Sigmund i Kina

Første bilde jeg har fått av Sigmund i Kina, han bor i dette huset som ligger på universitetsplassen i en diger park

Sigmund har reist mye, men likevel er dette litt mer spesielt.  Antagelig fordi det er hans mest “planlagte” reise. Han har gledet seg som et barn til denne turen i ett år. Han ble invitert av noen kinesere til å holde gjesteforelesning som skal vare i to skoletimer på det største universitetet i Beijing, og forelesningen skal videooverføres til flere andre universitet, og han får med seg kinesisk tolk. Altså er dette litt “stort” selv for min kjære som har vært på mange turer i løpet av årene og holdt massevis av innlegg på internasjonale fagkonferanser.

I morges hadde han landet og var lykkelig over å være fremme fordi det hadde vært i overkant mye turbulens på enkelte strekninger. Han ble hentet på flyplassen av sjåfør og to kvinnelige studenter som kjørte ham vel og vakkert til gjestehotellet som ligger i en diger, stille park sammen med Tsinghua university.

Rommet hans er bra nok, og han er fornøyd når det er internett og dusj.

Han startet mailen til meg i dag med følgende: “Det har skjedd litt for mye for en mann i min alder allerede.”

Haha, og hans humor kommer fram litt lenger uti:  “Jeg kan love deg at den norske varianten av slankekur der du får beholde begge pinnene er god nok for en som ikke er vant med spisepinner.” Han fikk nemlig servert et lite måltid da han kom fram, så nå må han nok trene på spisepinnene hvis han ikke skal gå sulten i 7 dager.  Jeg ser han for meg med spisepinner og maten som faller av og nye forsøk på å balansere inn i munnen.

Nå er han vel omtrent på vei på langtur til den kinesiske muren.

Dette er litt av en opplevelse for min kjære, og den er ham vel unt. Det var på håret at det ble noen tur fordi jeg fikk allergisk reaksjon på antibiotika, måtte på legevakt og skal ha i meg antihistaminer i uka som kommer, men det gikk bra. Det har i grunnen vært så mange helseting denne høsten og vinteren både med han og meg at da Sigmund endelig satt på flyet, pustet jeg lettet ut.

Han hadde ikke gledet seg i ett år forgjeves. Han kan hilse på kinesisk og noen andre setninger. Han er svært nøye med research i forkant, og han mener at alle som reiser til et fremmed land bør kunne hilse og takke som et “minstekrav” på morsmålet til det landet han besøker! Men skulle han ikke øvd litt på spisepinnene også, lurer jeg?