Vårbrus i Oslo på indisk restaurant og med åpne sanser

Så vakkert. Ord trengs ikke. 

I går planla jeg en tur til Oslo. Vi som har ME må planlegge ting i forkant. Det er synd for meg som av type er veldig spontan, men sånn er det. De siste ukene har vært preget av lungebetennelse og vedvarende slapphet og mye ligging på en sofa. Blodprøver siste uka viste av lungebetennelsen er over. Uansett helse: Hvem kjenner ikke at det napper i vårfølelsene når vi dag etter dag, påsken gjennom, våkner til sol og knallblå himmel?

Sofienbergparken var full av vårglade mennesker

Jeg leste mer i bruksanvisningen til fotoapparatet forrige kvelden, jeg la det fram, satte på min lille tele, la fram klærne, og hvisket til min kjære Sigmund: “Blir du med meg på indisk restaurant og fotosafari i Oslo i morgen?” Svaret var et helhjertet ja.
Så ble det besøk på indisk restaurant nederst på Grünerløkka hvor vi er godt kjent fra før. Det er god mat og koselig personale.  En kvinnelig indisk servitør betrodde oss at hun slett ikke likte seg i den norske fjellheimen, og vi var skjønt enige om det, og også at Oslo-påske var helt topp nå. Etter et deilig og rolig måltid vandret vi ut i Oslo-våren med både vår- og påskestemning inni oss.

Min barndoms gate, Agathe Grøndahls gate på Torshov

Jeg har vært inne i en periode med nostalgi, lengsler og drømmer. I hele vinter har jeg tenkt at jeg en dag skal kjøre til der jeg bodde fra jeg ble født til jeg var 5 år. Der bodde mamma, pappa og jeg hos min farmor og farfar i en treroms leilighet i bygården til høyre på bildet på vakre Torshov. Det er pusset opp, men det utrolige er at alt virker uforandret. Torshovparken ligger der som før, huska står der den alltid har stått, barnehagen, den lille heste-skulpturen, stillheten i gatene. Det er av og til godt å finne tilbake til røttene sine, og godt å se at alt er som før selv om man ikke finner så mange av menneskene igjen. De har enten flyttet eller dødd. Ikke nok med at jeg bodde der som lite barn, men jeg fikk meg leilighet der som ung voksen og bodde der på 80-tallet, så jeg har noen utrolige og fantastiske minner fra akkurat samme gården på bildet. Jeg bodde der fram til jeg flyttet sammen med Sigmund i 1987.

 

Denne trappa er så velkjent, jeg har gått den opp og ned utrolig mange ganger. Nå ser den så liten ut, men som 3-åring var det som å bestige et fjell å komme seg opp alle trinnene

Jeg fikk øye på denne mannen mens jeg tok bilder, og han smilte vennlig til meg.  Jeg fikk sagt at han hadde så fin, grønn genser, og tok et par bilder av ham.

Jeg hadde flere krefter etter middagen, og det ble en god kjøretur med flere stopp.

Jeg satt på en benk og nøt å se glade barn leke

Vi vet jo hvor kort veien er mellom latter og gråt for et barn. Plutselig falt han av sklia litt forkjælt og slo seg

Heldigvis var mammaen der og ilte til, og så var alt bra igjen

Kvinne

På hjemveien kjørte vi forbi Østensjøvannet. Jeg har også bodd der, og da fikk jeg berørt litt flere røtter i dag. Jeg skulle bare rekognosere litt fordi jeg har tenkt å dra til Østensjø for å ta bilder en annen dag. De fleste vet at der finner vi  landets mest fantastiske og fredede fuglereservat.

Hest har jeg aldri sett ved Østensjøvannet, så da måtte jeg jo ta et par bilder av den

Til slutt kom vi til endene og grågåsa, og jeg nøt solnedgangen og vårstemningen, og knipset noen bilder av fuglene som også så ut til å nyte det vakre været.

Dette var en nydelig dag. Det var langfredag, og tankene mine kretset også litt rundt påskens budskap.

Jeg er utrolig takknemlig for denne dagen med vårbrus, påskestemning og en følelse av fred og glede!