Fredsprisen

Nå pågår fredsprisen i Oslo rådhus. Det står en tom stol der, og den er beviset på og uttrykket for at det mange steder i verden fortsatt ikke er lov å si hva man mener. Vi tar ytringsfriheten for gitt her i Norge. Reaksjonene fra Kina er for oss nordmenn helt uforståelige, og vi skjønner ikke at en mann som  Liu Xiaobo sitter i fengsel med en dom på 11 år fordi han har ytret uenighet med det politiske styret i Kina. Under nobelprisutdelingen ble Edward Elgar’s Salut D’amour spilt vakkert på fiolin av Lynn Chang med akkompagnement på piano ved Håvard Gimse. Det var vakkert. Jeg legger ut linken til en annen innspilling av det vakre stykket. Samtidig går mine tanker til alle som sitter fengslet uten å ha gjort noe galt annet enn å ha en annen mening enn den “offisielle”, mennesker som tør, som ofte er intellektuelle og bevisste det som foregår. I alle endringsprosesser i verden har som regel de intellektuelle gått i bresjen.



La oss håpe at denne prisen vil bidra til å gjøre noe for freden i verden, men også at Liu Xiabo etter hvert får den heder han fortjener og som han skulle mottatt i Oslo rådhus i dag! La oss aldri glemme at ytringsfriheten er en del av de grunnleggende menneskerettighetene.

Nobelseremonien ble ikke TV-sendt i Kina! Alle skjermene var svarte.
Modige Norge!