I løpet av årene har jeg sett på litt realityserier. Ikke fordi de er gode, men jeg har vært nysgjerrig og også for å se hva dette egentlig er. Å få servert i tv-ruta det jeg mener er god tv hele tiden er vanskelig fordi realityseriene kjøres på svært mange tv-kanaler, og siden det er så mange av dem, må folk tydeligvis like dette. Hvorfor? Først av alt, jeg kan ikke se noen virkelighet i det som skal være virkelighets-tv. Jeg kaller dette “den virkelige uvirkeligheten”. Intet av dette handler om virkeligheten. Det er ikke vanlig eller virkelig å stable en gjeng unge mennesker inn i en bunkers, på en øde øy, på landet, 20 kvinner samlet for å slåss om “drømmemannen” eller på et luksushotell. Hvis man ikke slåss om “drømmemannen”, konkurrerer man om en pengepremie, et hus, en bil eller noe annet. For mange er målet å bli kjendis, det er visst kjempestas. Jeg fikk lyst til å skrive et lite blogginnlegg om dette nå når en ny sesong har startet opp igjen med disse dårlige programmene, og det var da “big brother”-konseptet dukket opp på skjermen at hårene omtrent reiste seg på meg. Jeg trodde virkelig at “big brother” var historie, at det var noe vi var kvitt, men neida.
Det er i hovedsak helt normale mennesker (om unntak les lenger ned), som lar seg rekruttere til disse kunstige settingene. Hvorfor lurer jeg på? Det er vel blandingen av spenning, en lokkende premie og ikke minst: Det å komme på TV, og noen drømmer altså om å bli kjendis i etterkant. Noen oppnår å få kjendisstatus bare i kraft av å ha deltatt på en realityserie. Har jeg blitt litt gammel slik at verden på et vis har endret seg uten at jeg har klart å følge med? Jeg tror vel ikke det. Verden har endret seg, og på noen områder til det verre. Har vi bruk for denne overfladiskhetskulturen? Hvor sunn er den? Det er jo flere som må få psykologhjelp etter å ha vært enten isolert på en øde øy eller i en bunkers på Fornebu. Jeg så noen episoder av “paradise hotel” i vår, og der var det ei jente som ble regelrett mobbet. Vi, seerne, fikk vite at hun like før deltagelsen hadde mistet moren sin, og hun var i dyp sorg. Dermed forsto vi bedre hennes noe emosjonelle væremåte, men likevel var det vanskelig å forstå hvorfor de andre gjorde henne til syndebukk og ville ha henne ut av fellesskapet. Nå er det i sånne serier ikke ETT fellesskap, men flere, det danner seg grupperinger/allianser, og det er om å gjøre å lure og manipulere hverandre, og man må gjerne svikte sin “egen allianse”. Er man dyktig i dette beskrives man som “god til å spille spillet”. Dess frekkere, sluere, dess høyere “stjerne”. Jeg kommer i farta på iallfall seks fra ulike realityserier som siden har fått programlederjobber. Det er som regel de som har spilt spillet “best”, altså vært sleipest, og som har kommet til finalen. Men før finalen er det alle intrigene og alliansene som bestemmer hvilke personer som blir stemt ut underveis til det er igjen en håndfull eller færre deltagere som skal slåss om gevinsten. Mange gir hverandre løfter om å støtte hverandre slik at man ikke blir stemt ut og må forlate serien. Løfter som ofte blir brutt. Det er gråt og tenners gnidsel ved mange av disse utstemningene.
Man kan kanskje si at ikke alle realityserier kan skjæres helt over én kam. Det er graderinger av hvor ille de er, syns jeg. “Farmen” har jo noen gode sider ved seg med natur og bonderomantikk. 71 grader nord er kanskje den “skikkeligste”, der må folk virkelig tåle harde fysiske og psykiske påkjenninger som ikke handler om intrigemakeri i samme grad som i de andre. Den verste er kanskje “paradise hotel”, der dreier det seg kun om å være på et luksushotell og nyte det “gode liv” samt å være slemme mot hverandre og stemme hverandre ut. Det er slanke, vakre, unge mennesker som blir plukket ut, og der er det om å gjøre å ha minst mulig intelligens. Deltakerne vandrer rundt i bikini, skaper intriger og allianser og spiller på kropp, silikon, sex og utseende. Mon tro hvorfor de aldri har med en eneste overvektig person for eksempel. Den serien er så usunn som den kan få blitt, og jeg tenker bare på hvilken signaleffekt programmet gir til unge mennesker. Vellykketsidealet går kun på utseende, ikke hvordan du er som menneske, det spiller mindre rolle. Det er bare en fordel om du er litt dum og kunnskapsløs i tillegg. Enkelte ganger har de arrangert quiz, og så ler de godt når flere ikke engang vet navnet på den amerikanske presidenten og tilsvarende elementær kunnskap.
I “big brother” denne gangen skal en gjeng av deltakerne oppleve et slags “rotteliv” ved at menneskene plasseres i noe som kan minne om et bur der de er lenket to og to sammen med håndjern slik at man krysser intimgrenser som bare er ekkelt å se på. De første timene får deltakerne kun lov å spise frø, gulrøtter og drikke vann, og dette skal de gjøre så mye som mulig for å få “fordeler”, og så blir de syke og kaster opp, og dette lar altså folk seg underholde av. Ja, her er en av programlederne, den tidligere “realitystjernen”, Petter Pilgaard.
Hvorfor har han fått jobben? Man må kanskje være ubevisst og overfladisk for å klare en sånn jobb? På en annen kanal var det et program som heter “Petter elsker Mari” som handlet om den samme Petter Pilgaard etter at han hadde vunnet på “paradise hotel”. “Petter elsker Mari” er en svært privat affære, og det handler kun om disse to, helt ukjente menneskene, og hva de driver med av hverdagslige ting som å krangle om småting fordi Petter er en lat vestkantgutt som hverken vil rydde eller gjøre særlig annet enn å “style seg” til diverse “partyer, kjæresten overtaler ham sogar til å ta botox, han begynner jo å bli gammel, nesten 40 gitt. En annen som ble kjendis ved deltagelse i realityserie er Linni Meister, også hun har hatt et eget TV program der fokuset er på henne, hennes modelljobb, utseende, sminke, og det handler om forholdet til samboeren som etter hvert slår så store sprekker at de flytter fra hverandre. Hun virker faktisk harmløs og søt og får meg til å tenke at mange av disse er litt “ofre” i et samfunn som har fjernet seg mer og mer fra hva jeg ser som skikkelige verdier. Hun viser at hun elsker sønnen sin og prioriterer ham. Linni Meister er en av dem som virkelig er stjerne av reality- tv, for hun pendler nemlig fra serie til serie som alle er laget over samme lest. Hun toppet kanskje karrieren i et program der fire kjendiser møttes til middag. De andre som deltok, blant andre den tidligere langrennsløperen Annette Bøe, tok seg godt av Linni og var nærmest litt moderlig og overbærende når det ble litt for “blondt”. Det positive med naive Linni er at hun viser at hun er glad i og har mye kontakt med bestemoren sin og viser kjærlighet til sin lille sønn, det er faktisk sympatisk selv om intet av dette kan ha interesse for det norske folk. Ingen har heller interesse av å se at hun hverken kan synge eller spille piano.
Vi trenger ikke TV som dyrker egokulturen i den grad, som oppfordrer folk til å være slemme, som i verste fall ødelegger mennesker.
Én ting er at “big brother” er tilbake. Jeg ble opprørt over det fordi vi har hatt 22/7, og det blir en kjempekontrast fra terrortragedie til et superoverfladisk program som ikke fører noe godt med seg. Det er mange andre svært tankevekkende kontraster til virkelighets-tv også, som dokumentaren
“Brevet til Jens” som handler om to unge funksjonshemmede, der den ene må, mot sin vilje, bo på institusjon. En sterk dokumentar som jeg anbefaler på det varmeste. Reprisen går på TV2 søndag 4/9 eller man kan se den her:
http://webtv.tv2.no/webtv/sumo/?treeId=33&progId=546732
Selvsagt trenger vi ikke bare alvors-tv som noen kanskje vil betrakte det som. Det er mange gode programmer som ikke er så seriøse, men som likevel ligger milevis fra den “virkelige uvirkeligheten” som “big brother” og programmer i samme sjanger.
“Big brother”s programledere er altså Petter Pilgaard som ikke har gjort et arbeidsslag i hele sitt liv (hvis vi skal tro det vi leser?), men som prøver å spille på sjarm og utseende, og så er det altså Sarah Natasha Melbye. Sistnevnte er en meget dyktig og sympatisk programleder, og jeg ble virkelig skuffet over at hun påtok seg denne jobben. Til hennes fordel kan det sies at hun aldri ville deltatt i “big brother” selv.
Mens jeg skriver dette innlegget kommer det på forsiden av “sol” om at en Robinson-deltager er sex-dømt for overgrep mot barn.
Les her:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10082090
Det står også at det er vanskelig å få vandelsattest på folk i Norge, altså for å se om de er tidligere straffedømt, og videre hvilke kriterier som legges til grunn for å bli deltager på “Robinson-øya”, og jeg antar at det er samme utvelgelsesmåte til de andre realityseriene:
“Slik skjer castingen:
1. Deltagerne fyller ut nettsøknad - de man finner interessante blir ringt for telefonintervju.
2. Noen blir invitert til personlig intervju.
3. 50 blir invitert til castinghelg, som innebærer at de blir testet fysisk og psykisk og har samtaler med produsent og psykolog. De som fortsatt er kandidater må gjennom egen legetest og levere fastlegeerklæring.”
Det er altså det hele.
Vel, det er mulig meningene mine er gått ut på dato, at dette er programmer som er kommet for å bli. I begynnelsen ble det sagt at dette var “døgnflueprogrammer”, men det døgnet har vart lenge, altfor lenge! Det har pågått i snart åtte år. Programmene lages i masse forskjellige land og de er kjempepopulære. Konseptet er likevel relativt nytt når vi ser det i perspektiv av fjernsynshistorien. Den begynte på 50-tallet, og de første realityseriene kom først på slutten av 90-tallet. Det virker som mange ønsker slike besettende dramaer som det er å plassere vanlige mennesker i en iscenesatt virkelighet, og la et sosialt maktspill utspille seg mellom dem og som preges av en uforutsigbarhet. Alt dette har gjort disse seriene så populære. Det er åpenbart at folk elsker når deltagere på reality-tv mister maska, gråter, blir rasende, i det hele tatt mister kontrollen over seg selv på en måte de ikke selv hadde tenkt seg i forkant.
Uansett hvordan man snur og vender på det, jeg syns reality-tv er og blir spekulativt, jeg tror det er usunt både for deltagere og seere, og jeg håper at mediesamfunnet og dens kultur vil finne et annet konsept som både er godt og utviklende og som likefullt vil fascinere oss som seere.
Jeg sier det med ungdommens sjargong: Realityserier er både for kleint og for kjipt.
Dagens barn og unge trenger gode rollemodeller og disse blir det vanskelig å finne når fjernsynspublikumet støter på realityserier uansett hvilke knapper man trykker på kanalvelgeren. Derfor må vi voksne prøve å påvirke dagens mediesamfunn ved å finne gode tv-programmer, og så får man ta diskusjonen på hva som er “godt” og hva som er “dårlig”. Jeg syns ikke det er vanskelig å mene noe om hva som er dårlig tv. Meningene vil være delte om hva som er god tv, men det er ikke viktig å være enig om det.
Vi lever i et demokratisk samfunn, og da må man selvsagt lage tv for enhver smak, men kanskje kan det blir enighet om at realityseriene representerer en kunstig virkelighet som kan få åpne, unge sinn til å tro at “sånn er livet”, og intet er lenger fra sannheten.
