A tribute to Cirkeline, 12 år

 

Så ble hunden vår, Cirkeline, 12 år 5. februar. En milepæl for en liten hund.

 

Hun er verdens søteste, snilleste, harmoniske og hengivne hund. Det er jo litt vemodig at hun fyller 12 år, timeglasset er i ferd med å renne ut for henne. Men istedenfor å foreberede meg på at jeg kommer til å miste henne, kanskje om ikke veldig lenge, tenker jeg på all den gleden hun har gitt. Og det er ikke lite. Det er helt utenkelig for meg å ikke ha en hund.  Å leve sammen med en hund er en sann berikelse, og en av de svært gode tingene ved livet.  Jeg håper bare hun har hatt det godt hos oss også. Jeg tror det. Hun er vår 3. hund og den søteste hittil.  Jeg tror jeg skal skrive senere blogginnlegg om kjøp av hund, valg av rase og hva det innebærer å ha ansvaret for et dyr. Det er et stort ansvar å ha et kjæledyr, uansett hva slags. Jeg har jo bare kjennskap til hund, og det er krevende. En dachs som denne er livlig, nysgjerrig, rampete og ikke så lett å dressere. Den er en stor hund i en liten kropp. Den kan også være temmelig sta. De to førstekjøpte hundene våre var ulydige, de stjal mat på bordet, jaktet elg og var i særklasse selvstendige. Vi lærte litt på de to første, så hun her er atskillig mer lydig, stjeler ikke foran øynene på oss. Hun er mest opptatt av å gjøre menneskene sine til lags og å gjøre ting så hun får ros og godbit. Dessuten er hun “kosefrisk”, det vil si at hun må ha en viss dose kos hver dag. Det skal innrømmes at hun ligger i senga vår, og det har de to andre hundene våre også gjort. Hun her liker best å ligge på armen, det kan bli nokså varmt, men jeg klarer ikke å motstå henne når hun vil ligge tett inntil og kjenne kroppsvarmen min.

 

Se det blikket!

 

Det siste året har hun hatt diverse helseproblemer som minner oss på at hun ikke lever evig. Hun måtte fjerne 5 tenner, de måtte opereres ut fordi hun hadde betennelse i munnen.  Hun har ingen problemer med å tygge, men så har hun ganske mange tenner igjen. Så tråkket hun over på en trelem på hytta til faren min, og skrek så høyt, og måtte få medisiner. I høst var øynene hennes gjenklistret, men øyedråper fiksa det.  Jeg håper hun blir noen år til.

 

Ved havet i Stavern. Hun har alltid likt seg best på land.

 

Svært lekende, liker å legge seg på ryggen og gni seg inn med lukta av tang og tare

 

Følger godt med når menneskene hennes kommer hjem

 

Jeg vet ikke om hun tenker, det ser sånn ut

 

Hun elsker å sitte høyt, se og ha oversikt

 

Et tyggebein kan aldri bli for stort, et slikt bærer hun med ærefrykt opp i hundesenga si

 

Her var hun så vidt kommet i hus, cirka 3 måneder. Jeg har sydd eget lappeteppe til henne med hunder på. Av og til skal man bare slå til med det sukkersøte

 

Sånn er en dachshundvalp, helt uimotståelig

 

Ikke glad i vannet, men avbildet under “tvang” sammen med meg

 

Den ultimate hvilestilling

 

vakker

 

Tatt det siste året, hun ser sprek ut, ikke sant?