Vårløsning, strålende solskinn og magiske svaner

Foto: Kjersti Holst

Da jeg fikk beundre svanen i havna i Drøbak i dag,  skjønte jeg hvorfor denne majestetiske fuglen har hatt ulike symbolbetydninger gjennom  historien og spesielt i kunsten der den har vært bilde på klokskap, verdighet og symbol på lyset

I dag fikk jeg oppleve vårløsninga i Drøbak i strålende solskinn samtidig som jeg fikk med meg at Northug tok gullet på 5-mila.  I går bestemte jeg meg for at tre måneder innendørs var nok. Helse eller ikke helse, jeg MÅTTE ut. Jeg fikk jo nytt fotoutstyr til jul som jeg ikke har testet ut. Jeg la alt klart i går, visste at været ville bli pent. Spurte min far om han hadde noen steder å anbefale for å ta bilder. “Drøbak eller Vigelandsparken”. Det ble Drøbak.

Foto: Kjersti Holst

Jeg visste jo ikke at jeg ville få så nydelig vær og majestetisk svane som virket mer enn villig nok til å posere

Foto: Kjersti Holst

Jeg hang utenfor brygga så å si for å få tatt disse bildene. Min nye canon speilrefleks 60D med tele gjorde at jeg ble veldig fornøyd.  Dette var nok hannen der han bredte seg ut i all sin majestet. Det var en svane til, må ha vært hans make, hun svømte bare rolig rundt og var ikke særlig ivrig etter å bli avbildet. Legg merke til hvordan lyset skinner gjennom vingene. Jeg var helt fjetret

 Foto: Kjersti Holst  

Han er vel kul? Ser ut som han nesten lunter her. Utrolig mye kroppsspråk på denne karen. Han var ringmerket rundt den ene foten

Foto: Kjersti Holst

Foto: Kjersti Holst

Foto: Kjersti Holst

På dette bildet har han akkurat den kroppsposituren som en svane for lenge siden hadde idet den løp etter meg og min hund, klar til å ta oss. Skummelt med en sinna svane altså, men han her bevarte sinnsroen

Det var ikke bare svaner og måker i Drøbak i dag. Det var et yrende folkeliv med både gammel og ung.

Helt klart at vinteren er på hell selv om snømengdene fortsatt ikke har minket særlig

Jeg syns det var noe prematurt å skulle ha ut skjærgårdsjeepen allerede nå, men det var åpenbart denne mannen uenig i. Han styra fælt og brukte lang tid på å få manøvrert denne ut av havna

Her kom han seg ut på sjøen. Virkelig en båtentusiast. Sigmund og jeg er fornøyde med båtturer når varmen kommer i juni

Disse båtene må nok ligge her en stund før snø og is smelter

Legg merke til måkene. Det er visstnok litt usikkerhet hvor måkene gjør av seg om vinteren, men de liker ikke snø og is iallfall. Det var riktig stemningsfullt her

Drøbak i sol og snøsmelting

Her er den skjønne “vårsola” mi: Sigmund

Facebook til lutter glede

Jeg ble funnet igjen av min klassevenninne C etter over 40 år, og her er vi i bursdagen hennes da hun ble 10 år. Hun sitter i midten med gul krepphatt og jeg sitter til høyre for henne med den grønne.

Er du blant de skeptiske til facebook? Tror du den kan sluke deg på linje med et stort hav som tar deg i en eneste stor jafs? Du er ikke alene. Det var folk på 1800-tallet som var redde da toget kom også. Jeg syns sammenligningen er ganske bra.

Det er faktisk slik at facebook er en genial måte å “møte” folk, finne igjen noen du trodde var forsvunnet for godt, vakre “gjensyn” med gamle venner og bekjente,  utvikling av nye relasjoner, muligheten til å ta vare på familie og venner man har og deltagelse i ulike grupper.  Man kan holde litt varm kontakt over et kaldt tastatur. Det er mulig. I mine øyne.

Jeg skal ikke snakke om min “aldersgruppe” som en helhet, men jeg tør påstå at økende alder er proporsjonal med graden av skepsis til facebook. Jeg var nok blant de første på min alder som opprettet profil der. Min venneliste besto av 10 venner som jeg måtte streve hardt for å finne. Det ble familie og noen få til. Jeg snakket med mange på min alder, de skulle A L D R I på facebook, nei, den var for ungdommen. Den kunne nærmest rappe tiden vår som en uvelkommen tyv.  Det var ikke lenger plass til egen vilje eller mulig å bestemme selv når man først hadde laget seg profil på facebook. Trodde de. Dette var skummelt. Man kan forstå redselen for det ukjente hos mange.  Selv er jeg innom bare noen minutter i gjennomsnitt pr. dag.

Nå har de fleste av mine venner så å si “kastet inn håndkleet” og  blitt deltagere på facebook. Det litt artige er jo at de mest hardcore motstanderne er blitt de ivrigste  på dette underlige nettstedet. De finner gamle skolekamerater og venner de aldri hadde drømt om å få kontakt med igjen. De er oppglødde og glade når de  entusiastisk forteller  om gjenopptagelse av gamle vennskap.

Sånn har det gått i mitt tilfelle også. Jeg har spesielt én, for meg, svært rørende historie.  Da jeg var 10 år skjedde det to triste ting. Min klasseforstander døde av kreft, 26 år gammel.  Hun var en vakker person. Jeg sørget, gråt og gjemte på dødsannonsen hennes i mange år. Samtidig fortalte min klassevenninne C at hun skulle “flytte på landet”, også det var veldig trist. Jeg har alltid lurt på hvor i verden hun tok veien, hvordan det var gått med henne. Da vi fikk internett i stua, søkte jeg på navnet hennes. Ingen treff. Jeg antok at hun hadde giftet seg og tatt mannens etternavn.

En dag fikk jeg en melding på facebook, fra C!!! Kjempeoverraskelse!  Hun hadde beholdt sitt etternavn men også tatt mannen sitt.  Det var så fint og veldig rørende å få kontakt med henne igjen etter alle disse årene. Hun hadde husket på oss klassekameratene, og hadde egentlig ikke noe  ønske om å flytte den gangen. Vi hadde husket på hverandre i over 40 år. Jeg fortalte henne at faren min hadde tatt film av oss på 17. mai, og at hun hadde langt mørkt hår og blå kåpe. Da fortalte hun at hun hadde et bilde fra feiringen av 10 års bursdagen sin med oss jentene i klassen. Hun scannet og sendte bildet som jeg har lagt inn her.  Jeg falt pladask for bildet. Er vi ikke søte? Det er jo også veldig tidstypisk, og man kjenner godt inni seg at det er veldig lenge siden.

Nå gleder jeg meg veldig til å møte C.  Hun har tatt en lengre utdanning, og hun er blitt den varme og sympatiske jenta jeg kan huske fra over 40 år tilbake.

Det er ikke slik at internett kan erstatte vårt sosiale liv, og det bør det ikke heller, men det kan komme som noe positivt i tillegg, og i beste fall kan kontakten fra facebook flyttes til  møter i det “virkelige liv”. Jeg kjenner mange som har truffet hverandre over kaffekopper som følge av å ha funnet hverandre der.

Jeg anbefaler facebook på det varmeste. Nå gleder jeg meg til å se den Oscarnominerte filmen “The social network” som omhandler facebook og betegner den som en “revolusjon” innen kommunikasjon.  Filmen nyanserer i den forstand at den påpeker at  i noen tilfeller kan det skje ting på facebook som ikke er positivt.
Mine erfaringer er  positive, og jeg har fått kontakt med mange fra både  fjern og nær fortid, men best av alt var da C “dukket opp” med en melding!

Dessuten forteller “historien om C” noe annet: De første skoleårene glemmer vi aldri. De fleste bærer med seg sterke minner på godt og vondt fra denne tiden som er så viktig for oss. Den er med å forme oss til de personene vi blir som voksne og bidrar til å legge grunnlaget for et helt liv.

Nye og gamle serviser og om generelt å gi slipp her i livet for å åpne opp for nytt

Mitt nye servise, i hvit utgave

Nå er deler av finserviset mitt tatt  ut av skjenken i stua og satt inn i kjøkkenskap. Finserviset skal ikke lenger spares til de ytterst få anledningene i løpet av året man bruker det. Dette handler i bunn og grunn om å unne seg noe bra. Hvorfor aldri eller sjelden bruke det som man syns er bra? Hvorfor gjemme det bort i et skap for å tørke støv av det noen ganger i året? Prosessen begynte for en stund siden da jeg flyttet 12 flotte middagstallerkener inn i kjøkkenhylla.

Forleden besøkte jeg ei venninne som hadde kjøpt nytt servise, rent og hvitt og pent. “Sånt vil jeg ha også”, sa jeg litt grådig.  “Skal vi ha det samme da?”spurte hun. “Neida”, sa jeg og dempet min litt spontane iver. Noen dager etterpå fikk jeg mail fra henne. Hun skulle en liten tur utenlands og kjøpe servise, og ville jeg ha, skulle hun kjøpe med? Veldig pent gjort, ikke sant? Nå skal det sies at jeg har mye servise, men mest til middag. Kaffeservise er det mangel på, og når man får noe inn er det på tide å hive noe ut.

I dag ble det kastet gamle kopper og glass, ja, til og med noen levninger fra 70-tallet fikk reisepass.

Det nye serviset er også på plass. Min venninne kjøpte for meg, og det gir en godfølelse å få noe nytt og hive noe gammelt.

Egentlig dreier ikke dette seg bare om serviser,  jeg er ikke veldig opptatt av ting.

Livet består av veiskiller, og noen ganger bør man kanskje legge bak seg det som ikke er bra for å gjøre plass til noe nytt?  Jeg tror at må man gi slipp for å slippe til. Det handler blant annet om å gi seg hen til prosesser og å tråkke opp nye stier.

Hjemkomstmiddag for Stian

Iselin, Stian og Fiona


Min kjære nevø er kommet hjem fra studier i Ungarn. I den anledning arrangerte min bror en velkomstmiddag for ham, hans forlovede Iselin og deres noen måneder gamle norwitch-terrier, Fiona.
Det ble kjempekoselig og det var utrolig godt å se igjen min kjære nevø.  Min bror, Eirik, hadde samlet de nærmeste til en deilig kalkunmiddag.

Kjære Stian og Fiona

Rundt bordet

Eirik

Helene, min bonusniese

Helene hadde dekket bordet

Unni, samboeren til min bror. Hun hadde laget en nydelig kalkunmiddag

Helene og Iselin

Et sjarmtroll av en norwitchterrier, Fiona, som akkurat har vært ute i snøen

Pappa og Sigmund

Arne, faren til Unni

Koselig at broren min vil ha min sydde bargello på veggen.  Jeg er fornøyd med fargene

Endelig kom jeg meg ut av mitt lune hi etter flere måneder med mye helseproblemer

I have a dream

Dette må være en av verdenshistoriens vakreste taler da Martin Luther King holdt talen “I have a dream” på stedet for minnesmerket til Abraham  Lincon  i 1963.

I have a dream

 

Her er litt av utdraget på norsk:

“Jeg har en drøm om at en dag vil til og med staten Mississippi, en stat med en flod med hatet av urettferdighet, med en flod av undertrykkelse, bli transformert til en oase av frihet og rettferdighet.

Jeg har en drøm om at en dag vil mine fire små barn få leve i en nasjon hvor de ikke blir dømt etter deres hudfarge, men av deres personlighet og karakter. Jeg har en drøm i dag!

Jeg har en drøm om at en dag, nede i Alabama, med dens fordervede rasister, og dens guvernør som taler ord om partiskhet og annulering; en dag rett nede i Alabama vil små svarte gutter og svarte jenter kunne holde hender sammen med små hvite gutter og jenter som søstre og brødre. Jeg har en drøm i dag!”

Jeg ble minnet på denne talen da jeg nettopp så en dansk film som heter “Drømmen”.  Det var vel en “midt på treet”-film, men sterk likevel.  Regissøren Niels Arden Oplevs film handler om “den danske drøm”  som vel mer er et mareritt der Martin Luther Kings tanker går som en rød tråd gjennom det hele. Filmen handler om noe helt annen enn rasisme. Den handler om et opprør mot en tyrannisk skoleinspektør anno 1969, og temaet kjenner jeg igjen fra blant annet boka “Jonas” av Bjørneboe.

“I have a dream” minner meg generelt på hvor viktig det er for oss mennesker å ha drømmer og visjoner. Det er viktig å leve her og nå, men i dypet av denne mening er det viktig at drømmene er med oss. For noen er drømmer viktigere enn for andre. Mennesker som lever under vanskelige forhold trenger drømmene mer enn dem som er fornøyd med tilværelsen og som ikke ønsker seg et annerledes og bedre liv.

Dessverre er budskapet like aktuelt i dag som for over 40 år siden.

Jeg er for at man skal bære drømmene inni seg som en verdifull skatt og forsøke å gå for  dem.

Selv har jeg flere drømmer…..

 

Her er noen bilder fra filmen som til tross for sterke, vonde scener også har noen herlige glimt av boblende livsglede:

 

 

 

 

 

 

Et moderne mørkeland?

Ja, jeg tenker på kjøpesenterne. Jeg var på en hardt tiltrengt shoppingrunde i går. Så spør jeg meg: Er det veldig usunt å like seg på et kjøpesenter? Noen mener det. Å rusle mellom behagelig tempererte butikker i fleng, kafeer, frisører, helsetilbud med à la carte blant tilsynelatende veltilpassede mennesker er det enkelte som stiller seg svært kritiske til.

De fleste bildene er tatt med hipstamatic, og med linse: John S, film: Ina’s 1969 og uten blitz

Stedet  er innhyllet i glass og mur og det skal kjøpes og kjøpes og kjøpes.  Kanskje er dagens kjøpesenter et bilde på den store tomheten der man tror man kan kjøpe seg lykke?

Vi kan tenke oss stillheten om natta på et kjøpesenter,  i et mørke der den eneste lyden er den evige susen av klimaanlegget. Eller kanskje lyden av noen som har blitt gjenglemt? Et lite dyr som har forvillet seg inn, kanskje.

På den annen side kan kjøpesenter være bra kanskje for mange. Pensjonister møtes der på formiddagene, det samme gjør unge mødre, så kanskje kan et kjøpesenter fremme sosiale nettverk og være et fint møtested? Det er også fordel for de med gangproblemer og sykdommer å kunne bevege seg uten glatte gater og kulde. Jeg ser mange fordeler ved det å få alt på ett sted!

Elin jobber der og er alltid så hyggelig.

Tatt med det vanlige kameraet på Iphone av utrolig koselige ekspeditriser, Anette og Elin

Sannelig tror jeg det er en balansegang her. Det er aldri svart/hvitt. Jeg må innrømme at jeg med årene syns det kan være riktig hyggelig med en handletur samtidig som man er seg bevisst tomheten ved å tro man kan kjøpe seg lykke i dette postmoderne samfunnet.

Jeg koste meg i dag, og jeg fikk kjøpt meg disse støvlettene blant annet:

Kule syns jeg

og så bar det hjemover:

Hipstamatic. Linse: Lucifer VI, film: Kodot Grizzled, blitzen av

Jeg hadde tenkt…….

 

Vintermorgen februar 2011

 

Fikk bare lyst til å dele tekst av Rudolf Nilsen med fremførelse fra da jeg var helt ung.  Noen kjærlighetsviser husker man bedre og har betydd mer enn andre.

 

JEG HADDE TENKT -

Jeg hadde sett deg lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær -
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har deg altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare meg med kulde
og også verge deg på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt … Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om -
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
den gang da ennu intet var forbi.

 

Jon Arne Corell og Kari Svendsen synger “jeg hadde tenkt”

Morning has broken

Plutselig bare sprakk sola opp med aldeles vakker blå himmel denne søndags morgenen 4 timer etter mitt første blogginnlegg der bildene er tatt i en gryende morgen der været kunne blitt både grått og trist! 

Jeg tenkte bare "morning has broken" og kom på låta til Cat Stevens som handler om våren i første rekke kanskje, men teksten er så nydelig at den kan deles  på denne tida av året, og minne oss på at det ikke er lenge til VÅR!   Lydfila er også med.

Og så var det den vakre testen av Eleanor Farjeon

Morning has broken, like the first morning
Blackbird has spoken, like the first bird
Praise for the singing, praise for the morning
Praise for the springing fresh from the word

Sweet the rain's new fall, sunlit from heaven
Like the first dewfall, on the first grass
Praise for the sweetness of the wet garden
Sprung in completeness where his feet pass

Mine is the sunlight, mine is the morning
Born of the one light, Eden saw play
Praise with elation, praise every morning
God's recreation of the new day

vintage bilder og nyheter

Vintage-eksempel med Iphone applikasjon som heter hipstamatic

Jeg måtte også prøve. Denne nymotens applikasjonen til Iphone som kanskje egentlig er keiserens nye klær? Den kalles hipstamatic, og her er noen bilde-tester, og jeg må innrømme at jeg syns det er litt kult selv om det ikke krever stort mer av meg enn å sikte og knipse.  Her er det noen eksempler:

Mannen min i soveromsdøra

Jeg var fast bestemt på å komme meg en tur på kjøpesenter i dag, men kreftene var i null. Når man ikke orker, kan man glede seg til den dagen man orker, og så kan jeg følge med på grunnstøting på Hvaler og andre nyhetssaker. Hvordan er det mulig å havarere på en strekning båtene har kjørt i åresvis? Det ser nesten ut som kapteinen har siktet på grunna, utrolig at han navigerte feil.  Litt surrealistisk. Hadde kapteinen bind for øynene eller?  Jeg håper bare ikke det kommer for mye olje, og jeg føler så sterkt med fuglene som blir oljetunge og  plaget til døde.  Det er ikke lenge siden det skjedde det samme der vi har hytte, ved Stavern. Da ble det mye oljesøl, og fuglelivet ble hardt rammet.  Jeg er ikke sikker på om området er fullstendig restituert ennå.

Mye snø, altfor mye

Jeg følger med på nyhetene: Asylpolitikk, pass som blir stjålet i postgangen, utbygging av master på Hardangervidda, helsepolitikk i alle varianter, studenter som drikker for mye (43% av studentene i Norge drikker for mye),  VM på ski (Northug da, jeg liker’n jeg og enda bedre er Bjørgen), opprøret i Egypt, Jemen, Tunisia.  Hvordan må det ikke være å leve i land med diktatur?
Jeg kjenner at jeg er mest engasjert i menneskerettigheter og ytringsfriheten som en del av den. Er nordmenn klar over hvor godt vi har det i landet vårt? Jeg følger bloggen til Maria Amelie og håper hun snart får utenrikspass og kan komme seg ut av Russland. Skjønner fortsatt ikke at de bare deporterte henne, og heller ikke utsendelsen av mange  andre. Det er bare så inhumant. Jeg trodde ikke at Stoltenberg kunne være så kald. Jeg er glad at kirken beskytter folk, og at  de etiopiske kirkeasylantene fikk beskyttelse i Domkirken i Oslo. Dette var etiopere som har vært i Norge i mange år, jobbet og betalt skatt og bidratt til fellesskapet, og så skal de bare settes på et fly og fraktes til en ukjent skjebne.
Arnulf Øverlands ord går aldri av moten: “du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”.
Jeg har innsett at jeg ikke er noe partipolitisk menneske, men om jeg hadde hatt muligheten, ville jeg engasjert meg i flyktningepolitikk og helsepolitikk.

Litt idyllisk hjemme hos meg

Jeg har funnet ut at man må telle gledene sine ofte, hverdagsgledene. Livet består av flest slike dager. I dag bakte Sigmund brød  og han lagde den deilige brokkoli/blomkålsuppa: her

En fallen rose som jeg ikke har hatt hjerte til å kaste fordi den kom tre stykker i antall på lange stilker på valentinsdagen fra min kjære

Her er noen hjerter jeg har sydd i en liten quilt

Til dere som skulle komme innom bloggen min: Ha en god søndag og:
COUNT YOUR BLESSINGS