Den 16. nordiske viseaften med 68'ere og noen til

vertskapet

I et koselig gammelt forsamlingshus i Ås der det er hvitmalte trevegger og vakre tregulv, blir jeg hvert år invitert til Nordisk viseaften. Det var viseaften nummer 16 i rekken som gikk av stabelen i år. Det er to ildsjeler som er gift med hverandre, en norsk og en dansk, som i et vakkert fellesskap inviterer venner og venners venner hvert år, og som bruker masse ressurser for å få et slikt arrangement til å gå i hop med mat til 60-70 mennesker, musikere, visesangbok, pynting, ordning med overnatting til en del dansker (de er forresten i bresjen for å dra stemningen i taket sånn litt utpå).

dyktige musikere

Årets visekveld ble like vellykket som de foregående, og alle blir jo litt eldre for hvert år, kanskje en liten rynke mer på noen. Faktisk slo det meg at jeg var blant de yngre av de eldre for det var faktisk med folk fra 10 til nesten 80 (tror jeg).

Gjestene har sitt aldersmessige tyngepunkt rundt 68-generasjonen som mange frykter skal stå på barrikadene og bli riktig kravstore når “eldrebølgen” setter inn for fullt. Det var lite å se til barrikadestormerne i dag da jeg skuet utover en snill og stillferdig forsamling med lett grånende hoder. Denne stillferdige forsamlingen kan likevel synge av full hals og med like mye energi som da de samme ildsjelene sang dem for 30-40 år siden. 

Det ble spilt på munnspill

blokkfløyte

...og til og med på sag

Vi får håpe at også det revolusjonære gemyttet lever i beste velgående i denne generasjonen i fall noen skulle trenge de krefter og det menneskesyn mange her forfektet på 60- og 70-tallet. Det slår meg jo at mange yngre i dag ikke vet hvilken kamp og hvilket ståpå-mot disse har stått for og som blant annet har fremmet likestilling mellom kjønnene på en rekke områder, homofiles rettigheter og mye mer.

velkjente bella ciao

Jeg håper denne gjengen syngende mennesker har beholdt det “kruttet” som nok er nødvendig for å kunne “stå på krava” slik at vi kan føle en trygghet for at vi vil bli tatt vare på når helsa svikter og vi trenger hjelp fra det offentlige – en gang i fremtiden.  Det manglet iallfall ikke på lydnivå og sangglede i dag!

Sigmund og meg

Når jeg tenker meg om, har jeg så smått begynt å argumentere slik mine foreldre gjorde: “det er vi som har gjort at dere har det så godt”, vel jeg skal ikke gå i den grøfta for slike påstander er dog bare en liten del av sannheten.

Viktigst i kveld var sangen og musikken og fellesskapet! Utrolig hvor mange amatørmusikere som er spadd opp til å synge og spille ulike instrumenter. Herlig!

Dessuten er jeg så superheldig at jeg fikk et hjemmestrikket teppe av Elisabeth. Bildet ligger her, vakkert, ikke sant?

detaljbilde

Takk til Elisabeth og Hans Christian!

Juleduk og løpere

Duken er sydd etter design av Lise Bergene, "hjertelige lapper".

Den er 114x114 cm

Da er juleduk og løpere ferdig montert. De er quiltet og lukkekanten sydd ned for hånd.

Disse er sydd etter design av Hanne Firman, fra boka "lappesprell og quiltestreker"







ME og ny forskning og behandlinger jeg har prøvd

klikk på pil til venstre som er play for å se innslaget

De som kjenner meg, vet at jeg har ME. Jeg hadde, i utgangspunktet, ikke tenkt å bruke sykdommen min som blogg-mat, men nå ser det ut til at det kanskje er et gjennombrudd i forskningen, og hvis de endelig finner ut at dette er et virus, er det håp om at det etter hvert også kan komme en behandling. Så vidt jeg har forstått er det funnet et virus i 80% av dem som er testet. Det dreier seg om retroviruset XMRV, og det har likehetstrekk med HIV-viruset, og man tror ikke det er veldig smittsomt. Det er siste nytt, og  jeg må jo dele dette innslaget med så mange om mulig. Kjempespennende! Det er svært mange alvorlig syke i verden som har de kriteriene som skal til for å få diagnosen ME, men hos mange mangler funnene, og de diagnostiske forslagene er mange.

Jeg har vært syk så lenge at jeg prøver å fokusere alt jeg kan på min friske tid og friske liv siden ingen behandling hittil har virket for meg.

Jeg har forsøkt to omfattende og svært dyre behandlinger:

1. Jeg ble behandlet ved Balder-klinikken med store doser multivitaminer som ble satt intravenøst over flere ganger. Jeg ble satt kraftig tilbake i flere år av denne behandlingen uten at jeg vet hvorfor eller hva som skjedde i kroppen min.

2. Jeg har tatt det kurset som kalles LIGHTNING PROCESS. Det er svært mye å si om dette kurset. Hovedkonklusjonen er at jeg ble hverken friskere eller dårligere av kurset.

Når en låt treffer meg i hodet, maven, hjertet og under huden

Dette er et blogginnlegg fra den siste lørdagen i oktober som for mitt vedkommende ble en skikkelig opptur med vill begeistring.

Når en låt treffer meg i hodet maven, hjertet og under huden, ja, da blir jeg glad, nesten ekstatisk! Forleden skjedde det! Det skjer kanskje én gang i året eller sjeldnere at en låt bare treffer meg sånn at jeg bare MÅ vite, MÅ ha tak i den.

Jeg er lidenskapelig opptatt av musikk og har vel musikken på topp-lista over hva jeg syns er viktig her i livet.

Jeg tror at alle har den opplevelsen av og til, at musikk bare treffer blink!

Det var for et par uker siden. Stadig en liten snutt på TV med en låt som jeg kjente traff. Jeg ante ikke hva låta het, bare at den var i et reklameinnslag. Jeg følger ikke med på reklame stort sett. Før jeg fikk sett hva det var, borte var den.
I forgårs kom låta i sin helhet på radioen. Det ble ikke sagt etterpå (typisk!!) hvem som sang, hva sangen het. Jeg bare visste at jeg måtte finne ut hva dette var!!

Hva hørte jeg? Jeg hørte magi, rein magi. En mannsstemme som sang så rått at det føltes som han var i kontakt med noe som kanskje assosieres med "urkraften" i mennesket. Urkrefter er hva jeg forbinder med det opprinnelige, ekte, ubearbeidede, råe og selvsagt når noe hinsides vakkert treffer deg på "grunnfjellet" eller på innsia. Begeistring, glede og melankoli. Melankolien, den lette, finnes omtrent alltid i musikk jeg liker.

I dag bestemte jeg meg for å lete. Heter det ikke at "den som leter finner"? Ikke alltid gjør man det. Jeg begynte på NRK P1 sine spillelister, de spiller jo mye god musikk. Søkte dem opp på Spotify. Fant den ikke. Dette blir å lete etter nåla i høystakken, tenkte jeg, men så kom altså den aller enkleste ideen av dem alle meg i hu. Sjekke VG-lista. Nå har det seg sånn at jeg anser min musikksmak å ligge litt utenfor (nei, jeg sa ikke OVER, er ikke åndssnobb, hehe, håper jeg) VG-lista. Jeg så at Sivert Høyem lå på toppen og jeg sjekket mot Spotify! Var ikke i tankene mine at det kunne være ham, og en låt som topper VG-lista. Men det var det altså!

"Prisoner of the road" med Sivert Høyem! Og så var det den offisielle sangen til TV-aksjonen 2010! Selv sier Høyem at han syns den er noe av det beste han har gjort, haha, JAAA, det er den BESTE! Tenk at jeg ikke hørte at det var Sivert Høyem som jeg liker så godt fra før av både som soloartist og sammen med Ane Brun. (Madrugada) FOR en stemme denne mannen har!! WOW!

Jeg blir bare så fylt av takknemlighet for hver gang livet gir meg en opplevelse enten det er musikk, annen kunst eller et nydelig møte med et annet menneske. Jeg gjemmer på slike øyeblikk.

Så fort som mulig skal "prisoner of the road" inn i cd'-spilleren min på full guffe!!

Hvis du skulle glemme meg/Si tú me olvidas

Bildet har jeg funnet på nettet

http://www.youtube.com/watch?v=3Ez7Vi5ONVI&feature=related

eller hør det på spansk:

http://www.youtube.com/watch?v=B8LxNEx1ETM&feature=related

Si tú me olvidas

HVIS DU SKULLE GLEMME MEG

Jeg vil at du skal vite en ting.

Du vet hvordan dette er:

Hvis jeg ser

månen av krystall, den røde grenen

av langsom høst i mitt vindu,

hvis jeg raker sammen ilden

den uberørbare asken

eller brenselets rynkede kropp,

vil alt løfte meg mot deg

som om alt som finnes,

-dufter, lys, metaller

var små skip som styrte

mot dine ventende øyer.

Men

Hvis du, litt etter litt slutter å elske meg

Vil jeg slutte å elske deg, litt etter litt.

Hvis du plutselig glemmer meg,

ikke søk meg,

for jeg vil alt ha glemt deg.

Skulle du betrakte fanevinden i mitt liv

Som langvarig og gal

Og beslutte

Å etterlate meg ved bredden

av ditt hjerte hvor jeg har mine røtter,

tenk på

at den dagen

i den timen

vil jeg løfte mine armer

og trekke opp mine røtter

for å søke en annen jord.

Men

Hvis du,

Hver dag

hver time

føler at du er bestemt for meg

med denne uerstattelige sødmen -

Hvis det hver dag løftes

en blomst til dine lepper for å lete etter meg

da- min elskede -

vil hele denne flammen i meg blusse opp

I meg vil intet mildnes eller glemmes.

Min kjærlighet næres av din, min elskede,

Så lenge du lever vil den være i dine armer

Uten å forlate mine.

(oversatt av Guri Aarseth)

Pablo Neruda

SI TÚ ME OLVIDAS

QUIERO que sepas

una cosa.

Tú sabes cómo es esto:
si miro

la luna de cristal, la rama roja

del lento otoño en mi ventana,

si toco

junto al fuego

la impalpable ceniza

o el arrugado cuerpo de la leña,

todo me lleva a ti,

como si todo lo que existe,

aromas, luz, metales,

fueran pequeños barcos que navegan

hacia las islas tuyas que me aguardan.

Ahora bien,

si poco a poco dejas de quererme

dejaré de quererte poco a poco.

Si de pronto

me olvidas

no me busques,

que ya te habré olvidado.

Si consideras largo y loco

el viento de banderas

que pasa por mi vida

y te decides

a dejarme a la orilla

del corazón en que tengo raíces,

piensa

que en ese día,

a esa hora

levantaré los brazos

y saldrán mis raíces

a buscar otra tierra.

Pero

si cada día,

cada hora

sientes que a mí estás destinada

con dulzura implacable.

Si cada día sube

una flor a tus labios a buscarme,

ay amor mío, ay mía,

en mí todo ese fuego se repite,

en mí nada se apaga ni se olvida,

mi amor se nutre de tu amor, amada,

y mientras vivas estará en tus brazos

sin salir de los míos.

Noe som stadig slår meg når det gjelder menn

Man skal ikke generalisere altså, men syns det er på tide å putte litt god humor inn på bloggen min. Bildet taler for seg selv, men kanskje er vi kvinner litt for indirekte i vår kommunikasjon?



Håper dette blir julegave

Jeg syr litt. Nå lager jeg løper til en venninne som liker lyse farger og det enkle. Jeg har i grunnen aldri sydd noe så "fargeløst" som dette. Noen sømmonn ble for store, noen for små. Sånn blir det når jeg syr. Tror ikke det gjør noe. Ble egentlig fornøyd. Nå gjenstår monteringen. Hm hm....jeg kan skylde på at jeg ikke har hatt bakstoff før nå, men 14 meter nyvaskede bakstoff er klare til å brukes, så jeg burde kanskje gi meg i kast med det siden jeg ser at mitt sy-liv sluttet for noen år siden da bunken uferdige prosjekter begynte å hope seg opp.  Jeg syr som regel i sterke farger, så dette er virkelig en liten snu-operasjon, det vil si at det vel egentlig bare er en liten avstikker som fører meg tilbake til "hovedveien".



Kanskje jeg blogger på meg et slags press som er bra for å gjøre ferdig ting. Nå syr jeg bare noen ting til, og da har jeg bestemt meg for monteringsfasen. Jepp, den kommer. Legger likevel ut bilde på det nåværende stadiet. Dette er Firman's design, nøyere beskrivelse kommer når den er klar til å omsluttes av julegavepapir.
Så jeg håper at dette blir julegave til slutt, og at disse ikke blir liggende uten bakstoff og vann.

Tenk at jeg ikke har sydd på flere år, og det gir meg en enorm god følelse å gjøre hele prosessen fra å kjøpe stoffer (som er det morsomste nesten), og så vaske dem, stryke, titte i bøker, finne noe jeg liker, sette sammen farger, se det for meg. Titte i bøker er virkelig inspirerende. Jeg får veldig mange ideer, og jeg ser at jeg har mange ideer fra år tilbake som jeg har markert med binders på akkurat den siden mønsteret står.

Syns dette lyse er behagelig å se på. Tror det blir flere "rolige

produksjoner" etter hvert.



Hvor har jeg sett dette ansiktet før

Dikt. Kunsten å berøre med noen få linjer, det er hva jeg definerer som god poesi. Jeg har lyst til å legge ut et dikt på bloggen min. En av mine favorittdiktere er Stein Mehren. Han maler både med ord og pensel, og han maler med tjukk pensel.  Hans kjærlighetsdikt er i særklasse vakre, vonde, sterke, kloke og opprivende.  Her følger et bilde av et hans malerier, og nedenfor et av hans mest fantastiske dikt. Du som leser bloggen: Forsyn deg! Hvis du føler deg mett etter å ha lest et dikt av Stein Mehren, så er han kanskje ikke forfatteren for deg. Er du fortsatt sulten? Ja, så er det et hav å ta av i hans fantastiske forfatterskap.

Stein Mehren

HVOR HAR JEG SETT DETTE ANSIKTET FØR

Hvor har jeg sett dette ansiktet før

Denne uskyld såret av kjærtegn

som hos en engel som har fått revet vingene av

i menneskevrimmelen

Ansikter som vi sårer

Ansikter som aldri vil slippe oss

fordi vi har såret dem

Ansikter som aldri kan tilgi oss nettopp det

som de vil vi skal gjøre mot dem, igjen og igjen

Og ansikter som fortsetter

å spre seg på innsiden av våre egne trekk

som skygge og som sorg

lenge etter at siste kjærtegn

slo igjen som dører bak oss

og vi beruser oss i nye kjærtegn

for å glemme smerten i de forrige

Vi jager vår ensomhet i en annens kropp

Og så vondt det enn gjorde

da vi sist sluttet å elske, ber vi

om ennu en gang å bli elsket

Fordrevet fra vår barndom

ber vi om kjærlighet og død, ber vi om

ømhet, selv når den er av grusomhet

ber vi om fornedrelse og forvandling

tilintetgjørelse og oppstandelse

Og hver ny gang henretter vi hverandre

på innsiden av våre kjærtegn

Og hver gang blottstiller vi litt mer

av vår uskyld, bare for å såre oss selv

med nye erfaringer, ny sult

Som engler, mørke, forstenede

brennende, vidt oppsperrede

Engler med vingene revet av i menneskemørket

STEIN MEHREN



Liten smak av jul og nesten frisk mann

Jeg har, midlertidig, hoppet av min Dear Jane, og skal fornye julequilt-samlingen min og forhåpentligvis sy litt julegaver. Dette blir enkelt, og det er helt ok, noen ganger setter man seg mål som er et slit å nå. Derfor er det deilig å senke ambisjonsnivået. Er glad min kjære er nesten frisk. Og jeg kan sy i glade farger igjen.

Her er jeg godt underveis

Her er begynnelsen med mønster og noen ferdigskårede lapper

på vei til 4-blokk

første blokk

to blokker



Dagens anbefalinger

Hvis jeg skulle anbefale noe her i skrivende stund, ja, så er det vaskehjelp. Hvis man er i en livssituasjon der ingen har særlig mulighet for å gjøre rent et hus, men har mulighet til å betale for å få det gjort: YESSSS! Og jeg har ikke hatt råd til vaskehjelp tidligere, og for meg oppleves det som ren luksus! Bare så det er sagt.

I dag har jeg skinnende rent hus. Og det er helt rent i minst ett døgn før vi sakte, men sikkert, bygger opp til neste gang.

En del av livssituasjonen i livet mitt er TIDEN som føles knapp. Tiden er jo noe som alle får for lite av, og det forstår jeg godt. Jeg har så mye jeg skulle gjort, og i fare for da å bli handlingslammet, er det bare å gjøre noe av det.

Jeg skulle jo sy dette gigantiske teppet, og det gjør jeg, men siden sy-hobbyen har ligget på is i flere år, kjenner jeg det river litt i lysten til å sy andre ting. Skal jeg ikke da gi etter? Jo, i dag gikk jeg til innkjøp av julestoffer, og jeg har bladd i dusinvis av bøker som har støvet ned, og som jeg nesten ikke trodde skulle se dagens lys igjen. Og jeg fikk så mange ideer.

Dette er en "teppegåte" som jeg sydde en adventstid for noen år siden.

Litt defensivt å legge ut bilde av noe jeg ikke har sydd i år, men sy-tørken har vart veldig lenge.

Designen er av Merete Veian, og jeg håper hun lager en ny i år.

http://mreteveian.blogspot.com/

Samtidig har jeg begynt på en bok, og den kommer jeg tilbake til. Jeg har fått den anbefalt fra flere hold, og jeg har skrudd forventningene høyt, ikke alltid like lurt å maksimere forventninger, men etter å ha lest tre sider, visste jeg det. Dette er bra litteratur. Her fløt språket. Forfatteren bruker metaforer og virkemidler som "personifisering" (personifisering er f. eks...når "huset hvisker")  og mye annet som får en til å nyte ordenes estetikk, og den traff meg under huden med én gang. Jo, jeg har en liten modul i litteraturvitenskap som jeg med glede skryter litt av. Mest fordi jeg tok den for tre år siden, altså i moden alder, kan man si.  Jeg har ikke blitt noe "bedre" til å lese bøker, der står vi alle likt, mener jeg, men jeg lærte litt som gjør at jeg leser på en annerledes måte. Boka heter "La meg synge deg stille sanger", og etter at jeg har lest "markens grøde", ville jeg jo tro at denne ville blekne i forhold,  men det er motsatt. Det er ikke alltid en nobelpris i litteratur er beviset på at noe er godt.  Jeg pleier å legge fra meg en bok hvis den ikke har begynt å engasjere meg på cirka side 40. Her ble smaksløkene mine pirret på første side. Er spent på fortsetttelsen.

Jeg vil sy, lese, og så vil jeg være sosial. Jeg har funnet ut at dess større behovet mitt er for å være sosial, jo mindre får jeg gjort. Samtidig er jo dette sosiale viktig for meg. Med min innlagte helsesvikt driver dagene av gårde i litt for høyt tempo. Det er viktig å være sosial, men jeg vil også gjerne gjøre noe som jeg ser resultater av.

Dessuten har jeg pianoet mitt. Nå har jeg spilt på stykker som trenger en vedlikeholdsdose. Jeg vil så gjerne spille.

Tror jeg trenger noen som kan lære meg å disponere tiden. Jeg er blitt ganske god på energiøkonomisering, men det er flere ting jeg kunne bli bedre på når det kommer til prioriteringer. Jeg kommer nok tilbake til noe av det som blant annet gjelder at "ting" kan være en tidstyv. Å eie for mye av "små ting" tar tid. Innrømmer at jeg har utviklet shoppe-genet de siste årene. Hm...hvorfor kaller vi det et "gen", akkurat som det er litt arvelig, og da fraskriver vi oss jo litt ansvaret for at vi litt for ofte svinger innom kjøpesenteret.

Mine anbefalinger koker ned til  vaskehjelpen (hvis man kan ta seg råd til det!) så man får mer tid til å gjøre det man vil som å dyrke hobbyer og å være sosial.

Det er nå sånn at de fleste av oss ikke får gjort alt vi har lyst til. Viktigst er å skape seg et liv med mening, syns jeg, og det prøver jeg på.

I går og i dag kom den....ikke så ille som fryktet...

ja..høsten altså. I løpet av gårsdagen og dagen i dag kom den sånn nesten helt plutselig. En god stund framover vil den være her, og i dag med ruskevær og liten kuling. Regn med en vind som rev bladene av trærne. For få dager siden var det sensommer i blått og grønt. Skiftningene i Norge er utrolige, kjappe og fascinerende. Samtidig kom fargene. De gule og røde.

I dag måtte jeg ut å hilse på høsten. Bli fortrolig med den siden jeg egentlig ikke er glad i den, men i dag var jeg full av begeistring. Jeg tok med fotoapparatet og knipset litt underveis. Så dette blogg-innlegget inneholder mange bilder.

Denne vakre eføyen fant jeg på turen min

På vei ned til sjøen



Jeg er opptatt av farger og lys. Farger er så mye mer enn de 7 vi har i regnbuen, det er nyanser som egentlig ikke har noen tallbegrensning. Jeg er også opptatt av musikk. Farger og musikk har mye til felles. De har parallelle klanger og harmonier, valører. Vi snakker om harmonier både i fargelæren og i musikken. Vi har fargelære og musikklære, fargepsykologi og musikkpsykologi. Vi har fargesirkelen og vi har kvintsirkelen i musikken. Uten å gå mer inn i akkurat dette, så er poenget at det gjelder å kunne se og oppdage. En gang for lenge siden trodde jeg brunt var brunt og grått var grått, men sånn er det ikke. Jeg har lagt inn bilder her av en steinkirke, og bare se! Veggen er FULL av farger, men egentlig består den bare av grått og brunt, men så er den full av sjatteringer som skaper masse liv .

Buskene blåser nesten flatt. Se fargene!

Det er også høstlige farger i tang og tare. Nå har jeg lært at også havet har årstider.

Forskjellene i dybde og lys, flo og fjære, samt kalde og varme strømmer virker inn på livet i havet.

Jeg syns det ser skremmende ut å skulle surfe i sånt vær, men antagelig er dette

topp forhold for surfe-entusiaster

Jeg har ruslet i fjæra, kjent duften av salt sjø med regnet piskende og synet av et viltert hav. Snodig var det å se at surfere og kano-entusiaster menget seg med de høye bølgene. Jeg har vært på kirkegården, kjent på stillheten. Jeg har sett alle fargene og kjent en boblende glede.

Dette er restauranten "sydvesten" i Helgeroa.

Stengt fram til neste sommer.

Det er jo en fantastisk opplevelse å se Stavern og omegn på denne årstiden. Stedet er lukket for turistene, men desto mer har det åpnet seg for de fastboende. Noen fastboende har fortalt meg at de får tilbake stedet sitt når sommergjestene drar, de lever igjen hverdagene sine i nærmiljøet, og de får mer plass, og sommersesongens tempo og støy erstattes av en annen harmoni og stillhet. Denne stillheten fikk jeg oppleve i dag på en rundtur i området.

 

Dette er den vakre steinkirken på Berg fra middelalderen. Litt usikkerhet om den er fra 1000- eller 1100-tallet. Den regnes som kanskje den flotteste og eldste middelalderkirken som finnes på hele Østlandet.

Det ligger mye historie her i Berg kirke i Brulanes kommune

Tatt fra siden. Legg merke til det nydelige

fargespillet i steinene

Kirken forfra



Litt kontraster her. Falt for denne båten. Den minner meg

om en av båtene i barne-TV

Han skulle bare lufte bikkja, men det er kommet store mengder vann pga manglende drenering av åker. Får håpe bonden snart gjør noe. Verst er det om våren der vannet nesten når hytta

Jeg avslutter dette innlegget med ei nydelig låt om høsten laget og sunget av Herborg Kråkevik, den heter:

"Haust":

http://www.youtube.com/watch?v=JHmF_1eMHcI

Høst i Stavern

Legger ved denne linken som jeg syns er så vakker.

Santé et beauté pour tous!! The Meaning of Life !!

http://www.youtube.com/watch?v=9dBsZoGQExU

Vi er i Stavern fortsatt og plutselig er høsten her med striregn, løvvfall, vind. Inne er det varmt og godt.

Kles-fangst i Larvik

Vi er fortsatt i Stavern, og i dag fikk jeg meg en tur i klesbutikken der jeg er stamkunde hver sommer. Jeg går alltid glipp av høstklærne fordi jeg bare besøker butikken i sommersesongen. I år ble det et unntak siden vi dro ned på høsten. Forresten har vi aldri visst at hytta kunne holde 25 grader inne ved hjelp av to små varmeovner. Dermed blir det flere høstbesøk her.

Butikken er en av de koseligste jeg har besøkt. Og det er så hyggelig for hver sommer sier de: "Når dere kommer vet vi at sommeren har begynt", tenk at noen sier at vi kommer med sommeren. Nydelig, ikke sant?

Det er tre søte damer i moden alder som er topp serviceminded. I dag var de kjempeoverrasket over å se oss, og vi hadde klart å "treffe" akkurat på 25 årsjubileumet til butikken, og vi fikk kaffe og marsipanbløtkake! Sigmund koste seg, drakk kaffe, spiste kake og fikk snakket om sitt sykdomsanfall! Samtidig befant jeg meg i prøverommet, og fant klær som er litt utenom det vanlige. Jeg har tatt bilder av litt av "fangsten", er SÅ fornøyd. Fargene er helt "mine", og det er også farger jeg liker å bruke når jeg syr lappesøm.

Lilla er lekkert!

vakker blåfarge syns jeg

Mer lilla og litt glam-mønster(hum, er kanskje ikke helt meg, men stilig)

falt helt for denne

Sort=alltid fint

grått er ikke en favorittfarge, men jeg kler den

Tusen takk til Hannes Mote i Larvik som er helt enestående!
(klikker du på overskriften, kommer du til butikkens hjemmeside)

Hvordan skal trærne rekke å miste bladene til jul?

Ja, det er mye å undre seg over hvis man først legger merke til ting. Egentlig er det jo i noen kretser, iallfall i mine, et mål å kunne undre seg. Likevel smiler vi ofte av småbarn (eller noen gjør det) som undrer seg over ting vi voksne syns er en selvfølge. Mange ting er ikke fullt så selvfølgelige når man først begynner å gå tingene etter i sømmene. Vi burde enten lære litt av barn og/eller prøve å bevare barnet i oss. En kombinasjon hadde vært fint.

Dette er et typisk eksempel på undring

Ja, selvsagt står trærne der med sine stive, nakne pinner når jula ringes inn. Forhåpentligvis ligger det da et fløyelsmykt snødekke på dem, og det kan veie opp for det triste synet av klorofyllet som har trukket seg inn i trestammen, og med vissheten om at det er flere måneder til neste fotosyntese (jadda, har ikke glemt det jeg lærte på naturfaglinja, dog lærte vi om fotosyntesen allerede på folkeskolen). Årsaken til at jeg spinner litt rundt tanken, er at Sigmund og jeg har klart å komme oss til Stavern. Rekonvalesenten ville gjerne en tur til hytta si og ordne de praktiske tingene som å skru av kjøleskap og få inn utemøblene for vinter'n. For minst mulig kjørebelastning på han, og fordi jeg er så barnslig at jeg elsker å kjøre Bastøyferja, ble det en slik overfart fra Moss til Horten. Snakk om strålende vær. Og her kommer da dette med bladene på trærne inn, for der vi satt ute på fjorden, havblått, blikkstille og skuet inn mot den Østfold'ske kyststripe, kunne jeg fastslå at sommeren ikke har sluppet taket. Det var GRØNNE blader på trærne.

Vakkert med tidlig-høst

Når vi nå har inntatt et nokså øde hyttelandskap skimter jeg noen gule blader, men de kjempestore eiketrærne som er typiske for Vestfold, de er helt grønne. Vi skriver 1. oktober i morgen, og det er lite som minner om høststormer og løvfall. Nå er jo høststormer og fargesprakende høstfarger svært fascinerende, men jeg klager ikke på dette været.

Cirkeline i solnedgangen

koser seg

 

Akkurat nå sitter jeg i (høst)solnedgangen i en god, varm hytte med kaffekoppen ved min side og PC'en foran meg og til venstre ligger havet blått og forlokkende.  Noen har sagt at høsten i Stavern er et trist syn, det stemmer ikke. Nydelig er det. Enda bedre er det at jeg har en nesten frisk mann ved min side (som for litt over en uke siden gikk i gulvet med alvorlige sympotomer). Det føles nesten som et lite mirakel.

 

Dette er en dachs som er møkk lei fotoshoot'en

 Kontrastene i livet kan av og til være slitsomme, men når pila peker oppover, tenker man at klisjeen om at det er viktig med kontraster, at uten motgang vil man ikke kjenne medgangen, er helt riktig.

Himmelsk godt å få ham hjem igjen!

Nå er Sigmund hjemme, og han sitter litt oppe og rusler småturer med hunden, men han må hvile mye. Nå er jo spørsmålet hvor lang tid det vil ta før han er tilbake der han var. Han er tvunget til å ta en dag av gangen siden forløp og bedringsprosess er veldig variabelt når balansenerven er skadet.

Vakre blomster Sigmund fikk fra jobben sin

Nå først lander jeg hele opplevelsen som har vært blandet av sjokk og vantro. Først nå skjønner jeg at mannen min har vært og er ganske syk. I begynnelsen var jeg bare nummen og gjorde de nødvendige praktiske tingene. Først nå kommer reaksjonen som inneholder mange forskjellige følelser: Det kunne gått så mye verre, hva da(og det behøver jeg jo ikke tenke på, det er ille nok), og hvor sårbar man blir når "klippen" man støtter seg til plutselig ikke er så stødig lenger. Man vet jo innerst inne at alle kan bli syke, men likevel trodde jeg ikke at min superfriske mann skulle bli syk og at det skulle komme noe som var så akutt. Jeg bearbeider opplevelsen og prøver å kutte ut alle "tenk om"-tankene, og det har jeg i grunnen klart.

Fra det øyeblikket han kom inn døra fra sykehuset, kjente jeg at skuldrene senket seg, og jeg har i grunnen sovet og sovet i et par døgn i full forvissning om at dette kommer til å gå bra.

Måtte ta et bilde av septemberhimmelen som passet sammen med det himmelsk deilige i å få Sigmund hjem fra sykehuset

Verst er det jo for Sigmund som er så glad i jobben sin, og som har begynt på doktorgrad, opptatt med utenlandsreiser og som generelt har mange jern i ilden. Han har allerede begynt å bli utålmodig, og det er forståelig. Han leser jo bøker hele tiden, og han orker ikke å lese nå. Vi må bare være optimistiske og anta at det bare er snakk om dager før han kan gjøre en god del av de tingene han har lyst til.

Vi fikk sett på en virkelig morsom komedie på blue ray-spilleren i går, og det var første gangen vi lo høyt og hadde det koselig sammen siden "sikringen" røyk (som han uttrykker det) Den kan anbefales hvis man vil ha seg en god latter: "I love you, man" fra 2009.

Det er jo i motgang at man ser om det er noen venner der, og siste uka har virkelig flere stilt opp på ulikt vis, og det har vært utrolig godt. Noen har kjørt meg, hentet Sigmund, overnattet her, handlet, hatt med middag til oss, luftet hunden, kjøpt ny hylle og montert den(siden den gamle falt ned) osv. Det har gjort godt. Nå håper jeg vi snart er helt "selvhjulpne". Heldigvis klarer jeg å gjøre en god del, og så vil ting legge seg til rette etter hvert. Nå har jeg slitt med kronisk sykdom selv og møtt mange begrensninger, og jeg kan nok bistå med litt gode råd underveis. Særlig dette med å ta baby steps og være tålmodig.
 

Solnedgang tatt fra verandaen vår

Jeg fant et dikt av Hans Børli som heter Fred og som jeg syns passer nå. Han skriver om å være en nøkkeblomme i stille tjern i skogen.  Det inspirerer til at vi kan finne fred også når høsten kommer,  under den vakre septembersola enten man er frisk eller syk

FRED

Å være nøkkeblomme

i stille tjern i skogen,

det måtte være noe...

...ligge blikkstille i bekkeoset

ei natt i juli,

ligge med det reine liljeansiktet

tålmodig vendt mot stjernene,

søstrene på himmelsjøen,

bare være

bare la den store gåta

være sitt eget svar.

 

Hans Børli

Snart hjemme igjen

I dag besøkte jeg Sigmund på A-hus. Han virket sliten, men ganske kjekk, og han koste seg med middagsmat i senga da vi kom (min venninne Mona som jeg aldri kan få takket nok siden hun stiller opp gang på gang). Han hadde gå-trent og var veldig optimistisk og lettet over at denne litt håpløse situasjonen han er i nå, vil gå over og han vil bli frisk. Han sa flere ganger at høyre del av balansenerven var helt "ute av drift", men ettersom jeg skjønner, vil den kommer seg med hvile og opptrening.

Det gode med at han ble innlagt er:

1. Han fikk stilt diagnose på bakgrunn av CT og tester, altså mer enn en klinisk observasjon der man ikke gjør stort annet enn å sjekke det legen kan uten at det tas prøver. Som Sigmund selv vil uttrykke det: "De gjorde ikke stort annet enn å telle armer og bein på meg", haha, og nå har de gjort MYE mer enn det.

2. Jeg tror at dersom han hadde blitt liggende her hjemme, ville han ikke tort å røre seg. Det var skremmende at rommet gikk rundt for ham, at han ikke hadde balanse, og ikke orket å holde øynene åpne. Hvis han ikke var kommet på sykehus, ville han i dag fortsatt ligget stille i senga i mørkt rom og vente på at det skulle bli bedre. (Dette bekrefter han selv.) Nå har leger og sykepleiere fått fart på ham med oppmuntring og det han kaller "mas". Han har i dag gått én kilometer i sykehuskorridoren, og det kan han virkelig være stolt over. Det betyr SÅ mye at pasienten føler seg trygg under opptrening og at det er noen som heier på en.

Det slår meg gang på gang at sykehus til dels ikke er for å BEHANDLE syke mennesker. Sykehus er i stor grad et "undersøkelsesrom" der folk blir utredet, og så sendt hjem. Det er klart at mange får fysioterapi og døende mennesker får selvsagt masse omsorg og pleie. Mennesker får også behandling på sykehuset, særlig slik behandling der medisinsk ekspertise er påkrevet som cellegiftbehandling og selvsagt kirurgi. Det er jo virkelig innenfor kirurgien at sykehusene behandler folk.

Poenget mitt er at så fort et sykehus ser at en person er i stand til å komme seg ut av sykehus og hjem i sin egen seng, så sendes pasienten hjem. I dette tilfellet er vi veldig fornøyd, bare så det er understreket.

Dette er mitt inntrykk etter at jeg selv har vært innlagt i sykehus flere ganger, min mamma har vært inn og ut av sykehus, min pappa og så rulles jo den ene historien etter den andre opp i media om folk som sendes hjem til "ingenting".

Jeg har selv jobbet i sykehus, men det er veldig lenge siden, og da syns jeg nok ikke det var det stresset med å skrive folk UT!

Sigmund kommer hjem i morgen, og i hans tilfelle er nok det riktig, han vil være i stand til å stelle seg selv og trene på egen hånd. Tiden vil vise hvor lang tid det tar og om han vil trenge noen form for behandling her hjemme.
Han har fått være på sykehus i TRE døgn, og det er nok veldig bra etter norsk "standard".

Vi er kjempefornøyde med 113, med legevakt, fastleger og A-hus med leger og annet personale der! Det fins også solskinnshistorier i et helsevesen som stadig er utsatt for kritikk.

Fortsettelse følger.


Takk for at du leser dette!

Hva legene sier nå

Sigmund kom inn i mottagelsen i går, og det var ikke sikkert at han skulle legges inn. Men etter at både nevrolog og øre-nese-hals-lege hadde tittet på ham, ble han innlagt og de tok CT med én gang. Deretter har de tatt ulike tester.

I dag fikk han følgende beskjed av legen: Han har fått en skade på balansenerven på høyre side av hjernen (det er ikke virus eller krystallsyke). Skaden vet man i 80% av tilfellene ikke årsaken til. De fant det ut ved å fylle varmt vann i øret hans mens de gjorde noe med øyet (greit med en folkelig forklaring). Han har store muligheter for å bli helt frisk. Hvis den nerven ikke blir bra igjen, vil den på venstre siden av hjernen kompensere for tapet som er på høyre side. Jeg har skjønt at dette kan ta lang tid, men ingen er sikre. Så her er det en dag av gangen som gjelder.


Det gode i situasjonen er at han har klart å dusje, han har spist sine tre sykehusmåltider (det betyr at kvalmen har gitt seg), han er optimistisk, og han har klart å gå i korridoren. De maser på ham hele tiden for å trene seg opp, og smellen har vært så kraftig at han må trene seg opp fra scratch. Han har klart 50 meter.

Behandlingen er rett og slett opptrening og å vente på at skaden går over. Han lå først i korridoren, men har kommet på tomannsrom, og ingen har nevnt når han skal hjem.

Det kunne vært så mye verre, det er ikke hjerneslag, ikke hjernesvulst, altså ikke de verste tingene. Men det er jo egentlig bare tiden som vil vise hvor alvorlig det er. Hvor fort vil han klare å fungere normalt igjen? Men det er altså ikke hjernen som er skadet med balansenerven i hjernen.

Diagnosen fra legevaktslegen er, så langt jeg kan forstå, helt riktig. Det var også riktig at han ble lagt inn siden det ikke var noen bedring etter 3 dager.

Jeg besøker ham i morgen. Han er verdens godeste mann!

Han er lagt inn på A-hus

I dag tenkte jeg at dette er ikke riktig. Ikke riktig at mannen min skal ligge helt stille med øynene igjen og ikke klare å røre på seg. Jeg skulle ha sykemelding, og det var jo greit, men jeg nådde ikke inn til legesekretæren når jeg sa det var betennelse på balansenerven. Så kontaktet jeg min egen HELT fantastiske fastlege som jeg har hatt i 20 år. Han ga meg noen råd, og sa at det MINST burde tas CT, og at han ville lagt inn Sigmund.  Gode, flinke fastlegen min! Han vet også at symptomer ikke alltid viser seg typiske, og at det kan være noe helt annet enn man trodde i første omgang når man ser videre forløp.

Så tuslet jeg inn på legekontoret, snakket pent med legesekretær som sa jeg kunne få snakke med Sigmunds fastlege. Fastlegen hans var veldig forståelsesfull, hun fikk journal fra legevakt, og så endte det med at kollegaen hennes som hadde legevakt  kom med én gang. Sigmund ble undersøkt. To timer etter kom ambulansen.

Nå har jeg pratet med Sigmund,  han ligger på undersøkelsesrom, og han blir innlagt, vil få intravenøst ( så blir elektrolyttbalansen i orden hvis den ikke er det, han har jo drukket svært lite). Øre nese hals-legen sa de ville ta CT, og også kople inn nevrolog. Nå føler jeg at han er i de beste hender!

Selv virket han veldig lettet! Det er godt å bli tatt på alvor.

Mine egne bekymringer ligger der og lurer, men nå tar jeg en dag av gangen. Jeg fikk orientert min fastlege om at jeg hadde fulgt rådende hans, og fikk sms av ham med to ord: "bra jobba".

Verre i dag

I går var Sigmund litt bedre, i dag er han mye verre, og jeg tenker at han tok litt for lett på det i går, men i dag går "verden rundt i hodet hans" og han klarer så vidt å gå på wc og kaster opp ved den minste brå bevegelse. Nå passer jeg på at han får i seg væske, og han snakker normalt når jeg henvender meg til ham. Ellers har han mer enn nok med seg selv. Han ligger helt stille i mørket.

jeg tror det er omtrent sånn verden ser ut for Sigmund akkurat nå

Men nå dukker det virkelig opp mange sider i det å ha en syk person man  har omsorg for. Jeg er ALENE om dette. Dette er ensomt.  Jeg har ikke barn, og ellers en veldig liten familie, faktisk er den knøttliten. Derfor blir man stående alene.

Jeg tenker med gru på når virkelig gamle folk blir syke, når den ene ektefellen er alvorlig syk, blir utskrevet til en annen skrøpelig person som ikke klarer, men som må på grunn av at helsevesenet ikke har nok ressurser eller av andre grunner ikke stiller opp. Jeg tror politikere og andre trenger å våkne opp FØR de selv blir gamle og syke og erfarer den harde virkeligheten. Så i dag går mine tanker spesielt til eldre mennesker som trenger hjelp, men som ikke får. Jeg husker selv da jeg var oppsøkende sosionom på et eldresenter i Oslo, og jeg besøkte de over 80 år som oftest er de mest hjelpetrengende. Jeg har sjelden sett maken til nød, og folk som ble skrevet ut av sykehus altfor tidlig. Man kom hjem til dem, og leiligheten deres så mer ut som et "sykehjem" enn et ordentlig hjem. Det var alt mulig av utstyr fra "prekestol" til bleier og bekken.  Noen vil selvsagt være hjemme, men mange føler seg tryggest på et sykehus eller et sykehjem. Og vi vet jo alle at det ikke er plasser nok. Det er ikke plasser i et rikt land som Norge som flyter av "melk og honning", og hvorfor er det sånn? Er det noen som kan fortelle meg hvilket politisk parti i Norge som har størst vilje til å gjøre noe med disse problemene?

Mens ambulansen var her, ringte jeg min nære venninne som kom med én gang. Nå er det sånn at man helst ikke vil belaste folk, og kanskje ikke de som alltid sier ja. Hun sier nesten alltid ja, så jeg vil ikke spørre henne på en stund. Hun må jeg spare på til jeg virkelig MÅ ha hjelp som på lørdag da dette skjedde.

En god legevenn av meg som skjønner situasjonen ringte meg i dag, ga meg oversikt over andre mulige diagnoser hvis det ikke blir bedre, og så tilbød han seg å komme med MIDDAG på onsdag. Det er sånt man trenger i denne situasjonen. Det varmet altså!

Deretter klarte jeg å ringe min pappa som skal få min bror til å hjelpe meg litt i morgen. Etter det vet jeg ikke. Siden jeg selv har ME og nedsatt energinivå blir det ganske tungt.

Så her i natten vurderer jeg å høre om hjemmesykepleien kan komme på banen hvis ikke Sigmund blir bedre som snarest. Jeg tror det må være tingen. Og så skal jeg ringe fastlegen hans. Foreløpig har jeg hatt mer enn nok med å la det hele synke inn, og vente på at han skulle bli bedre. Legevaktlegen sa at dette kunne bli bra på 3 dager. Jaha, det ser ikke sånn ut.

Men jeg er optimist, og jeg er helt sikker på at han blir frisk, men jeg tror vi her snakker om uker........

Ring 113, sa mannen min

Det var en helt alminnelig og stille lørdagskveld. Jeg hadde sovet lenge, tenkt å få meg en tur i Østmarka der jeg ikke har vært på over 20 år, men så ble det ikke til det.

Istedet ble jeg vartet opp med noe jeg har ønsket lenge: Wokede grønnsaker med vannkastanjer og sursøt saus, deilig. Mens vi lot maten synke og lørdagsstemningen stige, sovnet Sigmund på sofaen. "Har du vært oppe tidlig", sa jeg. "Nei," svarte han og det var omtrent det siste han sa på en god stund. "Jeg er så surrete", sa han. "Hva?", sa jeg. "Jeg legger meg på gulvet", sa han. Javel, tenkte jeg, er man litt uvel så kan det være godt å strekke seg på et gulv med pute under hodet, men det neste han sa, var:

"Ring 113", da sa jeg "hæææææææ???". Så spydde han av typen sprut i store mengder, og jeg tenkte at dette kanskje var en omgangsyke med mye oppkast. Men nå var min kjære så "rar". Og alt dette skjedde på ett minutt, og så hørte jeg meg selv presentere meg da jeg hørte "medisinsk nødtelefon" i den andre enden av røret. De skulle ha adressen, ja, jo, jeg måtte snakke saktere(vet jo at jeg i en stressa situasjon snakker lynfort). Så fikk jeg sagt at mannen min var syk. Symptomer, blek, ikke fattet, helt ute av kurs. Stemmen i telefonen sa jeg skulle få ham i stabilt sideleie. Så ville de prate litt med ham, og han var nesten "offline", altså ikke mye å få ut av ham enn at han var veldig sjuk. Og at han var ved bevissthet.

Så meg i røret på nytt, og en snill og beroligende kvinnestemme sa: "Mens jeg snakker med deg er ambulansen underveis", og da merket jeg at jeg begynte å ønske at den kom snart. Den kom, og opp trappa kom tre staute karer. Sannelig tror jeg de kom med blålys. Det var jo i skumringen så de trengte sikkert ekstra lys. Det er jo utrolig lærerrikt å se hvordan et akutteam jobber, jeg har jo bare sett det på TV i ulike sammenhenger( og så har jeg kjørt ambulanse selv gjennom litt sykdom, men det er helt annerledes å være på den "friske" siden). Det var veldig hverdagslig, intet oppstuss, alt for å roe pasient og pårørende (meg kalte de for MOR...sukk), og de ville hilse på vår søte hund, han ene hadde maken som var 2 år mens vår snart er 12. Midt i alt småpratet var de effektive, de tok fram defibrillator og på et kick hadde de tatt EKG, målt puls og blodtrykk. Alt var normalt! Enda en grunn til å roe meg ned, og da var jeg temmelig sikker på at det var omgangssyke og at vi hadde ringt 113 litt for fort, men neida, de ville HA HAM MED SEG! Da kjente jeg at jeg ble urolig altså. Det enkleste når man er redd er å GJØRE noe. Det er mitt tips. Jeg hadde store mengder spy å fjerne og tørkepapir var helt uegnet. Ene ambulansesjåfør spurte om jeg ville ha hansker, og jeg tok dem på meg, og begynte å skuffe spy i en bøtte, og da fikk jeg  ros for han sa: "Du er jammen tøff". Jeg skjønte at de ville ta med Sigmund til legevakta, og la han bli vurdert av lege der. Så jeg fant fram mobilen hans og småting han ville trenge. Jeg visste jo ikke hva som ville skje om han ville bli lagt inn. Så skulle han ut i ambulansebilen, og da sa mannen min høyt og tydelig: "Jeg kan ikke gå", og det var første gangen jeg begynte å jamre..:"jammen herreguda, man kan jo gå med omgangssyke, herreguda"..sa jeg nok flere ganger, og jeg ble møtt med taushet, og fikk bekreftet at dette var "noe" som ikke var vanlig liten runde med oppkast. "Jeg håper jeg ikke virker hysterisk", hørte jeg meg selv si mens jeg kjente hysteriet bygge seg opp i meg. "Neida,", sa ambulansemannen, "du er bare veldig omsorgsfull", hahaha, jeg ler av det i etterkant altså.

 Så fikk de lagt min Sigmund på båre og kjørte av sted med ham, og etter det var jeg helt satt ut. Min kjære venninne kom, og jeg sa til henne at jeg måtte samle meg. Så jeg brukte en time på å samle meg. Og det klarte jeg, og jeg bestemte meg for å dra bort på legevakta etter å ha ringt Sigmund som det ikke var noe fornuft å få ut av. På legevakta ble jeg geleidet inn til senga han lå i, og så kom etter hvert legen som hadde undersøkt ham og observert ham over et par timer.

Legen sa at Sigmund hadde fått betennelse i balansenerven. Det hadde jeg jo hørt om, at ikke var alvorlig, men kunne være plagsomt over tid. Men jeg måtte jo spørre hvordan han kunne komme fram til en så sikker diagnose UTEN å ha tatt særlig med prøver. Legen la seg da over på latinen sin, og jeg forsto det meste, og han sa at symptomene lignet ingenting annet enn vestibularisnevritt. Jeg spurte om det var nødvendig å ta flere undersøkelser, han mente nei. Men det er klart at jeg tenker at kanskje fastlegen har lyst til å ta ett og annet. Jeg foreslo for legen at kanskje de skulle undersøke hjernen, og han sa at det VAR hjernen, helt riktig, men hvis han ikke fikk vondt i hodet i løpet av natta, noe jeg skulle følge med på, så var dette riktig diagnose.

Men så sa Sigmund: "Jeg vil ikke hjem", hehe, han ville ikke hjem, og de på legevakta sa at der kunne han ikke være. Enden på visa var en rullestol som han kom seg opp i, og inn i bilen vår med setet lagt ned, og så fort han satt i bilen og vi svingte, så var det å kaste opp på nytt. Hadde fått med pussbekken og utstyr. Vel hjemme, bare lå han rett ut i 12 timer, og klarte til slutt å drikke et par slurker vann.

Så i løpet av i dag, søndagen, har han vært mye bedre, han har ruslet oppe, klart å spise, men har problemer med å se på dataskjerm og tv, og han er fryktelig sliten. Jeg er ved godt mot og tipper han er frisk igjen på et par uker. Men det er alltid viktig når kroppen får seg en smell og hvile og ikke kjøre på med én gang.
Så langt har denne erfaringen vist meg at helsevesenet kan være helt supert. Dette var førsteklasses service. Follo ambulanse og legevakt og nødtelefon jobbet profesjonelt og medmenneskelig! Bare å takke for så god behandling! Når norsk helsevesen er på sitt aller beste så er de uovertrufne. Jeg har opplevd det selv! (Og de er best når de har en klar diagnose å forholde seg til for da vet de presis hva de skal gjøre. Det er med de mer diffuse lidelsene at helsevesenet sliter en del.)

Og videre har erfaringen minnet meg på nok en gang: Ta vare på de du er glad i! Jeg skal ta enda bedre vare på min kjære Sigmund. Du får en støkk, en påminnelse på at livet ikke er evig, at ting kan skje utrolig fort, så fort at du rekker ikke tenke over noe som helst. Jeg vil prøve å være forberedt i den forstand at jeg skal bli enda bedre på ting jeg allerede gjør, og det handler om å lytte til min kjæres behov, støtte ham, vise ham enda mer hvor glad jeg er i ham.

Det er jo nesten en klisjé, men hvorfor blir ting kalt for en klisjé? Jo, fordi det er ord og uttrykk som blir gjentatt til det kjedsommelige, og det igjen er jo fordi det er gode ting, ja, noe som ligner på sannheter, så jeg gjentar:


La oss ta vare på de vi er glade i! Vi vet aldri hvordan morgendagen blir selv om den som regel blir omtrent som dagen før og livet rusler i et jevnt, behagelig tempo uten de store dramaer, men det er i disse dagene vi alltid skal holde fremfor oss en indre "huskelapp": Ta vare på hverandre.

Fortsettelse vil følge:)

Takk for at du tok deg tid til å lese dette blogginnlegget.

jeg trodde sommeren var forbi..................og flere ting kom over meg....

slik så det ut i botanisk hage i dag 5 september

I dag i Botanisk hage på Tøyen i Oslo var det fortsatt sensommer. Det var et glitrende og yrende liv som om sommeren ikke har tenkt å ta slutt. Jeg skulle egentlig bare på tur og se avblomstring og stadfeste høsten, men opplevelsen ble helt annerledes. Det var selvsagt vakkert med masse grønt, nydelige dammer, springvann, fortsatt blomstring, urtehage, lysthus og grønne, majestetiske trær(en tur dit anbefales på det sterkeste!) Men så kom det helt bak på meg at jeg har bodd i denne byen og ikke langt fra denne parken i mange år. Jeg møtte igjen det Oslo jeg forlot for over 20 år siden. For en nydelig by! Jeg har aldri lengtet tilbake før i dag, da kjente jeg virkelig det rev i nostalgiske følelser, i en lett melankoli over tiden som er gått, over mye som er forbi og en lengsel etter igjen å bo her jeg har røttene mine.

botanisk hage sett med litt andre "briller"

Det var masse folk: Par med barnevogner, studenter som lå på plenene og bladde i sine nyinnkjøpte bøker, damer som satt alene på en benk og leste skjønnlitteratur, nyforelskede par, og fortsatt masse feriegjester som skravlet lo og ivrig knipset bilder. Den store forandringen for meg er at jeg her i Follo aldri ser så mye av det multikulturelle Norge, men i dag ble dette mangfoldet av innvandrere tydeliggjort for meg. Det slo meg hvor fredelig det er i Oslo til tross for at medias fremstillinger gjør at mange får et skeivt bilde av hvordan tingene egentlig er.

Vi fant kafeen som var godt befolket. Vi slo oss ned på en benk, drakk kaffe og spiste vaffel og kjente på den deilige sensommeren med sterk sol og en knallblå himmel. Dette må vel kalles de gode sidene ved livet, være til, nyte med sansene åpne?

Dette ble en "eventyr-søndag" i begynnelsen av september med fortsatt streif av sommer. Nå tror jeg at jeg begynner å bli rustet til høsten som kommer. Og det er egentlig en befriende følelse, for jeg har de siste to ukene gruet meg, følt litt tristhet over at enda en sommer er over så altfor fort.

Men nå blir det mørketid, stearinlysene kan tennes inne, muligheter for å være sosial er der, alle de gode tingene som er der bare man ikke lar høstmørket overskygge disse. For egen del har jeg noen invitasjoner som ligger der og som jeg gleder meg til.