Nattens djupa violoncell

Her kommer et dikt  av Karin Boye. Hun er en forfatter av stort format, og hennes poesi er av det aller vakreste, følsomme og innsiktsfulle, og  dette diktet syns jeg er helt magisk i sin vakre bildebruk. Nå har jeg skrevet "violoncell" som betyr cello, og man skulle kanskje tro det heter "violincell" med i, men det er med o. Jeg måtte sjekke det et par steder. Hvis du har lyst til å lese flere dikt av henne så finner du dem her:  Karin Boyes hjemmeside.

I dette diktet snakker hun om nattens dyp sammen med tonen av en cello som vi vet også har en mørk, nydelig tone, om tåken som blir skyllet gjennom en nattblå evighet i bølge etter bølge. Samtidig løfter hun oss ved å skrive om måkens frie flukt og om verdens hjerte i blendende hvitt. Her ser vi kontrastene i henne, mørket og håpet på samme tid.  Vi som mennesker kan også berøre det vakre i verden hvis vi strekker oss mot det, tror jeg hun mener.

NATTENS DJUPA VIOLONCELL

Nattens djupa violoncell

slungar sitt mörka jubel ut över vidderna.

Tingens töckenbilder löser sin form

i floder av kosmiskt ljus.

Dyningar, lysande långa,

sköljer i våg på våg genom nattblå evighet.

Du! Du! Du!

Förklarade lätta materia, rytmens blommande skum,

svävande, svindlande drömmars dröm,

bländvit!

En mås är jag, och på vilande sträckta vingar

dricker jag havssalt salighet

långt östan om allt jag vet,

långt västan om allt jag vill,

och rör vid världens hjärta --

bländvitt!

- Karin Boye



Jussi Björling sings Pearl Fishers Duet with Robert Merrill

Dette er noe av det jeg syns er blant det aller vakreste innenfor operaen.
Den er fra perlefiskerne av Bizet

Å samle i lader kan føre til kaos. Noen som kjenner seg igjen?

Huset mitt er fullt. Helt fullt. Det har gått opp for meg i det siste når jeg har gjenopptatt hobbyen min å sy (som nevnt i tidligere blogg-innlegg)

Det er SÅ koselig å sy. Der nede i min lille “hule” har jeg en liten radio som kan by på masse fine programmer. Er forresten ikke radioen sterkt undervurdert i vårt samfunn?
Nå ligger boka mi pent på bordet med bokmerke på kapittel 6, og der har den ligget noen uker. Pianoet står der bare. Filmene fra filmklubben jeg leier hoper seg opp. Fotoapparatet er bare i bruk til å ta bilder av julegavene.

Til tross for kosen har syrommet mitt støtt på det fullstendige kaos. Merk uttrykket “støtt på”, det betyr at jeg ikke selv er helt ansvarlig, det er syrommet som har støtt på kaoset! Det har seg sånn at jeg kjøper stoffer, og så fort de er i hus, planlegger jeg nye innkjøp. Det vil si at jeg aldri har vært noen god planlegger eller systematiker. Så skjer det at jeg har kjøpt stoff, men for lite av ett stoff, og når det da kjøpes nytt, blir det plutselig for mye av det stoffet jeg hadde for lite av, og da blir det for lite av de stoffene jeg hadde nok av. Skjønner? Det betyr at stoffmengden eser ut i økende fart, og jeg er ganske pretensiøs på egne vegne, og det betyr at jeg skal bruke opp alt jeg har kjøpt.

Jeg husker at moren min også drev sånn, men det var håret mitt, hun klippet litt skjevt og så måtte det jevnes, og dermed ble håret mitt til slutt kortere og kortere for det ble hele tiden litt for langt på den ene siden (det var ikke morsomt). Så dette med å jevne ut tingene, skape balanse har jeg fått så å si inn med morsmelken. Dessuten har jeg det litt sånn at jeg ikke gjør tingene stykkevis og delt, jeg gjør dem helt og til gagns.

Alle forsetter om å begrense meg er lagt på hylla. Jeg skulle bare lage noen få julegaver og litt til meg selv, kjøpe litt nytt stoff. Ikke overdrive, for da vokser tingene en over hodet og man går lei. Isteden er det klokt å pendle mellom hyggelige aktiviteter, og slett ikke fylle opp huset med flere “ting”.
Jeg skulle sy en stjerneduk, det har blitt 5, jeg skulle sy en løper, det har blitt mange, og alt annet er jo på “vent” mens jeg syr julegavene som for lengst har nådd det antall personer som skal få.

Det har blitt mange poser i huset mitt med mye forskjellig og skap som er fulle. Det er et kapittel for seg. Jeg skjønner ikke hvordan denne “få-det-til-å-hope-seg-opp”-evnen har fått utvikle seg fritt, vilt og uhemmet. Uten tvil fyller det seg opp her, med det meste. Ikke at jeg er så glad i å eie ting, neida. Jeg har rådført meg med flere når det gjelder alt krystallet fra svigermor, servisene, arvede møbler som skal huse plass til alt sammen. Gode råd som at jeg må kvitte meg med ting er foreløpig ikke tatt til etterretning. Fortsatt er jeg på stadiet “hvor skal jeg få plass til dette?” Heldigvis har vi et loft, vel, altså bare et kryploft, men der har jeg kanskje 50 søppelsekker med klær og jeg bare vet at over hodet mitt befinner dem seg,  flere årganger med klær i ulike størrelser. Vi har et system på at julepynt, påskepynt og kofferter ligger akkurat i den bitte lille loftsåpningen. Dermed finner vi igjen det som er i bruk. Så når hodet mitt titter inn på loftet, ser jeg et stort mørke, lukten av loft:  tett i tett der på gulvet ligger sekkene i et kaotisk mylder, og jeg fristes IKKE til å gå løs på dem. Så lenge vi finner kofferter og julepynt er jeg fornøyd, og jeg setter på plussiden at jeg har klart å ikke øke antall sekker.
Nå hadde jeg kvittet meg med masse syutstyr som ikke var i bruk, jeg trodde den hobbyen var lagt på hylla, men den har til stor glede returnert seiersrikt, hehe. Stoffmengdene har økt, og jeg hadde jo flere hyllemeter med quiltebøker, altså bøker og mønstre til lappeteknikk, og akkurat nå har jeg meldt meg inn i hobbyklubben. På nytt! Det kom et innbydende brev til oss som engang var medlem om fantastisk tilbud til oss om vi bare ville vende tilbake igjen. Hvem kan motstå et tilbud om å få kjøpt tre bøker til en VERDI av 1500 kroner for 129 kroner? Ja, det er jo med noen betingelser som at man må være medlem ett år og kjøpe minst så og så mange bøker... Bøkene jeg bestilte kom slett ikke opp i 1500 kroner, men hva gjør vel det?  Jo forresten, et utenlandsk bokforlag med lappeteknikk-bøker hadde også salg, og hallo.....70% avslag, hvem kan stå for det? Nå har jeg økt med minst en halv meter hylleplass. Flotte bøker altså, kanskje ikke så mye nytt egentlig.

Men jeg tenker at “når noe kommer inn, bør noe kastet ut”, sånn er det forresten med andre ting i livet også, altså ikke “ting, men for eksempel venner som ikke lenger er venner, legg det bak deg og gå videre og se etter de som vil deg godt og som gir deg påfyll av energi.

Jeg har deltatt i en ryddegruppe lenge nok til å skjønne at jeg ikke er av dem som noengang får det  pent og minimalistisk (syns selv jeg har det veldig koselig). Ja, det er noe som heter flylady, de som kjenner meg skjønner umiddelbart at selve ordet “flylady” fraskriver alle enhver tanke på at jeg skal bli en sånn en. “Flylady” er en kvinne som har evnen til nærmest å fungere som en elektrolux støvsuger og med en særdeles hurtighet i forhold til å få det ryddig og få “ting gjort”. Å få "ting gjort" er ikke min sterke side, men som min kjære ofte uttrykker det: “når alt er sagt og gjort er som regel mye mer sagt enn gjort”. Tenk over den!
Jo, innrømmer en svakhet for “kjektåha”-ting også. Men etter at mannen min syns at den potetskrellemaskinen var udugelig og at den grønnsak-kutteren heller ikke var praktisk, har jeg sluttet å handle på TV-shop og lignende steder. Det aller dummeste kjøpet jeg har gjort og som er særs plasskrevende er en diger, jeg mener DIGER blekkboks med plass til HUNDREVIS av brente cd’er. Den står i stua i en hylle og fyller opp, men det er ikke EN eneste brent cd i den.

Jo, her er det litt å gripe fatt i. Det første som må komme er jo innsikten, og den har jeg, og så er det handlingen. Det verste er å kaste brukbare ting. Man bør gi dem til noen. Mye har gått til Fretex. Men hvem vil ha noen hyllemeter bøker? Noen søppelsekker med helt fine klær?

Denne selvironien medfører kanskje ingen bedring?  Her er noen punkter eller heller noen av mine løse tråder som drar litt i noen verdier:

1. Jeg lar meg ikke så lett rive med av reklame.

2. Jeg har blitt ganske flink til å gå forbi butikker.

3. Er imot bruk- og kast, men for gjenbruk.

4. Det anbefales å ha noen hobbyer

5. Radioen er sterkt underskattet i vår tid.

6. Gi slipp!


Bilder av ferdige lappeting kommer snart.

Stien til verdens ende

I dag fikk jeg lyst til å putte et dikt inn på bloggen min. Diktet er hva jeg kaller hverdagspoesi som handler om å mestre livet slik det ble og kanskje ikke sånn mange ønsket at det ble. Det er en kunst, livskunst, å leve livet ut fra de betingelsene som livet legger og der man ikke helt kan bestemme retningen selv. Mye her i livet kan vi velge, og vi har ansvar for ting, men noe former seg langs livsveien uten at vi kan gjøre noe fra eller til. Av og til er det de gode tingene, men noen ganger kommer det uventede motbakker, og kanskje er det som Margaret Skjelbred sier i dette diktet at "Og vi har lært å ikke sture over den rette veiens rike blomsterflor. For det gror blomster også langs med sti'n vår".

Det gjelder altså å legge merke til de fine tingene som også dukker opp langs "kronglestien". Og kanskje er det ikke så mange som går "den strake landeveien" når det kommer til stykket? Dette diktet er veldig rett på, lett å forstå uten at man behøver å lete etter eller tolke budskapet.

STIEN TIL VERDENS ENDE

Vi syns vi kunne se til verdens ende

og visste åssen åra ville bli,

da livet plut'slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kanter,

da sa du stille «vi kan klatre, vi».

Vi følte kronglesti'n langs bratte stupet

og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien

med stup på si'ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti'n vi fikk, det hjelper ikke

å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture

over den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti'n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant visne bla'er

men dufter ekstra sterkt på fine da'er.

La gå at det kan komme vonde ti'er

da sti'n vår kjennes vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei sankthansnatt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når til verdens ende.

av Margaret Skjelbred



Den 16. nordiske viseaften med 68'ere og noen til

vertskapet

I et koselig gammelt forsamlingshus i Ås der det er hvitmalte trevegger og vakre tregulv, blir jeg hvert år invitert til Nordisk viseaften. Det var viseaften nummer 16 i rekken som gikk av stabelen i år. Det er to ildsjeler som er gift med hverandre, en norsk og en dansk, som i et vakkert fellesskap inviterer venner og venners venner hvert år, og som bruker masse ressurser for å få et slikt arrangement til å gå i hop med mat til 60-70 mennesker, musikere, visesangbok, pynting, ordning med overnatting til en del dansker (de er forresten i bresjen for å dra stemningen i taket sånn litt utpå).

dyktige musikere

Årets visekveld ble like vellykket som de foregående, og alle blir jo litt eldre for hvert år, kanskje en liten rynke mer på noen. Faktisk slo det meg at jeg var blant de yngre av de eldre for det var faktisk med folk fra 10 til nesten 80 (tror jeg).

Gjestene har sitt aldersmessige tyngepunkt rundt 68-generasjonen som mange frykter skal stå på barrikadene og bli riktig kravstore når “eldrebølgen” setter inn for fullt. Det var lite å se til barrikadestormerne i dag da jeg skuet utover en snill og stillferdig forsamling med lett grånende hoder. Denne stillferdige forsamlingen kan likevel synge av full hals og med like mye energi som da de samme ildsjelene sang dem for 30-40 år siden. 

Det ble spilt på munnspill

blokkfløyte

...og til og med på sag

Vi får håpe at også det revolusjonære gemyttet lever i beste velgående i denne generasjonen i fall noen skulle trenge de krefter og det menneskesyn mange her forfektet på 60- og 70-tallet. Det slår meg jo at mange yngre i dag ikke vet hvilken kamp og hvilket ståpå-mot disse har stått for og som blant annet har fremmet likestilling mellom kjønnene på en rekke områder, homofiles rettigheter og mye mer.

velkjente bella ciao

Jeg håper denne gjengen syngende mennesker har beholdt det “kruttet” som nok er nødvendig for å kunne “stå på krava” slik at vi kan føle en trygghet for at vi vil bli tatt vare på når helsa svikter og vi trenger hjelp fra det offentlige – en gang i fremtiden.  Det manglet iallfall ikke på lydnivå og sangglede i dag!

Sigmund og meg

Når jeg tenker meg om, har jeg så smått begynt å argumentere slik mine foreldre gjorde: “det er vi som har gjort at dere har det så godt”, vel jeg skal ikke gå i den grøfta for slike påstander er dog bare en liten del av sannheten.

Viktigst i kveld var sangen og musikken og fellesskapet! Utrolig hvor mange amatørmusikere som er spadd opp til å synge og spille ulike instrumenter. Herlig!

Dessuten er jeg så superheldig at jeg fikk et hjemmestrikket teppe av Elisabeth. Bildet ligger her, vakkert, ikke sant?

detaljbilde

Takk til Elisabeth og Hans Christian!

Juleduk og løpere

Duken er sydd etter design av Lise Bergene, "hjertelige lapper".

Den er 114x114 cm

Da er juleduk og løpere ferdig montert. De er quiltet og lukkekanten sydd ned for hånd.

Disse er sydd etter design av Hanne Firman, fra boka "lappesprell og quiltestreker"







ME og ny forskning og behandlinger jeg har prøvd

klikk på pil til venstre som er play for å se innslaget

De som kjenner meg, vet at jeg har ME. Jeg hadde, i utgangspunktet, ikke tenkt å bruke sykdommen min som blogg-mat, men nå ser det ut til at det kanskje er et gjennombrudd i forskningen, og hvis de endelig finner ut at dette er et virus, er det håp om at det etter hvert også kan komme en behandling. Så vidt jeg har forstått er det funnet et virus i 80% av dem som er testet. Det dreier seg om retroviruset XMRV, og det har likehetstrekk med HIV-viruset, og man tror ikke det er veldig smittsomt. Det er siste nytt, og  jeg må jo dele dette innslaget med så mange om mulig. Kjempespennende! Det er svært mange alvorlig syke i verden som har de kriteriene som skal til for å få diagnosen ME, men hos mange mangler funnene, og de diagnostiske forslagene er mange.

Jeg har vært syk så lenge at jeg prøver å fokusere alt jeg kan på min friske tid og friske liv siden ingen behandling hittil har virket for meg.

Jeg har forsøkt to omfattende og svært dyre behandlinger:

1. Jeg ble behandlet ved Balder-klinikken med store doser multivitaminer som ble satt intravenøst over flere ganger. Jeg ble satt kraftig tilbake i flere år av denne behandlingen uten at jeg vet hvorfor eller hva som skjedde i kroppen min.

2. Jeg har tatt det kurset som kalles LIGHTNING PROCESS. Det er svært mye å si om dette kurset. Hovedkonklusjonen er at jeg ble hverken friskere eller dårligere av kurset.

Når en låt treffer meg i hodet, maven, hjertet og under huden

Dette er et blogginnlegg fra den siste lørdagen i oktober som for mitt vedkommende ble en skikkelig opptur med vill begeistring.

Når en låt treffer meg i hodet maven, hjertet og under huden, ja, da blir jeg glad, nesten ekstatisk! Forleden skjedde det! Det skjer kanskje én gang i året eller sjeldnere at en låt bare treffer meg sånn at jeg bare MÅ vite, MÅ ha tak i den.

Jeg er lidenskapelig opptatt av musikk og har vel musikken på topp-lista over hva jeg syns er viktig her i livet.

Jeg tror at alle har den opplevelsen av og til, at musikk bare treffer blink!

Det var for et par uker siden. Stadig en liten snutt på TV med en låt som jeg kjente traff. Jeg ante ikke hva låta het, bare at den var i et reklameinnslag. Jeg følger ikke med på reklame stort sett. Før jeg fikk sett hva det var, borte var den.
I forgårs kom låta i sin helhet på radioen. Det ble ikke sagt etterpå (typisk!!) hvem som sang, hva sangen het. Jeg bare visste at jeg måtte finne ut hva dette var!!

Hva hørte jeg? Jeg hørte magi, rein magi. En mannsstemme som sang så rått at det føltes som han var i kontakt med noe som kanskje assosieres med "urkraften" i mennesket. Urkrefter er hva jeg forbinder med det opprinnelige, ekte, ubearbeidede, råe og selvsagt når noe hinsides vakkert treffer deg på "grunnfjellet" eller på innsia. Begeistring, glede og melankoli. Melankolien, den lette, finnes omtrent alltid i musikk jeg liker.

I dag bestemte jeg meg for å lete. Heter det ikke at "den som leter finner"? Ikke alltid gjør man det. Jeg begynte på NRK P1 sine spillelister, de spiller jo mye god musikk. Søkte dem opp på Spotify. Fant den ikke. Dette blir å lete etter nåla i høystakken, tenkte jeg, men så kom altså den aller enkleste ideen av dem alle meg i hu. Sjekke VG-lista. Nå har det seg sånn at jeg anser min musikksmak å ligge litt utenfor (nei, jeg sa ikke OVER, er ikke åndssnobb, hehe, håper jeg) VG-lista. Jeg så at Sivert Høyem lå på toppen og jeg sjekket mot Spotify! Var ikke i tankene mine at det kunne være ham, og en låt som topper VG-lista. Men det var det altså!

"Prisoner of the road" med Sivert Høyem! Og så var det den offisielle sangen til TV-aksjonen 2010! Selv sier Høyem at han syns den er noe av det beste han har gjort, haha, JAAA, det er den BESTE! Tenk at jeg ikke hørte at det var Sivert Høyem som jeg liker så godt fra før av både som soloartist og sammen med Ane Brun. (Madrugada) FOR en stemme denne mannen har!! WOW!

Jeg blir bare så fylt av takknemlighet for hver gang livet gir meg en opplevelse enten det er musikk, annen kunst eller et nydelig møte med et annet menneske. Jeg gjemmer på slike øyeblikk.

Så fort som mulig skal "prisoner of the road" inn i cd'-spilleren min på full guffe!!

Hvis du skulle glemme meg/Si tú me olvidas

Bildet har jeg funnet på nettet

http://www.youtube.com/watch?v=3Ez7Vi5ONVI&feature=related

eller hør det på spansk:

http://www.youtube.com/watch?v=B8LxNEx1ETM&feature=related

Si tú me olvidas

HVIS DU SKULLE GLEMME MEG

Jeg vil at du skal vite en ting.

Du vet hvordan dette er:

Hvis jeg ser

månen av krystall, den røde grenen

av langsom høst i mitt vindu,

hvis jeg raker sammen ilden

den uberørbare asken

eller brenselets rynkede kropp,

vil alt løfte meg mot deg

som om alt som finnes,

-dufter, lys, metaller

var små skip som styrte

mot dine ventende øyer.

Men

Hvis du, litt etter litt slutter å elske meg

Vil jeg slutte å elske deg, litt etter litt.

Hvis du plutselig glemmer meg,

ikke søk meg,

for jeg vil alt ha glemt deg.

Skulle du betrakte fanevinden i mitt liv

Som langvarig og gal

Og beslutte

Å etterlate meg ved bredden

av ditt hjerte hvor jeg har mine røtter,

tenk på

at den dagen

i den timen

vil jeg løfte mine armer

og trekke opp mine røtter

for å søke en annen jord.

Men

Hvis du,

Hver dag

hver time

føler at du er bestemt for meg

med denne uerstattelige sødmen -

Hvis det hver dag løftes

en blomst til dine lepper for å lete etter meg

da- min elskede -

vil hele denne flammen i meg blusse opp

I meg vil intet mildnes eller glemmes.

Min kjærlighet næres av din, min elskede,

Så lenge du lever vil den være i dine armer

Uten å forlate mine.

(oversatt av Guri Aarseth)

Pablo Neruda

SI TÚ ME OLVIDAS

QUIERO que sepas

una cosa.

Tú sabes cómo es esto:
si miro

la luna de cristal, la rama roja

del lento otoño en mi ventana,

si toco

junto al fuego

la impalpable ceniza

o el arrugado cuerpo de la leña,

todo me lleva a ti,

como si todo lo que existe,

aromas, luz, metales,

fueran pequeños barcos que navegan

hacia las islas tuyas que me aguardan.

Ahora bien,

si poco a poco dejas de quererme

dejaré de quererte poco a poco.

Si de pronto

me olvidas

no me busques,

que ya te habré olvidado.

Si consideras largo y loco

el viento de banderas

que pasa por mi vida

y te decides

a dejarme a la orilla

del corazón en que tengo raíces,

piensa

que en ese día,

a esa hora

levantaré los brazos

y saldrán mis raíces

a buscar otra tierra.

Pero

si cada día,

cada hora

sientes que a mí estás destinada

con dulzura implacable.

Si cada día sube

una flor a tus labios a buscarme,

ay amor mío, ay mía,

en mí todo ese fuego se repite,

en mí nada se apaga ni se olvida,

mi amor se nutre de tu amor, amada,

y mientras vivas estará en tus brazos

sin salir de los míos.

Noe som stadig slår meg når det gjelder menn

Man skal ikke generalisere altså, men syns det er på tide å putte litt god humor inn på bloggen min. Bildet taler for seg selv, men kanskje er vi kvinner litt for indirekte i vår kommunikasjon?



Håper dette blir julegave

Jeg syr litt. Nå lager jeg løper til en venninne som liker lyse farger og det enkle. Jeg har i grunnen aldri sydd noe så "fargeløst" som dette. Noen sømmonn ble for store, noen for små. Sånn blir det når jeg syr. Tror ikke det gjør noe. Ble egentlig fornøyd. Nå gjenstår monteringen. Hm hm....jeg kan skylde på at jeg ikke har hatt bakstoff før nå, men 14 meter nyvaskede bakstoff er klare til å brukes, så jeg burde kanskje gi meg i kast med det siden jeg ser at mitt sy-liv sluttet for noen år siden da bunken uferdige prosjekter begynte å hope seg opp.  Jeg syr som regel i sterke farger, så dette er virkelig en liten snu-operasjon, det vil si at det vel egentlig bare er en liten avstikker som fører meg tilbake til "hovedveien".



Kanskje jeg blogger på meg et slags press som er bra for å gjøre ferdig ting. Nå syr jeg bare noen ting til, og da har jeg bestemt meg for monteringsfasen. Jepp, den kommer. Legger likevel ut bilde på det nåværende stadiet. Dette er Firman's design, nøyere beskrivelse kommer når den er klar til å omsluttes av julegavepapir.
Så jeg håper at dette blir julegave til slutt, og at disse ikke blir liggende uten bakstoff og vann.

Tenk at jeg ikke har sydd på flere år, og det gir meg en enorm god følelse å gjøre hele prosessen fra å kjøpe stoffer (som er det morsomste nesten), og så vaske dem, stryke, titte i bøker, finne noe jeg liker, sette sammen farger, se det for meg. Titte i bøker er virkelig inspirerende. Jeg får veldig mange ideer, og jeg ser at jeg har mange ideer fra år tilbake som jeg har markert med binders på akkurat den siden mønsteret står.

Syns dette lyse er behagelig å se på. Tror det blir flere "rolige

produksjoner" etter hvert.



Hvor har jeg sett dette ansiktet før

Dikt. Kunsten å berøre med noen få linjer, det er hva jeg definerer som god poesi. Jeg har lyst til å legge ut et dikt på bloggen min. En av mine favorittdiktere er Stein Mehren. Han maler både med ord og pensel, og han maler med tjukk pensel.  Hans kjærlighetsdikt er i særklasse vakre, vonde, sterke, kloke og opprivende.  Her følger et bilde av et hans malerier, og nedenfor et av hans mest fantastiske dikt. Du som leser bloggen: Forsyn deg! Hvis du føler deg mett etter å ha lest et dikt av Stein Mehren, så er han kanskje ikke forfatteren for deg. Er du fortsatt sulten? Ja, så er det et hav å ta av i hans fantastiske forfatterskap.

Stein Mehren

HVOR HAR JEG SETT DETTE ANSIKTET FØR

Hvor har jeg sett dette ansiktet før

Denne uskyld såret av kjærtegn

som hos en engel som har fått revet vingene av

i menneskevrimmelen

Ansikter som vi sårer

Ansikter som aldri vil slippe oss

fordi vi har såret dem

Ansikter som aldri kan tilgi oss nettopp det

som de vil vi skal gjøre mot dem, igjen og igjen

Og ansikter som fortsetter

å spre seg på innsiden av våre egne trekk

som skygge og som sorg

lenge etter at siste kjærtegn

slo igjen som dører bak oss

og vi beruser oss i nye kjærtegn

for å glemme smerten i de forrige

Vi jager vår ensomhet i en annens kropp

Og så vondt det enn gjorde

da vi sist sluttet å elske, ber vi

om ennu en gang å bli elsket

Fordrevet fra vår barndom

ber vi om kjærlighet og død, ber vi om

ømhet, selv når den er av grusomhet

ber vi om fornedrelse og forvandling

tilintetgjørelse og oppstandelse

Og hver ny gang henretter vi hverandre

på innsiden av våre kjærtegn

Og hver gang blottstiller vi litt mer

av vår uskyld, bare for å såre oss selv

med nye erfaringer, ny sult

Som engler, mørke, forstenede

brennende, vidt oppsperrede

Engler med vingene revet av i menneskemørket

STEIN MEHREN



Liten smak av jul og nesten frisk mann

Jeg har, midlertidig, hoppet av min Dear Jane, og skal fornye julequilt-samlingen min og forhåpentligvis sy litt julegaver. Dette blir enkelt, og det er helt ok, noen ganger setter man seg mål som er et slit å nå. Derfor er det deilig å senke ambisjonsnivået. Er glad min kjære er nesten frisk. Og jeg kan sy i glade farger igjen.

Her er jeg godt underveis

Her er begynnelsen med mønster og noen ferdigskårede lapper

på vei til 4-blokk

første blokk

to blokker



Dagens anbefalinger

Hvis jeg skulle anbefale noe her i skrivende stund, ja, så er det vaskehjelp. Hvis man er i en livssituasjon der ingen har særlig mulighet for å gjøre rent et hus, men har mulighet til å betale for å få det gjort: YESSSS! Og jeg har ikke hatt råd til vaskehjelp tidligere, og for meg oppleves det som ren luksus! Bare så det er sagt.

I dag har jeg skinnende rent hus. Og det er helt rent i minst ett døgn før vi sakte, men sikkert, bygger opp til neste gang.

En del av livssituasjonen i livet mitt er TIDEN som føles knapp. Tiden er jo noe som alle får for lite av, og det forstår jeg godt. Jeg har så mye jeg skulle gjort, og i fare for da å bli handlingslammet, er det bare å gjøre noe av det.

Jeg skulle jo sy dette gigantiske teppet, og det gjør jeg, men siden sy-hobbyen har ligget på is i flere år, kjenner jeg det river litt i lysten til å sy andre ting. Skal jeg ikke da gi etter? Jo, i dag gikk jeg til innkjøp av julestoffer, og jeg har bladd i dusinvis av bøker som har støvet ned, og som jeg nesten ikke trodde skulle se dagens lys igjen. Og jeg fikk så mange ideer.

Dette er en "teppegåte" som jeg sydde en adventstid for noen år siden.

Litt defensivt å legge ut bilde av noe jeg ikke har sydd i år, men sy-tørken har vart veldig lenge.

Designen er av Merete Veian, og jeg håper hun lager en ny i år.

http://mreteveian.blogspot.com/

Samtidig har jeg begynt på en bok, og den kommer jeg tilbake til. Jeg har fått den anbefalt fra flere hold, og jeg har skrudd forventningene høyt, ikke alltid like lurt å maksimere forventninger, men etter å ha lest tre sider, visste jeg det. Dette er bra litteratur. Her fløt språket. Forfatteren bruker metaforer og virkemidler som "personifisering" (personifisering er f. eks...når "huset hvisker")  og mye annet som får en til å nyte ordenes estetikk, og den traff meg under huden med én gang. Jo, jeg har en liten modul i litteraturvitenskap som jeg med glede skryter litt av. Mest fordi jeg tok den for tre år siden, altså i moden alder, kan man si.  Jeg har ikke blitt noe "bedre" til å lese bøker, der står vi alle likt, mener jeg, men jeg lærte litt som gjør at jeg leser på en annerledes måte. Boka heter "La meg synge deg stille sanger", og etter at jeg har lest "markens grøde", ville jeg jo tro at denne ville blekne i forhold,  men det er motsatt. Det er ikke alltid en nobelpris i litteratur er beviset på at noe er godt.  Jeg pleier å legge fra meg en bok hvis den ikke har begynt å engasjere meg på cirka side 40. Her ble smaksløkene mine pirret på første side. Er spent på fortsetttelsen.

Jeg vil sy, lese, og så vil jeg være sosial. Jeg har funnet ut at dess større behovet mitt er for å være sosial, jo mindre får jeg gjort. Samtidig er jo dette sosiale viktig for meg. Med min innlagte helsesvikt driver dagene av gårde i litt for høyt tempo. Det er viktig å være sosial, men jeg vil også gjerne gjøre noe som jeg ser resultater av.

Dessuten har jeg pianoet mitt. Nå har jeg spilt på stykker som trenger en vedlikeholdsdose. Jeg vil så gjerne spille.

Tror jeg trenger noen som kan lære meg å disponere tiden. Jeg er blitt ganske god på energiøkonomisering, men det er flere ting jeg kunne bli bedre på når det kommer til prioriteringer. Jeg kommer nok tilbake til noe av det som blant annet gjelder at "ting" kan være en tidstyv. Å eie for mye av "små ting" tar tid. Innrømmer at jeg har utviklet shoppe-genet de siste årene. Hm...hvorfor kaller vi det et "gen", akkurat som det er litt arvelig, og da fraskriver vi oss jo litt ansvaret for at vi litt for ofte svinger innom kjøpesenteret.

Mine anbefalinger koker ned til  vaskehjelpen (hvis man kan ta seg råd til det!) så man får mer tid til å gjøre det man vil som å dyrke hobbyer og å være sosial.

Det er nå sånn at de fleste av oss ikke får gjort alt vi har lyst til. Viktigst er å skape seg et liv med mening, syns jeg, og det prøver jeg på.

I går og i dag kom den....ikke så ille som fryktet...

ja..høsten altså. I løpet av gårsdagen og dagen i dag kom den sånn nesten helt plutselig. En god stund framover vil den være her, og i dag med ruskevær og liten kuling. Regn med en vind som rev bladene av trærne. For få dager siden var det sensommer i blått og grønt. Skiftningene i Norge er utrolige, kjappe og fascinerende. Samtidig kom fargene. De gule og røde.

I dag måtte jeg ut å hilse på høsten. Bli fortrolig med den siden jeg egentlig ikke er glad i den, men i dag var jeg full av begeistring. Jeg tok med fotoapparatet og knipset litt underveis. Så dette blogg-innlegget inneholder mange bilder.

Denne vakre eføyen fant jeg på turen min

På vei ned til sjøen



Jeg er opptatt av farger og lys. Farger er så mye mer enn de 7 vi har i regnbuen, det er nyanser som egentlig ikke har noen tallbegrensning. Jeg er også opptatt av musikk. Farger og musikk har mye til felles. De har parallelle klanger og harmonier, valører. Vi snakker om harmonier både i fargelæren og i musikken. Vi har fargelære og musikklære, fargepsykologi og musikkpsykologi. Vi har fargesirkelen og vi har kvintsirkelen i musikken. Uten å gå mer inn i akkurat dette, så er poenget at det gjelder å kunne se og oppdage. En gang for lenge siden trodde jeg brunt var brunt og grått var grått, men sånn er det ikke. Jeg har lagt inn bilder her av en steinkirke, og bare se! Veggen er FULL av farger, men egentlig består den bare av grått og brunt, men så er den full av sjatteringer som skaper masse liv .

Buskene blåser nesten flatt. Se fargene!

Det er også høstlige farger i tang og tare. Nå har jeg lært at også havet har årstider.

Forskjellene i dybde og lys, flo og fjære, samt kalde og varme strømmer virker inn på livet i havet.

Jeg syns det ser skremmende ut å skulle surfe i sånt vær, men antagelig er dette

topp forhold for surfe-entusiaster

Jeg har ruslet i fjæra, kjent duften av salt sjø med regnet piskende og synet av et viltert hav. Snodig var det å se at surfere og kano-entusiaster menget seg med de høye bølgene. Jeg har vært på kirkegården, kjent på stillheten. Jeg har sett alle fargene og kjent en boblende glede.

Dette er restauranten "sydvesten" i Helgeroa.

Stengt fram til neste sommer.

Det er jo en fantastisk opplevelse å se Stavern og omegn på denne årstiden. Stedet er lukket for turistene, men desto mer har det åpnet seg for de fastboende. Noen fastboende har fortalt meg at de får tilbake stedet sitt når sommergjestene drar, de lever igjen hverdagene sine i nærmiljøet, og de får mer plass, og sommersesongens tempo og støy erstattes av en annen harmoni og stillhet. Denne stillheten fikk jeg oppleve i dag på en rundtur i området.

 

Dette er den vakre steinkirken på Berg fra middelalderen. Litt usikkerhet om den er fra 1000- eller 1100-tallet. Den regnes som kanskje den flotteste og eldste middelalderkirken som finnes på hele Østlandet.

Det ligger mye historie her i Berg kirke i Brulanes kommune

Tatt fra siden. Legg merke til det nydelige

fargespillet i steinene

Kirken forfra



Litt kontraster her. Falt for denne båten. Den minner meg

om en av båtene i barne-TV

Han skulle bare lufte bikkja, men det er kommet store mengder vann pga manglende drenering av åker. Får håpe bonden snart gjør noe. Verst er det om våren der vannet nesten når hytta

Jeg avslutter dette innlegget med ei nydelig låt om høsten laget og sunget av Herborg Kråkevik, den heter:

"Haust":

http://www.youtube.com/watch?v=JHmF_1eMHcI

Høst i Stavern

Legger ved denne linken som jeg syns er så vakker.

Santé et beauté pour tous!! The Meaning of Life !!

http://www.youtube.com/watch?v=9dBsZoGQExU

Vi er i Stavern fortsatt og plutselig er høsten her med striregn, løvvfall, vind. Inne er det varmt og godt.

Kles-fangst i Larvik

Vi er fortsatt i Stavern, og i dag fikk jeg meg en tur i klesbutikken der jeg er stamkunde hver sommer. Jeg går alltid glipp av høstklærne fordi jeg bare besøker butikken i sommersesongen. I år ble det et unntak siden vi dro ned på høsten. Forresten har vi aldri visst at hytta kunne holde 25 grader inne ved hjelp av to små varmeovner. Dermed blir det flere høstbesøk her.

Butikken er en av de koseligste jeg har besøkt. Og det er så hyggelig for hver sommer sier de: "Når dere kommer vet vi at sommeren har begynt", tenk at noen sier at vi kommer med sommeren. Nydelig, ikke sant?

Det er tre søte damer i moden alder som er topp serviceminded. I dag var de kjempeoverrasket over å se oss, og vi hadde klart å "treffe" akkurat på 25 årsjubileumet til butikken, og vi fikk kaffe og marsipanbløtkake! Sigmund koste seg, drakk kaffe, spiste kake og fikk snakket om sitt sykdomsanfall! Samtidig befant jeg meg i prøverommet, og fant klær som er litt utenom det vanlige. Jeg har tatt bilder av litt av "fangsten", er SÅ fornøyd. Fargene er helt "mine", og det er også farger jeg liker å bruke når jeg syr lappesøm.

Lilla er lekkert!

vakker blåfarge syns jeg

Mer lilla og litt glam-mønster(hum, er kanskje ikke helt meg, men stilig)

falt helt for denne

Sort=alltid fint

grått er ikke en favorittfarge, men jeg kler den

Tusen takk til Hannes Mote i Larvik som er helt enestående!
(klikker du på overskriften, kommer du til butikkens hjemmeside)

Hvordan skal trærne rekke å miste bladene til jul?

Ja, det er mye å undre seg over hvis man først legger merke til ting. Egentlig er det jo i noen kretser, iallfall i mine, et mål å kunne undre seg. Likevel smiler vi ofte av småbarn (eller noen gjør det) som undrer seg over ting vi voksne syns er en selvfølge. Mange ting er ikke fullt så selvfølgelige når man først begynner å gå tingene etter i sømmene. Vi burde enten lære litt av barn og/eller prøve å bevare barnet i oss. En kombinasjon hadde vært fint.

Dette er et typisk eksempel på undring

Ja, selvsagt står trærne der med sine stive, nakne pinner når jula ringes inn. Forhåpentligvis ligger det da et fløyelsmykt snødekke på dem, og det kan veie opp for det triste synet av klorofyllet som har trukket seg inn i trestammen, og med vissheten om at det er flere måneder til neste fotosyntese (jadda, har ikke glemt det jeg lærte på naturfaglinja, dog lærte vi om fotosyntesen allerede på folkeskolen). Årsaken til at jeg spinner litt rundt tanken, er at Sigmund og jeg har klart å komme oss til Stavern. Rekonvalesenten ville gjerne en tur til hytta si og ordne de praktiske tingene som å skru av kjøleskap og få inn utemøblene for vinter'n. For minst mulig kjørebelastning på han, og fordi jeg er så barnslig at jeg elsker å kjøre Bastøyferja, ble det en slik overfart fra Moss til Horten. Snakk om strålende vær. Og her kommer da dette med bladene på trærne inn, for der vi satt ute på fjorden, havblått, blikkstille og skuet inn mot den Østfold'ske kyststripe, kunne jeg fastslå at sommeren ikke har sluppet taket. Det var GRØNNE blader på trærne.

Vakkert med tidlig-høst

Når vi nå har inntatt et nokså øde hyttelandskap skimter jeg noen gule blader, men de kjempestore eiketrærne som er typiske for Vestfold, de er helt grønne. Vi skriver 1. oktober i morgen, og det er lite som minner om høststormer og løvfall. Nå er jo høststormer og fargesprakende høstfarger svært fascinerende, men jeg klager ikke på dette været.

Cirkeline i solnedgangen

koser seg

 

Akkurat nå sitter jeg i (høst)solnedgangen i en god, varm hytte med kaffekoppen ved min side og PC'en foran meg og til venstre ligger havet blått og forlokkende.  Noen har sagt at høsten i Stavern er et trist syn, det stemmer ikke. Nydelig er det. Enda bedre er det at jeg har en nesten frisk mann ved min side (som for litt over en uke siden gikk i gulvet med alvorlige sympotomer). Det føles nesten som et lite mirakel.

 

Dette er en dachs som er møkk lei fotoshoot'en

 Kontrastene i livet kan av og til være slitsomme, men når pila peker oppover, tenker man at klisjeen om at det er viktig med kontraster, at uten motgang vil man ikke kjenne medgangen, er helt riktig.