Markens grøde og den tidens mangel på teknisk utstyr

foto: Ove Holst

Jeg er kommet til side 120 i Hamsuns bok. Akkurat nå er jeg litt undrende til at akkurat denne har fått nobelprisen. Det er mange svært gode bøker. Jeg lurer mest på om kommisjonen den gangen prisen ble utdelt kun besto av menn. Dette er jo en bok om å rydde land, jordbruk og å sette opp bygninger. Den er svært detaljert på alt som har med bygging å gjøre. Akkurat nå føler jeg at dette er en "guttebok" i stor grad, men jeg skal lese resten før jeg mener noe mer i den retning.   Bildet jeg legger ved er tatt ved bygging av veranda her, og viser kontrasten til tiden Markens grøde ble skrevet, da var det ikke denne typen utstyr, nei, det var  mange tunge bører og bruk av hender og kroppsstyrke som skulle til for å skape seg et liv. Det måtte en gravemaskin til for å få opp denne stubben med rot. Tror neppe man tidlig i forrige århundre ville klare å få opp en sånn.

Boka gir et flott tidsbilde, og man blir imponert over hvordan folk, da spesielt Isak, uttrettelig bygde sitt livsverk.

Det er en skikkelse i boka som heter Geissler. Det er blitt hevdet at Hamsun  har brukt seg selv i skildringen av denne personen som en liten selvbiografisk tråd.  Geissler er i sannhet en riktig velgjører. Han hjelper Isak og Inger på en måte som reddet Inger fra en enda lengre fengselsstraff etter at hun har drept sitt barn, og han redder avlingen til Isak i en tørkeperiode der han sørger for drenering fra vannet som ligger der, og som da vanner åkeren hans. Geissler er snill og uselvisk, han hjelper andre, men klarer ikke å lage et fint liv for seg selv.  

Når det gjelder å lese bøker: Jeg bruker langt tid. Hvorfor? Jeg finleser. Jeg smaker på ord og setninger, stopper opp, tenker over og lar ting synke inn før jeg går videre. Noen leser mange bøker på kort tid og kan vise til mengder av bøker de har lest. Men da spør jeg: Hvordan leser man? Jeg tør påstå at noen "skummer" bøkene, helt ok det, men  jeg bruker lang tid fordi jeg vil fordype meg når jeg har en god bok i hendene.

Vel, så leser jeg videre her i Stavern hvor solgløttet har vist seg i dag og det er godt og varmt. Verandarekkverket har Sigmund malt hvitt og skal ha ett strøk til. Det blir veldig koselig. Jeg lengter ikke hjem. Det er så nydelig her.