Velkommen til bloggen min
fredag 8. april 2011
Det er lov å klage iblant vel?
torsdag 7. april 2011
Veien før svingen
Bildet er lånt
Jeg er medlem av en poesiring. I dag kom det et dikt som passer utrolig bra til det perspektivet jeg så inderlig ønsker å ha på selve Livet (med stor L). Eller sånn jeg i det minste ønsker å se tingene. Det er jo ikke alltid man får det til, noen ganger puster fortiden meg i nakken på en måte som forkludrer tilværelsen, andre ganger blir ønsket om å leve i nuet forstyrret av tanker på det som kan skje, ting man gruer for, verstefallstanker. De gangene jeg nyter livet, er jeg nesten uten fortid og tenker ikke på hva som kan komme rundt neste sving. Å ha evnen til å leve her og nå er en livskunst, og denne kunsten må man øve seg på, og man blir aldri ferdig “utlært”.
Diktet er på engelsk, og er oversatt av Michael de Vibe, og her kommer diktet både i norsk og engelsk utgave.
Er det ikke nydelig?
Diktet går så her:
VEIEN FØR SVINGEN
Bortenfor svingen i veien
Kan det være en brønn, eller et slott,
Eller bare mer vei.
Jeg vet ikke og spør ikke.
Så lenge jeg er på veien før svingen,
Ser jeg bare på veien før svingen.
Fordi veien før svingen er alt jeg kan se.
Det ville ikke være bra for meg å se et annet sted
Eller se på det som jeg ikke kan se.
La oss bare være oppmerksom på hvor vi er.
Det er nok skjønnhet i det å være her og ikke noe annet sted.
Hvis det er mennesker bortenfor svingen,
La dem bekymre seg for hva som er bortenfor svingen.
Det er for dem veien.
Hvis vi ankommer dit, når vi ankommer dit, vil vi vite.
Men nå vet vi bare at vi ikke er der.
Her er jo bare veien før svingen, og før svingen
er det veien uten noen sving.
- Fernando Pessoa / Michael de Vibe
THE ROAD BEFORE THE BEND
Beyond the bend in the road
There may be a well, and there may be a castle,
And there may be just more road.
I don’t know and don’t ask.
As long as I’m on the road that’s before the bend
I look only at the road before the bend,
Because the road before the bend is all I can see.
It would do me no good to look anywhere else
Or at what I can’t see.
Let’s pay attention only to where we are.
There’s enough beauty in being here and not somewhere else.
If there are people beyond the bend in the road,
Let them worry about what’s beyond the bend in the road.
That, for them is the road.
If we’re to arrive there, when we arrive there we’ll know.
For now we know only that we’re not there.
Here there’s just the road before the bend, and before the bend
There’s the road without any bend.
- Fernando Pessoa
mandag 4. april 2011
Utfordringer eller problemer? Vinter eller vår?
Is og vann i bevegelse. “Vekkeklokkesignalet” om at våren snart er her. Foto er tatt av meg i fjor ved Tisleia i Hemsedal.
Forleden kom en venninne av meg til å bemerke at hun syns faceboka mi hadde litt for mye “rosa skjær”. Jeg vet ikke om det ver ment som kritikk. Det spiller liten rolle. Jeg har intet behov for å dele mine tyngste stunder med kjente og ukjente på facebook, like lite som jeg ønsker å gjøre det i en blogg.
Det betyr slett ikke at jeg bare betrakter ting som utfordringer slik enkelte gjør. Jeg overser ikke at det er problemer og elendighet i livet. Jeg syns fortsatt det er greit å kalle en spade for en spade, men vi har noen muligheter for selv å velge ut hvilke deler av virkeligheten vi ønsker å vektlegge.
Men jeg har kanskje vært heldig? Jeg har nemlig fått en liten gave, og det er evnen til å glede meg over livet. Ja, jeg har en kronisk sykdom, og ja, jeg har slitt med en lungebetennelse gjennom høst og hele vinteren, og jeg har fått allergisk reaksjon på medisiner.
Men nå kommer våren for fullt selv om noen har låst seg fast i klager over hvor grått det er om dagen. Snart kommer sola! Vi er i april, en vårmåned, som er et gode i seg selv. Nå har vi hørt at isen som har ligget stiv og kald hele vinteren har begynt å gi lyd fra seg. Bevegelse! Bare dette er jo et vekkeklokkesignal om hva som venter oss.
Tatt av meg ved Tisleia. Is, vann, bevegelse
For meg er den første hestehoven helt magisk. Jeg vet ikke hva det er, men når jeg ser den gule stikke forlokkende fram i en veikant, nesten hyler jeg av fryd, og å holde den første hestehoven kjennes like sterkt nå som da jeg plukket små buketter av dem som barn. Så blir skogen hvit og grønn, store tepper av hvitveis mens løvet spretter fram. Jeg vil så gjerne at tiden skal tikke saaakte når alle disse vårens mirakler skjer. Jeg vil kjenne, være til, det er så viktig å ikke la alt dette vakre passere uten å sanse. Foreløpig kan vi bare være i deilig forventning om det som skal komme. Noen føler kanskje ikke at vinteren er over? Det er den. Det ER vår!
Åh ja, jeg gleder meg over livet! Nesten uansett!
Og nå tror jeg snart hestehoven dukker opp!
Tisleia i solnedgang under vårløsninga
fredag 1. april 2011
Velkommen hjem, Sigmund
av professor Yan Xiang
onsdag 30. mars 2011
Sigmund i Kina, del 3
søndag 27. mars 2011
Sigmund i Kina, del 2
lørdag 26. mars 2011
Sigmund i Kina
mandag 21. mars 2011
en helt vanlig søndag i mars
Søndagsmiddag med besøk av min pappa og snøsmelting utendørs ga en følelse av en helt alminnelig søndag i mars. Det var godt. Pappa hadde med seg tulipaner, og den blomsten får det virkelig til å suse i vårfølelsene mine.
Sigmund skal til Kina denne uken og holde foredrag på Tsinghua universitetet i Beijing. Han skal snakke om “prediction and measurement of indoor noise from road traffic”. Det var ikke innlegget hans vi snakket om i dag, men gammel historie i Kina som omhandler blant andre Mao. Sigmund har Maos lille røde i bokhylla, og den ble tatt fram og tittet i med mye humor.
Godt med slike dager som inneholder humor, ro og balanse.
lørdag 19. mars 2011
Nei til atomkraftverk, la oss ta lærdom av dette med Japan NÅ og før det er for sent!
Jeg har fått bekreftet at det som kunne se ut som naivitet og idealisme på 70-tallet, var en viktig kamp. Nemlig, kampen mot atomkraftverk.
Jeg var imot og gikk med buttons på brystet der det sto “Nei til atomkraftverk”. Vi vet at den nylig avdøde Ole Kopreitan var daglig leder for “Nei til atomvåpen”, han var en norsk freds- og miljøaktivist som gjorde et utrettelig arbeid.
Fra en tralle (til nov. 2006 en nøysomt ombygd barnevogn) på Karl Johans gate i Oslo drev Kopreitan et aktivt informasjonsarbeid for NTA, og solgte jakkemerker for de fleste verdige saker. Jeg beundret ham, og han burde være et forbilde for mange. Han var selvsagt imot både atomvåpen og atomkraftverk, men det siste har ikke vært aktuelt i Norge.
Ja, så skjer den tragiske ulykken i Japan. En ulykke som får det til å se ut som et ragnarokk, en slags undergang for det japanske folket. Akkurat nå har de kjempet i dagesvis mot smelting av atomkraftverket med flere reaktorer som i øyeblikket har gitt stråling til stor fare for befolkningen. Nå er det stråling i mat og drikke. Vi vet ennå ikke hvilke konsekvenser denne katastrofen vil få, og hvor mange som vil bli berørt på lang sikt.
Jeg har ikke endret mening på 40 år, jeg er imot kjernekraftverk. Ja, det er lett for oss nordmenn kanskje å være imot siden vi har oljen og enda viktigere for oss er jo vannkraften, og derfor klarer vi oss uten, men jeg tror verden må tenke annerledes. Hva slags samfunn vil vi ha? Vil vi ha et samfunn som trenger stadig flere energikilder? Er det ikke på tide å stoppe, er det mulig å reverse denne utviklingen?
Det må det være, vi har ikke råd til å la den sårbare jorda vår bli utsatt for energikilder og våpen som ikke bare er i stand til å drepe, men til å utrydde deler av jorda og jordas befolkning. Dette vil vi vel ikke? Og vi kan kanskje kalle det luksusproblem om vi får noen master på Hardangervidda?
torsdag 17. mars 2011
tanna mi
Allerede ved juletider kjentes det ut som den ene jekslen min var litt løs, men jeg valgte å overse det, inntil i forrige uke så skjedde det noe litt mer dramatisk. Jeg kjente et hull, en revne, kjentes ikke ut som en plombe som falt ut akkurat.
Helt riktig, det var ingen plombe, tanna har revna. Fikk øyeblikkelig hjelp time hos tannlegen, og hun så på tanna og bare sa: “den må trekkes”. Med et lite blikk inn i munnen min sa hun at den var knekt i to, ingen betennelse i rota etter røntgenbilde å dømme, heldigvis. Men hun torde ikke trekke den der og da, neida, jeg må til min egen tannlege til uka. Ja, jeg kunne få ny tann, stift, og en møysommelig prosess.
Det er egentlig en bagatell, mange som mister tenner altså, men jeg ble litt mismodig.
Så kommer jeg hjem til nyhetsbildet med alt det grusomme som skjer i Japan, og da blir ens egne ting nokså små.
søndag 13. mars 2011
store og mindre store tragedier
og her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4058751.ece
fredag 11. mars 2011
Jeg vant 520 dollar
Jeg er bare SÅ stolt. Jeg kom på 4. plass av 181 spillere, omtrent bare menn. Jeg betalte ingenting for å delta, men bare poeng som jeg har samlet meg opp!
Dette var enormt gøy!!


