Den 16. nordiske viseaften med 68'ere og noen til

vertskapet

I et koselig gammelt forsamlingshus i Ås der det er hvitmalte trevegger og vakre tregulv, blir jeg hvert år invitert til Nordisk viseaften. Det var viseaften nummer 16 i rekken som gikk av stabelen i år. Det er to ildsjeler som er gift med hverandre, en norsk og en dansk, som i et vakkert fellesskap inviterer venner og venners venner hvert år, og som bruker masse ressurser for å få et slikt arrangement til å gå i hop med mat til 60-70 mennesker, musikere, visesangbok, pynting, ordning med overnatting til en del dansker (de er forresten i bresjen for å dra stemningen i taket sånn litt utpå).

dyktige musikere

Årets visekveld ble like vellykket som de foregående, og alle blir jo litt eldre for hvert år, kanskje en liten rynke mer på noen. Faktisk slo det meg at jeg var blant de yngre av de eldre for det var faktisk med folk fra 10 til nesten 80 (tror jeg).

Gjestene har sitt aldersmessige tyngepunkt rundt 68-generasjonen som mange frykter skal stå på barrikadene og bli riktig kravstore når “eldrebølgen” setter inn for fullt. Det var lite å se til barrikadestormerne i dag da jeg skuet utover en snill og stillferdig forsamling med lett grånende hoder. Denne stillferdige forsamlingen kan likevel synge av full hals og med like mye energi som da de samme ildsjelene sang dem for 30-40 år siden. 

Det ble spilt på munnspill

blokkfløyte

...og til og med på sag

Vi får håpe at også det revolusjonære gemyttet lever i beste velgående i denne generasjonen i fall noen skulle trenge de krefter og det menneskesyn mange her forfektet på 60- og 70-tallet. Det slår meg jo at mange yngre i dag ikke vet hvilken kamp og hvilket ståpå-mot disse har stått for og som blant annet har fremmet likestilling mellom kjønnene på en rekke områder, homofiles rettigheter og mye mer.

velkjente bella ciao

Jeg håper denne gjengen syngende mennesker har beholdt det “kruttet” som nok er nødvendig for å kunne “stå på krava” slik at vi kan føle en trygghet for at vi vil bli tatt vare på når helsa svikter og vi trenger hjelp fra det offentlige – en gang i fremtiden.  Det manglet iallfall ikke på lydnivå og sangglede i dag!

Sigmund og meg

Når jeg tenker meg om, har jeg så smått begynt å argumentere slik mine foreldre gjorde: “det er vi som har gjort at dere har det så godt”, vel jeg skal ikke gå i den grøfta for slike påstander er dog bare en liten del av sannheten.

Viktigst i kveld var sangen og musikken og fellesskapet! Utrolig hvor mange amatørmusikere som er spadd opp til å synge og spille ulike instrumenter. Herlig!

Dessuten er jeg så superheldig at jeg fikk et hjemmestrikket teppe av Elisabeth. Bildet ligger her, vakkert, ikke sant?

detaljbilde

Takk til Elisabeth og Hans Christian!