Lillestrøm Helseklinikk og en lungebetennelse

Det er nå sånn i livet at mange liker de gode nyhetene, de positive tingene, det som får oss til å tenke lyst og å være optimistiske. Jeg følger selv mange blogger, noen med friske, glade mennesker som også har sine hverdagsproblemer, og jeg følger noen som sliter med sykdom, og noen quilterelaterte blogger. Altså litt av hvert. Jeg vil ikke plassere min blogg i noen bås, men jeg både quilter, er glad, syk og mye annet.
Da det ble kjent at det var funnet xmrv-virus hos ME-pasienter var jeg littegranne interessert. Det  kommer jo fra tid til annen teorier om diagnoser som legene ikke finner ut av, og jeg har med årene blitt nokså laid back når det kommer noe nytt på banen.  Nå er det noen leger som går inn for å løse medisinske gåter, som er nysgjerrige på hvorfor folk blir utmattet av små anstrengelser og må hvile i timesvis etter å ha brukt litt krefter samt en rekke nevrologiske symptomer. Det er en del av oss som blir utmattet etter 50 meter slik Dæhlie ble etter 5-mila.
Det finnes mange slike diagnoser  der det finnes flere spørsmål enn svar. Heldigvis fins det leger som skjønner at medisin er noe mer enn faktakunnskap og at  matematikkens tenkemåte som med  2+2=4, og og der vi kan sette to streker under svaret  er utilstrekkelig når man kommer til legevitenskapen og den kompliserte menneskekroppen.
Jeg oppsøkte Lillestrøm helseklinikk før jul for å teste meg for viruset, og da jeg kom dit gikk jeg med på en grundig gjennomgang og sjekk av min historie. I forrige uke var jeg der, svaret på virus-sjekken var ikke kommet, men legen fant flere andre ting som ikke var i orden.  Lillestrøm Helseklinikk har spesialisert seg på ME, og jeg har forstått at mange får hjelp der. De leter  ikke bare etter ME, men etter andre ting som andre leger ofte overser. Man må betale for det, og hvis man klarer å finansiere det, føler jeg at det må være prøvd. Det er veldig trist at det offentlige helse-Norge forsømmer en del pasientgrupper.
Legen gjorde flere funn hos meg, men i første rekke skulle jeg få behandling for  en lungebetennelse som er atypisk og som ikke viser seg på senkning, men på andre blodprøver. Dermed var det jeg har gått med i mange uker og som jeg trodde var forkjølelse/astma/allergi altså en bakterieinfeksjon i lungene som skal behandles med antibiotika. Nå har jeg tidligere reagert mot antibiotika, dvs at alle symptomer er blitt forverret. Så jeg pratet litt fram og tilbake med legen, og la det fram for min kjære fastlege, og så begynte jeg på en antibiotika jeg ikke har prøvd før. Og etter tre dager og tre tabletter har jeg ligget rett ut med tungt for å puste, kaldsvetting og blitt skikkelig dårlig.  Det er ingen forverring av lungebetennelsen, men bivirkninger eller at jeg er overømfintlig for denne medisinen som de fleste andre tåler. Skuffelse.
Man vil jo helst ikke klage, men jeg føler meg ganske dårlig. Etter samråd med fastlegen stopper jeg med de medisinene (det fant jeg ut selv), og nå skal jeg antageligvis prøve noen nye, men så sier fastlegen min at denne lungebetennelsen kan gå over av seg selv. Jeg grubler mens jeg venter på å komme meg opp av den dumpa jeg er i nå, og lurer på om jeg skal ta sjansen på en annen type antibiotika som går fortere ut av kroppen eller om jeg skal la kroppen  forsøke å lege seg selv.

Vel, dette er altså et  blogginnlegg som ikke akkurat jubler. Samtidig får jeg god tid til å følge med på nyheter i de våkne timer siden jeg ligger rett ut, og akkurat nå er det Maria Amelie-saken som engasjerer meg. Jeg sier bare: Så flaut for regjeringen, la et uskyldig menneske sitte fengslet og bare sende henne ut av landet. Ingen argumenter om at det er 3000 andre i samme situasjon biter på meg. Jeg mener vi bør ha en helt NY asylpolitikk her i landet. Folk som kom inn her som barn, skulle hatt oppholdstillatelse for lengst. Tenk å leve i et land der du ikke har papirer på din egen identitet og må holde deg skjult for politi, og så skriver du bok, kjemper for dine egne rettigheter samt for alle  andre i samme situasjon, og så blir du straffet med å bli arrestert på åpen gate av flere politifolk og plassert på Trandum fordi du skal bli kastet ut av landet.
Hvorfor reagerer ikke regjeringen? De har det norske folk mot seg, stortingsrepresentanter fra alle partier, biskopen, forfattere, andre kunstnere, amnesty støtter Maria Amelie, og der sitter hun alene på Trandum og venter på å reise til et land hun ikke lenger føler er sitt hjem. Hun snakker norsk, har en lang utdanning og er helt “integrert”,  men det er kanskje derfor Stoltenberg og co er så steile, de skal kanskje statuere et eksempel? De sier at loven skal være lik for alle, jahvel, men loven er veldig ofte ikke lik for alle her i Norge,  og det vet politikerne svært godt. Men ok, så gjør noe med denne loven, fort! Norge regner seg som et humant og vennlig land, men er vi egentlig det? Enkelte utlendinger beskylder oss for å være sjølgode og et kjølig folkeferd, kanskje de har rett?
Saken kan være komplisert med mange sider, men det er fullt mulig å skjære igjennom og la henne bli!  Uansett så dreier denne spesielle saken seg om menneskerettigheter, om barnevern og om medmenneskelighet!

Behandlingen av Maria Amelie ligner på slik de behandler mennesker i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Hvor ble det av Norge som et raust og inkluderende land?