I går og i dag kom den....ikke så ille som fryktet...

ja..høsten altså. I løpet av gårsdagen og dagen i dag kom den sånn nesten helt plutselig. En god stund framover vil den være her, og i dag med ruskevær og liten kuling. Regn med en vind som rev bladene av trærne. For få dager siden var det sensommer i blått og grønt. Skiftningene i Norge er utrolige, kjappe og fascinerende. Samtidig kom fargene. De gule og røde.

I dag måtte jeg ut å hilse på høsten. Bli fortrolig med den siden jeg egentlig ikke er glad i den, men i dag var jeg full av begeistring. Jeg tok med fotoapparatet og knipset litt underveis. Så dette blogg-innlegget inneholder mange bilder.

Denne vakre eføyen fant jeg på turen min

På vei ned til sjøen



Jeg er opptatt av farger og lys. Farger er så mye mer enn de 7 vi har i regnbuen, det er nyanser som egentlig ikke har noen tallbegrensning. Jeg er også opptatt av musikk. Farger og musikk har mye til felles. De har parallelle klanger og harmonier, valører. Vi snakker om harmonier både i fargelæren og i musikken. Vi har fargelære og musikklære, fargepsykologi og musikkpsykologi. Vi har fargesirkelen og vi har kvintsirkelen i musikken. Uten å gå mer inn i akkurat dette, så er poenget at det gjelder å kunne se og oppdage. En gang for lenge siden trodde jeg brunt var brunt og grått var grått, men sånn er det ikke. Jeg har lagt inn bilder her av en steinkirke, og bare se! Veggen er FULL av farger, men egentlig består den bare av grått og brunt, men så er den full av sjatteringer som skaper masse liv .

Buskene blåser nesten flatt. Se fargene!

Det er også høstlige farger i tang og tare. Nå har jeg lært at også havet har årstider.

Forskjellene i dybde og lys, flo og fjære, samt kalde og varme strømmer virker inn på livet i havet.

Jeg syns det ser skremmende ut å skulle surfe i sånt vær, men antagelig er dette

topp forhold for surfe-entusiaster

Jeg har ruslet i fjæra, kjent duften av salt sjø med regnet piskende og synet av et viltert hav. Snodig var det å se at surfere og kano-entusiaster menget seg med de høye bølgene. Jeg har vært på kirkegården, kjent på stillheten. Jeg har sett alle fargene og kjent en boblende glede.

Dette er restauranten "sydvesten" i Helgeroa.

Stengt fram til neste sommer.

Det er jo en fantastisk opplevelse å se Stavern og omegn på denne årstiden. Stedet er lukket for turistene, men desto mer har det åpnet seg for de fastboende. Noen fastboende har fortalt meg at de får tilbake stedet sitt når sommergjestene drar, de lever igjen hverdagene sine i nærmiljøet, og de får mer plass, og sommersesongens tempo og støy erstattes av en annen harmoni og stillhet. Denne stillheten fikk jeg oppleve i dag på en rundtur i området.

 

Dette er den vakre steinkirken på Berg fra middelalderen. Litt usikkerhet om den er fra 1000- eller 1100-tallet. Den regnes som kanskje den flotteste og eldste middelalderkirken som finnes på hele Østlandet.

Det ligger mye historie her i Berg kirke i Brulanes kommune

Tatt fra siden. Legg merke til det nydelige

fargespillet i steinene

Kirken forfra



Litt kontraster her. Falt for denne båten. Den minner meg

om en av båtene i barne-TV

Han skulle bare lufte bikkja, men det er kommet store mengder vann pga manglende drenering av åker. Får håpe bonden snart gjør noe. Verst er det om våren der vannet nesten når hytta

Jeg avslutter dette innlegget med ei nydelig låt om høsten laget og sunget av Herborg Kråkevik, den heter:

"Haust":

http://www.youtube.com/watch?v=JHmF_1eMHcI

Høst i Stavern

Legger ved denne linken som jeg syns er så vakker.

Santé et beauté pour tous!! The Meaning of Life !!

http://www.youtube.com/watch?v=9dBsZoGQExU

Vi er i Stavern fortsatt og plutselig er høsten her med striregn, løvvfall, vind. Inne er det varmt og godt.

Kles-fangst i Larvik

Vi er fortsatt i Stavern, og i dag fikk jeg meg en tur i klesbutikken der jeg er stamkunde hver sommer. Jeg går alltid glipp av høstklærne fordi jeg bare besøker butikken i sommersesongen. I år ble det et unntak siden vi dro ned på høsten. Forresten har vi aldri visst at hytta kunne holde 25 grader inne ved hjelp av to små varmeovner. Dermed blir det flere høstbesøk her.

Butikken er en av de koseligste jeg har besøkt. Og det er så hyggelig for hver sommer sier de: "Når dere kommer vet vi at sommeren har begynt", tenk at noen sier at vi kommer med sommeren. Nydelig, ikke sant?

Det er tre søte damer i moden alder som er topp serviceminded. I dag var de kjempeoverrasket over å se oss, og vi hadde klart å "treffe" akkurat på 25 årsjubileumet til butikken, og vi fikk kaffe og marsipanbløtkake! Sigmund koste seg, drakk kaffe, spiste kake og fikk snakket om sitt sykdomsanfall! Samtidig befant jeg meg i prøverommet, og fant klær som er litt utenom det vanlige. Jeg har tatt bilder av litt av "fangsten", er SÅ fornøyd. Fargene er helt "mine", og det er også farger jeg liker å bruke når jeg syr lappesøm.

Lilla er lekkert!

vakker blåfarge syns jeg

Mer lilla og litt glam-mønster(hum, er kanskje ikke helt meg, men stilig)

falt helt for denne

Sort=alltid fint

grått er ikke en favorittfarge, men jeg kler den

Tusen takk til Hannes Mote i Larvik som er helt enestående!
(klikker du på overskriften, kommer du til butikkens hjemmeside)

Hvordan skal trærne rekke å miste bladene til jul?

Ja, det er mye å undre seg over hvis man først legger merke til ting. Egentlig er det jo i noen kretser, iallfall i mine, et mål å kunne undre seg. Likevel smiler vi ofte av småbarn (eller noen gjør det) som undrer seg over ting vi voksne syns er en selvfølge. Mange ting er ikke fullt så selvfølgelige når man først begynner å gå tingene etter i sømmene. Vi burde enten lære litt av barn og/eller prøve å bevare barnet i oss. En kombinasjon hadde vært fint.

Dette er et typisk eksempel på undring

Ja, selvsagt står trærne der med sine stive, nakne pinner når jula ringes inn. Forhåpentligvis ligger det da et fløyelsmykt snødekke på dem, og det kan veie opp for det triste synet av klorofyllet som har trukket seg inn i trestammen, og med vissheten om at det er flere måneder til neste fotosyntese (jadda, har ikke glemt det jeg lærte på naturfaglinja, dog lærte vi om fotosyntesen allerede på folkeskolen). Årsaken til at jeg spinner litt rundt tanken, er at Sigmund og jeg har klart å komme oss til Stavern. Rekonvalesenten ville gjerne en tur til hytta si og ordne de praktiske tingene som å skru av kjøleskap og få inn utemøblene for vinter'n. For minst mulig kjørebelastning på han, og fordi jeg er så barnslig at jeg elsker å kjøre Bastøyferja, ble det en slik overfart fra Moss til Horten. Snakk om strålende vær. Og her kommer da dette med bladene på trærne inn, for der vi satt ute på fjorden, havblått, blikkstille og skuet inn mot den Østfold'ske kyststripe, kunne jeg fastslå at sommeren ikke har sluppet taket. Det var GRØNNE blader på trærne.

Vakkert med tidlig-høst

Når vi nå har inntatt et nokså øde hyttelandskap skimter jeg noen gule blader, men de kjempestore eiketrærne som er typiske for Vestfold, de er helt grønne. Vi skriver 1. oktober i morgen, og det er lite som minner om høststormer og løvfall. Nå er jo høststormer og fargesprakende høstfarger svært fascinerende, men jeg klager ikke på dette været.

Cirkeline i solnedgangen

koser seg

 

Akkurat nå sitter jeg i (høst)solnedgangen i en god, varm hytte med kaffekoppen ved min side og PC'en foran meg og til venstre ligger havet blått og forlokkende.  Noen har sagt at høsten i Stavern er et trist syn, det stemmer ikke. Nydelig er det. Enda bedre er det at jeg har en nesten frisk mann ved min side (som for litt over en uke siden gikk i gulvet med alvorlige sympotomer). Det føles nesten som et lite mirakel.

 

Dette er en dachs som er møkk lei fotoshoot'en

 Kontrastene i livet kan av og til være slitsomme, men når pila peker oppover, tenker man at klisjeen om at det er viktig med kontraster, at uten motgang vil man ikke kjenne medgangen, er helt riktig.

Himmelsk godt å få ham hjem igjen!

Nå er Sigmund hjemme, og han sitter litt oppe og rusler småturer med hunden, men han må hvile mye. Nå er jo spørsmålet hvor lang tid det vil ta før han er tilbake der han var. Han er tvunget til å ta en dag av gangen siden forløp og bedringsprosess er veldig variabelt når balansenerven er skadet.

Vakre blomster Sigmund fikk fra jobben sin

Nå først lander jeg hele opplevelsen som har vært blandet av sjokk og vantro. Først nå skjønner jeg at mannen min har vært og er ganske syk. I begynnelsen var jeg bare nummen og gjorde de nødvendige praktiske tingene. Først nå kommer reaksjonen som inneholder mange forskjellige følelser: Det kunne gått så mye verre, hva da(og det behøver jeg jo ikke tenke på, det er ille nok), og hvor sårbar man blir når "klippen" man støtter seg til plutselig ikke er så stødig lenger. Man vet jo innerst inne at alle kan bli syke, men likevel trodde jeg ikke at min superfriske mann skulle bli syk og at det skulle komme noe som var så akutt. Jeg bearbeider opplevelsen og prøver å kutte ut alle "tenk om"-tankene, og det har jeg i grunnen klart.

Fra det øyeblikket han kom inn døra fra sykehuset, kjente jeg at skuldrene senket seg, og jeg har i grunnen sovet og sovet i et par døgn i full forvissning om at dette kommer til å gå bra.

Måtte ta et bilde av septemberhimmelen som passet sammen med det himmelsk deilige i å få Sigmund hjem fra sykehuset

Verst er det jo for Sigmund som er så glad i jobben sin, og som har begynt på doktorgrad, opptatt med utenlandsreiser og som generelt har mange jern i ilden. Han har allerede begynt å bli utålmodig, og det er forståelig. Han leser jo bøker hele tiden, og han orker ikke å lese nå. Vi må bare være optimistiske og anta at det bare er snakk om dager før han kan gjøre en god del av de tingene han har lyst til.

Vi fikk sett på en virkelig morsom komedie på blue ray-spilleren i går, og det var første gangen vi lo høyt og hadde det koselig sammen siden "sikringen" røyk (som han uttrykker det) Den kan anbefales hvis man vil ha seg en god latter: "I love you, man" fra 2009.

Det er jo i motgang at man ser om det er noen venner der, og siste uka har virkelig flere stilt opp på ulikt vis, og det har vært utrolig godt. Noen har kjørt meg, hentet Sigmund, overnattet her, handlet, hatt med middag til oss, luftet hunden, kjøpt ny hylle og montert den(siden den gamle falt ned) osv. Det har gjort godt. Nå håper jeg vi snart er helt "selvhjulpne". Heldigvis klarer jeg å gjøre en god del, og så vil ting legge seg til rette etter hvert. Nå har jeg slitt med kronisk sykdom selv og møtt mange begrensninger, og jeg kan nok bistå med litt gode råd underveis. Særlig dette med å ta baby steps og være tålmodig.
 

Solnedgang tatt fra verandaen vår

Jeg fant et dikt av Hans Børli som heter Fred og som jeg syns passer nå. Han skriver om å være en nøkkeblomme i stille tjern i skogen.  Det inspirerer til at vi kan finne fred også når høsten kommer,  under den vakre septembersola enten man er frisk eller syk

FRED

Å være nøkkeblomme

i stille tjern i skogen,

det måtte være noe...

...ligge blikkstille i bekkeoset

ei natt i juli,

ligge med det reine liljeansiktet

tålmodig vendt mot stjernene,

søstrene på himmelsjøen,

bare være

bare la den store gåta

være sitt eget svar.

 

Hans Børli

Snart hjemme igjen

I dag besøkte jeg Sigmund på A-hus. Han virket sliten, men ganske kjekk, og han koste seg med middagsmat i senga da vi kom (min venninne Mona som jeg aldri kan få takket nok siden hun stiller opp gang på gang). Han hadde gå-trent og var veldig optimistisk og lettet over at denne litt håpløse situasjonen han er i nå, vil gå over og han vil bli frisk. Han sa flere ganger at høyre del av balansenerven var helt "ute av drift", men ettersom jeg skjønner, vil den kommer seg med hvile og opptrening.

Det gode med at han ble innlagt er:

1. Han fikk stilt diagnose på bakgrunn av CT og tester, altså mer enn en klinisk observasjon der man ikke gjør stort annet enn å sjekke det legen kan uten at det tas prøver. Som Sigmund selv vil uttrykke det: "De gjorde ikke stort annet enn å telle armer og bein på meg", haha, og nå har de gjort MYE mer enn det.

2. Jeg tror at dersom han hadde blitt liggende her hjemme, ville han ikke tort å røre seg. Det var skremmende at rommet gikk rundt for ham, at han ikke hadde balanse, og ikke orket å holde øynene åpne. Hvis han ikke var kommet på sykehus, ville han i dag fortsatt ligget stille i senga i mørkt rom og vente på at det skulle bli bedre. (Dette bekrefter han selv.) Nå har leger og sykepleiere fått fart på ham med oppmuntring og det han kaller "mas". Han har i dag gått én kilometer i sykehuskorridoren, og det kan han virkelig være stolt over. Det betyr SÅ mye at pasienten føler seg trygg under opptrening og at det er noen som heier på en.

Det slår meg gang på gang at sykehus til dels ikke er for å BEHANDLE syke mennesker. Sykehus er i stor grad et "undersøkelsesrom" der folk blir utredet, og så sendt hjem. Det er klart at mange får fysioterapi og døende mennesker får selvsagt masse omsorg og pleie. Mennesker får også behandling på sykehuset, særlig slik behandling der medisinsk ekspertise er påkrevet som cellegiftbehandling og selvsagt kirurgi. Det er jo virkelig innenfor kirurgien at sykehusene behandler folk.

Poenget mitt er at så fort et sykehus ser at en person er i stand til å komme seg ut av sykehus og hjem i sin egen seng, så sendes pasienten hjem. I dette tilfellet er vi veldig fornøyd, bare så det er understreket.

Dette er mitt inntrykk etter at jeg selv har vært innlagt i sykehus flere ganger, min mamma har vært inn og ut av sykehus, min pappa og så rulles jo den ene historien etter den andre opp i media om folk som sendes hjem til "ingenting".

Jeg har selv jobbet i sykehus, men det er veldig lenge siden, og da syns jeg nok ikke det var det stresset med å skrive folk UT!

Sigmund kommer hjem i morgen, og i hans tilfelle er nok det riktig, han vil være i stand til å stelle seg selv og trene på egen hånd. Tiden vil vise hvor lang tid det tar og om han vil trenge noen form for behandling her hjemme.
Han har fått være på sykehus i TRE døgn, og det er nok veldig bra etter norsk "standard".

Vi er kjempefornøyde med 113, med legevakt, fastleger og A-hus med leger og annet personale der! Det fins også solskinnshistorier i et helsevesen som stadig er utsatt for kritikk.

Fortsettelse følger.


Takk for at du leser dette!

Hva legene sier nå

Sigmund kom inn i mottagelsen i går, og det var ikke sikkert at han skulle legges inn. Men etter at både nevrolog og øre-nese-hals-lege hadde tittet på ham, ble han innlagt og de tok CT med én gang. Deretter har de tatt ulike tester.

I dag fikk han følgende beskjed av legen: Han har fått en skade på balansenerven på høyre side av hjernen (det er ikke virus eller krystallsyke). Skaden vet man i 80% av tilfellene ikke årsaken til. De fant det ut ved å fylle varmt vann i øret hans mens de gjorde noe med øyet (greit med en folkelig forklaring). Han har store muligheter for å bli helt frisk. Hvis den nerven ikke blir bra igjen, vil den på venstre siden av hjernen kompensere for tapet som er på høyre side. Jeg har skjønt at dette kan ta lang tid, men ingen er sikre. Så her er det en dag av gangen som gjelder.


Det gode i situasjonen er at han har klart å dusje, han har spist sine tre sykehusmåltider (det betyr at kvalmen har gitt seg), han er optimistisk, og han har klart å gå i korridoren. De maser på ham hele tiden for å trene seg opp, og smellen har vært så kraftig at han må trene seg opp fra scratch. Han har klart 50 meter.

Behandlingen er rett og slett opptrening og å vente på at skaden går over. Han lå først i korridoren, men har kommet på tomannsrom, og ingen har nevnt når han skal hjem.

Det kunne vært så mye verre, det er ikke hjerneslag, ikke hjernesvulst, altså ikke de verste tingene. Men det er jo egentlig bare tiden som vil vise hvor alvorlig det er. Hvor fort vil han klare å fungere normalt igjen? Men det er altså ikke hjernen som er skadet med balansenerven i hjernen.

Diagnosen fra legevaktslegen er, så langt jeg kan forstå, helt riktig. Det var også riktig at han ble lagt inn siden det ikke var noen bedring etter 3 dager.

Jeg besøker ham i morgen. Han er verdens godeste mann!

Han er lagt inn på A-hus

I dag tenkte jeg at dette er ikke riktig. Ikke riktig at mannen min skal ligge helt stille med øynene igjen og ikke klare å røre på seg. Jeg skulle ha sykemelding, og det var jo greit, men jeg nådde ikke inn til legesekretæren når jeg sa det var betennelse på balansenerven. Så kontaktet jeg min egen HELT fantastiske fastlege som jeg har hatt i 20 år. Han ga meg noen råd, og sa at det MINST burde tas CT, og at han ville lagt inn Sigmund.  Gode, flinke fastlegen min! Han vet også at symptomer ikke alltid viser seg typiske, og at det kan være noe helt annet enn man trodde i første omgang når man ser videre forløp.

Så tuslet jeg inn på legekontoret, snakket pent med legesekretær som sa jeg kunne få snakke med Sigmunds fastlege. Fastlegen hans var veldig forståelsesfull, hun fikk journal fra legevakt, og så endte det med at kollegaen hennes som hadde legevakt  kom med én gang. Sigmund ble undersøkt. To timer etter kom ambulansen.

Nå har jeg pratet med Sigmund,  han ligger på undersøkelsesrom, og han blir innlagt, vil få intravenøst ( så blir elektrolyttbalansen i orden hvis den ikke er det, han har jo drukket svært lite). Øre nese hals-legen sa de ville ta CT, og også kople inn nevrolog. Nå føler jeg at han er i de beste hender!

Selv virket han veldig lettet! Det er godt å bli tatt på alvor.

Mine egne bekymringer ligger der og lurer, men nå tar jeg en dag av gangen. Jeg fikk orientert min fastlege om at jeg hadde fulgt rådende hans, og fikk sms av ham med to ord: "bra jobba".

Verre i dag

I går var Sigmund litt bedre, i dag er han mye verre, og jeg tenker at han tok litt for lett på det i går, men i dag går "verden rundt i hodet hans" og han klarer så vidt å gå på wc og kaster opp ved den minste brå bevegelse. Nå passer jeg på at han får i seg væske, og han snakker normalt når jeg henvender meg til ham. Ellers har han mer enn nok med seg selv. Han ligger helt stille i mørket.

jeg tror det er omtrent sånn verden ser ut for Sigmund akkurat nå

Men nå dukker det virkelig opp mange sider i det å ha en syk person man  har omsorg for. Jeg er ALENE om dette. Dette er ensomt.  Jeg har ikke barn, og ellers en veldig liten familie, faktisk er den knøttliten. Derfor blir man stående alene.

Jeg tenker med gru på når virkelig gamle folk blir syke, når den ene ektefellen er alvorlig syk, blir utskrevet til en annen skrøpelig person som ikke klarer, men som må på grunn av at helsevesenet ikke har nok ressurser eller av andre grunner ikke stiller opp. Jeg tror politikere og andre trenger å våkne opp FØR de selv blir gamle og syke og erfarer den harde virkeligheten. Så i dag går mine tanker spesielt til eldre mennesker som trenger hjelp, men som ikke får. Jeg husker selv da jeg var oppsøkende sosionom på et eldresenter i Oslo, og jeg besøkte de over 80 år som oftest er de mest hjelpetrengende. Jeg har sjelden sett maken til nød, og folk som ble skrevet ut av sykehus altfor tidlig. Man kom hjem til dem, og leiligheten deres så mer ut som et "sykehjem" enn et ordentlig hjem. Det var alt mulig av utstyr fra "prekestol" til bleier og bekken.  Noen vil selvsagt være hjemme, men mange føler seg tryggest på et sykehus eller et sykehjem. Og vi vet jo alle at det ikke er plasser nok. Det er ikke plasser i et rikt land som Norge som flyter av "melk og honning", og hvorfor er det sånn? Er det noen som kan fortelle meg hvilket politisk parti i Norge som har størst vilje til å gjøre noe med disse problemene?

Mens ambulansen var her, ringte jeg min nære venninne som kom med én gang. Nå er det sånn at man helst ikke vil belaste folk, og kanskje ikke de som alltid sier ja. Hun sier nesten alltid ja, så jeg vil ikke spørre henne på en stund. Hun må jeg spare på til jeg virkelig MÅ ha hjelp som på lørdag da dette skjedde.

En god legevenn av meg som skjønner situasjonen ringte meg i dag, ga meg oversikt over andre mulige diagnoser hvis det ikke blir bedre, og så tilbød han seg å komme med MIDDAG på onsdag. Det er sånt man trenger i denne situasjonen. Det varmet altså!

Deretter klarte jeg å ringe min pappa som skal få min bror til å hjelpe meg litt i morgen. Etter det vet jeg ikke. Siden jeg selv har ME og nedsatt energinivå blir det ganske tungt.

Så her i natten vurderer jeg å høre om hjemmesykepleien kan komme på banen hvis ikke Sigmund blir bedre som snarest. Jeg tror det må være tingen. Og så skal jeg ringe fastlegen hans. Foreløpig har jeg hatt mer enn nok med å la det hele synke inn, og vente på at han skulle bli bedre. Legevaktlegen sa at dette kunne bli bra på 3 dager. Jaha, det ser ikke sånn ut.

Men jeg er optimist, og jeg er helt sikker på at han blir frisk, men jeg tror vi her snakker om uker........

Ring 113, sa mannen min

Det var en helt alminnelig og stille lørdagskveld. Jeg hadde sovet lenge, tenkt å få meg en tur i Østmarka der jeg ikke har vært på over 20 år, men så ble det ikke til det.

Istedet ble jeg vartet opp med noe jeg har ønsket lenge: Wokede grønnsaker med vannkastanjer og sursøt saus, deilig. Mens vi lot maten synke og lørdagsstemningen stige, sovnet Sigmund på sofaen. "Har du vært oppe tidlig", sa jeg. "Nei," svarte han og det var omtrent det siste han sa på en god stund. "Jeg er så surrete", sa han. "Hva?", sa jeg. "Jeg legger meg på gulvet", sa han. Javel, tenkte jeg, er man litt uvel så kan det være godt å strekke seg på et gulv med pute under hodet, men det neste han sa, var:

"Ring 113", da sa jeg "hæææææææ???". Så spydde han av typen sprut i store mengder, og jeg tenkte at dette kanskje var en omgangsyke med mye oppkast. Men nå var min kjære så "rar". Og alt dette skjedde på ett minutt, og så hørte jeg meg selv presentere meg da jeg hørte "medisinsk nødtelefon" i den andre enden av røret. De skulle ha adressen, ja, jo, jeg måtte snakke saktere(vet jo at jeg i en stressa situasjon snakker lynfort). Så fikk jeg sagt at mannen min var syk. Symptomer, blek, ikke fattet, helt ute av kurs. Stemmen i telefonen sa jeg skulle få ham i stabilt sideleie. Så ville de prate litt med ham, og han var nesten "offline", altså ikke mye å få ut av ham enn at han var veldig sjuk. Og at han var ved bevissthet.

Så meg i røret på nytt, og en snill og beroligende kvinnestemme sa: "Mens jeg snakker med deg er ambulansen underveis", og da merket jeg at jeg begynte å ønske at den kom snart. Den kom, og opp trappa kom tre staute karer. Sannelig tror jeg de kom med blålys. Det var jo i skumringen så de trengte sikkert ekstra lys. Det er jo utrolig lærerrikt å se hvordan et akutteam jobber, jeg har jo bare sett det på TV i ulike sammenhenger( og så har jeg kjørt ambulanse selv gjennom litt sykdom, men det er helt annerledes å være på den "friske" siden). Det var veldig hverdagslig, intet oppstuss, alt for å roe pasient og pårørende (meg kalte de for MOR...sukk), og de ville hilse på vår søte hund, han ene hadde maken som var 2 år mens vår snart er 12. Midt i alt småpratet var de effektive, de tok fram defibrillator og på et kick hadde de tatt EKG, målt puls og blodtrykk. Alt var normalt! Enda en grunn til å roe meg ned, og da var jeg temmelig sikker på at det var omgangssyke og at vi hadde ringt 113 litt for fort, men neida, de ville HA HAM MED SEG! Da kjente jeg at jeg ble urolig altså. Det enkleste når man er redd er å GJØRE noe. Det er mitt tips. Jeg hadde store mengder spy å fjerne og tørkepapir var helt uegnet. Ene ambulansesjåfør spurte om jeg ville ha hansker, og jeg tok dem på meg, og begynte å skuffe spy i en bøtte, og da fikk jeg  ros for han sa: "Du er jammen tøff". Jeg skjønte at de ville ta med Sigmund til legevakta, og la han bli vurdert av lege der. Så jeg fant fram mobilen hans og småting han ville trenge. Jeg visste jo ikke hva som ville skje om han ville bli lagt inn. Så skulle han ut i ambulansebilen, og da sa mannen min høyt og tydelig: "Jeg kan ikke gå", og det var første gangen jeg begynte å jamre..:"jammen herreguda, man kan jo gå med omgangssyke, herreguda"..sa jeg nok flere ganger, og jeg ble møtt med taushet, og fikk bekreftet at dette var "noe" som ikke var vanlig liten runde med oppkast. "Jeg håper jeg ikke virker hysterisk", hørte jeg meg selv si mens jeg kjente hysteriet bygge seg opp i meg. "Neida,", sa ambulansemannen, "du er bare veldig omsorgsfull", hahaha, jeg ler av det i etterkant altså.

 Så fikk de lagt min Sigmund på båre og kjørte av sted med ham, og etter det var jeg helt satt ut. Min kjære venninne kom, og jeg sa til henne at jeg måtte samle meg. Så jeg brukte en time på å samle meg. Og det klarte jeg, og jeg bestemte meg for å dra bort på legevakta etter å ha ringt Sigmund som det ikke var noe fornuft å få ut av. På legevakta ble jeg geleidet inn til senga han lå i, og så kom etter hvert legen som hadde undersøkt ham og observert ham over et par timer.

Legen sa at Sigmund hadde fått betennelse i balansenerven. Det hadde jeg jo hørt om, at ikke var alvorlig, men kunne være plagsomt over tid. Men jeg måtte jo spørre hvordan han kunne komme fram til en så sikker diagnose UTEN å ha tatt særlig med prøver. Legen la seg da over på latinen sin, og jeg forsto det meste, og han sa at symptomene lignet ingenting annet enn vestibularisnevritt. Jeg spurte om det var nødvendig å ta flere undersøkelser, han mente nei. Men det er klart at jeg tenker at kanskje fastlegen har lyst til å ta ett og annet. Jeg foreslo for legen at kanskje de skulle undersøke hjernen, og han sa at det VAR hjernen, helt riktig, men hvis han ikke fikk vondt i hodet i løpet av natta, noe jeg skulle følge med på, så var dette riktig diagnose.

Men så sa Sigmund: "Jeg vil ikke hjem", hehe, han ville ikke hjem, og de på legevakta sa at der kunne han ikke være. Enden på visa var en rullestol som han kom seg opp i, og inn i bilen vår med setet lagt ned, og så fort han satt i bilen og vi svingte, så var det å kaste opp på nytt. Hadde fått med pussbekken og utstyr. Vel hjemme, bare lå han rett ut i 12 timer, og klarte til slutt å drikke et par slurker vann.

Så i løpet av i dag, søndagen, har han vært mye bedre, han har ruslet oppe, klart å spise, men har problemer med å se på dataskjerm og tv, og han er fryktelig sliten. Jeg er ved godt mot og tipper han er frisk igjen på et par uker. Men det er alltid viktig når kroppen får seg en smell og hvile og ikke kjøre på med én gang.
Så langt har denne erfaringen vist meg at helsevesenet kan være helt supert. Dette var førsteklasses service. Follo ambulanse og legevakt og nødtelefon jobbet profesjonelt og medmenneskelig! Bare å takke for så god behandling! Når norsk helsevesen er på sitt aller beste så er de uovertrufne. Jeg har opplevd det selv! (Og de er best når de har en klar diagnose å forholde seg til for da vet de presis hva de skal gjøre. Det er med de mer diffuse lidelsene at helsevesenet sliter en del.)

Og videre har erfaringen minnet meg på nok en gang: Ta vare på de du er glad i! Jeg skal ta enda bedre vare på min kjære Sigmund. Du får en støkk, en påminnelse på at livet ikke er evig, at ting kan skje utrolig fort, så fort at du rekker ikke tenke over noe som helst. Jeg vil prøve å være forberedt i den forstand at jeg skal bli enda bedre på ting jeg allerede gjør, og det handler om å lytte til min kjæres behov, støtte ham, vise ham enda mer hvor glad jeg er i ham.

Det er jo nesten en klisjé, men hvorfor blir ting kalt for en klisjé? Jo, fordi det er ord og uttrykk som blir gjentatt til det kjedsommelige, og det igjen er jo fordi det er gode ting, ja, noe som ligner på sannheter, så jeg gjentar:


La oss ta vare på de vi er glade i! Vi vet aldri hvordan morgendagen blir selv om den som regel blir omtrent som dagen før og livet rusler i et jevnt, behagelig tempo uten de store dramaer, men det er i disse dagene vi alltid skal holde fremfor oss en indre "huskelapp": Ta vare på hverandre.

Fortsettelse vil følge:)

Takk for at du tok deg tid til å lese dette blogginnlegget.

jeg trodde sommeren var forbi..................og flere ting kom over meg....

slik så det ut i botanisk hage i dag 5 september

I dag i Botanisk hage på Tøyen i Oslo var det fortsatt sensommer. Det var et glitrende og yrende liv som om sommeren ikke har tenkt å ta slutt. Jeg skulle egentlig bare på tur og se avblomstring og stadfeste høsten, men opplevelsen ble helt annerledes. Det var selvsagt vakkert med masse grønt, nydelige dammer, springvann, fortsatt blomstring, urtehage, lysthus og grønne, majestetiske trær(en tur dit anbefales på det sterkeste!) Men så kom det helt bak på meg at jeg har bodd i denne byen og ikke langt fra denne parken i mange år. Jeg møtte igjen det Oslo jeg forlot for over 20 år siden. For en nydelig by! Jeg har aldri lengtet tilbake før i dag, da kjente jeg virkelig det rev i nostalgiske følelser, i en lett melankoli over tiden som er gått, over mye som er forbi og en lengsel etter igjen å bo her jeg har røttene mine.

botanisk hage sett med litt andre "briller"

Det var masse folk: Par med barnevogner, studenter som lå på plenene og bladde i sine nyinnkjøpte bøker, damer som satt alene på en benk og leste skjønnlitteratur, nyforelskede par, og fortsatt masse feriegjester som skravlet lo og ivrig knipset bilder. Den store forandringen for meg er at jeg her i Follo aldri ser så mye av det multikulturelle Norge, men i dag ble dette mangfoldet av innvandrere tydeliggjort for meg. Det slo meg hvor fredelig det er i Oslo til tross for at medias fremstillinger gjør at mange får et skeivt bilde av hvordan tingene egentlig er.

Vi fant kafeen som var godt befolket. Vi slo oss ned på en benk, drakk kaffe og spiste vaffel og kjente på den deilige sensommeren med sterk sol og en knallblå himmel. Dette må vel kalles de gode sidene ved livet, være til, nyte med sansene åpne?

Dette ble en "eventyr-søndag" i begynnelsen av september med fortsatt streif av sommer. Nå tror jeg at jeg begynner å bli rustet til høsten som kommer. Og det er egentlig en befriende følelse, for jeg har de siste to ukene gruet meg, følt litt tristhet over at enda en sommer er over så altfor fort.

Men nå blir det mørketid, stearinlysene kan tennes inne, muligheter for å være sosial er der, alle de gode tingene som er der bare man ikke lar høstmørket overskygge disse. For egen del har jeg noen invitasjoner som ligger der og som jeg gleder meg til.

bremseklosser på sommeren

Det er nå vi skulle hatt bremseklosser på sommeren. Få den til å bli. Det er august. Sensommer. Det er da vi hører sirissene ute i myke netter der mørket kommer tidligere og minner oss på høsten som snart er der med løvfall og avblomstring og kjølige dager. Årstidene kommer ubønnhørlig, og det fine med disse skiftningene hander om  livets rytme som er noe trygt, forutsigbart. Samtidig er jeg av dem som gjerne vil holde fast i disse dagene, ja, jeg vil egentlig ikke ha annet enn sommer. Er det noen der ute i verden som vil bli med meg til et land der det er varmt året rundt med mye sol? Det er det nok ikke. Jeg blir her og møter høsten og prøver å se for meg vakre høstfarger, nydelig lav sol, frisk luft, naturen som trenger å hvile til neste vår.

I dag snuste jeg inn den utrolig vakre norske sensommeren ved å bade sammen med min kjære i et lite skogstjern. Nettene har vært så varme at temperaturen i vannet var sval og god. Å bade i ferskvann minner meg på lykkelige barndomsminner, jeg kjente igjen den samme fløyelsmyke følelsen av å være omsluttet av forfriskende vann. Det dufter noe helt spesielt inne ved et skogstjern. Den fyller meg med sødme, harmoni og følelsen av å være til. Kanskje er det alderen som gjør at jeg sanser så mye sterkere, jeg tror det har litt å gjøre med det fordi minnene er med å fargelegge nåtida. På godt og vondt.

I dag var det bare godt!

Filmen du aldri glemmer

Denne filmen når toppen av hva jeg har sett gjennom svært mange år. THE READER med Kate Winslet! Jeg kan nevne et dypdykk i menneskesinnet som er helt fantastisk, vakre erotiske scener, en utrolig nerve hele veien, vakker filming, den nydelige kjærligheten. En genistrek, en registrek.

Men jeg klarer ikke å finne ordene for å beskrive denne filmen. Jeg trodde jeg hadde sett det beste som den grønne mil, frihetens regn, gjøkeredet, et vakkert sinn, American beauty, Sofies valg, om forlatelse, sammen er vi mindre alene og mange flere, men så kommer altså denne THE READER og bare tar meg med på en reise jeg aldri vil glemme. Nå gleder jeg til å se den én gang til sammen med Sigmund fordi jeg er nødt til å få med meg flere nyanser i alle de lag og den kompleksitet den viste.

Skulle jeg brukte ett ord om filmen: Den sier noe som er SANT!

Det var en helt spesiell lyst som kom over meg da filmen var ferdig: Jeg ønsket å stå ute i pøsende regn og gråte sammen med regnet.

Jeg visste ingenting om handlingen på forhånd. Det viste seg å gagne min filmopplevelse denne gangen. Jeg har hatt dvd'en i hylla som en film jeg skulle se, visste den hadde fått Oscar og andre priser, men at den skulle treffe meg i hodet, hjertet og maven, det visste jeg ikke.

SE DEN!
 
 

Smoothie og sensommer

Nå er sensommeren her. Den er egentlig den vakreste tiden på sommeren, syns jeg. Lune kvelder, lyden av gresshopper, og det senker seg en deilig fred i august. Fellesferien er over, og fortsatt er skolene stengt. Det er litt vente-tid for mange, og det er tiden jeg nyter siste rester av norsk sommer. Jeg er fortsatt i Stavern. En uke til med min pappa. I går spanderte han middag på meg  på fiskerestauranten på brygga her. Nydelig.

Forrige dagen lagde jeg smoothie til oss. Jeg er egentlig dårlig på matlaging generelt, men smoothie er greit og den kan jo lages med mye forskjellig. Min variant er sånn til litt over 2 porsjoner:

2 mango, cirka 3 dl lett vaniljeyoghurt og en banan. Å skjære opp mangoen er den største jobben. Den skjærer jeg i masse biter og putter alt i fryseren til den er frossen og kan gå i blenderen med resten. Mango er en nydelig frukt og så er den stinn av vitaminer og mineraler. Det er virkelig en helsedrikk som jeg har lagt ut bilde av her, og kan anbefales.


Jeg fikk meg aldri flere båtturer i år. Det ble vind og regn. Da er det bare å satse på neste år.


Videre skal jeg altså klamre meg til de siste rester av sommer, og jeg vet at september pleier å blir god og varm og så kan man strekke sommeren lenger.  Jeg skal også på familiens hytte på Vansjø om noen dager. Gleder meg. Da får jeg med meg både ferie ved sjøen og en tur til Østfolds dype skoger der det virkelig er fredelig og godt og hvor jeg har masse minner fra barn- og ungdom.

Rosa bloggere

Forleden hørte jeg uttrykket "rosa blogger", og det er tenåringsjenter som blogger om livet sitt som handler mye om klær, gutter, sminke og utseende, men også om kjærlighetsliv, sorger, gode vennskap, vennskap som går i stykker og mye som er svært "privat". Noen ganger griper foreldrene inn fordi de syns avkommet skriver altfor åpent når det legges ut på nett der alle kan lese, og flere av disse bloggene blir lest av svært mange. Ei ung jente ble intervjuet på TV om det å være en "rosa blogger". Jeg slo fast at noen "rosa blogger" er jeg ikke, men det var da ett og annet jeg kjente meg igjen i. Egentlig syns jeg det kan være fint med den åpenheten som mange legger for dagen. Syns å merke at folk på min alder lukker seg mer og mer, og det er flere og flere ting det ikke skal snakkes om, og iallfall skal det ikke skrives om på internett. Kanskje vi har noe å lære av de yngre?


Men tilbake til "tråden": Noen trekk felles har jeg med yngre jenter som blogger livet sitt. Det er noe som slår meg hver gang jeg skal på tur og jeg skal pakke. Selve det å pakke har blitt mer og mer omfattende med årene. Og i år tok det helt av. 7 uker på ferie er jo et stykke tid, men jeg pakket 4 kofferter med klær i tillegg til to velfylte søppelsekker, noen bager. Jeg bunkret opp med bøker og cd'er og dvd'er. En hel bag kaller jeg "elektronikk"-bag'en min, og den er fylt til randen med fotoapparat, reservemobil, PC-utstyr, mobillader, ledninger. I år fikk jeg oppfylt en drøm, og det er å spille piano ved havet. I vinter kjøpte jeg meg et el-piano i tillegg til mitt akustiske piano som ikke kan flyttes på. I år fraktet vi el-pianoet ned hit, og jeg fikk oppfylt drømmen min om å spille ved havet. Jeg er jo veldig opptatt av at vi mennesker skal forsøke å leve ut drømmene våre, både de store og de små. De små eller kanskje mer beskjedne drømmene er like viktige som de store fordi de små drømmene handler om hva som er mulig i hverdagen.

Og som vi vet er livet mest fylt av hverdager, så la oss leve ut hverdagsdrømmene våre så godt vi kan!

Det tok to billass å flytte meg ned til hytta vår i Stavern i år. Hvert år sier jeg at neste år skal jeg pakke mindre, og neste år MÅ jeg. Jeg trenger da ikke 15 bukser og antallet gensere er så stort at de fyller opp en hel kommode og et skap her. Og det meste er ikke brukt når jeg skal hjem igjen. Sånn sett har jeg vel litt til felles med "rosa bloggere" som også forflytter en stor garderobe når de skal på ferie, men jeg er kanskje enda "verre" med tanke på mengder som jeg tar med meg?


Jeg tenker tilbake på da jeg var på alder med de "rosa bloggerne", og hvordan var jeg da? Jo, jeg var på interrail i flere sommerferier da jeg var pur ung. Jeg reiste på kryss og tvers i Europa med tog og overnattet i telt, ungdomsherberger, togstasjoner og faktisk også en telefonkiosk(en stor en da). Hva hadde jeg med meg? Jo, en ryggsekk og en håndveske. Jeg hadde aldri med meg regnfrakk, og var aldri redd for å bli våt. Ryggsekken var passe full, jeg hadde med meg minimalt, sminke brukte jeg ikke. Sånn var det altså den gangen for lenge siden, og nå har jeg altså blitt en som ikke bare pakker altfor mye, men jeg sikrer meg på alle måter i tilfelle det ene og det andre. Jeg har med alt av småtteri som skal brukes hvis man for eksempel revner en søm, man skjærer seg i fingeren, sminke, man får et uvær over seg, og ikke minst tar jeg hensyn til at Norge er et land der man kan oppleve alt fra tropevarme til den "grønne vinteren" der man må ha varme klær for å beskytte seg mot iskalde dager. Her hører det med å understreke at jeg har vaskemaskin på hytta.


Hvor ble det av den jenta som reiste uten "sikkerhetsnett", kanskje på tide på finne tilbake til noen av de sidene i meg? Jeg er ingen "rosa blogger", men jeg er jente, men det betyr ikke at jeg må ha med meg et helt flyttelass når jeg skal på sommerferie. Jeg kommer nok tilbake til både dette med åpenheten blant mennesker og det å leve ut drømmene sine i et senere blogginnlegg.

Bryllupsdagen vår 30. juli, 2004, nå 6 år etter

Sigmund og jeg da vi giftet oss 30. juli, 2004

I dag da jeg våknet og stakk hodet ut av døra, viftet flagget vakkert i enda en nydelig solskinnsdag i Stavern. Min kjære hadde heist flagget til topps for å markere bryllupsdagen vår. Vi dro til en koselig fiskerestaurant på brygga i Stavern. Vi var forlovet og samboere i mange år før vi giftet oss. Vi har i vært sammen i 23 år. Den slitesterke kjærligheten!

For få år siden ble jeg klar over at hvis mamma skulle bli med i det bryllupet, måtte vi skynde oss. På det tidspunktet var faren til Sigmund død, og moren min levde da med to alvorlige diagnoser. Så hun rakk å bli med med god "timing". Det var et lite, men et nydelig bryllup. Vi giftet oss i Larvik tingrett. Det var en lykkelig dag, en dag som stikker seg fram som en av de store i livet. Det er ikke tull når folk sier at bryllupsdagen og den dagen de fødte sine barn, det var de store, "mirakel"-øyeblikkene i livet!

Pappa, Grethe, Jacob, mamma, meg, Sigmund og svigermor

Inger, meg, Sigmund og Mona

I dag har Sigmund og jeg bare tatt det helt rolig. Fred og harmoni.  Vi spiste deilig mat. Sigmund spiste en fiskesuppe, og jeg har jo sett andre blogger der folk legger ut bilde av maten, så hvorfor ikke?

Sigmunds fiskesuppe

Kyllingfilet, så deilig.  Kylling er min favorittmat, og denne

var i særklasse mør og så mye godt tilbehør

Min kjære Sigmund i dag

I dag ble båtmotoren vår reparert, så jeg må vel sprenge mine egne grenser og ta sjansen på en båttur. Motorhavari til sjøs var ikke morsomt. Nå nærmer jo ferien jeg slutten, og det er ikke mange muligheter for flere turer. Vi får gripe den ene sjansen som antageligvis er i morgen. Får satse på at sjøen holder seg noenlunde i ro.  Sjansen for at motoren stopper igjen er visstnok liten. Det er som når man faller av hesten, det gjelder å sette seg på igjen så fort som mulig. Samme med motorstopp på sjøen, om å gjøre å komme seg ut igjen før redselen "setter seg fast".

Jeg har jo opplevd to take off med fly sist jeg flydde, det var heller ikke lystbetont. Når et fly bråbremser på flystripa fordi lampa lyser rødt, ble ialfall jeg litt urolig. Vel, det gikk bra. Jeg snakket med flykapteinen etterpå. Jeg spilte eplekjekk og sa lett hengslengt: "hva skjedde", og jeg skjønte det var "flystyrtlampa" som hadde blinket. Flyveren sa at han aldri hatt opplevd det i løpet av sine 20 år som flyver. Da vi kom opp i lufta etter take off nummer to, satt jeg musestille, blek og ikke særlig fattet på strekningen mellom Kastrup og Oslo. Jeg hadde ikke flydd på over 20 år, så det var litt uflaks da. Jeg følte meg jo ikke sikker på at det ikke var noe alvorlig galt, siden lampa hadde lyst, hvordan kunne flykapteinen eller jeg  vite om det var da lampa lyste rødt eller grønt som viste hvordan det egentlig sto til med flyet?

Motorstopp på havet og to take off'er med fly er ikke noe for en litt engstelig sjel som meg.

I dag hadde vi iallfall en nydelig, stille dag der alt var i fin harmoni.

Årets første bad og "markens grøde"s siste sider

Så ble det årets første bad i går. Det var egentlig litt smertefullt å dukke seg ned i så mye kaldt. Mitt vikingblod har nok forlatt meg fra da jeg var ung og hoppet uti iskalde fjellbekker og var blant dem som kastet meg uti vannet tidlig i juni. Jeg forventet at sjøen var godt oppvarmet, det var den ikke. Jeg bestemte meg for å holde meg under vann så lenge at jeg ikke kjente hvor kaldt det var. Og etter ti minutter begynte det å bli deilig. Det hører jo med å bade når vi har en ekte norsk sommer med god temperatur. Vi kan jo ikke forvente tropesommer og middelhavstemperaturer her.

Jeg var så gjennomkald etterpå at jeg puttet meg under dyne i to timer for å kjenne varmen igjen. Det er bare å slå fast at jeg er blitt en pyse. Har planer om flere bad, det gir en følelse av å være sprell levende det å flyte blant noen små bølger. Kjenne helt fløyelsmyk sand under føttene. Blå himmel, blått hav.

Livet.

Og nå har jeg lest ferdig "markens grøde", det var ikke en lettlest bok, jeg vil si den er for spesielt interesserte. Jeg hadde bare bestemt meg for å komme til bunns i hva den boka kunne by som ga den Nobels litteraturpris. Jeg både forstår og ikke forstår at den fikk prisen. Men jeg tør påstå at det er en "guttebok", og at det har sittet bare menn i komiteen. Noen år senere fikk Sigrud Undset den samme prisen for "Kristin Lavransdatter". Har jo sett filmen, ikke lest bøkene. Kanskje jeg leser dem en dag også. Men akkurat nå skal jeg lese akkurat det jeg lyster.

Ideen om å lese "Markens grøde"  fødtes utfra mitt beskjedne studie i litteraturvitenskap som gikk under navnet "lesekunst", arrangert av universitetet i Bergen, og jeg avla til slutt skriftlig eksamen i en modul ved Universitetet i Oslo. Jeg lærte en god del, og kanskje har jeg grepet fatt i en flik av det som omfatter kunsten å lese. Det er mange måter å lese en bok, og jeg lærte å  fordype meg i tekster som ikke nødvendigvis er lette tilgjengelige. Boka til Hamsun var av den tyngre sorten, og nå skal jeg finne meg noe lettere, og det betyr ikke at boka behøver å være dårlig. Jeg står litt mellom valget å lese en bok av Ketil Bjørnstad eller en bok av Victoria Hislop: "Øya".

"Markens grøde" handler dypest sett om mennesket som en del av naturen, og som lever i pakt med den. Man kan tenke lenge over i hvor stor grad mennesket har fjernet seg fra naturen som den er en del av, og boka kan gi diskusjon for fremmedgjøring og mye annet. Den beskriver kjærligheten, svikene, barnedrap, synet på stat og på rettsvesen. Den er nokså konservativ i sitt kvinnesyn til langt uti boka, men plutselig blir den både visjonær og litt feministisk i sitt forsvar av kvinnen. Hamsun må sies å ha et godt grep og innsikt i menneskesinnet, og det er ingen tvil om at det ligger et "mysikkens slør" over hele boka. Etter råd fra andre bør jeg også lese boka hans som heter "mysterier".

Først skal jeg bade litt mer! Deilige norske sommeren i Stavern!

Markens grøde og den tidens mangel på teknisk utstyr

foto: Ove Holst

Jeg er kommet til side 120 i Hamsuns bok. Akkurat nå er jeg litt undrende til at akkurat denne har fått nobelprisen. Det er mange svært gode bøker. Jeg lurer mest på om kommisjonen den gangen prisen ble utdelt kun besto av menn. Dette er jo en bok om å rydde land, jordbruk og å sette opp bygninger. Den er svært detaljert på alt som har med bygging å gjøre. Akkurat nå føler jeg at dette er en "guttebok" i stor grad, men jeg skal lese resten før jeg mener noe mer i den retning.   Bildet jeg legger ved er tatt ved bygging av veranda her, og viser kontrasten til tiden Markens grøde ble skrevet, da var det ikke denne typen utstyr, nei, det var  mange tunge bører og bruk av hender og kroppsstyrke som skulle til for å skape seg et liv. Det måtte en gravemaskin til for å få opp denne stubben med rot. Tror neppe man tidlig i forrige århundre ville klare å få opp en sånn.

Boka gir et flott tidsbilde, og man blir imponert over hvordan folk, da spesielt Isak, uttrettelig bygde sitt livsverk.

Det er en skikkelse i boka som heter Geissler. Det er blitt hevdet at Hamsun  har brukt seg selv i skildringen av denne personen som en liten selvbiografisk tråd.  Geissler er i sannhet en riktig velgjører. Han hjelper Isak og Inger på en måte som reddet Inger fra en enda lengre fengselsstraff etter at hun har drept sitt barn, og han redder avlingen til Isak i en tørkeperiode der han sørger for drenering fra vannet som ligger der, og som da vanner åkeren hans. Geissler er snill og uselvisk, han hjelper andre, men klarer ikke å lage et fint liv for seg selv.  

Når det gjelder å lese bøker: Jeg bruker langt tid. Hvorfor? Jeg finleser. Jeg smaker på ord og setninger, stopper opp, tenker over og lar ting synke inn før jeg går videre. Noen leser mange bøker på kort tid og kan vise til mengder av bøker de har lest. Men da spør jeg: Hvordan leser man? Jeg tør påstå at noen "skummer" bøkene, helt ok det, men  jeg bruker lang tid fordi jeg vil fordype meg når jeg har en god bok i hendene.

Vel, så leser jeg videre her i Stavern hvor solgløttet har vist seg i dag og det er godt og varmt. Verandarekkverket har Sigmund malt hvitt og skal ha ett strøk til. Det blir veldig koselig. Jeg lengter ikke hjem. Det er så nydelig her.

Sommer-lesing

Da er jeg i gang med mitt lenge planlagte leseprosjekt: Jeg leser om selveste Isak Sellanraa i Markens Grøde av Knut Hamsun. Nå vil jeg finne ut av om jeg syns dette er en god forfatter, om jeg liker språket, handlingen, om jeg, ut fra mine forutsetninger, forstår hvorfor den fikk nobelprisen.

Jeg er på side 60, og jeg pleier å si at om ikke en bok har tatt tak i meg, fenger, etter omtrent 40 sider, så er den ferdigbehandlet fra min side. Denne boka vekker interessen straks. Språket er en mellomting mellom dansk og riksmål, men det er lettlest og språket er meget godt. Handlingen er fascinerende. Den beskriver mannen, Isak,  som bygger sitt livsverk ut av "ingenting", han bare tar seg en bit utmark og bygger sitt liv på en plett med en vilje som er imponerende. Så kommer den norske stat inn i bildet og vil ha penger av denne mannen for den lille biten jord som bare lå der og som han skaper masse ut av. Det virker blodig urettferdig når han må betale 50 daler og trekkes årlig for penger han egentlig ikke har, men fra det lille overskuddet han får etter å ha jobbet døgnet rundt med bygninger og å dyrke jorda, skaffe husdyr. Det lille utkommet han får for å selge noe  av "markens grøde" må han betale i dyre dommer for.

Dermed skjønner jeg litt mer av Knut Hamsun. Han skriver kostelig i mange passuser, og jeg ser en parallell mellom ham og Agnar Mykle der førstnevnte skriver vidunderlig om "poteten" og Mykle om "å skjære tykt av osten" i "Lasso rundt fru Luna".

Det er en bok det er vanskelig å legge fra seg, og det er for meg ett av kriteriene på hva jeg vil karakterisere som en "god bok". Jeg vet at det er delte meninger om denne boka, noen syns andre av hans bøker er bedre. Nå er jeg altså bare cirka en sjettedel uti den, og jeg er så spent på hva som skjer videre og hvordan Hamsun klarer å spinne en handling i 300 sider der man etter 5 sider lurer på om det i det hele tatt er mulig med en handling i det hele tatt. Det er jo bare en nevenyttig mann som slår seg ned på et gudsforlatt sted. Etter 60 sider har det egentlig ikke skjedd mye ytre sett, men likevel får Hamsun til et spinn av helt uventedede og engasjerende hendelser som bare en forfatter av stort format kan klare å skape.


Det er deilig sommer fortsatt i Stavern. Jeg er blitt så glad i dette stedet, ja, hvordan kan man la være. Jeg lengter ikke et mikrosekund hjem, jeg vil bare at disse ukene skal vare og vare.

Vi har hatt motorstopp med båten som ialt ikke har kjørt mer enn 50 timer, og feilen er en del som reparatøren aldri hadde vært borti. Men nå blir det snart i orden igjen. Men man føler seg temmelig "lost" når motoren gir fra seg noen rare lyder for så å bli helt stille. Sigmund tok tak i en åre og padlet oss i land. Det var et stykke til brygga, men heldigvis ikke lenger enn at min kjære klarte å få oss vel i land.

Verandaen vår begynner å "skinne" etter at Sigmund er i full gang med å påføre den hvitmaling. Det må nok to strøk til, og han er virkelig tålmodig som maler inni "profileringene" og alt. Det er virkelig mye jobb å ha en hytte, iallfall en hytte fra midten av 60-tallet som har trengt diverse forbedringer. Den er blitt riktig fin her den ligger usjenert, 140 meter fra sjøen, rødmalt med hvite vindskier og hvitt gjerde rundt verandaen.

På konsert med Beth Hart

Jeg  var  på konsert i Langesund og hørte på Beth Hart. Jeg var på samme sted for to år siden og hørte på Lisa Nilsson og Bjørn Eidsvåg. Et fantastisk sted hvor det arrangeres flotte konserter.
Jeg hadde en like fantastisk konsertopplevelse denne gangen. Nydelig stemmeprakt (passe sensuell og raspete), vakker musikk.  God stemning og det beste sommerværet  man kan ønske seg.

Pappas bursdag 4 juli 2010

Det ble ikke den store feiringen av pappa som hadde bursdag i går, men det ble kjempehyggelig.  Sigmund, pappa og meg. Det ble supersommervær. En av de dagene det er få av i landet vårt. Flagget ble heist, og vi dro til restauranten "Sydvesten" i Helgeroa. Vi spiste en deilig middag  med utsikt til båtlivet og alle menneskene som priste sommeren.

Pappa ville ha bløtkake. En sånn som mamma pleide å bake. Den skulle være med masse bringebær og kremen skulle det ikke spares på. Pappa kjøper bare kaker som er "tunge" når han ikke får hjemmelagde. Denne bursdagen skulle det virkelig nytes siden han har fått diabetes og må holde seg unna det søte i hverdagen.

Jeg måtte gjøre så godt jeg kan. Mine kaker blir aldri "pene", men de smaker alltid godt. Jeg vet ikke hva som skjer med dem, men jeg har liksom ikke helt kontrollen når det kommer til finishen. Da jeg viste pappa kaka, fikk jeg beskjed om at man også "spiser med øynene", haha, jeg hadde ikke tatt krem rundt kanten, men så gjorde jeg det, men spenningen lå mest i hvordan den ville smake. Joda, han var overbegeistret, "akkurat som en bløtkake skal smake", og det er virkelig et kompliment altså.

Bursdagen ble også en avslutning på pappas to ukers ferie her i Stavern. Nå drar han hjem, og det blir nok litt stille med bare Sigmund og meg, men så finner vi den fine rytmen som min kjære Sigmund og jeg har når vi er alene.

Sigmund

Det har vært kjempehyggelig å ha pappa her, og det er nå sånn at jeg prioriterer min pappa fordi vi ikke vet hvor lang tid vi får sammen. Jeg har mange venner som har mistet faren sin, og de sørger veldig lenge. Jeg skal iallfall tilbringe mye tid med ham og lage minner til siden.

Jeg visste hva sorg var før jeg mistet moren min. Tapet av henne ble likevel noe som satte mine andre tap i skyggen. I den første tiden etter at hun døde, følte jeg at jeg taklet sorgen bra. Over ett år etter  innser jeg at jeg sørget dypere enn hva jeg var klar over. Sorg er følelser med mange nyanser og "styrkegrader", og jeg tror jeg kan bruke mange blogg-innlegg til å skrive om sorg. Sorg kan ikke forebygges. Selv om man er forberedt på at man kan miste noen, er det allikevel et sjokk.  Det er min erfaring.

Da mamma døde spurte de på sykehuset: "var det et ventet dødsfall", og jeg var kjapp til å svare  JA. (nærmest for å vise hvor orientert jeg var om situasjonen)  Etterpå har jeg tenkt at det er et dumt spørsmål. Et dødsfall er aldri ventet selv om jeg forstår hva de mente. Et "ventet dødsfall" er når noen dør av en dødelig sykdom eller av alderdom. Men man kan aldri forberede seg på døden. Iallfall klarer ikke jeg det.  Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når faren min dør, og jeg trenger ikke tenke på det nå, men det vil skje, og jeg vet nå at jeg ikke kan  forberede meg. Det skal liksom være så naturlig å miste sine gamle foreldre, men man har dog hatt dem hos seg gjennom mesteparten av livet, og klart det slett ikke føles naturlig når det først skjer.

Min mamma ble 73 år. De siste 3-4 årene var hun meget syk, og jeg forberedte meg hele denne tiden på at jeg skulle miste henne. Nå vet jeg at det egentlig bare forstyrret min evne til å nyte øyeblikkene med henne. Jeg bekymret meg sånn.

Derfor skal jeg aldri mer forberede meg på døden. Den kommer når den kommer, og det for holde, syns jeg. Sorgen kommer uansett!

Pappa reiser hjem i dag, men når Sigmunds ferie er over, ja, da kommer han en uke til.

Det er godt å se faren sin begynne å leve igjen. Nå blar han ivrig i reisekataloger, og mens han var her lette han på internett, og plutselig hadde han bestilt billett til Alicante i oktober. Han legger planer, han er full av optimisme, og han vet å nyte livet.