Gårsdagens 1. søndag i advent viste seg fram med glitrende sol og masse kuldegrader. Jeg hadde bestemt meg for å nå soloppgangen med fotoapparatet. Det gjorde jeg, og på en liten tur ble det noen motiver. Like sørgelig som å se ender og svaner fryse i hjel ved Østensjøvannet på lørdag, like oppmuntrende var det å se de samme fugleslagene stortrives i Enebakk. Bildene nedover er av islandshester, svaner, ender, natur, en katt som var utrolig sulten på å jage ender som vagget på isflaket. Katten var veldig søt og ikke av de modigste, så gjemt bak et tre fikk han tydelig tilfredsstilt jaktinnstinktet sitt. Når jeg snakket mykt til ham, la han seg på ryggen og malte. Sara var selvsagt også med.
Det var veldig stille ute en tidlig 1.adventsmorgen.
Man skjønner hvorfor disse svanene kalles sangsvaner. De kommer med en helt særegen "sang".
Jeg blir aldri lei av hverken å se på sangsvanene eller å ta bilder av dem. De er bare SÅ vakre.
En svane som beveger seg på land kan være svært klumsete, ja, ikke særlig elegant. Idet den legger på svøm, viser den seg i all sin skjønnhet og velde.
Ikke så lett å bevege på isen, og mens de kravlet rundt så lusket kattepusen bak noen trær.
Det føles som rein poesi å bevege seg i naturen med slike stille motiver.
Isen er i ferd med å legge seg.
Takk til deg som er innom bloggen min! Ønsker deg en nydelig adventstid!
