Velkommen til bloggen min

fredag 24. juni 2011

The Sound of Music eller Hamlet



Jeg må innrømme at jeg av og til ser på Oprah Winfrey show, det
vil si at jeg har sett det noen ganger i det siste. Og jeg har skjønt at hun nå
har lagt ned programmet sitt. Iallfall fulgte jeg halvveis med en formiddag da
det ble snakk om The Sound of Music. Og så poppet de alle fram på scenen, Julie
Andrews, Christopher Plummer og alle Von Trapp-barna. Jeg rettet meg opp, og ble
helt fjetret. Først nå tør jeg innrømme at det kanskje er  mitt livs største
filmopplevelse. Det har selvsagt å gjøre med at jeg var 10-11 år da den kom på
Colosseum, og man er jo særs mottagelig i den alderen. Mens jeg nå så en
aldrende Julie Andrews og Christopher Plummer på Oprah Winfrey-show,  kom det
klipp fra filmen som nå også er å få på  blue ray.






Minnene strømmet på, og jeg husker at jeg syntes Julie
Andrews var det vakreste skapningen jeg noensinne hadde sett, at jeg syns hun
utstrålte en indre skjønnhet også som var helt unik, og med en myk, fantastisk,
lyrisk sopranstemme som utførte de vakreste sangene. Hele damen var jo rene
åpenbaringen.  Så var det jo Christopher Plummer. Han var jo så kjekk at selv et
lite pikehjerte banket litt fortere for ham.

Er det noen rart man ble forelsket i denne filmen?

  
Og de vakre barna som også kunne synge. Bare kort etter at jeg
hadde sett filmen på kino hørte jeg et rykte om at minstejenta Gretl var død.
Jeg husker jeg sørget litt over det! Jeg har trodd fullt og fast på dette siden
60-tallet, og jeg fikk jo sjokk da denne Gretl som nå var bortimot
middelaldrende sto på scenen til Oprah Winfrey, høyst levende. Utrolig hvor naiv
og godtroende man er som barn.
Dette var vakker idyll!


Den gang


Nå i dag


Men så var det handlingen..eh...er den ikke litt søtladen
eller sukkersøt? Det er jo ikke akkurat Hamlet vi snakker om her. Men det yter
kanskje ingen av dem rettferdighet å sammenligne? Shakespeares Hamlet har jo en
handling som beveger seg i dyp på dyp, man finner aldri alle svarene, ting
ligger ikke opp i dagen, det må tolkes, og den lodder dypt og langt inn i den
menneskelige psyken,  og det er jo derfor vi har mange Hamlet-tolkninger, og jeg
har sett flere av dem. Den beste syns jeg er Laurence Olivier’s tolkning fra
1948. Samtidig er jo Kenneth Branagh’s tolkning fra 1996 også veldig bra. Han
både regisserer og spiller Hamlet, og han er jo en kjent Shakespeare fortolker.
Skal man virkelig ha kortversjonen av den, kan man se Mel Gibson spille Hamlet.

Men tilbake til The Sound of Music. Det er en fantastisk
film, den er så vakker. Det er faktisk god livsvisdom der selv om den blir
presentert i en noe enkel “innpakning”. Den handler om å tro på seg selv, på
skjebnen og om å stole på instinktene sine. Det er flere år siden jeg har sett
den, og nå skal jeg, når jeg tenker meg om, ønske meg blue ray-versjonen av den
til bursdagen min. Det er jo egentlig et stort og viktig barndomsminne. Det var
jo ikke sånn at man gikk ofte på kino på 60-tallet. Det var noen få kinobesøk
mens jeg var barn. Det var ikke noe Harry Potter eller Ringenes Herre den
gangen, nei, det var The Sound of Music, hverken mer eller mindre. Jeg tror
kanskje jeg så den minst to ganger.

Den vàre, rørende og ekte kjærligheten

Oprah Winfrey intervjuet dem alle sammen. Tenk at
Christopher Plummer er blitt 80 år, men han var kjempesprek og hadde aldri fått
flere roller enn nå, sa han. Han hadde vært veldig betatt av Julie Andrews på
riktig også den gangen, ikke bare i rollefiguren Maria, men han holdt armlengdes
avstand fordi hun i det virkelige livet nettopp hadde fått barn. Så han syntes
det ville være uanstendig å nærme seg henne. Og det forstår jeg godt, fordi hun
som person ligner ganske mye på rollefiguren, syns jeg. Veldig ren, ekte og
nobelt menneske, og så kom hun jo rett fra klosteret også. Hun var en ekte nonne
som ble frelst på kjærligheten, og nonnene i klosteret husker jeg bifalt at hun
forsvant fra dem til fordel for Captain von Trapp.

I de senere år har Julie Andrews skrevet barnebøker sammen
med datteren Emma. Men det triste er jo at hun opererte stemmebåndene sine, og
så skjedde det en feil under operasjonen som gjør at hun ikke lenger kan synge.
Noe så tragisk med en så vidunderlig sangstemme. Mens Andrews og Plummer ble
intervjuet, rant liksom årene av dem, og de var omtrent som jeg husket dem i
filmen. Men barna var helt opplagt ikke slik jeg husket dem, og de var blitt
“noen andre” liksom. Eneste måtte være han Kurt som var gjenkjennbar.


Vel, jeg er kanskje gammel nok til å innrømme at jeg var
hinsides begeistret for denne filmen, og uansett hvor intellektuell og “politisk
korrekt” jeg ønsker å være, så ble jeg tatt med storm da jeg som liten jente
satt foran det store kinolerretet. Og jeg kunne “edelweiss” utenat og sang og
sang. Jeg har sett filmen flere ganger gjennom årene, men nå er det sikkert over
20 år siden sist, og da trenger jeg å se den igjen.
Det er ikke The Sound of Music ELLER Hamlet, det er begge
to, og de representerer to verdener som ikke kan sammenlignes.
Sound of Music må sies å være en film så full av troen på mennesket,
på kjærligheten og det gode. Man føler seg rent løftet etter å ha sett den. Den
overlater ingenting til fantasien eller til grublerier, man får alt “servert på
fat”, og av og til er det godt, og nå er den så gammel at den er gått inn i
historien som en av de største musical klassikerne, kanskje den største til og
med. 
Jeg må si at Rodgers & Hammerstein gjorde en 
genistrek med den filmen.

Hvorfor skal man ikke tillate seg  å gi seg hen til
sentimental idyll av og til!!? Helt ukomplisert og nydelig! Det hjelper godt på
om man er litt romantisk anlagt også!
 





2 kommentarer:

  1. Det som gjør denne filmen god (selv på 60-tallet) er at den er fri for disse veldig negative vinklingene på livet. Selv om mange av dagens filmer i utgangspunktet ender godt, så har det vært litt vel mange ubehageligheter på veien. Dessuten er disse gode og noe naive filmene med på å skape håp og optimisme, en tro på noe bedre, og er dermed med på å forme oss som mennesker :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har helt rett, Wenche. Det var en solskinnshistorie som vi trengte da og som vi fortsatt trenger. Vi skulle hatt flere i samme sjanger. Det er klart at gode og naive filmer er med på å skape håp og optimisme, og det trenger vi fordi det nettopp former oss som mennesker. Jeg prøver å komme på om det er flere sånn gjennomførste feel good-filmer, det er det nok, men ikke av dette kaliberet. Må vel bare slå fast at det er bare en sound of music:))

      Slett