Eirik, pappa og jeg på mammas grav

Det var fint å kunne samles foran mammas grav i dag selv om det var minus 20 grader. Sola strålte fra en vakker vinterhimmel, og det var godt å være der. Jeg har aldri likt meg på gravlund tidligere. Noen mennesker finner fred der, men jeg  har følt meg  i et “fremmed land”, men nå kjennes det annerledes. Jeg skjønner de som føler sorg ved ikke å ha en grav å gå til, mennesker som de mistet i tsunamien, krig og i andre ulykker. Ingen av oss vet om det er noe etter døden, og det er ganske trist å tenke på at en øde kirkegård er det endelige, slutten på det hele. Samtidig syns jeg det er viktig å ikke tie i hjel døden eller gjemme den bort. Den er en del av livet, av helheten, og det gir mening for meg å undre meg over den,  og eksistensielle sider av livet.



Jeg hørte  meg selv si til pappa og bror: “Mamma er jo ikke her”. Det var de enig i, og om jeg går helt inn i tanken på at mammas urne ligger  “six feet under”, får jeg litt frysninger.



Jeg liker best tanken på at hun er et “annet sted”, men likevel er det fint å samles rundt en grav og minnes den som ikke er blant oss mer.