La meg synge deg stille sanger, mamma

“La meg synge deg stille sanger” er tittelen på boka jeg nettopp ble ferdig med.  Den var sterk, og det kommer jeg tilbake til.

Jeg holder antagelig for høyt tempo når jeg ikke engang rekker å skrive et lite blogginnlegg. Men nå lyser adventstaken, to lys som brenner forsiktig mot slutten. Mann og hund sover, og jeg lytter til Solveig Slettahjells juleplate, stillferdig og vakker. Jeg er klar for julehøytiden.

I høst laget jeg meg program for hva jeg skulle rekke før jul, jeg fikk sydd, og jeg fikk  lest ferdig boka mi. Jeg lukket igjen boka etter siste kapittel i denne uka.

Tittelen “La meg synge deg stille sanger” skriver seg fra en linje i ett av Karin Boyes dikt. Det er så underlig dette med litteratur, hva er bestemmende for at man syns en bok er god? Hvilke kriterier legger vi lesere til grunn? Mine "litterære smaksløker" blir ikke pirret av denna bokas språk og skildringer. Jeg syns kanskje ikke den sånn sett er veldig god litteratur. De gangene jeg stopper opp i en bok bare for å nyte ordenes estetikk, ja, da begynner det å nærme seg hva jeg opplever som en god bok. Naturskildringene i denne boka er vakre, men alt er, på et vis, skrevet før. Det er masse klisjeer, men du verden, hvorfor er ting en klisjé? Jo, fordi det er noe mange liker. Man går ikke fri for å bli grepet av alle hverdagsskildringer som er flettet inn, men det er  historien som griper.  Natur- og miljøskildringer er krevende fordi en forfatter gjerne vil si ting på en ny måte.  Verdenslitteraturen er stor og det er skrevet mye vakkert om naturen. Stormene, solnedgangene, regnværet og naturens omskiftninger er de samme, men den store kunsten klarer å uttrykke alt dette på en måte som ikke er gjort før eller som kanskje noe få har gjort. Jeg spurte en venninne hva hun syntes om naturskildringene i boka, og hun svarte: “var det noen naturskildringer?”, og kanskje kan det dreie seg om kvalitet at slike skildringer sklir inn bak og gjennom handlingen på en selvfølgelig måte, som noe organisk  som bare følger handlingen som en slags rød tråd nesten uten at man merker dem?

Videre har jeg litt mer om  det som er den “fornuftsbaserte” synsingen min:  Forfatteren Linda Olsson skriver veldig skoleflinkt, det er skikkelig håndverk, men det mangler kanskje noe på at man helt “tror på” all klokskapen, alt virker ikke levd, men mer lest, men nå er jo dette en tolkning fra min side, men jeg blir litt støttet av den når jeg på slutten av boka ser at hun skrev den som et ledd i en masteroppgave på et universitet der hun hadde flere veiledere rundt seg, og hun har mange vakre sitater gjennom boka, og hun takker de hun har lånt fra, og dette bør andre også lære, æres den som æres bør liksom, skrive hvor man henter ting fra når det er direkte sitater.  Hun lener seg altså på mange rundt seg, og kanskje gjør forfattere dette mer enn jeg ante. Olsson er helt ærlig på hvor og fra hvem hun har hentet ting fra.  Mine små motforestillinger handler om at jeg syns hun bruker litt for mange sitater av andre forfattere og i tillegg var slutten slik man kunne gjette seg til.

Likevel: Dette var en aldeles nyydelig bok, jeg kunne ikke unngå å bli dypt berørt av den. Jeg vil anbefale den til alle. Jeg leste “Markens grøde” av Hamsun i sommer, og det er jo den helt store mannen, men jeg likte denne bedre. Selv om dette kanskje er “dårligere” litteratur, (hvem skal forresten definere det?),  så traff den noe i meg som er gjenkjennelse, erkjennelse, tanker og tårer. Historien er sterk og knallgod. Boka har mange av de trekk jeg syns er viktig for å kvalitetsstemple litteratur. Man tror på historien, den griper, og når den slutter så føler man seg litt tom, ville gjerne at den skulle fortsatt og fortsatt…og da er boka god etter min mening.  Den sier noe om et vennskap som er svært vakkert! Hvis man noensinne har lurt på hva et vennskap er, så kan man bare begi seg ut i Olssons verden. Da skjønner man det!

Jeg er kjempeglad for at jeg klarte å roe julestresset såpass at jeg fikk lest den ferdig, og nå har jeg gjort nesten alle juleforberedelsene. Det er tid til ettertanke som ofte gjør godt i adventstiden.
Jeg tror mange av oss som har mistet en av våre kjære, tenker ekstra mye på han eller henne i  denne stille tiden.

Den dagen moren min døde, følte jeg bare tomhet og en iskald nummenhet. Det kom litt tårer, men de satt liksom fast. Jeg tenkte at denne sorgen ville komme sterkere etter hvert. Når man har stått nær et menneske som har vært veldig syk lenge, og man også har opplevd å nesten miste fordi det kom på ting som gjorde tilstanden kritisk, slites man ned. Jeg var så dønn sliten da hun døde. Vi fikk tatt ordentlig avskjed (i den grad det er mulig), sånn som mange mennesker drømmer om å få gjort, snakke om døden, ta farvel, si at man elsker og aldri vil glemme. Alt fikk jeg gjort.

Nå har hun vært død i snart to år, og jeg har fått bekreftet det jeg tenkte da hun døde: først kommer sorgen, så kommer savnet. Jeg savner henne så dypt og inderlig, mammaen min som ble 73 år, ikke veldig gammel, men for ung til å dø. Nå har alt falt til ro, og detaljene fra den siste tiden med henne har bleknet, og isteden kommer minnene. De gode minnene. Nå  kan jeg spole tilbake og se for meg den friske mammaen min som var der for meg hele livet. Vi hadde ikke noe fullkomment forhold, ingen forhold er fullkomne, det var berg- og dalbaner, men ett er sikkert: Jeg mistet mitt livs samtalepartner. Mange misunte oss den kontakten, jeg har blåst litt  av det, men jeg skjønner at mange så det fine som var mellom oss. Mamma og jeg kunne snakke om alt! De tre siste dagene hun levde, så visste hun det, og jeg visste det . Dette var slutten. Hun var den aller tapreste! Hun kjempet ikke imot døden som hun hadde gjort før, hun lot seg gli inn i den dype søvnen mens hun nesten helt til slutt klarte å snakke litt og se på meg med klare øyne. Jeg følte ikke sorg akkurat der og da fordi jeg ville være sterk for henne og holde igjen. Det var mange andre følelser som raste i meg.  Jeg var redd hun skulle lide mer enn det sykdommen krevde, jeg var redd for å si noe som gjorde henne opprørt. Jeg kunne ikke sitte og gråte på hennes dødsleie, men til tross for at jeg var så lammet, klarte jeg å si: Jeg elsker deg, jeg kommer aldri til å glemme deg!

På onsdag skal pappa, broren min og jeg  legge krans på graven hennes og vi skal tenne lys, og jeg skal la tårene få komme.  Jeg skal også hviske inni meg, etter inspirasjon av Karin Boye og  Linda Olsson:

LA MEG SYNGE DEG STILLE SANGER, MAMMA!