Vel, altså, jeg tar for mange sjanser i dataverdenen. Tro ikke at dette innlegget handler om noe spennende. Verden utenfor dataens uberegnelige “oppførsel” har i dag oppvist excellent vær, og når jeg syns at solskinn og null grader er topp vær, da har jeg begynt å tenke VELDIG positivt, ja, for jeg ser det jo i forhold til forutgående uker der kulda har vært både ti og tyve minus i et massivt tåketeppe som aldri syntes å skulle lette.
Til dataverdenen: En dag på slutten av 90-tallet mens jeg var slapp og syk og ikke klarte særlig annet enn å sitte på sengekanten, foreslo både min fastlege og mann at jeg burde bli kjent med verdenen gjennom en PC. Det gjorde jeg. Men jeg var livredd. Jeg hadde aldri tatt i en PC. Og min største skrekk handlet om at ting kunne gå i stykker, alt fra selve dataverdenen til maskinen selv, snakk om å være novise! Men et sted må man jo begynne. Jeg kom på at jeg for veldig lenge siden tok et Scheidegger skrivemaskinkurs og hadde lært meg touchmetoden, og det var ingen dum sak å kunne når man skulle bruke tastaturet, det viste seg at foreldede kurskunnskaper frisknet lett til med let, finn og trykk-metoden. Her tenker jeg som Øystein Sunde i “Kjekt å ha”, alt kan komme til nytte en vakker dag, og det gjorde mitt lille skrivemaskinkurs.
Det er ikke gøy å være på internett om man ikke tør kikke seg rundt, jeg var som Ludvig fra Flåklypa i begynnelsen og følte meg engstelig og redd og syntes det virket “fali”. Jeg hadde jo hørt om virus som kunne infisere maskinen for et godt ord. Det skjedde at maskinen hang seg, og jeg skrek opp og var sikker på at maskinen var stedt til evig hvile. Etter hvert lærte meg meg å snu maskinen opp ned, ta inn og ut batterier, skru av, restarte, bla i det diverse menyer som avanserte innstillinger for explorer, endre litt her og der og mye mer. I begynnelsen var det å laste ned et program noe som lå helt utenfor min rekkevidde. Jeg fikk etter hvert hjelp av noen vennlige sjeler, jeg leste i hjelpsider, og plutselig kunne jeg laste ned, klikke kjør eller lagre, installere og finne ut hvilken mappe programmet la seg på. Jeg visste at exe-fil var en programfil, og at disse kunne være kjempeskumle for det var i disse exefilene viruset befant seg i tillegg til filer av dat-format og noen andre. Jeg lagde mapper, undermapper, jeg lagde meldingsregler og fikk sortert mailer etter navn og mye mer. Sant å si er jeg litt stolt over hva jeg har lært meg.
Med årene har jeg blitt stadig modigere, jeg laster ned, lagrer, og etter hvert ble jeg så lei mitt Norton virusprogram som i første rekke gjorde at maskinen min ble overmåte tung å kjøre og i andre rekke virket nokså ubrukelig. Jeg avinstallerte Norton og installerte et par andre programmer som registry booster og ett til. Jeg har kjørt en to-tre programmer ukentlig for å rense maskinen min for det som måtte være av uhumskheter.
Det har vært diverse datakrøll opp gjennom årene, selvsagt, det opplever alle, og jeg har tatt det mer og mer rolig, det ordner seg til slutt er min erfaring. Her forleden kom jeg i “snakk” med en mann på en chattekanal og jeg fortalte at jeg hadde explorer 8, og han fortalte meg at explorer 8 ikke var kommet ennå. “Eh, neivel, jeg har iallfall versjon 8”, og da sa han at det var kun betaversjonen som var kommet, og den “må man lete seg fram til for å finne”. Jeg aner fortsatt ikke hva betaversjon er, men jeg har visstnok klarte å spore den opp, og det er kun en testversjon for avanserte brukere som programmerere og dets like. Jeg sjekket maskinen min, og jo, jeg hadde funnet og installert betaversjonen. (Ifølge min kjære er dette et uttrykk for at jeg ikke har helt oversikten over hva jeg driver med på nettet, men hvem har det da??)Nå har jeg hatt litt trøbbel i det siste, og enkelte sider har vært brysomme og ikke fungert, og jeg har jo lurt litt på om min explorer-versjon har vært årsaken. Men ting har gått sånn passelig. Jeg har jo tenkt at jeg kanskje må formatere hele disken. Ja, formatere har jeg lært meg, det er ikke så vanskelig, men det tar så usannsynlig mye tid. Da må alt sikkerhetskopieres til dvd’er, løshardisk eller andre lagringsenheter.
Forleden: Maskinen koplet seg av internett, den koplet seg på timen etter. Sånn holdt den på, av og på, og min kjære ringte Canal digital som ikke fant noen internett-problemer i mitt område, men de skulle sette forbindelsen vår på å registrere aktiviteten neste døgnet. Jeg må si jeg fikk litt sjokk da damen på kundestøtten sa at det var gått over 300 000 mail gjennom min maskin siste døgnet, ja, jeg mener TRE HUNDRE TUSEN MAIL, og hun sa at enten var ruteren vår hacket eller så var maskinen min hacket, og at noen lånte maskinen min, er det mulig liksom? Det var gått usannsynlig mye trafikk gjennom min maskin, ja, mens jeg satt her og var koplet AV nettet. Jeg har hørt av andre at sånt kunne skje, men jeg har kun hatt et teoretisk forhold til det, og ikke følt at det har berørt meg.
Nå er Norton virusprogram tilbake på plass. Jeg fikk internett til å fungere igjen etter å ha ryddet opp i det Norton vurderte som “trusler”, og mannen i huset har fikset på ruteren.
Nå har det ruslet og gått her på min lille bærbare maskin inntil i kveld. Da skjedde det at jeg ikke fikk postet innlegg, så jeg tilbakestilte maskinen til standard innstillinger. Så skulle jeg inn på bloggen her, men siden ble isteden stående og blafre, fikk ikke siden til å “stå stille”. Alle har vel opplevd at det kjennes som dataverdenen lever “sitt eget liv”, det er ikke som en ting som man rent fysisk kan flytte på. Da kom jeg på at jeg har betaversjonen til explorer 8, og jeg ville forsøke Safari som jeg har lastet ned (nettleseren til Apple som jeg bruker på min Iphone, omtalt
her om min nye iphone.) Jeg fikk åpnet nettleser og blogg på normal måte gjennom Safari, og det var i grunnen beroligende for da er det ikke maskinen min som har havnet i nytt trøbbel, men kanskje bare min testversjon av explorer.
Vel, jeg syns data er gøy, og jeg kommer til å fortsette med å bruke min PC både på nett og offline. Tror ikke jeg kommer til å være så mye mer forsiktig heller. Alle opplever vel kræsj og annet før eller siden? Egentlig føler at jeg at det å ha vært nødt til å formatere og at PC’en ikke virker, er noe som man nærmest
bør ha opplevd som et slags “bevis” eller "kvalitetsstempel” på at man har lært seg litt data, haha, “med respekt å melde liksom, jeg har bare hatt et kræsj og formatert disken”, som en hvilken som helst dagligdags hendelse. Det føles nesten sånn. Jeg har hatt kræsj før, men ikke at maskinen min har blitt hacket, men nå er jeg fortsatt skeptisk til om det virkelig er mulig, at noen andre kan komme inn på min maskin. Jeg skulle være godt sikret nå med Norton som igjen skal beskytte maskinen, og jeg håper virkelig at jeg har fått min dose med datatrøbbel for en stund. De første par årene med PC og internett kunne jeg bare få hjelp av Sigmund, men nå syns han at jeg kan fikse det selv. Det tar jeg som et kompliment, men også som en liten refs når han med mild stemme sier at “dette får du ordne sjæl, jeg er lei av å rydde opp etter deg”. Nå trodde jeg det var en manns plikt å bistå oss kvinner i nød og når dataen slår krøll på seg, eller?
