Et teppe jeg sydde. Syns fargene passer godt nå til påske
Det var forleden at det lå et brev i postkassa mi. En stor overraskelse. Hvor mange sender brev i den vanlige postgangen i dag? Vi er kanskje noen få igjen, og kanskje blir vi den siste generasjonen som sender brev på den gode, gammeldagse måten. Jeg ble helt varm om hjertet da jeg fikk dette brevet av ei venninne. Det er noe med verdier som hun og noen få fortsatt holder i hevd. Det handler om å skape en “himmel” over sitt og andres liv, og for å kunne det må man mestre hverdagene. Man må kunne se verdien i de små, nære ting. Elisabeth er en livskunstner, og hun er dyktig på å se det gode i alle ting og til å skape mening i tilværelsen.
Jeg ble så begeistret for brevet at jeg spurte Elisabeth om jeg kunne få legge brevet på bloggen min. Det kunne jeg. Det er så vakkert om så mange viktige ting, mye klokt å ta med seg, ord til ettertanke som passer nå i påsken, og det passer i grunnen på alle dager i året. Til deg som er innom bloggen min: Jeg anbefaler deg å lese dette brevet! Det er personlig, men likevel slik at alle kan få noe ut av å lese det, og det er intet som blir utlevert som ikke er nøye gjennomtenkt, og noen navn er også endret.
Jeg ble så rørt når jeg fikk dette, og jeg har lest det noen ganger, og det er noe med historien i brevet som også er veldig rørende, og det er godt formulert. Her er det:
“Kjære Kjersti,
Et påskebrev til kassen din, - det kan være vi er siste generasjon som får brev på denne måten, og jeg har tenkt jeg skal gjenskape brevet, i sin gamle form, dog ikke håndskrevet, jeg skriver ikke forståelig.
Jeg har også tenkt en annen tanke, - det er å gjenbruke Ellens vakre selvproduserte konvolutter, og jeg tror du tenker som meg, det er en guds / Guds gave å få et slikt brev i postkassen. Ellen skriver til meg av og til og jeg svarer, - hun kladder alle brev hun, - det er å gå for langt, hun skriver jo for hånd da, så klart, - dette med data og sånt, det kan hun bare ikke finne ut av. Mon tro om det er alder, eller noe annet. Hun har fylt 70, - hun liker heller ikke sms, - hun sier selv om sms at hun er gammeldags, hun bryr seg ikke om å høre hva andre gjør osv når hun ikke er i kontakt med dem, - hun lever HER OG NU – eller, kan det være som jeg tenker, - hun klarer det ikke, - høyt henger de og sure er de – Ole var også sterkt imot sms før i tiden, han snakket og viftet med armer og ben og fråden sto nærmest om munnen hans mens han la ut hvor uendelig tåpelig dette var, - men nå har han lært det og nå synes han det er utmerket, særlig ifht til meg, som han allikevel ikke forstår hva sier, - hva jeg skriver, det forstår han.
- Du, det var lang setning.
Påsken, - jeg har en fornemmelse av påske som liten, det var blodappelsiner, eller jaffa – appelsiner, - de hadde tykt skall og blodappelsinen var saftig og man sølte. Ellers var det dørgende stille da, i gatene på Tåsen, og hellige langfredag, da skulle intet skje, for da skulle Jesus dø, igjen og igjen, og det skulle man tenkte på, trur eg.
Men, en påske døde naboen vår, på selveste langfredag, og det glemmer jeg aldri, den lille sinte mannen gikk hen å døde langfredag. Jeg synes det var meget underlig at et vanlig menneske også kunne gå hen å dø en slik hellig dag.
Jeg husker også det var små dunete påskekyllinger som lett veltet, og det var marsipan, - kuler tror jeg, og i motsetningen til julemarsipanen kunne man ikke lage påskemarsipanen selv, man gjorde det i hvert fall ikke.
Og så var det tid for småsko, de var ofte brune, - snøresko, og det var tid for å ta ut sykkel, den skulle ordnes, - vaskes og smøres, og sto da på hodet mens man gjorde det. Jeg elsket min sykkel, en rød DBS, - pikesykkel som jeg fikk det året jeg fylte 8 år, og jeg hadde den i mange år. Mange, mange år. Tror nesten det var sykkelen i mitt liv.
Vel, da kunne jeg jo sykle og det gjorde jeg, ofte alene, syklet faktisk ofte til Vestre Aker kirkegård, der var min kusine var gravlagt, hun ble påkjørt og drept 24. oktober – 44 tror jeg, hun var da fem år gammel. Min mor døde også 24. oktober, i – 54, så det var en sorgens dag, sa alltid mor på Tåsen. Mor passet nemlig sitt første barnebarn, de bodde på Tåsen i” Allen dehuset ” har jeg nesten begynt å kalle det, - hun bodde der sammen med sin mor og far, sin mormor og morfar og sin onkel som også er min onkel. Og mormor, altså mor på Tåsen var liksom dagmamma da, mens foreldre var på jobb. Og lille Eva maste og ville ut, men mor sa nei, men til slutt ga hun etter, - en liten tur da - og det ble den skjebnetunge turen, - hun satt sammen med sin venninne Anne og telte biler, og så kom en promillekjører og kjørte henne rett ned, - og hun døde, - Anne overlevde og to gutter de var sammen med også. Den ene gutten ble senere sosionom og jeg traff ham av og til, men vi snakket aldri om dette. Eva snakket også om at hun ønsket vinter og snø og hun ville så gjerne ha nye støvler, og akkurat den dagen kom faren hjem med nye støvler til henne, moren og faren kom altså hjem, og dette hadde skjedd.
Min onkel kom også hjem, han var liten – og han var den første som kom til ulykkestedet, av privatfolk, og han fikk et sjokk han aldri kom over, faktisk, og både hennes mor og vår felles onkel fikk skader av sjokket og døde altfor tidlig, - så dette har satt de dypeste spor. Og i alle år lå det på loftet på Tåsen en koffert vi ikke fikk røre, det var noe med Eva og vi hadde den dypeste respekt for den, det var død i den, så vi rørte den aldri, og først for noen år siden fortalte min onkel at han hadde kastet den, etter å ha konferert med Evas far, - og jeg ble helt i harnisk, tenk å kaste leker fra krigens dager, og da så min onkel på meg og sa bestemt og hardt, - det var ikke leker i den kofferten, der var klærne som Eva hadde på seg da hun ble drept, - og for meg ble hun aldri skikkelig begravet før den var ute av huset, - den har ligget der og plaget meg i alle år; så nå, nå er hun skikkelig begravet. Dette sa han noen år før han døde, og han døde i 2006.
Ja, dette var en lang historie om påsken på Tåsen, pluss, pluss - da jeg var liten. Og bare tanken på hvordan dette var for mor, - jeg forstår ikke hvordan hun klarte å komme over det, og jeg vet ikke om hun kom over det, vi snakket jo om Eva og jeg har alltid operert med henne som kusine, - men mor snakket aldri om sin sorg.
Og i 54, ti år etter, fikk hun jo ansvaret for et nytt barnebarn på samme alder, - meg – og de viste henne den tilliten, og hun påtok seg ansvaret, - kan hende tenkte hun det var vårherre som ga henne en sjanse til?
Og for meg var det veldig fint, - og det er jo først i ettertid jeg ser de store familiære historiske linjer, og dette skulle jeg gjerne snakket med mor om, men det er for sent, - too late, i det minste vil jeg ikke få noe svar.
Min tante / faste og jeg var jo på Tåsen, i vårt barndomshjem og snakket om gamle dager, drakk vin, spiste litt og snakket, - og da, - vel vi var jo alle voksne, kunne vi snakke åpent om alt mulig. De to er jo min fars søsken, men siden jeg vokste opp hos hans / deres foreldre, kom jeg til å bli litt søsken med min fars søsken jeg og, - det er underlig.
Noen påsker var jeg på fjellet, - på hytta til mine tanter - min mors to søstre da, den enes mann og deres to sønner. I den hytta vi synes er i minste laget for oss, kamperte vi alle sammen, med samlede måltider, god mat, våte votter osv etter skiturer, dyner og puter til alle sammen og påskehygge om kvelden, ofte gjester også, fra nabohytta, og vann fikk vi av å smelte snø, og doen, et lite kott i tilbygget, bitte lite, en dobøtte, kaldt og ekkelt.
Men det ble lagt vekt på hyggelige små stunder, så det ble servert morgenkaffe med et lite kakestykke, - sånn i dyna – før frokost, - det var fint.
Jeg har til alle tider vært minst og yngst, og øverste køya i det ene rommet var svært liten, smalere enn de andre smale sengene, så der kunne jeg ligge, - jeg hadde liksom egen seng jeg da, - alltid den samme. Det var ok for meg.
Og mine fettere ble usedvanlig gode venner, der og da, - for de fant ut at de skulle gå fra meg på ski, det klarte de helt til det gikk en fanden i meg, - jeg så de sto og tisket og jeg tenkte, - dette er siste gangen, og jeg ga meg i kast, og gikk og gikk, og jeg tok dem igjen, og de klarte ikke å gå fra meg, så fra da av hadde jeg innersvingen, fra da av og til nå.
I hytteboka konkurrerer vi fortsatt om hvem som går lengst, - og jeg som ikke konkurrerer – vi skriver og skriver, - men min fetters sin kone nr 2 er ikke særlig skisprek, og det er jo min mann nr 2, så det er vi da, som går lengst på ski, og snart er det vel slutt på hele konkurransen. Jeg har ikke vært der på lenge, har ikke tid nok, men kanskje en tur i sommer. Vi har verdens beste sted å tenne bål, oppe på en topp, tar med mat og vin og greier, og tenner bål og ligger og ser opp på himmelen og teller stjerner, sier begeistret at der ser jeg en, og en til og en til, og så kommer vi opp i tyve og tretti og så er den deilige leken over, så sitter vi bare der og ser utover blånene.
Må ta med to påsker til, den siste, - 2010 – jeg da skulle til Silje og Elias, skulle dra skjærtorsdag, og var altså hjemme alene onsdagen, palmeonsdag, - for si det slik, - og jeg satt hjemme. Hadde vært hos min gamle syke tante, som hadde alvorlig lungebetennelse. Jeg hadde kjøpt mat og avis og blomster osv - og hjemme altså, og en del av min påske ble å se Brødrene Løvhjerte, den er så uendelig vakker, det var en stor påskeopplevelse for meg, og jeg hadde lagt frem din vakre påskeløper, det skal jeg også gjøre nå, og kjøpe tulipaner, lyse tror jeg, - det er noe med det rene og hvite.
Som du vet, så jeg filmen - Breaking the waves – den er fæl, den er det, men den er også utrolig god og vakker. Jeg vet nå du ikke har sett den, - en gang du orker intens kjærlighet og intens lidelse og sterkt tro på gud og kjærligheten, kan du sette av en aften. Den skal i forbindelse med påsken vises i Jacobskirken, - den her jo lidelsens vesen i seg, påsken altså.
Så har det selvsagt vært mange, mange andre påsker, med og uten barn, her og der, - mer enn før setter jeg nå pris på påsken som en høytid, og jeg har påskepynt liksom julepynt, - men altså ikke så mye da. Det er noe med å markere at det kommer nytt liv.
Jeg har sett sommerfugler nå, sitronsommerfugl, og andre, så den første på lørdag.
Jeg har sett blåveis og hvitveis også, allerede.
………..og så har tiden gått, noen dager, - og du har tatt ut tannen, og det ser ut til å ha gått bra, - det er bare skjønt med alt som kan løses og som går bra.
Solen skinner, himmelen er blå, skogen grønn og veiene skitne. Vi vet vi går en fin årstid i møte, vi er ikke innstilt på at annet enn at gode ting skal skje, - hver dag skal komme til oss som en gave, - det er slik jeg vil ha det. Og for å sitere Øverland,
” hver dag skal tennes som et lengselsbål,
og brenne ned før noen når sitt mål.
Og alltid vil du drages mot det fjerne.
Men husk at også jorden er en stjerne ”
Sa altså vår venn, Arnulf Øverland. Og noe er det i det, jeg kan ikke akkurat si at det er den følelsen jeg har når jeg står opp altså, 05. 40, intet lengselsbål der og da, - men det er helt, helt i tråd med min væremåte nå for tiden at jeg avslutter når kvelden kommer og tenker at det kommer en dag i morgen.
Det er viktig, synes jeg, - at vi også husker på at jorden er en stjerne, - det er kanskje det aller viktigste, det å se ” lyset ” der vi er, - vite at vi er et godt og riktig sted.
God påske da, Kjersti, - og god fremtid, - en lang og god vår og sommer ligger foran, og etterpå, - det er etterpå. “
TUSEN TAKK FOR BREVET, ELISABETH!
Åshild
