regnet.

Jeg visste ingenting om handlingen på forhånd. Det viste seg å gagne min filmopplevelse denne gangen. Jeg har hatt dvd'en i hylla som en film jeg skulle se, visste den hadde fått Oscar og andre priser, men at den skulle treffe meg i hodet, hjertet og maven, det visste jeg ikke.

SE DEN!