Årets ende(r)stasjon--nå flyr de sørover

Canadagås- mer fjærstell. Jeg syns candagås er vakrere enn grågåsa, den er høyere, mer elegant og verdig

Dette er fortsettelse fra i går. Jeg måtte jo ta mange bilder nå, benytte årets siste sjanse før endene flakser sørover. Det tror jeg de snart gjør. Disse bildene er litt mer 2. sortering, men syns de var gode nok til bloggen min.

Disse endene er nøysomme. Jeg har observert at de gjør de samme aktivitetene på 10x10 cm som vi mennesker trenger fem rom og kjøkken på. Dere skjønner? Den spiser, steller seg, flakser....

Pussig at jeg liker så godt å observere og ta bilder av fugler. Jeg er nemlig redd fugler. Den eneste dyresorten jeg har litt fobi mot. Tror det var da min farmor fikk en undulat, og en morgen, bare 3 mnd gammel, lå den død i buret. Jeg var kanskje 10 år, og den fikk en behørig begravelse med alle ungene i blokka. Etter det og kanskje før, men det husker jeg ikke, syns jeg fugler har vært skremmende.  Det skjer at en fugl forviller seg inn vinduet mitt, inn i stua. Da har jeg måttet ringe rolige venninner, er alltid redd den har dødd og tør så vidt titte rundt hjørner, og begynner den å fly inne i stua mi, er det virkelig ille. Jeg er livredd for at den skal stikke seg på noe.  Det er noe veldig skjørt over en liten fugl. Disse ved Østensjøvannet er robuste, ikke som småfugl som forviller seg inn i et hus fordi den vil flykte fra en iskald vinterdag.

Tror jeg kan konkludere med at jeg har skrekkblandet fryd for fugler. I går fikk en av endene en litt stor brødsmule i munnen, og den kom litt lang inn, og jeg fikk helt panikk for at den skulle sette i halsen og dø. Men Sigmund beroliget meg, og det gikk bra. Ender er noen tøffinger. Men enda tøffere er gråmåka:





Denne er sjefen altså. Sjefen over alle sjefer, iallfall ved Østensjøvannet. Makan til aggressiv type. Gråmåka er kjapp og snapper maten omtrent ut av munnen på diverse ender. Den tar noen fabelaktige stup, og jeg tror den må ha et formidabelt syn, for den ser "byttet sitt" på lang avstand. Gråmåka er fascinerende, men så søt som endene er den ikke.  Dessuten er den omtrent umulig å få tatt bilde av med håndholdt tele. Den er borte idet jeg skal til å trykke på utløser'n. Så målet mitt er en dag å få tatt et knivskarpt bilde av en gråmåke. Denne er riktignok i ro, men er like vanskelig å fange med kameralinsa.

Grågås, canadagås og stokkand er roligere og de nesten "poserer" når man tar bilde av dem. Ikke noe stress.

Så søt!

Denne ser nesten litt "pjusk" ut

Håper jeg en dag klarer å ta et skikkelig skarpt bilde av gråmåke som nevnt ovenfor. Særlig når den er i flukt, da er den en flott syn.

Vi kjenner alle det stygge uttrykket "dum som ei gås", og da jeg prøvde å få øyenkontakt med denne her, så skjønner dere sikkert hvorfor jeg fikk assosiasjonen. Tror egentlig ikke jeg har fått ordentlig øyenkontakt med en fugl noengang.

Ender drikker vann hele tiden. Legg merke til høststemningen på bildet. Jeg lurer på om den er nødt til å stå på land for å drikke. Har ikke sett den drikke når den flyter eller svømmer. Lurer egentlig på hva den gjør når den plutselig står rett opp med rompa i været, snapper i seg plankton kanskje.

Nå må jeg finne andre motiver framover.  Å ta bilder av fugler er iallfall en utfordring fordi man i tillegg til intensitet og tålmodighet, må ha ferdiginnstilt kamera idet fuglen gjør noe det er morsomt å ta bilde av.

Ha en riktig god uke til deg som er innom bloggen min! Takk for at du besøker den!