Gladnyhet: Jeg har blitt nullskatteyter!

Skatten min, ja, jeg snakker om den vi alle betaler til fellesskapet som kalles stat og kommune. Vinterens dårlige helse har gjort meg litt lite observant. Jeg har mottatt min uføretrygd uten å reflektere på at den har økt. Forleden finleste jeg “lønnsslippen” min. Jeg så til min forskrekkelse at jeg plutselig IKKE betaler skatt. Jeg så for meg en gedigen baksmell til neste år.  Jeg ringte NAV i Ski umiddelbart, og de henviste meg til skatteetaten.

Skal man ringe skatteetaten, må man være svært tålmodig. Jeg tror jeg ventet i over en halv time til jeg hadde rykket først i køen. Jeg ramset opp personnummeret mitt med én gang jeg hørte en mannsstemme i den andre enden. Det viste seg å være en meget hyggelig person som både var imøtekommende og hadde gode nyheter.
Han gjennomgikk hva jeg har i brutto uførepensjon, hva jeg har betalt og hvordan ting forholder seg. Han åpnet med å si at “du skal ikke betale skatt”.  “Hææ!!”, sa jeg. Til de som eventuelt måtte lese dette, som ikke har skjønt viktigheten av å sykmelde seg når man blir syk, så er det følgende nok verdt å lese. Da jeg ble syk for mange år siden gjennomgikk jeg en grusom prosess som gradvis tappet meg for alt av krefter.  Det er en tittel på et dikt som heter “Du dør så langsomt at du tror du lever”.  Det beskriver hva jeg gjennomgikk i omtrent fire år. Jeg gikk til legen fordi jeg hadde pusteproblemer, og jeg var til slutt godt utstyrt med inhalator og allergimedisiner til tross for at jeg hadde testet negativt på alle allergitestene. Jeg var hos lungelege, allergolog med flere, men ingen fant på å ta den lille blodprøven som ville ha avslørt sykdommen min. Jeg kom i siste lita og var nesten død da jeg selv tok initiativet til den blodprøven som viste prøvesvar som må være “norgesrekord” ifølge en lege jeg snakket med senere.

Dette er en lang historie, men poenget er at jeg sykmeldte meg IKKE! Jeg ville ikke ligge noen til byrde samtidig som jeg trodde det ville gå over av seg selv. Jeg jobbet derfor gradvis mindre og mindre som frilansmedarbeider i et forlag. Jeg ante ikke at det ble min fremtidige “økonomiske skjebne”. Hvem tror  at man skal bli varig syk i en alder av 33 år? Ikke jeg iallfall. Jeg var sikker på at når jeg fikk riktig dose medisiner, så ville jeg kunne legge på sprang ut i livet igjen.Det var også hva legene sa. Jeg skulle ut i jobb, vi skulle lage barn, jeg skulle reise verden rundt, jeg skulle synge i kor, drive med hobbyene mine. Være aktiv!  Sånn gikk det ikke. I dag er spesialistene litt uenige om jeg har ME eller om det er senskader av at jeg gikk for lenge med en udiagnostisert stoffskiftesykdom.

Min inntekt ble beregnet på grunnlag av hva jeg tjente de tre siste årene før jeg til slutt BLE sykmeldt, det vil si 4 år etter de første alvorlige utfallene (som bl. a. kalles en allergisk vaskulitt).  Jeg havnet blant minstepensjonistene. For få år siden snakket jeg med noen i kommunen, og da de hørte at jeg faktisk ikke kan ta trikk og buss pga at jeg ikke kan gå særlig langt, var de sjokkerte over at jeg ikke hadde ett eneste lite tillegg. Så på flekken fikk jeg laveste sats av grunnstønad. Fortsatt var inntekten liten, og jeg begriper ikke at folk i samme situasjon som meg og som er single, kan klare seg økonomisk. Det er en tragedie å bli syk, og tragedien forsterker seg ved at mange havner i fattigdom.

Tilbake til nåtiden. Mannen i skatteetaten forklarte meg rolig og brukte god tid (jeg er ikke så kjapp i å forstå økonomiske ting så jeg trengte litt detaljert forklaring). For det første er jeg i gruppen for de med liten skatteevne, og det visste jeg jo fra før.
Dertil er det altså et særfradrag som fram til 2011 har ligget på 19000 kr og det har økt til 31000. Samtidig er det kommet en ny skatteregel som legger skattebyrden på den ektefellen som har høyest inntekt.
Vips, så er jeg blitt nullskatteyter, antagelig en av dem i samfunnet som har lavest inntekt blant nullskatteyterne, men hva spiller det for rolle? Jeg får lov å ha min lille inntekt i fred. Jeg ligger vel omtrent 100 000 under det jeg betrakter som en “gjennomsnittlig uførepensjon” uten at jeg kan gå helt god for den påstanden.  Min “lønn” har økt med 2000 kroner i måneden, og for meg er det en formue, og det er en økning på over 10%.

Det er iallfall noen politikere som har tatt til fornuften, og kanskje er det vår nåværende regjering jeg kan takke for denne reformen?  Jeg vil tro det. Om vi har langt igjen til et rettferdig samfunn, så hjelper det på med de små skrittene også!

Jeg sier bare TAKK!  Og JIPPI!