Velkommen til bloggen min

onsdag 25. mai 2011

IS YOUR LOVE IN VAIN? /Er du alene eller ensom?

 

solitude

 

Vi mennesker snakker om ensomhet og det å være alene som om det er samme tingen, men er det egentlig det?  Jeg tror ikke det. Ensomhet kan være uutholdelig, denne følelsen handler om åndelig nød, om lengsel etter felleskap, følelsen av å være forlatt. Ensomhet handler om en tilstand som er uønsket og som man vil bort fra. 

Ordet “ensomhet” har noe klistrete og påtrengende ved seg.  Ja, noe skamfylt også. Hvis noen snakker om sin ensomhet så står de fremfor deg helt ribbet, nakne og sårbare, og det har lav status å fremstå som ensom. Ofte  reagerer  omgivelsene med å få dårlig samvittighet og trekker seg tilbake når de står foran et ensomt menneske. Derfor er det få som innrømmer sin ensomhet, det er et stort nederlag å uttrykke en slik følelse.  Egentlig skulle ingen behøve å være ensomme, det forteller om et kaldt samfunn der vi overlater  mennesker til seg selv. Ensomhet er noe som angår alle. Noen tror at vi alle egentlig er ensomme når vi betrakter menneskelivet i et større perspektiv. Vi har det kjente sitatet om “själens obotliga ensamhet” av Hjalmar Söderberg, og kanskje stemmer det at vi alle lever under en slags “ensomhetens himmel”, men jeg tror nok noen mennesker rent faktisk er mer ensomme enn andre.  Kanskje vi også kan snakke om minst to forskjellige typer ensomhet, men da begynner det å bli komplisert, iallfall for meg.

Å være alene er noe helt annet. Det er viktig for alle mennesker å være alene. Man trenger slett ikke føle seg ensom selv om man er alene, kanskje tvert imot fordi alenehet gjør at man har mer muligheten til å være til stede i eget liv. Noen mennesker er redde for å være alene, og det skyldes kanskje en eksistensiell redsel, en redsel for å kjenne etter hvem man egentlig er, redsel for å kjenne seg selv. Og i mange tilfeller kan redsel for å være alene bunne i angst for å kjenne på egne følelser noe som kan være skummelt. Dette er et stort tema, men min erfaring er at å være alene, å kjenne på egne følelser er “livsnødvendig” for å legge ting bak seg og kommer seg videre i livet. Å være alene er jo også bare et gode i seg selv hvis man vil lese, lytte til musikk, jobbe, oppleve noe som blir sterkere hvis man er alene.  Noen vil la ordene “ensomhet” og “alenehet” gå om hverandre. Da setter man skille mellom  å være selvvalgt alene og tvunget til å være alene.

 

Bob-Dylan-frown

Bob Dylan, 70 år, 24 mai, 2011

 

Dette er et stort tema, og jeg skal ikke gå i dybden av det, men jeg kom på det i disse dager da Bob Dylan fyller 70 år. Jeg vil gjerne ha med et dikt av ham i denne forbindelse. Bob Dylan er opprører, sanger, men fremfor alt skriver han tekster  som hele tiden vender tilbake til poesiens kjerne – kjærlighet.  Jeg mener som mange andre at han er en av vår tids største kunstnere. Hans dikt  “Is your love in vain” handler om det å være selvvalgt alene, og han bruker det vakre engelske ordet “solitude” som ikke direkte kan oversettes til norsk. Det nærmeste er å oversette det med “ensomhet”, men når vi leser teksten til Bob Dylan, er det åpenbart at han tar i bruk en positiv valør av ordet “solitude”.  Han snakker om kjærligheten mellom to, og viktigheten av å la den andre være alene. For lar man ikke den andre få tid for seg selv, så er kanskje kjærligheten forgjeves?  Er det det Bob Dylan mener her?

 

solitude-full-moon-night

Is your love in vain?

Do you love me, or are you just extending goodwill?
Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?
I’ve been burned before and I know the score
So you won’t hear me complain
Will I be able to count on you
Or is your love in vain?


Are you so fast that you cannot see that I must have solitude?
When I am in the darkness, why do you intrude?
Do you know my world, do you know my kind
Or must I explain?
Will you let me be myself
Or is your love in vain?


Well I’ve been to the mountain and I’ve been in the wind
I’ve been in and out of happiness
I have dined with kings, I’ve been offered wings
And I’ve never been too impressed.


All right, I’ll take a chance, I will fall in love with you
If I’m a fool you can have the night, you can have the morning too
Can you cook and sew, make the flowers grow
Do you understand my pain?
Are you willing to risk it all
Or is your love in vain?


- Bob Dylan

 

Jeg fant noe annet vakkert om “solitude” også, og som jeg kjenner meg veldig igjen i:

“The fear of being alone petrifies people. Our fear of being alone drives us to noise and crowds. Loneliness is inner emptiness. Solitude is inner fulfillment. Solitude is more a state of mind and heart than place. It is quite possible to be a desert hermit and never experience solitude. Without silence there is no solitude. Silence sometimes involves the absence of speech, it always involves the act of listening. Only when we learn to be silent are we able to speak the word that is needed when it is needed. The fruit of solitude is increased sensitivity and compassion for others. Doesn’t every breath crave a deeper, fuller exposure to our presence? Solitude opens the door.”

 

Dette er vakkert syns jeg.  Loneliness er indre tomhet, mens “solitude” er den store indre fullbyrdelsen der vi har følsomhet overfor både oss selv og andre fordi vi må lytte!

Samtidig er det jo litt “luksus” å klage over at man ikke får vært nok alene når vi tenker på hvor mye ufrivillig alenehet, altså ensomhet, det finnes i verden. Det er noen tankekors her.

 

SolitudeSilouette1000x800

4 kommentarer:

  1. Jo mer man tenker og reflekterer rundt ting jo flere aspekter ser man.

    I dag har jeg latt meg inpirere av deg. Du skrev en kommentar hos meg og jeg klikket på nicket ditt og kom altså inn på bloggen din. De første ordene jeg så her gjorde at jeg måtte skynde meg inn til meg selv og skrive ut det som dukket opp.

    Jeg tenker at det er (minst) to typer ensomhet: Den flyktige og den permanente. Den flyktige tror jeg alle kjenner på en gang i blant, som i perioder der livet er veldig fylt opp av egne ting og der en ikke klarer å samhandle med andre eller forholde seg til andre. Den ensomheten går over, gjerne av seg selv.

    Den dypere, permanente ensomheten oppstår når nettverket dør ut, når man ikke har noen å kontakte og samværet med seg selv oppleves som unødvendig og uønsket. Det er en situasjon som utvikler seg over tid og som ikke går over av seg selv. Det krever mer å komme seg ut av og gjerne med hjelp.

    Det ligger en forventning i samfunnet om at vi skal ha mange venner (som i virkeligheten ikke nødvendigvis er det, men gjerne kontakter), vi skal ha det travelt og være opptatt, sukke over all tiden vi ikke har. For noen er det et overveldende krav å måtte følge opp og være tilgjengelig for kontakt, for andre er det en sårhet i å ikke ha noen som krever oppmerksomhet. En faller ut, selv i et overfladisk samfunn.

    Igjen sitter mange som verken kan følge opp eller orker kontakt, ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke klarer eller ikke har noen å snakke med.

    SvarSlett
  2. Du har veldig rett i at man ser flere aspekter jo mer man tenker. Tusen takk for at du har latt deg inspirere av meg, det varmer. Jeg har også funnet gode ting og gjenkjennelse i bloggen din, så fint at vi kan inspirere hverandre. Jeg er enig i at det er minst to typer ensomhet. Den flyktige er jo til å leve med. Den dype, permanente ensomheten smerter intenst. Tror du ikke man kan gjøre noe for at nettverket ikke skal dø ut? Men trenger å ha noen å kontakte, å være sammen med noen. Det er klart en del av vellykkethetsidealet i vår tid er at vi skal ha mange venner, men jeg tror det har også med modenhet å gjøre å forstå at man trenger ikke mange, men noen få veldig gode. Selv syns jeg å oppleve at ting går i perioder. Jeg er glad for at jeg ikke trenger å sukke over tiden jeg ikke har. Det må være fælt å bare la livet passere uten å dvele, uten å stoppe opp, syns du ikke? Selv om jeg har mye tid, har jeg likevel begrenset med “frisk tid”, og jeg er blitt utrolig selektiv på hva og hvem jeg vil bruke tiden min på.

    Klart det er store forskjeller på folk, de som føler seg nedrent og presset av mennesker som ønsker å være sammen med dem, og andre som tynges av ensomhet. Og noen klarer ikke å ta kontakt fordi de kanskje er lammet av sykdom eller andre ting. Dette med samspill mellom mennesker er komplisert. For egen del hadde jeg det jeg trodde var “venner” i store mengder for 20 år siden, og i dag har jeg kanskje bare en liten sirkel av venner som jeg har hatt veldig lenge, noen i over 30 år, og det er jo en vanskelig sykdom vi drar på, og det kan være vanskelig for mange å forstå hvordan vi har det, og dermed tynnes jo nettverket noe ut. Samtidig har jeg jo funnet de i livet mitt som det ikke finnes svik i, de som bare er der når når ting røyner på, og det er jo de man ønsker å ta vare på. Jeg er utrolig takknemlig for de vennene jeg har, men ser jo at det er vanskelig å få ny venner når man har ME og aksjonsradiusen er veldig begrenset.

    Selv er jeg redd for å bli gammel, ensom dame, jeg ser jo at nettverket tynnes mer ut med alderen, folk er ikke lenger så offensive, det blir færre og færre selskapeligheter. For egen del savner jeg mest at jeg ikke har barn, og jeg har også en veldig liten familie.
    Tusen takk for lang og meningsfull kommentar:)

    SvarSlett
  3. Her var det mange tanker og refleksjoner å dvele ved. Selv tror jeg at hovedgreia om ensomhet og alenehet handler om selvvalgthet eller ikke.

    Og så til Dylan, for meg som ikke er så stø i engelsk; vet du at Anne Grete Preus har oversatt teksten og laget sangen "Elsker jeg deg"

    Elsker Jeg Deg?
    Fra albumet Nesten Alene (2009).
    ...
    Elsker jeg deg
    Eller er du kun en mulighet
    Dette med oss
    Er det noe jeg tror
    Eller inderlig vet
    Når jeg trenger en å snakke med
    Er det din stemme jeg savner da
    Når jeg forlater byen en morgenstund
    Er du den jeg minst vil reise fra
    Elsker jeg deg
    Kan jeg svare ærlig ja
    Elsker jeg deg
    Eller er du bare god å ha
    Om jeg når mine mål
    Er det deg jeg vil dele med da
    Når jeg skammer meg så inderlig
    Og knapt nok orker si det
    Eller har strevd for å gjøre noe til mitt
    Men forstår at det aldri kan bli det
    Elsker jeg deg
    Bor jeg her ved din side
    Er et forhold bare et måltid for meg
    Som jeg forlater når jeg er forsynt
    Vis meg at kjærlighet er en reise
    Og at vår knapt nok har begynt
    Elsker jeg deg
    Eller er jeg her for vanes skyld
    Er det livet jeg vil dele med deg
    Eller banal idyll
    Den natten jeg ligger og langsomt
    Forstår at livsgrenen kan briste
    Blant alle mine jeg forlater da
    Ser jeg deg som den aller siste
    Elsker jeg deg
    Deg jeg ikke kan miste


    Anbefales å lytte til: http://www.youtube.com/watch?v=fpi7jlRZNUY
    Vakkert!

    SvarSlett
  4. Tusen takk for oversettelsen, Åshild, og for videosnutten på youtube, Anne Grete Preuss synger fint!
    Jeg tror også at ensomhet er ikke noe man velger, men alenehet har en mer positiv valør og er noe man velger fordi man føler behov for å trekke seg litt tilbake.

    SvarSlett